Om dålle

Preken under gudstjeneste på Samefolkets dag i Røros kirke, 6. februar 2022:

Naemhtie Jåhhan vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie daelie åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, vïermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede jïh byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 21:9-13)

I

I dag vil jeg begynne prekenen med å lære bort et sørsamisk ord. Det er ordet dålle. Dålle betyr bål eller ild. I fjor sommer spilte Margrethe, min eldste datter, samejente i Elden, og da var hun blant annet med og joiket Dållen vuelie – Ild-joiken eller Eldens joik.

Vi har lest tre bibeltekster for dagen i dag, fra Andre Mosebok og fra Apostlenes gjerninger og fra Johannesevangeliet. Og i alle disse tre tekstene, i alle de tre scenene eller fortellingene, dukker dålle – ilden og bålet – opp. I den første hørte vi om den brennende tornebusken, som var et sted der Gud Herren åpenbarte seg og kalte Moses til tjeneste for folket sitt. I den andre teksten hørte vi om tungene av ild som ble synlige over apostlene på pinsedagen, og om hvordan hjertene deres ble satt i brann, og om at de plutselig kunne tale alle slags språk, og fortalte evangeliet om Jesus, slik at det ble synlig for alle mennesker at alle slags språk og kulturer er steder hvor Gud bor. Og så oppsto det et fellesskap, ut av ilden og Ånden og ordet og vannet, det fellesskapet vi kaller for kirka. Fellesskapet rundt bålet var også framme i den tredje fortellingen fra Johannesevangeliet, om Jesus og disiplene, bålet og fiskene.

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser, om bål og fellesskap. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål – dållem biejedh, sa vi, bygge bål! – og så kokte vi prihtjege – kaffe – og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh (jeg vil drikke kaffe) helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv – det er sterke ting.

Fortsett å lese «Om dålle»

Om når alt raser sammen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27. januar

Tirsdag 17. januar 1995 klokka 05:46 våkna jeg av at et tog dundra gjennom soverommet mitt. Det vil si, det var ikke det som skjedde, ikke egentlig. Men det hørtes sånn ut, og det kjentes i grunnen sånn ut også, der jeg lå og ble kasta fram og tilbake i senga. Jeg var sytten år, gikk andre året på videregående på Canadian Academy i Kobe i Japan, og hadde akkurat våkna opp til det store Hanshin-Awaji-jordskjelvet.

De tjue sekundene hovedskjelvet varte, står ikke så veldig klart for meg. Men jeg husker lyden, og jeg husker at jeg holdt meg fast i madrassa jeg lå på. Når jeg sier at det hørtes ut som om et tog passerte igjennom huset i stor fart, er det et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den massive overbelastningen som sanseapparatet mitt ble utsatt for mens verden raste. Etterpå kunne jeg og resten av familien konstatere at huset vårt sto. Ikke alle i nærmiljøet var like heldige. I Kobe sentrum var ødeleggelsene enorme. Over seks tusen mennesker mista livet i katastrofen.

Det har gått tjuesju år. Jeg har bearbeida opplevelsen så godt jeg har kunnet. Jeg går ikke lenger rundt i frykt for at grunnen under mine føtter skal begynne å riste ukontrollert eller at veggene skal rase sammen rundt meg mens jeg sover. Det røsker riktignok litt i meg når jeg leser eller ser nyheter om jordskjelvkatastrofer, det gjør det, og jeg bruker alltid instinktivt M7.2 som referanse når jeg skal vurdere hvor kraftig et skjelv har vært. Jeg har likevel fått det hele noe på avstand. Det er ikke lenger et lammende traume.

Men kroppen husker. Hver eneste gang det raser snø fra tak i et hus jeg befinner meg i, settes jeg i alarmberedskap. Den lave, rumlende buldrelyden av vibrasjoner som forplanter seg i bygget, sammen med den dumpe lyden av snøen som kollapser utenfor veggene, ligner nok på det jeg hørte den forferdelige tirsdagsmorgenen i januar ’95 til at kroppen min minner meg på det. Jeg fryser til, pulsen galopperer av gårde, og jeg kjenner på en desperat trang til å komme meg i dekning under nærmeste bord.

Da vi flytta til Røros i 2005, fikk jeg høre et par ganger at «på Røros snør det elleve av årets tolv måneder, og den måneden det ikke snør er januar». Munnhellet ville etter hva jeg forsto få fram at når det er lange og stabile kuldeperioder, snør det lite. Det er mulig været alltid var sånn på Røros i januar før i tida. Men sånn er det sannelig ikke lenger. De siste ukene har vi fått så mye snø at jeg knapt kan huske å ha opplevd maken. Jeg har den største respekt for brøytebilsjåfører og andre snøryddere og den formidable innsatsen de har gjort for oss alle disse dagene. Hurra for dem!

Gyda og hennes søstre har ikke bare brakt med seg store nedbørsmengder. Det har også blåst godt. Og når orkankastene rister i alle hushjørner nattestid, da våkner jeg i alarmberedskap og tror at verden raser sammen. Jeg kan aldri flytte til det vindfulle vestlandet.

Tjue sekunder, tjuesju år, tjuetjueto. Jeg vet ikke hva slags skremmende opplevelser eller traumer du eventuelt bærer med deg gjennom livet, kjære leser. Men noen ganger reagerer vi på måter omgivelsene ikke helt er forberedt på. Av og til raser vår indre verden i grus. Derfor denne lille påminnelsen. Vi har alle vårt. Eller, som det heter i et visdomsord som stadig spres på nettet: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Om han som viser oss hvem Gud er

Preken i Brekken kirke, søndag 16. januar 2022 (3. søndag i åpenbaringstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
          
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
          
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
          
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

(Johannes 1:15-18)

*

I dag tenker jeg å begynne prekenen, refleksjonen over dagens tekster, med noen fakta om Bibelen. Er det noen som vet hvor mange bøker Bibelen er delt inn i? Det riktige svaret er 66, i hvert fall i protestantisk tradisjon, 39 i det gamle testamente og 27 i det nye.

