Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Fortsett å lese «Om bibeltekster, demoner og covid-19»

Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om HPtFTU

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 21. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

(Matt 16:21-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I 1988 kom det en film på kino som het Jesu siste fristelse. I dag regnes den som en filmklassiker. Filmen, som hadde originaltittel The Last Temptation of Christ, var regissert av Martin Scorsese, og var basert på en roman fra 1955 av Nikos Kazantzaki.

Det dramatiske omdreiningspunktet i filmen, er en scene der Jesus blir fristet til å stige ned fra korset, stifte familie og leve videre etter korsfestelsen som om ingenting har skjedd. En engleskikkelse står ved foten av korset og sier som Bøygen i Peer Gynt: «Gå utenom!» Fordi filmen slik dikter videre på Jesus-fortellingen, skapte den en del kontroverser da den kom ut. Men den er definitivt verdt å se.

I dagens evangelietekst er det nettopp en slik fristelse Jesus blir utsatt for. Men i stedet for en engleskikkelse, er det apostelen Peter som spiller rollen som fristeren – selv om han ikke skjønner det selv.

Foranledningen for den scenen vi har lest om i dag, er at Peter og Jesus nettopp har delt en spesiell opplevelse ilag. For i versene som står like før dagens evangelieavsnitt, der finner vi fortellingen om Peters bekjennelse. Altså, Peter har nettopp bekjent for Jesus og de andre disiplene at han tror at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn!». Det er et sterkt og vakkert øyeblikk. Peters hjerte må ha vært sprengfullt av denne opplevelsen. Kanskje det er derfor han reagerer så sterkt når Jesus i neste øyeblikk begynner å snakke om hvordan han skal lide og dø. «Dette må ikke hende deg!» utbryter Peter. La oss finne en annen vei, Jesus, en vei som går utenom lidelsen og døden.

Jesus tyr til sterke ord som svar: «Vik bak meg, Satan!» Peter må ha opplevd Jesu respons som et verbalt slag i ansiktet. Det er en knallhard avvisning. Nå som de hadde det så fint, og så var øyeblikket plutselig ødelagt, på grunn av det Peter hadde sagt.

II

En engelsk forfatter som heter Francis Spufford skrev for noen år siden ei bok med tittel Unapologetic. Der lanserte han et teologisk uttrykk han kalte «The Human Propensity to Fuck Things Up» (forkortet HPtFTU). I norsk oversettelse blir dette noe sånt som «den menneskelige tilbøyelighet til å rote ting til», bare at den engelske ordlyden er sterkere og mer eksplisitt. Spuffords poeng er at det ikke finnes noen øyeblikk som er så fine eller noen situasjoner som er så gode at ikke et menneske kan ødelegge det.

Fortsett å lese «Om HPtFTU»

Om verdens største lesesirkel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.5.2019

Det er en tid for alt. Mandag denne uka ble den aller siste episoden av seriefenomenet Game of Thrones sluppet, og flere av oss måtte tørke noen tårer, sukke og si: «And now our watch is ended. We shall never see its like again!»

George R.R. Martin, forfatteren av bøkene bak Thrones, har formulert mye minneverdig. Følgende sitat har han lagt i munnen på karakteren Jojen Reed:

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

De av oss som er glade i å lese, enten det nå er snakk om samtidsromaner, historiske romaner, sci fi, eller fantasy-litteratur, vet hva han snakker om. Gjennom bøkene blir vi kjent med mennesker vi ellers aldri ville møtt, utforsker følelser vi ellers aldri ville kjent, og reiser til steder vi ellers aldri ville fått oppleve – og alt dette kan skje i godstolen i vår egen stue.

Jeg har i en tidligere utgave av Prestepreik skildret den første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg ikke klarte legge den fra meg. Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har lest dem for jentene jeg deler hus med. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om de fire Pevensie-barna, Heksa Hvit og løven Aslan en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Noen har kalt kirka for verdens største lesesirkel. Det er heller ikke så dumt sagt. For det er jo nettopp fortellingene som bærer kirkas liv, og de viktigste av disse fortellingene har vi nedfelt i ei bok, ei bok vi ærer som en hellig tekst, hva nå enn det måtte bety. Og for å finne ut hva det egentlig innebærer at tekst kan bære hellighet i seg og at fortellingene i denne teksten kan si oss noe på tvers av tid og rom, så leser vi tekstene, alene eller sammen, og diskuterer dem – sammen. Da skjer det noe. Vi får erfaringer vi ellers ikke ville fått, og kan oppdage perspektiver på virkeligheten som ellers ville vært skjult. Og – ikke minst – vi får komme inn på og bli kjent med Jesus, han som kirka sier viste oss Gud.

Jeg nevnte C.S. Lewis’ Narnia-univers. Lewis var en god venn av den ikke mindre kjente J.R.R. Tolkien, skaperen av Ringenes Herre og hele Arda-mytologien, og et viktig forbilde for blant andre George R.R. Martin. Tolkien var kristen, han var katolikk, mens Lewis en periode var ateist. En gang i en av sine mange nattlige samtaler kom de inn på spørsmålet om mytene. Lewis pekte på at mange myter ligner på hverandre, og spurte om det ikke var slik at fortellingen om det som skjedde med Jesus, om korset og oppstandelsen, også best kunne forstås som en myte? Hvorpå Tolkien svarte at mytene er menneskenes språk for å fortolke de store spørsmålene i livet. Men fortellingen om Jesus er den sanne myten, sa han. At Gud, da Gud skulle tre inn i historien og svare på livets store spørsmål, da valgte Gud å bruke nettopp mytene som skisse, som modell, for sine egne handlinger. Men dette skjedde jo, sa Tolkien – og kirka sier amen til det. Og derfor er mytene så sanne. Det som skjedde med Jesus gir også liv til alle de andre fortellingene våre, til mytene og til de episke eventyrene og til drømmene.

