Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.  

Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Fortsett å lese «Om begjær, sårbarhet og tro»

Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om den hellige kohort

Juledagspreken i Bergstadens Ziir 25.12.2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
        
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
        
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Joh 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

Utenfor kirkedøra står en julekrybbe. Den er ny av året. Jeg og flere med meg kaller den bare for Den hellige kohort, som et ordspill på Den hellige familie.

Julekrybba har stått framme i litt over ei uke. Det er Otto Klykken i Røros menighetsråd som har bygd den. I går sto medlemmer av menighetsrådet ved krybba og ønsket folk god jul. Kirkedøra var stengt, men vi kunne besøke den opprinnelige kirke: Krybba i stallen.

For dersom det er sant, det vi sier, at kirka er Guds hus, da var og er stallen Guds aller første hus. Da Gud selv ble menneske, skjedde fødselen i en stall. Det skjedde i Bet-Lehem, det betyr brød-huset på hebraisk, og den nyfødte Sønnen ble lagt i matfatet til dyrene. Hele evighetens mysterium hviler der, på sengen av høy og strå.

Den hellige kohort utenfor kirkedøra minner oss med andre ord om hva vi kan forvente å finne innenfor kirkedøra.

Det hellige og det sårbare er forbundet med hverandre i kristen tro. Gud kommer til oss som et lite barn, og legger seg i menneskers hender. Gud forventet altså at det var noen som ville ta imot, at det fantes kjærlighet hos menneskene. Gud trodde på menneskene, rett og slett, på Maria, på Josef og på alle oss andre. Ellers ville vi aldri hatt noen hellig kohort. Gud gir seg selv til oss, før vi engang tenker tanken på å gi oss selv til Gud. Hver gang vi mottar nattverdens brød og vin i handa, er det det samme som skjer. Vi ser, spiser og tror.  

Det siste året har mye handlet om begrensninger. Vi har begrenset antall nærkontakter, vi har begrenset våre bevegelser, og vi har avstått fra å klemme hverandre. Julefortellingen er en fortelling om det motsatte. Det er i bunn og grunn en mot-fortelling til hele 2020.

For Gud gjør den lengste reisen og den mest dramatiske bevegelsen det går an å forestille seg, fra himmelen til jorda, fra evigheten og inn i tida. Og Gud lar seg klemme, bære, omfavnes – og vil selv strekke ut hendene og favne hele verden. Og sist, men ikke minst, Gud velger seg hele menneskeheten som sine nærkontakter. Når Gud blir menneske, er vi alle Guds barn. Vi har alle del i Guds egen fortelling og Guds egen historie, den som leves ut blant oss hver eneste dag, enten det er i en stall, eller det er her inne i kirka, eller et hvilket som helst annet sted hvor mennesker ferdes.

I dag hviskes det, overalt blant alt det skapte: Velsignet jul, du menneske.

Sammen med mennesker alle steder gjennom alle tider, sier vi:

Lov takk og pris i evighet
den hellige treenighet.
Halleluja

Om pust og sang

Julaften 2020 var det ikke gudstjeneste i Røros kirke, men alle som ville kunne (og kan fortsatt) se julaftensprogrammet Bergfolkets julekveld i opptak fra Ziiren.

Mitt bidrag til julekvelden var følgende lille julaftenspreken:

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng…

Slik beskriver Jacob Sande det som skjedde den natta Jesus ble født. Jesus gråt. For de som sto rundt krybba, var det egentlig et godt tegn. Vi lytter etter barnegråten når et barn blir født. Dersom barnet gråter, er det et tegn på at lungene fungerer som de skal.

Vi er mange som har grått mye dette året som har gått. Noen blant oss har grått nettopp fordi lungene ikke har fungert som de skulle, enten hos oss selv eller hos noen vi er glade i. Dette har også vært året da følelsen av innestengthet har lagt seg over brystkassen på mange. Når skal vi få gå ut igjen, når skal vi få treffes? Og det er ikke bare koronaviruset og covid-19 som har gjort noe med vår evne til å puste. «I can’t breathe!» hikstet George Floyd, og hele Black Lives Matter-bevegelsen har ropt det samme. På mange måter oppsummert dette utsagnet 2020 i én setning, eller i én pust: Vi får ikke puste!