Hva med antall kapitler? Svaret er 1.189. Antall vers, da? Her er svaret 31.173. Og hva med antall ord? Det kommer jo litt an på språk og oversettelse, men svaret ligger et sted rundt a. 740.000.

Som vi forstår, er Bibelen er enorm og ganske kompleks skriftsamling. Enda mer komplekst blir det om vi tar for oss alle de ulike lesningene og fortolkningene som har sprunget ut av Bibelen. Det gamle testamente er en historie for seg selv, med en rik tolkningstradisjon innenfor jødedommen som allerede hadde vart en stund før Jesus ble født, og som har fortsatt på et eget spor i de to tusen årene som har gått siden. Bare det å skulle ha oversikt over det er et nærmest uoverkommelig prosjekt. Enda mer umulig blir det om vi ser på det mylderet av kristne tradisjoner, lesninger og tolkninger som har skjedd igjennom de to tusen årene med kirkehistorie. I møte med alt dette må jeg, som alle andre, bare bøye hodet og si: Her er det mye jeg aldri kommer til å forstå.

Og likevel leser jeg altså stadig denne boka med utbytte. Den er til glede og inspirasjon, til dels på overraskende måter, og så utfordrer den meg og frustrerer meg – tidvis – på måter som er utviklende.

Men altså: 31.173 vers. Blant alle disse versene, i hele denne rikdommen av tekst, er det ett vers som jeg har hatt som mitt favorittvers de siste tjue-tjuefem årene. Ett vers jeg har tatt sats i når jeg har skullet gjøre teologi, om jeg kan si det sånn, og som har vært bestemmende for måten jeg har lest og nærma meg Bibelen på. Og akkurat det verset er prekentekst i dag! Slutten på evangelielesningen, Johannesevangeliet kapittel 1, vers 18.

Jeg leser det for dere én gang til, og tar også med versene foran, hele lesningen, som sammenheng. Vi er altså i Johannes-prologen her, innledningen til Johannes-evangeliet, der evangelisten skriver om Jesus og proklamerer følgende:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.

For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Og så kommer det altså, vers 18:

Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

*

Dette ene verset sammenfatter hva kristen tro er for meg.

Gud er usynlig. Ubegripelig. Ufattbar. Overalt hvor mennesker har utviklet seg, dannet fellesskap og fortalt historier, har mennesker båret på forestillinger om guddommer eller om den ene guddommen. Men bildene våre av Gud varierer, rett og slett fordi Gud etter sitt vesen er usynlig og utilgjengelig for oss. Bildene våre blir alltid ufullstendige.

Men: I Jesus kom Gud nær. Gud fikk et ansikt. Gud talte ord. Gud levde ut kjærlighet. Gud døde, og Gud vant over døden.

Slik forkynner kirka. I to tusen år har kirkefellesskapet fortalt fortellingen om Jesus fra Nasaret, og sagt: Det var Gud. Det var Gud som gjorde det. Det var Gud som var hos oss. Han var Guds Ord, Guds budskap til oss mennesker. Vi vet hvem Gud er, og vi vet hva Gud vil si oss. Vi vet, fordi Jesus.  

Og sånn tenker altså jeg. Den fortellingen holder jeg fast på. For meg er det fortellingen om Jesus som er den første og fremste. Jeg leser alt annet i lys av dette. Jeg tenker, rett og slett, at dette er den viktigste fortellingen vi mennesker forteller, og at vi må fortsette å fortelle den. At vi må fortsette å dele det Jesus gav oss og var for oss. Det vil jeg forsøke å bidra til, på de måter jeg kan.

(Og der kunne jeg egentlig satt punktum i dag. Men jeg har lyst til å si litt til.)

*

For: Det at vi i kirka proklamerer Jesus som Herre og løfter fram fortellingen om Jesus som Den Ultimate Fortellingen, betyr ikke at ikke andre fortellinger også har noe å si til oss.

Jeg vokste (som mange av dere har hørt meg si før) opp i Japan. Der vokste jeg opp i et samfunn preget av shintoismen, Shintoisme er en naturreligion, nærmest en religiøs tolkning av den japanske geografien. Det er en religiøs tradisjon preget av naturmystikk, ærefrykt for landskapet og miljøet omkring oss. En natur-åndelighet, nærmest. Det bærer jeg med meg. Det perspektivet er viktig for meg.

Videre kom jeg nært på buddhismen, med fedrealtrene og respekten for slekt og klan og den sammenhengen hvor man hører til. Fra den japanske folkelige buddhismen fikk jeg med meg betoningen av at vi ikke er alene. Vi er del av et fellesskap på tvers av tid og rom. Det tror jeg på. Så jeg har med meg dette også, inn i min måte å forsøke å forstå og bidra til kristen tolkningstradisjon på.

Jeg kunne snakket mer om jødedommen også, og om islam. Eller jeg kunne snakket om de andre kristne trosretningene, som er komplekse fortellings- og fortolkningsunivers i seg selv, enten vi nå snakker om katolsk eller ortodoks spiritualitet, eller lavkirkelige folkelige tradisjoner som pinsebevegelsen eller Frelsesarmeen. Jeg henter stadig inspirasjon fra slike steder også. Så kunne jeg trukket fram samisk spiritualitet og andre urfolksperspektiver som den utømmelige inspirasjonskilden det er. Religiøs samtale er både intern innenfor kristendommen og interreligiøs religionene imellom.

Og så henter jeg enormt mye inspirasjon i naturvitenskapen. Hos Darwin og evolusjonsbiologien, i astrofysikken og biokjemien. De siste par årene har arbeidet i vaksinelaboratoriene vært en åpenbaring av godhet og liv og kjærlighet. Jeg bøyer meg i ærefrykt for dette.

Alt dette, tenker jeg, og mere til, viser oss noe av hvem og hva Gud er.

Jeg mener også jeg ser noe av Guds ansikt i sekulærhumanismens insistering på menneskets edelhet, tankens kraft og betydningen av livet før døden. Også de som sier de ikke tror på Gud, peker – i hvert fall for meg – på sider av tilværelsen der jeg tenker: Der ser jeg Gud.

