Om at en krise fortsatt er en krise

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.10.2020 under overskriften «En krise er (fortsatt) en krise»

Forrige prestepreik var viet det kinesiske ordet for krise, 危机. Jeg røsket i den populære påstanden om at ordet er satt sammen av tegnene for henholdsvis fare og mulighet, og reflekterte litt over at en krise noen ganger rett og slett bare er det: En krise.

Denne gangen blir jeg nødt til å røske litt i min egen tekst. For i en kort popularisering av sammensatte problemstillinger vil det ikke alltid være plass til alt. Derfor noen ettertanker.

For det første: Forrige gang skrev jeg om de to ordene 危机 og 机会, og jeg utla de to tegnsammensetningene nærmest som rebuser. Selv om det delvis er hold i det jeg skrev, var det også en forenkling. Jeg antydet noe av den underliggende kompleksiteten idet jeg skrev i siste avsnitt at tegnet 机 leses som «skrivepult» på japansk. Det har seg nemlig slik at dette tegnet kan ha en rekke ulike betydninger, ikke bare «krysningspunkt» som jeg knyttet an til.

Dette henger sammen med at tegnet 机 i seg selv er en forenkling. Moderne kinesisk skrives, dersom man sammenligner det med tradisjonell kinesisk, med et noe enklere skriftsystem der flere mer kompliserte tegn gjengis i utgaver med færre streker. Tegnet jeg gjengav som 机 skrives i sin opprinnelige form som 機, og dette tegnet er komplekst og mangetydig. Det kan for eksempel leses med betydningene maskin, apparat, årsak, hemmelighet, eller plan, alt etter sammenhengen det står i, i tillegg til altså den allerede nevnte betydningen.

For det andre: Det kinesiske skriftsystemet er ikke bare en form for rebusoppstilling, slik jeg kanskje kunne forlede til å tro i det jeg skrev i forrige spalte. Kinesiske tegn knyttes sammen ikke kun på grunnlag av hva de ulike tegnene opprinnelig har forestilt som piktogrammer, men også etter uttale og ulike former for fonetiske assosiasjoner. Selv om det skulle ha vært slik at de to tegnene i ordet krise hver for seg kunne leses som «fare» og «mulighet», kunne man ikke uten videre ha utledet at ordet «krise» var dannet etter rebus-metoden.

For det tredje skulle jeg gjerne tatt med noe om hvor myten om kinesisk krise som krysning av fare og mulighet kommer fra. Denne tanken om krisen som et punkt med potensiale for læring og vekst kan, i hvert fall ifølge en artikkel om temaet på Wikipedia, spores tilbake til en artikkel i et blad for kristne misjonærer i Kina, skrevet i 1938. John F. Kennedy skal så ha popularisert påstanden i taler han holdt under presidentvalgkampen i USA. Skal man lære noe av dette, er det muligens at verken kristne misjonærer eller amerikanske presidentkandidater alltid kan påstås å ha ett hundre prosent dekning for sine påstander.

Siden jeg ikke fikk plass til noen av disse ettertankene sist, benytter jeg meg av redaktørens gjestfrihet til å skrive litt om det denne uka i stedet. Noen muligheter skal man bare gripe.

PS: En annen ettertanke jeg sitter med akkurat i dag, er glede over resultatet av årets TV-aksjon. Selv om aksjonen ble digital og ikke kunne gjennomføres dør til dør, har folk gitt nesten like mye som tidligere år. Hvis jeg har regnet riktig, har vi samlet inn nok penger til at WWF kan redusere plastforsøplingen i verdenshavene med nærmere 77.500 tonn. Noen ganger er det faktisk bare fantastisk hva slags muligheter vi skaper, selv i møte med kriser.

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om et hav av muligheter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.9.2020

Livet oppsto i havet. I hele evolusjonsprosessen som har pågått siden, har livet vært avhengig av vannet og nært forbundet med havet. I dag står livet overfor en ny trussel: Havene trues av plastforsøpling. Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert år. Og ettersom alt liv er forbundet i den samme, store livsstrømmen, vet vi at plasten ikke bare truer det marine dyrelivet. Den truer også oss.