En dag skulle det lille Jesusbarnet si det samme. Idet han trakk sitt siste åndedrag, ba han til Gud og sa: «I dine hender overgir jeg min ånd.» Derfor sier vi: Gud er hos oss i hvert eneste åndedrag vi tar. For det lille barnet er Guds nærvær, midt iblant oss. Og Guds nærvær er en pustende, levende kjærlighet. Og denne kjærligheten dør ikke, selv om vår pust gjør det.

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng!

Slik fortsetter salmen vi har sunget sammen. Det å synge handler også om pust. Når vi synger, er det livet selv vi hører, akkurat slik det er når barnet gråter.

I år kan vi ikke møtes i kirkene slik vi pleier i jula. Derfor har jeg tenkt å slå et slag for julefeiring i hjemmet. Her er oppfordringen: Gå rundt juletreet! Alene, eller sammen, der dere er. Alle kan kanskje ikke holde hverandre i hendene, og avstand må vi ha. Men mens dere går rundt treet, så syng!

Syng de gamle, gode julesalmene, syng regler og juleleker, syng nye klassikere, lek, dans, ha det moro! Det er en gammel, god skikk, dette. Slik blir jula livets fest. For hvert pust, for hver tone, syng juleevangeliet ut i rommet og inn i hjertene,

den songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt
om barnet, Guds son, vår sonar
som døden for evig batt!

Om Checkin i kirka

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 17.12.2020

«Så gjør vi så når til kirke vi går!» Slik lyder ei tekstlinje fra en kjent og kjær julesang, for ikke å si julelek. Og hvordan gjør man så når man går til kirke? På Røros trenger en i grunnen ikke legge så veldig vidløftige planer. Det er bare å hive på seg jakka når man hører kirkeklokkene kalle og rusle av gårde, enten man går samme med noen som man eventuelt holder i handa eller ikke. Kirkerommet er stort, og det rommer alle som vil, også om de kommer et minutt eller to for seint.

Men i år er det ikke slik. Dersom du tenker deg til kirka i jula i år, dette merkelige året 2020, da må du gjøre noen forberedelser av det digitale slaget. I år har vi nemlig tatt i bruk det elektroniske påmeldingssystemet Checkin. Her får du oppskriften på hvordan du skal gå fram.

Først et lite tilbakeblikk til forrige prestepreikspalte, den som sto på trykk for to uker siden. Det som står der, er fortsatt sant: Det blir ingen julaftensgudstjeneste i Røros kirke i år. Menighetsrådet arbeider imidlertid med å få satt opp en stor julekrybbe utenfor kirka. Det blir mulig å besøke den i dagene fram til og inn i julehøytiden, og julaften kommer vi til å spille julemusikk utenfor kirkedøra og forsøke å skape fin stemning for dem som legger veien forbi. Ved de tre andre kirkene i fellesrådsområdet, altså Glåmos, Hitterdal og Brekken, blir det utendørsgudstjenester på kirketrappa til vanlig julaftensgudstjenstetid, henholdsvis 13:00, 14:30 og 16:00. Ta med deg en lapp med navn og kontaktinfo, lever denne ved inngangen til det oppsatte uteområdet og ta del i julefeiringen 2020, du også. Og fra Røros kirke kan du altså se et julaftensprogram på Arbeidets Retts nettsider; dette legges ut klokka 16:00 julaften, og kan sees av alle som vil, både med en gang og senere.

Men tilbake til Checkin-systemet. Juledag blir det nemlig gudstjenester i Røros kirke. Ja, faktisk, gudstjenester i flertall. Vi feirer to juledagsmesser, en klokka 11:00 og en klokka 12:30. Det er plass til 50 i kirka på hver av gudstjenestene. Det betyr at vi må ha forhåndspåmelding. Og det er der det elektroniske påmeldingssystemet kommer inn.