*

Jeg synes altså at jeg ser spor av Gud mange steder. Hvordan kan jeg holde fast på alle disse impulsene? Det kan jeg gjøre fordi jeg tror at Gud er én.

(Jf. leseteksten fra 1. Korinterbrev 8:5-6, hvor Paulus skriver at «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
          
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.»)

Gud er ikke en stammegud. Gud er én, og Gud er Gud for alle, og alle er skapt i Guds bilde. Det betyr igjen at alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, på ulike måter kan speile den ene Gud som holder hele virkeligheten sammen.

Hadde det fantes mange guder, måtte vi sagt at de ulike religionene og virkelighetsforståelsene konkurrerte mot hverandre og var gjensidig utelukkende. Men sånn er det ikke, sier kirka. Gud er én, og Gud er alles Far, og alle er Gud barn. Alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, kan på ulike måter speile den ene Gud som holder alt sammen.

Det er jo dette vi lærer av Jesus også: At det guddommelige blir menneskelig. At menneskelivet er en refleks av evigheten. I Jesus blir Gud menneske. Det feira vi senest nå i jula. Da blir også det menneskelige guddommeliggjort. Menneskenes erfaring og den virkeligheten vi kaller Gud, er kobla sammen en gang for alle.

Derfor tenker altså jeg at vi kan lære av og ha glede av hele mangfoldet av menneskenes forsøk på å fortelle om og forstå de store sammenhengene i virkeligheten. Det gjelder i høyeste grad også kunsten. Dostojevskij og Lessing og Harry Potter og Ringenes Herre, dansemusikken og klassiske verk, billedkunst og poesi.

All slags menneskelig erfaring viser oss noe av hvem og hva Gud er. Noen ganger er det blanda opp med ting som overhodet ikke er Gud. Det er ikke alltid lett å vite forskjell. Men det er spennende å se og lete og forsøke å forstå. Og så er det trygt å vite at den ene Gud omfavner hele virkeligheten, uansett hvordan det blir og hva vi forstår.

Jeg tror altså at Jesus er en garantist for dette. Jeg leser alle andre fortellinger i lys av fortellingen om Jesus. Det er hva jeg legger i det å være kristen. Men det betyr ikke at alle andre fortellinger er lukket. Tvert imot: Det gjør at jeg kan lese både Bibelen (med alle dens kriker og kroker og irrganger) OG alle mulige andre fortellinger med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg kan se etter spor av Gud der også, og finne ting som jeg kan ta med meg videre sammen med fortellingen om Jesus. Ting som jeg kjenner igjen om Jesus-aktige, så å si.

For jeg tror at Gud har blitt menneske. Jesus har vist oss Guds ansikt. Det gjør at vi kan tørre å lete etter glimt av Gud overalt. Gud har ikke forlatt oss. Gud har kommet nær. Den ene Gud er Gud for alle.

Jeg håper at 2022 blir et år fullt av inntrykk. Gode øyeblikk, fine fortellinger og artige historier. Jeg tror det går an å se noe av Gud i alt dette. Og så vil jeg fortsette å vende tilbake til fortellingen om Jesus, om han som bygde åpne fellesskap, helet det som var ødelagt, og som overgav seg til døden for slik å vise oss veien til livet.  

Det ble jo nesten en slags nyttårstale, dette. En programerklæring, på sett og vis. Det var nå det jeg ville si i dag. Tusen takk for at dere hørte på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om kongens tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13. januar

Jeg er verken royalist eller republikaner. Når det gjelder monarkiet har jeg en i bunn og grunn pragmatisk fundert innstilling: Funker det, ser jeg ingen grunn til å endre på det. Etter mitt syn har vi per i dag et kongehus som fungerer og vel så det – og det sier jeg ikke bare fordi kongen har et meget tillitvekkende navn.

Ta for eksempel kongens nyttårstale, der Hans Majestet Kong Harald hilste oss alle med disse ordene på vei inn i det nye året:

Hva skal til for at vi mennesker kan leve godt sammen? Dette spørsmålet har uendelig mange svar. Men jeg tror ett er viktigere enn mange andre: Evnen til innlevelse i andre menneskers liv.

Jeg tror det er avgjørende at vi tar oss tiden og bryet med virkelig å lytte til andres opplevelser – med ønske om å forstå. Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på. Både i våre nære forhold og i store felleskap.

(Sitat slutt.)

Det er veldig fint sagt, synes jeg. Jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne få sagt ting omtrent sånn selv noen ganger.

I forrige utgave av denne spalten skrev jeg om menneskelivet som leves i spenning mellom fellesskap og ensomhet. Jeg sa noe om hvordan vårt indre liv er skjult for alle andre enn oss selv, og beskrev den følelsen vi noen ganger kan bli grepet av: At vi egentlig ikke kan vite sikkert om det finnes noen andre har det som eller er som akkurat oss.

Kongen peker på broen mellom disse to spenningspunktene, nemlig evnen til innlevelse. Når jeg virkelig lytter til en annen, oppdager jeg også noe av meg selv i den andre, og noe av den andre i meg selv. Vi har noe felles, midt i det som skiller oss. Ja, om vi ikke annet, deler vi i det minste selve kommunikasjonen, det at vi forsøker å fortelle og lytte og forstå. Denne evnen til å koble sammen to selv, det vi med et fint ord kaller intersubjektivitet, er på mange måter et trossprang. Det forutsetter at vi ikke er alene, at verden ikke er lukket.

De siste par årene har stilt evnen til å lytte og finne fellesskap overfor krevende utfordringer. Vi har blitt isolerte, og har måtte velge avstand framfor nærhet og skjerm framfor kropp. Men kongens tale bærer i seg en strime av lys, et glimt av håp: Vi skal møtes når dette er over. Da skal vi fortsette det viktige felles arbeidet vi gjør for at vi skal kunne leve godt sammen.