Årets TV-aksjon har fokus på plastforsøpling i verdenshavene. En fjerdedel av all plasten i havet kommer fra Sørøst-Asia. Verdens naturfond (WWF), som er mottakere av midlene som samles inn under årets aksjon, vil bruke pengene til å etablere og forbedre avfallssystemer for mer enn 900.000 mennesker i landene Indonesia, Vietnam, Filippinene og Thailand. Målet er å redusere utslipp av plast til elver og hav med så mye som 7000 tonn årlig. For å nå dette målet, vil WWF samarbeide med lokalbefolkning, myndigheter og næringsliv. Prosjektene som settes i gang, sikter mot å samle inn og resirkulere søppel som i dag ender opp i naturen, redusere bruken av unødvendig plast og jobbe for at beslutningstakere forplikter seg til å nå WWFs mål om null plast på avveie i 2030. 

Jeg er medlem i den lokale TV-aksjonskomiteen, i år som i fjor og året før der igjen. Jeg er stolt over å bidra der. TV-aksjonen NRK er en kjempedugnad. På landsbasis jobber sju tusen frivillige for å mobilisere hundre tusen bøssebærere slik at aksjonen kan gjennomføres i hvert eneste lokalsamfunn over hele landet. Alt dette gjør TV-aksjonen NRK til verdens største innsamlingsaksjon målt i antall frivillige og innsamlede kroner fordelt på befolkningen. Aksjonen har vært arrangert hvert år siden 1974, og har gitt livsviktig hjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner disse årene.

Tjue tjue har så langt vært et annerledesår på alle tenkelige og utenkelige måter. Koronapandemien får også konsekvenser for årets utgave av TV-aksjonen. Kort fortalt: Aksjonen blir heldigital. Hjertet i aksjonen har i alle år vært bøssebærerne. Slik blir det også i år. Men i stedet for at du kan bruke tre timer søndag 18. oktober til å gå med bøsse i et avgrenset geografisk område, inviteres du denne gangen til å bli digital bøssebærer gjennom Spleis og oppsøke og være tilgjengelig for givere i nettverket ditt i sosiale medier i stedet.

Selve innsamlingen starter mandag 5. oktober, altså om halvannen uke. Men du kan registrere deg som bøssebærer og opprette en digital innsamlingsbøsse allerede nå. Jeg har gjort det, og det var enda enklere enn jeg trodde. Det tok rundt ett minutt, og etterpå kunne jeg konstatere via TV-aksjonens nettportal at vår lokale aksjonskomité automatisk var blitt varslet om at jeg hadde registrert meg som bøssebærer.

Så her kommer dagens oppfordring: Bruk ett minutt eller to av dagen i dag, gå inn på blimed.no og registrer deg som digital bøssebærer, du også. Sammen forandrer vi verden, ikke steg for steg, men byte for byte.

På selve TV-aksjonsdagen søndag 18. oktober viderefører NRK tradisjonen med direktesending utover kvelden. Da kan vi lene oss tilbake etter to uker digital innsamling og konstatere at vi har bidratt til å gjøre verden til et litt mer levelig sted. Og vi kan sende en takknemlig tanke til WWF som vil gjøre jobben med å redde havene for framtida.

Om Mozarts Adagio: En musikkhistorie

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 10.9.2020

En kveld i forrige uke hadde jeg en aldri så liten åpenbaring. Etter å ha surfet litt på nettet, fant jeg endelig løsningen på en gåte som hadde kvernet i hodet mitt ei god stund. Hør bare:

En søndag for noen år siden feiret Røros menighet gudstjeneste på Fjellkirka. Jeg forrettet, og kantor Stephen spilte. Som postludium framførte han et vakkert pianostykke, en mollstemt melodi i 6/8-takt. Jeg syntes stykket virket vagt kjent, men klarte ikke plassere det. Og så plutselig, mens Stephen spilte, var det om jeg kunne høre orkesteret spille opp inne i hodet mitt. Jeg visste at der, akkurat der, like etter den akkorden han spilte nettopp nå, akkurat der kommer strykerne inn, og så er det noe som skjer i treblåserne, de overtar melodien, og jeg kunne høre det for mitt indre øre, og hårene reiste seg på armene mine, og jeg kjente en enorm melankoli som seg inn over meg sammen med en akutt trang til å gråte, jeg bare måtte la tårene strømme. Der og da visste jeg at dette stykket hadde jeg hørt før, og at det på en eller annen måte hadde gjort sterkt, sterkt inntrykk på meg. Men når?