For å sikre deg plass i kirka juledagen, går du rett og slett til nettsiden checkin.no. Når du åpner den, ser du et søkevindu midt på sida. «Søk på navn, arrangør eller sted» står det der. I søkefeltet skriver du «Røros kirke» og trykker på den gule «Søk»-knappen til høyre. Da vil det komme opp to arrangement du kan klikke deg inn på, en juledagsgudstjeneste klokka 11:00 og en juledagsgudstjeneste klokka 12:30. Velg det tidspunktet du ønsker deg. Så kan du bestille billetter. Disse er gratis, men du må altså bestille plassbillett. Du blir bedt om å oppgi kontaktinfo, og så er du inne. Billetten kan du skrive ut hjemme, eller du kan ta den med deg og vise fram på din telefon. Du får billetten tilsendt både som e-postvedlegg og pr. SMS.

Billettene legges ut 20. desember (4. søndag i advent) klokka 18:00. Dersom du har lyst til å delta i messen juledag, er det nok lurt å være raskt ute med å sikre seg billett. Hundre plasser fordelt over to gudstjenester er ikke veldig mye. Men vi håper og tror det skal være nok til å dekke i hvert fall noe av etterspørselen.

Når så juledagen kommer, er det bare å ta med seg billetten og rusle til kirke. Vær gjerne på plass ti-femten minutter før gudstjenesten begynner. Det blir fint å ønske hverandre god jul, ansikt til ansikt, selv i dette underlige året da selv ikke kirkebenker er fastmonterte nok. 

Om jul versjon 2020

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 3.12.2020

«Det var ikke rom for dem i herberget.» Slik lyder juleevangeliets ord, og slik ser det ut til å bli for flere av oss i jula dette året. Ikke at vi ikke har et sted å bo, nødvendigvis, for det har tross alt de fleste av oss, enten det nå er et hus eller en hybel eller et karantenehotell. Men så var det kirkerommet. Hvor mange kan vi romme i disse rommene våre i år, egentlig?

Kirkefellesskapets fremste gjenstand har alltid vært kirkehuset. Vi har rom, sier vi, og vi har fortellingene og vi har symbolene og ritene. Når det trengs, kan vi alltid åpne kirkedørene og slippe inn de som ønsker å bruke rommet, alle som vil fortelle fortellingene sammen og legge til sine egne fortellinger. Det er hva kirka er og gjør, det er vår modus operandi. Det å miste rommet er en fundamental krise i all kirkelig virksomhet.

Kirkefellesskapet hos oss har fortsatt rommene. Men vi kan ikke fylle dem. Enn så lenge er det en øvre grense på femti personer som kan samles i kirkerom om gangen. Selv Bergstadens Ziir, som lett kan romme tusen mennesker, får ikke huse mer enn litt mer enn én person per kirkebenk for tida. Det har vært krevende ei god stund allerede, og nå er det snart jul. Etter julekonsertsesongen, da kirkebenkene vanligvis fylles opp kveld etter kveld og uke etter uke, kommer selve høydepunktet, høytiden. I løpet av juledøgnet er vi nesten to tusen mennesker som kommer sammen i kirkene, synger og ber og deler fortellingen som barnet som ble født i nattemørket, svøpt og lagt i en krybbe. Bare julaften i Røros kirke har de siste årene samlet rundt fjorten hundre mennesker, fordelt på to gudstjenester.

I år må vi feire tjueåtte gudstjenester i Ziiren om vi skal kunne gjøre det samme. Det sier seg selv at det ikke går. Selv ikke med all mulig velvilje og dugnadsånd fra menighetsråd og andre frivillige klarer vi å få dette til.

Så hva blir løsningen? Her er hva som skal skje:

Glåmos, Hitterdal og Brekken menigheter planlegger å feire julaften på samme tidspunkt som tidligere år. Hvilket vil si klokka 13:00 på Glåmos, 14:30 i Hitterdal og 16:00 i Brekken. Det som blir annerledes i år, er at gudstjenesten feires ute, på kirketrappa. Dørene åpnes inn til kirkerommet, men vi samles ute, der det blir lys og orgeltoner, fakler og julesang. Juleevangeliet skal lyde fra kirkedøra. Ute kan vi være mer enn femti. Det blir jul allikevel.