Finnes det noen måter vi kan øve oss på, mens vi fortsatt lever i avstandens tid, før vi kan gjøre som kongen sa og sette fram de fineste koppene og invitere hverandre inn? Her vil jeg gjerne supplere kongens ellers veldig gode tale med enda et perspektiv: Vi har kunsten. Kunst er et vindu inn i andre menneskers sinn. Når jeg leser en god roman, kan jeg leve meg inn i hver eneste en av personene etter tur, og finne noe av meg selv i hver og en av dem. Det er i seg selv et tegn på at en god forfatter har kommet i kontakt med noe av det felles menneskelige. På samme måte er det med musikken, som vekker følelser i meg, eller bildekunsten, eller film eller serier: Når jeg (tror jeg) forstår hva kunstneren har ønsket å formidle, da oppstår det også et fellesskap mellom oss, på tvers av tid og rom.  

Jeg håper vi kan få bruk for de fineste koppene i året som kommer. Mens jeg venter, kan jeg lese den gode boka, se den rørende (eller engasjerende) serien, og synge og danse til favorittmusikken min. Jeg tror at dette også er en forberedelse til dagene som skal komme.

Om å være alene sammen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 30. desember

Vi mennesker er flokkdyr. Vi er sosiale vesener, skapt og programmert til fellesskap. Vi klarer oss egentlig ikke alene, og vi vet det. Den dagen vi ble født, var noens armer der og tok imot oss. Hvis ikke, hadde vi ingen mulighet til å overleve den første dagen – eller de tusen neste. Overalt hvor mennesker trer fram, oppstår det fellesskap. Noen ganger er de flyktige, andre ganger varige, noen ganger er de ritualiserte og bestandige på tvers av generasjoner.

Samtidig er vi mennesker også grunnleggende alene. Vårt indre liv er egentlig bare tilgjengelig for oss selv. Våre innerste lengsler, drømmer og håp er skjult for omverdenen, og om vi forsøker å sette ord på våre fineste minner, er det som om de blir til støv på tunga. Mennesker har derfor, så lenge vi har forsøkt å sette ord på våre indre liv, stadig kommet tilbake til beskrivelser av en form for eksistensiell ensomhet.

Noen filosofer har til og med gått så langt som til å stille spørsmål ved om noe i det hele tatt finnes utenfor vår egen bevissthet. Hvordan kan jeg vite at de andre egentlig er som meg? Hvordan kan vi være sikre på at noe som ikke blir observert egentlig eksisterer? «Jeg tenker, altså er jeg!» konkluderte Descartes, men det neste steget – at noe utenfor jeg’et også er – er ikke nødvendigvis like enkelt å ta. I disse dager spiller den nyeste Matrix-filmen på kinoene, og enda flere vil komme ut av kinosalen med spørsmål om hva virkeligheten egentlig består i og om vi kan stole på det vi sanser, tenker og tror.

Det er fantastisk å være menneske. Det er edelt, det er tidvis både morsomt og deilig også. Men det er ikke til å komme fra at det også kan være ganske slitsomt. Og noen ganger kan den eksistensielle ensomheten bli overveldende.

På engelsk skjelner en mellom loneliness og solitude, mellom det å være ensom og det å være selvvalgt alene (solo). Slik får en fram at det er fullt mulig å være alene (lonely) midt i en gruppe mennesker. Ensomhet er noe som kan slå inn på alle slags tider og steder, også i jula.

Den julefortellingen som vi forteller i kirkene, handler om at Gud selv blir menneske. Kirka sier om Gud at Gud egentlig aldri er alene, fordi Gud er tre-enig, et fellesskap som transcenderer tid og rom. Men i jula brytes dette fellesskapet. Guds Sønn blir menneske. Da har menneskenes fellesskap blitt endret for alltid. Menneskeheten har blitt tilført en ny dimensjon: Det guddommelige. Men samtidig er nå Sønnen også henvist til menneskelivets ambivalens. Ja, det var hender der i stallen som tok imot Jesus, som svøpte ham og la ham i en krybbe. Det fantes kjærlighet der, et fang å ligge i, et bryst å die. Han ble tilbedt av gjetere og vismenn; slik oppsto nye fellesskap rundt ham. Men hvem visste egentlig hvordan Sønnen hadde det? Hva som rørte seg i ham? Hva han selv visste om sin egen plass i historien om Alt Som Er Til? At han en dag skulle rope i fortvilelse at Gud hadde forlatt ham?

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med disse refleksjonene. Men jeg finner en slags trøst i å vite at jeg ikke er alene, heller ikke når jeg kommer i kontakt med eksistensiell ensomhet. Gud har også vært der. Det er det juleevangeliet sier. Og så minner jula oss om at hendene som tar omkring oss eller som stryker over oss, også kunne bære Gud-blant-oss. Det gir meg tilbake noe av troen på fellesskapene rundt oss, om ikke annet, selv etter et helt år med koronaavstand, alenetid og ensomhet. Vi er ikke alene, ikke engang når ingen andre vet.

Gledelig jul, alle sammen. Måtte det nye året bli et fellesskapets år for oss alle.  

Om å bli menneske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 16. desember under overskriften «Bli menneske!«

Mandag 6. desember ble Kim Friele bisatt fra Oslo domkirke. Gravferden ble holdt på statens regning og ble sendt direkte på NRK. Etter at minneord, sang og musikk var framført, holdt biskop Kari Veiteberg en preken som landet i disse vakre ordene:

Å være menneske er å vere annleis. Dette må vi ta med vidare og kjempe for i alle rom, her og der!

No i denne adventstida, når vi ser fram mot å feire at Gud blei menneske i ein stall, er det lett å tenke seg at «Gud» er eit ord på noko vi ikkje kjenner, men at «menneske», det veit vi jo godt kva er. Men kanskje heng spørsmåla om menneske og Gud saman? Eg trur vi må bruke dei erfaringane vi har gjort både for å finne ut meir av kva det er å vere menneske er og kven Gud er.

Gud blir menneske i Jesus, fødd fattig, æra av gjetarar, møtt av englar som seier «Frykt ikkje». Vi feirar Jesus, som åt og held seg med folk som var annleis, løvetannsbarn og utstøtte.

For kyrkja og for meg gir det også håp å tru at Jesus både viser oss kven Gud og kva menneske er. Og kva kjærleik er. Trua på Jesus formidlar nemleg eit håp om at kjærleiken er sterkare enn døden.