Jeg spurte Stephen hvilket stykke det var, og fikk til svar at det var Adagio-satsen fra Mozarts 23. pianokonsert (KV488). Dersom du, kjære leser, nå umiddelbart vet hvilket stykke jeg sikter til, da er du adskillig mer klassisk skolert enn meg. Men om du ikke umiddelbart kan nynne melodien, kan jeg berolige deg med at det finnes flere gode innspillinger av verket. Jeg har for eksempel lyttet mye til en framføring med den unge Daniil Trifonov i samspill med Israel Camerata Orchestra som ligger på YouTube (se https://tinyurl.com/yyvq489y). Adagio-satsen begynner ved 12:40; og orkesteret jeg hørte spille i hodet mitt kommer inn rundt 13:35.

Som sagt: Jeg dro fra Fjellkirka den søndagen med spørsmålet om hvor og når jeg hadde hørt dette stykket før. Jeg lette igjennom CD-ene mine hjemme, men fant det ikke der. Jeg begynte å spørre familie og venner om de kjente stykket, og funderte på om jeg kanskje hadde hørt det hjemme, eventuelt som barn. Det var noe såpass primalt over hele opplevelsen jeg hadde under lyttingen på Fjellkirka, at jeg mistenkte det kunne være snakk om et tidlig barndomsminne av et eller annet slag. Men nei, det var ukjent for alle. Mine foreldre kunne heller ikke huske at de hadde hørt dette stykket tidligere. Jeg spilt det av for flere musikkyndige folk i omgangskretsen og spurte om noen kunne huske en film eller en reklame eller hva som helst hvor stykket hadde vært brukt, men jeg kom ikke nærmere noen løsning.

Jeg har fortsatt å lytte til stykket. Det har etter hvert blitt en favoritt hos meg. Og jeg kan stadig gjenoppleve noe av det jeg erfarte i kirkerommet den dagen jeg innledet med å fortelle om, en opplevelse av at dette stykket tar tak i meg på en ganske overveldende måte.

Men så, for en uke siden, gjorde jeg det jeg naturligvis burde gjort for lenge siden. Joda, jeg har googla stykket tidligere, jeg har lest om det, og jeg har søkt i videoer og filmer etter svar på gåten. Men nå sjekka jeg artikkelen på engelsk Wikipedia om Piano Concerto No 23 (Mozart) en gang til. Og der fant jeg altså svaret på hvor jeg hadde hørt stykket før, i form av andre kulepunkt under «Other uses». Idet jeg leste de tre linjene med tekst, skjønte jeg også umiddelbart hvorfor jeg fikk det så over meg at det egentlig passet å gråte, og jeg fikk atter en gang en påminnelse om hvilken fantastisk kraft som bor i musikken:

The adagio movement formed part of the musical programme for the national memorial ceremony after the mass shooting in Utøya in Norway in 2011. The ceremony took place in Oslo Spektrum (concert hall) on 21 August 2011. The movement was played by Norwegian pianist Leif Ove Andsnes and Kringkastingsorkesteret (the Norwegian Broadcaster Orchestra).

Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

Fortsett å lese «Om å bytte forsidebilde på Facebook»

Om det som skjer når kirkebygg blir borte

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 27.8.2020

Sommerens store leseopplevelse ble ei bok om kirkeriving. Jeg satte meg ned med Lars Myttings «Søsterklokkene» en julikveld, og før jeg visste ordet av det hadde jeg lest hundre sider. De neste sidene forsvant i samme tempo de påfølgende dagene.

For den som ennå ikke har lest boka, kan jeg uten å avsløre altfor mye fortelle at handlingen kretser rundt ei gammel stavkirke i et fiktivt dalføre i Norge på 1800-tallet. Den nye presten avgjør at gammelkirka skal rives og erstattes av en ny. En tysk arkitekt kommer til for å lede prosessen, og gammelkirka skal få nytt liv som museumskirke i Dresden. Men snart oppstår det forviklinger. Kirka har to helt særegne klokker, støpt til minne om et siamesisk tvillingpar langt tid tilbake, og disse kan bare ikke forlate bygda sånn helt uten videre.