På Røros ser vi oss ikke i stand til å gjøre det på akkurat samme måte. Det er trangere innenfor kirkeporten i gata enn det er uti markom, og selv med to hundre per økt vil det måtte bli veldig mange juleandakter for at alle skal få sin dose juleevangelium. Vi har vurdert Malmplassen – mange som husker den magiske julekvelden 2009 har spurt om vi ikke kan gjøre det igjen – men landa på at det ikke løser utfordringen, det heller. Vi kan fortsatt ikke samles mer enn 200, dersom vi ikke setter opp et gigantisk amfi som kan deles i tre soner, og selv om det i teorien skulle være løsbart, kan vi fortsatt maks være 600. Fokus vil være på å stenge ute, ikke på å slippe inn. Og det er vel i grunnen det motsatte av juleevangeliet.

Løsningen blir den samme som i påsken: Vi lager TV-gudstjeneste. Sønvis skal spille, allsangen skal lyde, og du kan synge med i din egen stue. Presten skal lese juleevangeliet. Julaften forblir kirkedørene stengt, men kirkeklokkene skal ringe jula inn klokka fem, i år som alle andre år. Og første juledag feirer vi to juledagsmesser for til sammen inntil hundre personer. Da må vi ha forhåndspåmelding. Det vil vi annonsere nærmere etter hvert.

Skulle så juleunderet skje og vi får samles mer enn femti likevel, kan vi hive oss rundt og lage to julaftensgudstjenester i Ziiren. Det er nok ikke veldig sannsynlig. Men TV-jul blir det altså uansett. Du kan se den klokka 16, eller senere i opptak, akkurat når det passer deg.

Velsignet adventstid, og god jul når den tid kommer! Vi skal klare dette sammen, dette også.

PS: Da Bibelselskapet kom med ny bibeloversettelse i 2011, forsvant «herberget» ut av den norske oversettelsen. Nå heter det at «det fantes ikke husrom for dem». #hjerterom

Om å vente

Følgende «fortale», intimasjon og preken ble holdt i Røros kirke første søndag i advent, søndag 29. november 2020:

Ett adventslys er tent i Bergstadens Ziir 29.11.2020.

I

I dag er det første søndag i adventstiden. Dagen kommer i år også, like sikkert som alle andre år. Og samtidig er alt annerledes i år, i dette rare og på mange måter krevende året 2020.

Tradisjonen i vår menighet er at vi markerer dagen med familiemesse ilag med Røros barnegospel. Men Røros barnegospel er altså mer enn 25 sangere for tida, i aldersgruppa 5 til 10 år, og dersom de skulle vært her og sunget, og alle sangerne hadde fått ta med seg én forelder hver, da ville vi ikke kunnet slippe inn flere i kirka. Så barnegospel har fått fri i år, selv om de hadde gleda seg til å synge her i kirka i dag. I stedet feirer vi dagen med den vanlige liturgien for hovedgudstjenesten. Det blir verken dåp eller nattverd i dag, men vi skal lese de tre bibeltekstene, reflektere sammen over dem, synge oss inn i adventstida, tenne det første adventslyset og be sammen for kirka og for verden og oss selv.

Ordet «advent» kommer av et latinsk uttrykk, adventus domini, som betyr Herrens komme. Ordet advent betyr altså ankomst eller komme. På norsk oppstår et ordspill: Vi venter i adventstida på ham som kommer til oss. Dagen i dag vil også være preget av dette ordspillet: Forventningen, den tålmodige (ellet utålmodige) ventingen, og det som skal komme.

Fortsett å lese «Om å vente»

Om stollek i kirkebenker

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.11.2020

I 2020 stiller vi spørsmål vi aldri har stilt før. For eksempel: Hvor fastmontert er en kirkebenk egentlig?

