I studietida satt jeg et par år i redaksjonen til Ung teologi, et fagteologisk tidsskrift utgitt av Det teologiske menighetsfakultets studenter. Der hadde vi en fast spalte som het Στρωματεις («Stromateis»). Spalten med det litt kryptiske navnet var ledsaget av følgende introduksjonstekst:
Stromateis betyr «Strøtanker». Dette var tittelen på Clemens av Alexandrias (ca. 150-215) teologiske og filosofiske hovedverk i åtte bind. Stromateis-sidene er lesernes egne sider hvor vi gir anledning til kortere og lettere innlegg og meningsytringer. Har du noe du brenner for, eller har du fått en aha-opplevelse du ønsker å dele med andre, ja, da er dette stedet for deg.
Jeg skrev aldri noe i den spalten selv, og jeg har ikke sendt inn noe Stromateis-materiale til UT etter at jeg gikk ut av redaksjonen ved endt studium heller. Men her er altså min egen Stromateis-spalte – Στρωματεις Αραλδου.
Ikke alt er nødvendigvis kort og lett, men det var ikke Clemens’ åttebindverk heller.
Haralds strøtanker 
Vel, du strør tanker, Harald. Er du fornøyd med det som vokser opp av det du strør?
Det er veien som er viktig her, ikke målet. Jeg er fornøyd bare med å være i den kontinuerlige tenke- og skriveprosessen, jeg.
Tanker avler holdninger. Og holdninger avler handlinger. Så dette er viktige saker. Men om jeg er fornøyd ser jeg vel kanskje best retrospektivt, om en 10-15 års tid.
Så langt kan jeg konstatere følgende:
1. Jeg likte å blogge også da jeg hadde få lesere. Men det er hyggelig å vite at mange leser det jeg skriver i dag. Det gjør noe med selvbildet.
2. Jeg har blitt kjent med masse flotte mennesker gjennom bloggingen, og disse flotte menneskene har gitt meg et kjempestimulerende miljø i kommentarfeltet. Jeg tror det er helt essensielt for alle slags fagfolk å ha et sted for å snakke fag (med tanke på fornyelse og inspirasjon) med gode, lyttende og tenkende medmennesker, og det har jeg i høyeste grad fått her.
3. Jeg har (dessverre?) blitt litt bitt av denne publiseringsfrekvens-basillen. Det har gjort noe med bloggen. Det blir mer og mer synsing om likt og ulikt, og mindre hardcore teologifaglig arbeid enn jeg kanskje hadde sett for meg. Det er lenge siden jeg har publisert noe ordentlig bibelfaglig arbeid, for eksempel, og det er egentlig det som ligger mitt hjerte aller nærmest. Men sånn er det: Man kan ikke rekke over alt.
4. Etter å ha blogget som en del av en kontinuerlig praksis-teori-praksis-refleksjon i godt over to år nå har jeg blitt mye tryggere på min egen teologiske identitet. Jeg har skjønt at jeg faktisk kan – og tør! – å bruke den verktøykassen jeg bygde opp under teologistudiet. Derfor kjenner jeg at jeg gleder meg enda mer til de kommende årene enn jeg gjorde før. Det er så mye mer å lære, undre seg over og utforske. Du får tilgi meg dersom dette høres altfor pompøst ut, men jeg tror faktisk at jeg har blitt enda mer glad i virkeligheten av å holde på med dette. Jeg håper det merkes på måten jeg møter andre mennesker på.
Jeg avstår fra å konkludere noe utover dette. 😉