I tillegg til at boka har et herlig språk og en medrivende handling, ble jeg sterkt engasjert av skildringen av det som skjer når man forsøker å rive et kirkebygg. For hva er det egentlig man tar fra hverandre? Er det bare bygget som ryker, eller dekonstruerer man samtidig noe mer?

Tirsdag 18. august skrev Vårt Land om et forskningsprosjekt om kirkebranner. Jeg siterer: «Når en kirke brenner ned er sorgen stor blant både kirkeaktive og de som i hovedsak oppsøker kirken ved seremonier som dåp, bryllup og gravferd. Men for den sistnevnte gruppen kan tapet av kirkebygget bli ekstra tungt å bære.

– De kirkeaktive har et fellesskap i menigheten, og det forsvinner jo ikke ved en kirkebrann. De som bare kommer på overgangsseremonier har gjerne en enda større tilknytning til det fysiske bygget. Når det blir borte, mister de hele kirken sin, sier Ingrid Staurheim.» Hun legger til: «Kirkebygget fremstår som et livstolkningsbygg hvor mennesker opprettholder en tilhørighet som både religiøs og kulturell. Derfor oppleves tapet for mange som veldig personlig, samtidig som det oppleves som at et kollektivt ankerpunkt er borte.»

Selv om jeg nok i aller høyeste grad må sies å tilhøre gruppen «kirkeaktive», er det noe her som finner resonans dypt i sjela mi. Vi er ulike, vi mennesker. Noen av oss er utadvendte og elsker folk, andre av oss sliter mer med dette med nettverksbygging og gruppedynamikk. Ikke alle fellesskap gir oss nødvendigvis like mye hele tida. Og ting går i faser gjennom livet. Noen ganger ønsker jeg bare å erfare rommet, ikke folkene, og finner langt mer mening i tonene, akustikken og estetikken enn i ordene, mine eller andres.

Kirkebyggene blir dessuten etter ei stund ladet med så innmari mye historie. Det er noe eget med det rommet der oldemor og bestefar også ble døpt og konfirmert, det rommet hvor jeg kan tenke tilbake til den dagen jeg gifta meg, eller det rommet hvor jeg gråt ved båra til en jeg absolutt ikke ville miste. Alt dette sitter i veggene, så å si, sammen med vissheten om at det også rommer mange flere slike fortellinger enn de jeg er bevisst på selv. Rommet representerer rett og slett noe større enn meg. Det er et rom i skjæringa mellom immanens og transcendens, uavhengig av hva slags trosforestillinger jeg kan kjenne meg igjen i og ikke.

Jeg vokste opp i Japan. Når jeg går inn i de gamle shintotemplene der, fornemmer jeg noe av den samme livsfølelsen. Andre steder er moskeer og hindutempler uttrykk for tilsvarende religiøs infrastruktur. Uten å tone ned forskjellene mellom religionene, er det noe her som utgjør en form for interreligiøs og -kulturell erfaring, rom som rommer både tvil og ulik tro.

Det siste halvåret har disse rommene vært mindre tilgjengelige for oss, fysisk og konkret. De digitale fellesskapene vi oppretter som alternativ, er rett og slett ikke det samme. Det fikk jeg en fin påminnelse om under lesningen i sommer. Og snart kommer Mytting med en oppfølger.

Om sudoku, skjebne og sekterisme

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.8.2020

Hva er meningen med livet? Og hva er meningen med livet mitt? De to spørsmålene kan virke tilforlatelig like. Men forskjellen som ligger i ordet «mitt» er viktig. Dersom jeg tror at jeg er annerledes enn andre, at jeg er unik og at det gjelder egne krav, en egen etikk eller egne regler for akkurat meg, da kan veien til sekterisk tenkning være snublende nær.

Denne sommeren fant jeg, innimellom litt forskjellig annet, tid til å se den svenske Uppdrag granskning-dokumentaren om Knutby-menigheten. «Drap i Knutby» er fascinerende TV om religiøsitet på avveie, et tankevekkende stykke ærlighetsteologi. De seks episodene ligger tilgjengelig hos NRK i noen uker til, og får med dette prestens anbefaling.