I uke 45 innførte regjeringen et nasjonalt forbud mot å samle mer enn 50 personer innendørs i lokaler uten «fastmonterte seter». Definisjonen på slike seter er at de, i tillegg til å være fastmonterte i gulvet, også skal ha en tydelig avgrensning, for eksempel et armlene, mellom sitteplassene, som i en kinosal eller et teateramfi. Hva så med kirkebenker? De er, i hvert fall i de fleste kirker, skrudd fast i golvet, men selv i benker hvor man har nummerert plasser er det ikke noen form for skille mellom sitteplassene. Dermed kan folk skli sidelengs på benkene, og koronameteren kan være vanskelig å overholde. Kirkene bruker dessuten primært til gudstjenester, og folk som møtes der kjenner gjerne hverandre fra før, noe som kan gjøre det enda mer krevende å unngå nærhet og sosialisering.

Jeg skal komme tilbake til det med gudstjenester. Men nå er det ikke først og fremst det som skjer søndags formiddag som har skapt oppstandelse(!) rundt omkring etter at kirkebenk-forskriften trådte i kraft. De sterkeste reaksjonene har kommet fra kulturaktører. Oppmuntret av signaler fra kulturministeren var mange nå godt i gang med å forberede førjulskonserter land og strand rundt, og flere hadde begynt å selge billetter til konserter med 200 deltakere.

Det er aldri noe særlig å måtte avlyse ting man har brukt tid og krefter på, ja, til og med lagt sjela si i og gledet seg til å dele med mange andre. Akkurat det har flere enn julekonsertmusikanter fått kjenne på i 2020. Men det er klart: Dette med julekonsertene svir ekstra mye for mange av oss. Den varme og gode julestemninga er et sårt tiltrengt produkt dette røffe året, og nå møter leverandørene uoverkommelige hindringer. I tillegg er naturligvis også økonomi en del av bildet her. Kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad anslo i et intervju i avisa Vårt Land tapet for Røros kirkes del til rundt 350.000 kroner. Og da er vi altså på utleiersida. Hvor mye artister kan tape på dette vil jeg ikke engang begynne å spekulere i.

Grensa på femti personer skaper problemer også for kirkelivet ellers, det være seg gudstjenester eller kirkelige handlinger som vigsel eller gravferd. Myten om de tomme kirkene er (dessverre) seigliva, men realitetene er at med plass til kun femti, møter vi som gjør tjeneste i kirka nå utfordringer hver eneste uke. Selv med to hundre som grense har vi slitt de siste ukene og månedene, og vi har flyttet dåpshandlinger ut i egne ekstragudstjenester, laget egne seremonier for femtiårskonfirmanter og kjørt på med sju konfirmasjonsgudstjenester på litt over 24 timer for å klare å få inn alle som vil til kirke på forsvarlig vis. Skjønt forsvarlig: Det er ikke tvil om at det er noe i dette med utglidninger på kirkebenker, og selv med salkart og plassreservasjoner har det krevd sin kirkevert å påse på at folk ikke har sittet nærmere hverandre enn de skulle på de benkene som har vært tilgjengelige i Ziiren. Siden mai har annenhver benk vært stengt og ute av bruk. Menighetsrådets medlemmer har blitt gode på benkevask, og vi har flere ganger sukket og ønsket oss mer effektive plassnummererings- og registreringssystemer. Nå må vi stenge av ytterligere, konsekvent feire dåp i separate gudstjenester og være tilbakeholdne med nattverdsfeiring, i tillegg til at vi (igjen) må legge enda strengere begrensninger på hvor mange som får ta det siste farvel i begravelser.

Koronasituasjonen tærer på oss alle sammen. Samtidig kan vi her på fjellet, i hvert fall enn så lenge, være glade for lavt smittetrykk. Vi puster og lever, både jeg som skriver dette og du som leser. Perspektiv har også noe å si, selv i spørsmål om graden av fasthet i kirkebenker.

Julekonserter eller ikke: Snart er det jul igjen. Jula er så visst ikke avlyst, selv om julebordet skulle bli det. På en eller annen måte skal juleevangeliet lyde fra kirkene i vårt nærmiljø, også i 2020. Detaljene får du på roroskirke.no og facebook.com/dennorskekirkeroros.

Om valg og labyrinter

Preken under Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke søndag 8. november 2020 (23. søndag i treenighetstiden, selvvalgt bibeltekst):

Røros kirke pyntet med bannere i Galtvort-husenes farger. Foto: Guril Bergersen (Arbeidets Rett)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus, i det fjerde kapittel:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.

Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Videre står det skrevet i det tjueandre kapittelet:

En lovkyndig spurte for å sette Jesus på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matteus 4:18-22 og 22:35-40)

Å ta gode valg – det kan være vanskelig. Den siste uka har mye handlet om valg. Først var det valg i USA. Noen av oss sov merkbart dårligere noen netter, så spente var vi på hvordan dette skulle gå. Så kom myndighetene i Norge på banen og tok noen valg for oss alle sammen i kampen mot koronaviruset. Lokalt måtte vi også ta noen valg, for eksempel om på hvilke måter vi skulle gjennomføre denne gudstjenesten. Dere som feirer dåp i dag, har tatt valg med hensyn til hvem som skal få være med på feiringa akkurat denne dagen.

Spørsmålet om hvordan en skal velge det som er rett, er et spørsmål som også har mye plass i bøkene om Harry Potter. I den andre boka i serien, Harry Potter og Mysteriekammeret, sier rektor Humlesnurr på et tidspunkt noen ord til Harry som har blitt stående som udødelige:

Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag er det fjerde gang vi feirer temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk. Vi har tatt for oss ei ny bok i serien for hver gang. I den fjerde boka om Harry Potter, Harry Potter og Ildbegeret, er nettopp valg og veivalg viktige tema. Der fortelles det om Tretrollmannsturneringen, en viktig hendelse i trollmannsverdenen, der tre hekser eller trollmenn fra tre ulike skoler for hekseri og trolldom møtes til trollmannstevling. En representant blir valgt fra hver skole, en fra Durmstrang, en fra Beauxbatons, og en fra Galtvort. Valget blir foretatt ved hjelp av et ildbeger, der mulige deltakere kan legge navnet sitt. På underlig vis blir Harry Potters navn også trukket ut av ildbegeret, som en fjerde forkjemper, selv om han er for ung til å delta og selv om han selv ikke har valgt å søke. Noen andre har tatt valget for ham, og han blir bundet av deres valg.

Underveis, i selve turneringen, skal de fire konkurrentene løse ulike krevende oppgaver. Der må de også foreta vanskelige valg underveis, noen av dem strategiske, andre av dem livsviktige.

Til slutt møtes de i den siste oppgaven: En labyrint. Labyrinten er mørk og vanskelig, og det lurer farer rundt hjørnene. Men som om ikke det var nok, så er labyrinten bygd opp av levende hekker, og disse forandrer form og fasong underveis slik at veien gjennom labyrinten endrer karakter. Det bygger opp en voldsom spenning mot slutten, og Harry blir utsatt for prøvelser han aldri selv ville valgt.

Når jeg leser om denne labyrinten, tenker jeg at den på mange måter kan være et godt bilde på hvor vanskelig livet kan være noen ganger.

Labyrinter har alltid fascinert mennesker, både de enkle og de mer forseggjorte utgavene. Folk har dekorert gulv og vegger med labyrint-motiver. Fra det gamle Hellas har vi bevart myten om Minotauren i Labyrinten på Knossos, halvt menneske og halvt okse, et uhyre som til slutt ble bekjempet av helten Thesevs med hjelp av Ariadne. Hun gav ham en tråd som han rullet ut bak seg mens han fant veien gjennom labyrinten, og slik ble han i stand til å finne veien tilbake.

Nå heter det seg at det å finne veien igjennom en labyrint egentlig ikke skal være så vanskelig, så lenge en har god tid. Det gjelder bare å alltid ta til venstre, uansett, og snu og gå tilbake når en møter en vegg. Da vil en komme gjennom labyrinten til slutt. Det vil si, du kan få samme effekt av å bare ta til høyre også, så lenge du er konsekvent. Men jeg har alltid tenkt at det er lettest å bare ta til venstre. Hjertet sitter jo på venstre side, som kjent.

Sånn er det jo ofte, både i livet og på papiret: Dersom man lager seg gode vaner, er konsekvent og tålmodig, da kan man få til mye. Og så hjelper det å ha med seg både hodet og hjertet.  