I 2007 gav Stefan Gustavsson ut ei bok som het Gjør som Gud – bli menneske. Jeg vet ikke hvor mye samklang det er mellom innholdet i den aktuelle boka og den prekenen biskop Kari holdt ved Kim Frieles båre, men tittelen på boka kunne stått som oppsummering av det jeg oppfatter var biskopens budskap. Innerst i religionene, som i kristendommen, finnes ikke bare spørsmålet om hvem Gud er, men også spørsmålet om hvem mennesket er, hvem vi selv er. Juleevangeliet er at Gud blir menneske, slik at mennesket kan vite at dets hverdag, dets erfaringer, har guddommelig interesse. Hverdagen er et hellig sted, og du kan vite at det finnes rom i universet for nettopp deg, akkurat den du er, slik du har vært og skal være.

Nå tenker jeg det passer å gi biskopens ord videre på vei inn i denne jula. Enda et år må vi feire jul med restriksjoner, bundet av sykdom og trussel mot vår sårbarhet. Men det finnes trøst i krybba. Barnet som ligger der, er sårbart. Men det er samtidig Immanuel, Gud med oss. Og når Gud har steget ned til menneskene, lever håpet om at vi skal bli løftet opp.

Gud jul, uansett hvor du er, hvem du er, og hvordan dagene dine ser ut.

Om tid og rom (3): Advent

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2. desember

De to siste utgavene av Prestepreik har vært viet refleksjoner omkring tid og rom. Jeg har reflektert over kontinuerlig skapelse, om hellige rom og hellige steder, eksemplifisert ved kirkerom og kirkegårder, og om hellig tid, det vil si kirkeårskalender og helligdagssyklus. Forrige post pekte fram mot adventstida, som den gang fortsatt var halvannen uke unna.  Nå er adventstida i gang, og jeg vil avrunde denne lille tid-rom-serien med noen tanker om nettopp advent som uttrykk for hellig tid.

For nå er vi altså i gang med å telle søndager fram til jul. Fram til og med søndag 21. november skjedde tellingen av kirkesøndager – avstandsmarkører i tidsregninga – med pinse og treenighetssøndag som referanse. «Tjuefemte søndag i treenighetstiden» kunne vi for eksempel si, med referanse til at det var gått tjuefem uker siden pinsehelga. Første søndag i advent endres så perspektivet. Fra å ha referansepunktet bak oss ser vi nå framover, idet vi begynner å telle ned mot jula. Adventus domini, heter det på latin, Herrens komme! Vi teller uker og dager til Herren Jesu fødsel. Kalenderen fastsettes slik at vi får inn fire søndager før julehøytida tar til. Disse fire søndagene med ukene imellom utgjør til sammen adventstida.   

Nå har julebrusen vært å finne i butikkhyllene ei stund, og noen har rukket flere julebord allerede. Men skal vi være pinlig nøyaktige, eller tradisjonsbevisste om vi vil, så begynner strengt tatt ikke jula før natta mellom julaften og første juledag. Noen markerer fortsatt tidsskillet ved å hilse «God jul» før julaften og «Gledelig jul» fra og med juledag.

Julaften og juledag er datofaste, og faller dermed på ulike ukedager fra år til år. Dersom julaften faller på en søndag, blir denne søndagen fjerde søndag i advent. I så fall faller første søndag i advent så seint som 3. desember. Dersom julaften derimot er en lørdag (og juledag søndag), blir fjerde søndag i advent 18. desember, og første søndag i advent kommer så tidlig som 27. november. Med andre ord: Adventstida kan variere i lengde fra 22 til 28 dager. 

Parallelt med denne gamle måten å rigge og regne adventstida på, har vi skikken med adventskalendere eller julekalendere med 24 luker eller gaver, en for hver desemberdag fram til og med julaften. Noen år sammenfaller disse 24 dagene med adventstida, men slett ikke alltid. Denne tjuefiredagerskalenderen kan kanskje sees som en sekularisert utgave av adventstidsregninga, der datoene i kalenderen overstyrer den søndagsstyrte kalenderen. Julekalenderne med sine små gaver står også i en viss kontrast til den gamle forståelsen av adventstida i kirka, der advent er en litt alvorstung forberedelsestid til julefesten hvor en gjerne også skulle overholde ulike fastepraksiser. Der langfasten før påske varer 40 dager er adventstida (på sine 22 til 28 dager) en «litjfaste». Derfor er adventstidas liturgiske farge fiolett, fargen for bot og alvor, blanding av himmelens blå og leirjordas røde.

De siste årene har jeg oftere og oftere støtt på betegnelsen «Første advent» om dagen som markerer inngangen til advenstida. Jeg har etter hvert skjønt at dette kan komme av påvirkning fra svensk, der søndagene i adventstida noen ganger kort og godt benevnes som «första, andra, tredje och fjärde advent» etter folkelig skikk, selv om de korrekte navnene også i Sverige er «första söndagen i advent» og så videre. Selv synes jeg dette høres rart ut. Min første advent opplevde jeg i november og desember 1977 – da varte forresten adventstida i 28 dager – og nå er jeg i gang med min førtifemte advent. Skulle vi kalt første dagen i adventstida «første advent» burde mandagen etter vært andre advent, slik dagen etter første desember heter andre desember. Da burde vi vel tent alt fra tjueto til tjueåtte lys også, om vi skulle vært konsekvente.

Men så dårlig tid har vi ikke, at vi ikke kan nevne dagene ved deres rette navn. «Første søndag i advent», tenker jeg vi kan si, eller til og med «første søndag i adventstida». Så tenner vi lys, åpner adventskalenderne dag for dag, og gjør de forberedelsene vi skal fram mot festen og gleden som starter for fullt når kalenderen viser vi har lagt tjuefire desemberdager bak oss.

For øvrig har jeg allerede drukket julebrus. Jeg foretrekker Røros bryggeri sin. God advent!

Om å være beredt

Preken i Røros kirke søndag 21. november 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

(Matteus 25:1-13)

I

Søndag om ei uke, 28. november er første søndag i advent. Da begynner det nye kirkeåret. Fram til da teller vi søndager etter pinse, vi har vårt referansepunkt bak oss i tid. Men fra og med første søndag i adventstida teller vi søndager framover mot jula. Det skjer et skifte, i både takt og perspektiv, neste helg.