Noe av det som gjorde at den tilsynelatende mainstream pinsemenigheten i Knutby sporet av i sekterisme, var den tenkningen som menigheten etter hvert utviklet rundt sin egen plass i historien. Fellesskapet fikk det for seg at Åsa Waldau, et av medlemmene i menigheten, var Kristi brud, og at hun skulle spille en spesiell rolle i det kosmiske dramaet ved Jesu gjenkomst. Det var ikke bare hennes liv som med det fikk en helt spesiell mening. Resten av fellesskapet forsto også seg selv som hjelpere for henne. Snart levde gruppen i praksis i en parallell virkelighet, helt adskilt fra sine sambygdingers hverdagsliv. Med årene gravde de seg lenger og lenger ned i et alternativt univers, der slag og mishandling var uttrykk for kjærlighet og der drap og død kunne fortolkes som uttrykk for Guds vilje.

Jeg så ikke bare TV i sommer. Jeg løste sudoku også. De små tallpuslespillene stimulerer evnen til logisk tenkning, og jeg både liker og slapper av med slike oppgaver. Men noen ganger går ting ikke opp: Jeg har skrevet inn et tall feil, og alt rakner. For i sudoku finnes det bare én mulig løsning. Hvert tall kan bare stå ett sted. Trår du feil, om så bare én gang, blir alt bare rot. Ofte er det slik at når du oppdager feilen, vet du ikke lenger hvor og når feilen skjedde. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å forkaste oppgaven og begynne på en ny.

Jeg tror noe av det som skjedde i Knutby kan fortolkes som en form for «sudoku-teologi». Medlemmene i menigheten var opptatt av å finne mening ikke bare med livet, men i sine egne helt personlige liv. De trodde sterkt at Gud hadde en plan for dem, en personlig plan på individnivå, og at denne planen var viktig. Det fantes en form for himmelsk script for deres livsløp, så å si. Da ble det også viktig for dem å følge denne planen til punkt og prikke, og tilsvarende viktig for dem å ikke trå feil på noe vis. («Att vara fel» er et tilbakevendende uttrykk i intervjuene med Knutby-folket.) *Lederskapet i menigheten fikk med dette en enorm definisjonsmakt over medlemmenes liv.* For, om noen først hadde tråkket feil eller gått mot Kristi brud, om så bare en gang, da var meningen forspilt. Da var det ikke mulig å rette opp feilen. Men i motsetning til hva jeg kan gjøre når jeg sitter med sudokuboka, kunne de ikke bare begynne på en ny oppgave. Meningstapet var absolutt, og fortvilelsen likeså.

Denne tenkningen har en parallell i tanken om skjebnen. Ting skjer fordi det var bestemt at det skulle være slik, kan vi noen ganger høre. Jeg for min del tror ikke på dette. Jeg tror ikke Gud har en detaljert plan for oss på individnivå. Jeg tror ikke det finnes bare én vei og ett eneste riktig utfall gjennom livets mange livsvalg. Jeg tror en slik måte å tenke om livet på skaper mer angst enn fred, og mer frykt for å trå feil enn glede over livets muligheter. Jeg tror rett og slett ikke vi er så spesielle eller utvalgte, noen av oss. Vi er ikke ekstraordinære.

Men jeg tror likevel det finnes mening med livet, utover den mening som ligger i det å leve. Denne meningen er kjærlighet. Hver dag har vi muligheter til å gjøre godt. Noen ganger vil vi gjøre feil. Det er slik det er å være menneske. Men livet blir ikke tappet for mening av den grunn. Din skjebne er ikke låst, slik tallene i et sudokubrett er. Så lev! Og glem ikke nestekjærligheten. Husk det, nå som vi er på vei tilbake til hverdagen, til det ordinære.

(Denne teksten er noe redigert sammenlignet med teksten som sto på trykk i Fjell-Ljom. Setningen merket med *asterisk* er lagt til, og noen få setninger har gjennomgått språklige endringer. Det saklige meningsinnholdet i teksten er ikke endret.)

Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».