Sånn er det med oss for tida også. Vask hendene, sier vi. Host i albuekroken. Hold deg hjemme hvis du er syk. Ta hensyn, hold avstand. Vær tålmodige, så skal vi finne veien ut av dette sammen. Og det er sant. Det vil gå bra til slutt, det tror vi, selv om den labyrinten vi er inne i nå, er litt sånn som den Harry og de andre trollmannsforkjemperne må forsere: Den forandrer seg underveis. Den muterer, reglene forandrer seg. Men likevel: Dersom vi er tålmodige, og dersom vi samarbeider, og dersom vi viser omsorg for hverandre og tar hensyn til hverandre, da kan vi klare det meste. Det å være trofast og tålmodig er også et valg, og noen ganger forteller slike valg mer om oss og hvem vi egentlig er enn det evner og anlegg gjør.

Sitat, rektor Humlesnurr: Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag har jeg lest for dere en fortelling fra Matteusevangeliet i Bibelen. Det er en fortelling om mennesker som opplevde å bli kalt til å gå på en vei de aldri hadde gått på før: De skulle følge Jesus. De visste ikke hvor veien gikk hen. Hadde de visst det, ville de kanskje valgt annerledes. Men de turte, de satsa, de gikk av gårde sammen med denne fascinerende mannen fra Nasaret. «Følg meg!» sa han. Så gjorde de det. De ble hans disipler. Og i årene som fulgte, fortsatte de å følge ham. Uansett hvilke svinger labyrinten stilte overfor dem, tok de konsekvent til venstre, om vi kan si det slik. Jesus selv sa at uansett hva som skjedde, så skulle de huske to ting: De skulle elske Gud (av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand), og de skulle elske sin neste som seg selv. Og den leveregelen gav de videre, og den holdt de fast på, selv om det ble tøffe tak for dem senere. Etter det som er overlevert, ble de forfulgt for de de trodde på og måtte dø for sin tro, alle sammen.

Vi, da? Hva kan vi gjøre?

Vel, for det første så sier Jesus det samme til oss i dag også. «Følg meg!», sier han. Han sier det ved døpefonten, der han lover å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han sier det til oss gjennom dåpslyset som står og brenner på alteret, og som minner oss om at livet vårt har et evig mål hos Gud. Han taler til oss igjennom fortellingene i Bibelen, der vi leser om hvordan han møtte mennesker, inkluderte dem som var utenfor, helbredet de syke, trøsta dem som gråt. Det betyr jo at han også møter oss i alle de menneskene som kommer i vår vei, alle dem som vil oss noe. Og så har han lovet at han vil møte oss på slike stede og i slike stunder som dette, når vi synger sammen, ber sammen og deler brød og vin.

«Følg meg!» sier Jesus. Da skal vi finne veien gjennom livets mange svinger og vriene veivalg. Det krever både mot og guts noen ganger, for livet er ikke bare enkelt. Og det krever trofasthet og tålmodighet. Går vi feil, er det aldri for seint å innrømme feil, snu og prøve en annen vei. Og så skal vi huske ta til venstre-regelen: Kjærligheten til Gud og til medmenneskene skal være vårt lys og vår veiviser.  

Harry Potter-bøkene er fulle av små og store forbilde-fortellinger. Harry selv lar seg ikke stanse verken av drageprøver, labyrinter eller dueller med døde på kirkegårder. Midt i alt er det nettopp kjærligheten som holder ham fast i livet. Uten å spoile for mye, kan jeg jo si at i den fjerde boka spiller nettopp kjærligheten mellom Harry og hans nærmeste, hans foreldre, en nøkkelrolle for veien videre. Jeg er overbevist om at det er noe vi kan ta til oss her. Det viktigste vi kan gjøre, er å velge nestekjærligheten. Omsorgen. Fellesskapet.

En ting er at det kan ta oss igjennom koronakriser og vanskelige tider. Jeg tror det også kan gi oss litt mer himmel på jorda. Og akkurat det blir det vel aldri nok av, verken for magikere eller gomper.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.