Denne søndagen markerer derfor slutten på kirkeåret. Vi står ved tidens ende. Derfor er dette også tradisjonelt søndagen for å snakke om de siste ting. Om det som i teologien kalles for eskatologien, om Jesu gjenkomst, dommen og det evige livet.

Noen av oss holder dommedag over oss selv hver eneste dag. Andre ser ikke ut til å la seg affisere så mye av sine egne feil. Noen har som sitt livsmotto: «Jeg angrer ingenting!» Balansen er vel, som alltid, et sted midt imellom. La oss se om vi klarer å finne den.

Det gjør vi, som vi pleier, ved å vende oss til dagens evangelietekst.

II

Evangelieteksten for dagen er en sterk lignelse, enkel å visualisere. Den har satt tydelige spor etter seg i kirkekunsten. Jeg har sett kirker som er utstyrt med figurer eller malerier av fem skikkelser på hver side av alteret, en side med lys, en annen side i mørket.

Men selv om lignelsens sentrale motiv er lett å se for seg, er det samtidig ikke så helt enkelt å få grep om lignelsens detaljer. Hva slags skikk er det vi hører om her, med disse som måtte vente på at brudgommen skulle ankomme festen? Og hva er det denne oljen som de har på lampene sine er ment å symbolisere? Er det, som mange fortolkere har sagt opp igjennom kirkehistorien, slik at oljen symboliserer Den hellige ånd, troens gave, eller noe annet langs samme leia? Og hvis det nå er sånn at oljen står for en av kirkens skatter, hvorfor oppfordrer lignelsen da til å ikke dele med hverandre? Når ble det en kristen dyd å være egoister? Og hvorfor, hvorfor slipper ikke disse uforstandige inn mot slutten av fortellingen, når de på det tidspunkt faktisk har fått tak i olje likevel til slutt, etter mye om og men?

Om vi nå hopper fra Jesu tid for to tusen år siden til vår tid, til vår kirkehverdag, så kan vi vel i hvert fall konstatere følgende: Etter årets kirkemøte, hvor det ble vedtatt en kirkens klimaplan hvor Den norske kirke, blant annet, oppfordrer staten til å fase ut oljeleting, i en slik setting er oljen et vanskelig symbol å forholde seg til uansett. Her, i dagens lignelse, blir det etter min mening nesten umulig.

Men kanskje skal vi ikke lese (eller høre) lignelsen slik. Kanskje er poenget egentlig ganske enkelt: Våk! Vær klar! Kanskje er det denne grunnstemningen Jesus ville formidle, uten at detaljene skulle presses. Det er ikke sikkert det er noen allegori, dette, der alle delene har sin betydning. Det er ikke sikkert at denne brudgommen som stenger folk ute egentlig er noe godt bilde på Jesus en gang. Kanskje var Jesus selv akkurat like opprørt over den stengte døra og urimelighetene i dette som han ønsket at tilhørerne hans skulle være, hva vet jeg. Jeg synes i hvert fall det er noe urimelig ved hele lignelsen. Men jeg kan også anerkjenne at noen ganger skjer dramatiske ting når vi minst venter det. At det gamle speiderordet «Vær beredt!» er et klokt og godt livsmotto, på så mange vis. Og – ikke minst – ingen av oss vet når vår time kommer, når det er vår tur til å tre ut av tida.

III

Men om vi nå skal forsøke oss en omdreining til på tolkningen av denne lignelsen, så tenker jeg at vi også må konstatere følgende: Den står ikke alene blant bibeltekstene. Den er en del av en syklus av ord og lignelser om «tidene som skal komme», systematisert i Matteus-evangeliet kapittel 24 og 25. Der står disse fortellingene sammen som én stor og sammenhengende tale der Jesus advarer tilhørerne om at dramatiske hendelser kan skje når de minst venter det. Jesus sier at «himmelriket kan lignes med…», og så kommer det flere slike bilder.

I kapittelet før det avsnittet vi har lest i dag, i Matteus 24, sier Jesus først til tilhørerne at de skal våke, for de vet ikke når Herren deres kommer. Vær forberedt, sier han, slik en husherre vokter huset sitt mot tyver om natta. Så forteller han om en god tjener som er klar når Herren kommer. Jesus spør (i Matteus 24:45): Hvem er en tro og klok tjener? Jo, svarer Jesus, det er han som tar seg av de andre tjenerne. Og så forteller han tre kontrastfortellinger i rask rekkefølge. Først forteller han om en dårlig tjener som ikke er fullt så godt forberedt, og som slår de andre tjenerne i huset. Det går ikke så bra med ham. Så følger lignelsen om brudepikene, den som vi har lest i dag. Der er det fullt av dårlige tjenere, både dårlig forberedte brudepiker, og egoistiske brudepiker som ikke vil dele og samarbeide og ta seg av de andre, og til slutt en brudgom som stenger halvparten av følget sitt ute. Og så, til slutt i denne syklusen, følger en lignelse om tre tjenere som blir satt til å forvalte sin husherres verdier mens han er borte på reise, og som forvalter disse talentene på ulikt vis. Når så herren kommer tilbake og krever dem til regnskap, er noen av dem er godt forberedt og kan vise til resultater, mens andre ikke kan gjøre det samme. Enden på historien er at husherren kaster tjeneren med de svakeste resultatene ut, i stedet for å ta seg av ham slik Jesus sier vi skal gjøre.

Den røde tråden her er (fortsatt) at vi skal være forberedt. At morgendagen kan by på prøvelser eller utfordringer vi ikke hadde sett for oss, og at vi må være forberedt på å takle det som kommer. Og over alt dette sier altså Jesus: Himmelriket kan lignes med alt dette.

Altså: Himmelriket, i hvert fall så lenge vi lever i forstadiet til det her på jorda, er et sted hvor vi kan møte mange slags utfordringer. Himmelriket rommer gode og dårlige tjenere, gode og dårlige forvaltere.

I dag sier Jesus: Himmelriket kan sammenlignes med ti brudepiker. Fem av dem var kloke og planla godt, men holdt ting for seg selv, og fem av dem var surrete og rotete. Men, merk dette: Alle disse ti var et bilde på himmelriket.

Det er ikke brudgommen som kommer og er brå og sinna og stenger folk ute som er himmelriket. Om himmelriket er noe sted til slutt i denne lignelsen, så er det hos de fem brudepikene som ikke får komme inn. De som ingen tok seg av, de som ikke fikk hjelp eller støtte. De er også himmelriket, sier Jesus. Gud er hos dem også. Men det er klart, de har det ikke så lett der de står. Himmelriket, slik vi erfarer det her i tida, er ikke et sted hvor vi alt går på skinner. Himmelriket er også et sted hvor vi opplever tap og nederlag, konflikter og uro, sorg og sinne. Men, sier Jesus, når det uventede rammer oss, da er Gud der likevel.

IV

Jeg finner i grunnen trøst i dette: At han som kirka bekjenner skal komme igjen for å dømme levende og døde, han som Gud ifølge kirkas tro overlater dommen til, han ble selv kasta utenfor. Han ble dømt som en blasfemiker, en som hadde trua tempelet, selve symbolet på nasjonen og religionen. Han ble drevet utenfor bymuren. Der ble han hengt på et kors, til spott og spe, og utsatt for forferdelige lidelser, før han døde mens han ropte ut at Gud hadde forlatt ham.

Han, sier kirka, han brakte himmelriket til oss. Himmelriket er der han er. Da gir det ikke lenger mening å snakke om innenfor og utenfor. Alt blir snudd på hodet, i et univers hvor Jesus ber for bødlene sine – Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! ba han – og insisterer på å ta dem med seg innenfor i Guds rike.

I den lignelsen som avslutter den fortellings-syklusen som dagens tekst er en del av, helt i slutten på kapittel 25 i Matteus-evangeliet, tegner Jesus opp et bilde av en scene hvor alle mennesker ved tidens ende føres fram for Jesus selv. Og der spør Jesus først og fremst om hva vi har gjort mot hans minste søsken. Det dere gjorde mot dem, har dere gjort mot meg, sier Jesus. Slik slutter altså denne talen Jesus holder, hvor han begynte med å si at en god og klok tjener er den som tar seg av de andre tjenerne.

Hva betyr alt dette? Jo det betyr at når noen ber oss om å dele, da skal vi dele. Når noen ber oss om å stå sammen med dem, da skal vi stå sammen med dem. Når noen sier at vår livsstil ødelegger deres livsvilkår, da skal vi lytte til dem med hjertet. Når noen ikke blir sett, da skal vi se. Når noen blir stengt ute, da skal vi gå ut til det stedet hvor de er. Det er himmelriket, på denne siden av død og dom.

Det er ikke alltid så lett. Det er ikke alltid vi klarer det. Men vi tror på en Herre som selv ble definert utenfor, og som kom tilbake i en time da disiplene minst ventet det, den tredje dagen, etter dommen, justismordet og døden. Det er ham vi håper på.

Han vet om de feilene vi har gjort, enten fordi vi ikke prøvde eller fordi vi prøvde altfor hardt. Han vet om det vi skammer oss over og det vi ikke helt vet om vi tør å si at vi er stolte av. Vi kjenner ikke dagen eller timen, men vi kjenner ham. Det er det vi skal holde fast på, både denne søndagen her og alle andre søndager og andre dager.

Så la oss si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om tid og rom (2)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18. november

I forrige utgave av Prestepreik-spalten delte jeg noen betraktninger om tid og rom. Jeg viste til de to skapelsesberetningene som innleder den store fortellingen i Bibelen, og pekte på hvordan disse handler om nettopp de to nøkkelordene tid og rom. I den første skapelsesberetningen fyller Gud hele uka, hele kalenderen, all tilgjengelig tid, med sin skapende kreativitet. I den andre fortellingen fyller Gud rommet med sitt nærvær: Gud planter en hage, slipper løs paradiselver, plasserer mennesker i hagen og gir dem i oppgave å være gartnere, dyrke og passe hagen. For skapelsen er kontinuerlig, og skaperverket er i stadig endring. Menneskene kalles til å utforske skaperverket, passe på og glede seg over alt liv.

Til sammen danner disse to fortellingene en form for tid-rom-kontinuum, et utspent lerret som hele tilværelsen kan tegnes opp på. Om noen vil lese Einstein i dialog med Genesis 1-3, blir jeg gjerne med på det. Men her og nå tenker jeg å fortsette med noen litt mer hverdagslige betraktninger om tid og rom. For slik er det: De religiøse fortellingene omgir oss overalt, både i måten vi strukturerer rommet rundt oss på og i måten vi forholder oss til tida på.

Vi kan begynne med rommet. I Norge skal man ikke reise langt før man ser et kirketårn. Kirkehusene reiser seg i alle lokalsamfunn. Og selv om kirkene kan være innbyrdes nokså forskjellige, finner vi igjen de samme arkitektoniske symbolene i alle kirkerom: Et alter, en døpefont, benker, et orgel (eller et annet syngende instrument) og en gjennomgående akse som minner oss om at livet er en bevegelse, en pilegrimsreise. Ved alteret blir skillet mellom tid og evighet tynnere, utenfor kirkebygget ligger gjerne en kirkegård som minner oss om det samme, og ved inngangsdøra trer vi ut av hverdagen og inn i et annerledes rom, inn i et symbolunivers hvor bæresøylene er tro, håp og kjærlighet.

Slike rom finnes i alle slags religiøse tradisjoner. Jeg har selv besøkt både shinto-templer og moskeer og kjent på noe av den samme følelsen av transcendens. Og når jeg så går ut av disse rommene og tilbake til hverdagen, gjør det noe med opplevelsen min av rommene jeg ellers beveger meg i også. Jeg har fått en påminnelse om at evigheten ikke er langt unna noen av oss, uansett hvor vi er og hva vi foretar oss. Når jeg er på reise, trenger jeg ikke mer enn å se et kirkespir for å bli minnet på dette. Rommet, jorda og veien jeg går på er et hellig sted. 

Hva så med tida? De samme pekerne, de samme symbolene, finnes igjen også i kalenderen vår. Ukerytmen med arbeid og hvile har søndagen som omdreiningspunkt. I vår kulturkrets har denne dagen lenge vært markert som Herrens dag, som minnedagen for Jesu oppstandelse, den dagen som minner oss om at Gud har begynt arbeidet med å gjøre alle ting nye. De ulike søndagene har egne navn, sortert i en kirkårskalender, hvor en teller dager før og etter påskedagen – første søndag etter første søndag etter vårjevndøgn – og deler årets gang inn i soner, i perioder, med faste og forberedelse, fest og glede. Førti dager før påske finner vi askeonsdag, og søndagen før askeonsdag er fastelavnssøndag med boller og krem. Førti dager etter påske finner vi Kristi himmelfartsdag, ti dager etter der er det pinse. Dagene flytter rundt på datoer, men ligger alltid i samme avstand til den ene sentrale søndagen: Påskedag.

Om noen få dager skal vi igjen begynne å telle søndager. «Første søndag i advent» sier vi, og minner hverandre på søndagens rolle som milepæl, som avstandsmåler, langs vår reise igjennom tid og rom. Julaften og juledag kan falle på ulike ukedager, for de er datofaste, men adventstida justerer seg som et trekkspill alt etter hvor søndagene ligger. I år begynner vi allerede 28. november, og får ei god og lang adventstid på 27 dager fram til juledagen.

Jeg gleder meg til å tenne adventslysene. Den Gud som sa «Bli lys!» fyller fortsatt både tid og rom med sitt nærvær, sin skapende kreativitet og sin kjærlighet til alt det skapte.

Om tid og rom

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4. november

Jeg liker å lese. Noen bøker er fort lest og like fort glemt. Andre bøker vender jeg stadig tilbake til. Noen ganger leser jeg hele bøker om igjen, andre ganger er det enkeltpassasjer jeg tar for meg på nytt.

Jeg leser en del i Bibelen, naturligvis. Det hører liksom med til arbeidsbeskrivelsen også. Men det er ikke alle deler av Boka jeg har lest like nøye eller like mange ganger. Andre avsnitt kan jeg til gjengjeld så å si utenat, for eksempel de par-tre første sidene i Bibelen, altså de tre første kapitlene i Første Mosebok. Skapelsesberetningene slutter ikke å fascinere meg.

Når jeg akkurat omtalte skapelsesberetningene i flertall, var det ingen skrivefeil. Bibelen inneholder to slike fortellinger, og de er stilt side ved side, back-to-back, selv om de ikke samsvarer innbyrdes verken i kronologi eller framstilling ellers. Det at de som en gang i tiden skrev og traderte og redigerte sammen disse fortellingene gjorde nettopp det, altså lot to ulike fortellingen kommentere hverandre og utfylle hverandre, gir oss et tydelig signal om hva slags fortellinger dette er. De er ikke ment å framstå som referater av historiske hendelser. De er mytefortellinger, og myter fungerer best om de leses som bildefortellinger og gjerne også leses på metanivå. Sånn er det med åpningskapitlene i Bibelen også.

Den første fortellingen åpner med ordene «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Det aller første ordet som står i den hebraiske teksten, bereshit, betyr «i begynnelsen». Det er en tidsangivelse, som sier noe om tidens start, tidens opphav. Med det er grunntonen satt. Resten av beretningen er også bygd opp rundt nettopp tida som ledemotiv. Gud fyller alle ukas sju dager med sin skapende kreativitet, fortelles det. Eller sagt på en litt annen måte: Gud bruker all tilgjengelig tid til å rydde i kaos, til å drive ur-havet og Tomheten tilbake, og til å sortere lys og mørke, vann og tørt land, ild og is, tomhet og fylde, liv og død fra hverandre. Til slutt signer Gud den sjuende dagen som helligdagen. Budskapet i fortellingen synes å være at Gud er livets forsvarer, at Gud fyller tida med kontinuerlig skapelse, og at hvile er en gave.

Den andre fortellingen er ikke så mye temporært orientert som lokal. Her leser vi om en hage, og om mennesket som formes av jorda og som plasseres som gartner i hagen for å dyrke den og passe på den. Her flommer paradiselver ut over hele den kjente geografien, og her vandrer Gud omkring i hagen og søker å se mennesket ansikt til ansikt. Her er budskapet at Gud også er lokal, at mennesket er jordbundet og at ingen steder eller hendelser er Gud fremmed. 

Det hender jeg havner i samtaler med folk om hva skapelse egentlig er for noe. En del ser ut til å tro at det bibelske bildet av Gud som Skaper plasserer skapelsen i fortida, som en slags øyeblikkshendelse, og at den ikke har noe med den virkeligheten vi observerer rundt oss å gjøre. Det har jeg alltid syntes er en underlig tanke. Jeg kjenner mange kunstnere: Komponister. Malere. Forfattere. Kokkekunstnere. Det de alle har til felles, er at de bruker lang tid på å skape sine kunstverk. De former langsomt, det store bildet og detaljer om hverandre, og skaper kunst gjennom møysommelige prosesser. De ulike elementene skal tilpasses et hele. Skapelse er på mange måter en kontinuerlig prosess. Slik framstilles det også i Bibelen: Skapelsen er noe som fyller all tid og hele rommet, kontinuerlig og altomfattende. 

I teologien har man et gammelt uttrykk som heter creatio continua. Det betyr kontinuerlig skapelse. Det kjenner jeg igjen. Vi mennesker, for eksempel, formes ikke bare biologisk igjennom svangerskap og kroppslig vekst. Vi blir også til, som personer, kontinuerlig, litt etter litt, igjennom våre relasjoner, i møte med hverandre, gjennom kjærlighetens kraft. Jeg tenker at det gir god mening å tenke på dette som en form for skapelsesberetning, dette også.

Søndag er det Allehelgensdag. Da minnes vi alle dem som har trådt ut av tida. De har fortsatt rom i hjertene våre, og de har formet oss til de vi er. Derfor sier vi, som Gud: «Bli lys!»