Og så ble altså Lewis en troende. Og skrev om Narnia. Og resten er historie, som man sier, en historie vi også inviteres til å ta del i.

Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett. I kirka håper vi på det evige livet. Det vi leser om, det vi har hørt løftene om. Kristus døde og Kristus oppsto, og Kristus lever iblant oss. Og vi kan lese, vi kan lytte, vi kan synge, vi kan be – og vi kan overgi fortellingene om livene våre til Gud, i tillit til at Gud elsker fortellingene om oss og aller helst vil lese dem høyt for alle sine barn.

Om å holde med Israel

Det er sommer, det er sol, og det er tid for kristelige sommerstevner. Søndag 14. juli – det var da, var det ikke? – stakk NRK Søndagsrevyen en tur innom sommerstevnet i Sarons dal. Hvorfor akkurat der akkurat da? Fordi det var politikermøte der den dagen, selvsagt. Samtlige stortingspartier (tror jeg) stilte med folk på scenen og diskusjonen gikk livlig om både det ene og det andre etter det jeg har fått høre. Her må jeg stole på øyenvitnene, for jeg var der ikke selv. Men jeg så Søndagsrevyen. Det var der jeg snappet opp følgende lille gullkorn fra campingplassen:

-For meg er det viktig at partiet jeg stemmer på holder med Israel. (Sitat: Sarons dal-stevnedeltaker, fritt etter hukommelsen.)

Hvorpå jeg kjente en umiddelbar trang til å tvitre følgende bekjennelse:

Hørt i Sarons dal: «For meg er det viktig at partiet jeg stemmer holder med Israel.» Ikke tilfeldig at jeg ikke henger i Dalen! #dagsrevyen

Spørsmålet er interessant: Hva er egentlig greia med de lavkirkelige/kristenkonservative/karismatiske (stryk det som ikke passer og legg til dine egne personlige favotittklistrelapper) og Israel? Jeg har aldri vært en del av heia-Israel-bevegelsen selv, så jeg har ingen innsidekunnskap om saken. Men jeg har da lest min dose avisinnlegg i Dagen og hørt et par-tre pro-Israel-appeller, så jeg har i hvert fall en viss peiling på hva det er vi snakker om her. I alle fall: Jeg tankedrodlet litt om temaet med et par (van)trosfeller i løpet av sommerukene, og strør med dette ut fire løselige teser som er ment som mulige årsaksforklaringer til at en del kristne heier så veldig på Israel. Tesene er ikke gjensidig utelukkende.

Fortsett å lese «Om å holde med Israel»

Om Åtte årstider

Kjære alle sammen: Dersom dere ikke allerede har sett, anbefaler jeg dere å ta en sveip innom nrk.no for å kikke på NRK Trøndelags flotte produksjon Åtte årstider.

Denne serien har alt: Flotte mennesker i et flott miljø, og sårbare fortellinger om en sårbar livsstil. I tilleg dukker en viss Rørosprest opp, dels i omtale men dels også i selve TV-ruta (derav «Navlebeskuenhet»-taggingen).

Den som lurer på hvorfor i alle dager det er viktig at kirka bruker sørsamisk språk i sitt liturgiske liv, må i hvert fall ta seg til til å se program 4:4. Men selv mener jeg altså at man bør ta seg tid til å følge familien Haugom Nordfjell gjennom hele åtteårstidssyklusen.

Om å mimre via YouTube

Fenomenet YouTube har mange spennende sider. En av dem er at videosnutt-siden er en veritabel minnebank for de av oss som vokste opp med å se en del på TV.

De vesentligste av mine TV-opplevelser fant sted i Japan. I tillegg til alle de vanlige anime’ene som også den jevne japanske skoleelev fulgte med på (serier som nå opplever en renessanse her til lands!) har jeg også noen særdeles gode minner knyttet til et par kirkelige anime-varianter. Du vet, tegnefilmversjoner av bibelhistorien. Flanellograf møter anime, rett og slett.

Mine TV-minner framstår med andre ord som rimelig annerledes. Jeg aner egentlig ikke hvem Titten Tei eller Labbetuss er, men sier du Kandenchin begynner jeg å synge Ton ton tondeagatte tonderara tonderara…

For det morsomme er hvor spikret disse tingene fortsatt er i hukommelsen. Før jeg begynte å lete litt på YouTube (og jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg begynte med det akkurat nå!) har jeg ikke sett bilder eller hørt soundtrack’et fra serien på 20 år – minst! – men med en gang videoene begynner å rulle kjenner jeg umiddelbart alt igjen, og jeg kan også til en viss grad si hva som venter rundt neste frame.

Nesten, i hvert fall.

Uansett: Her får du også ta del i mine minner:

Her er et klipp fra Anime Oyako Gekijō/Pasocon Toraberu Tanteidan, også kjent som Superbook, en serie hvor hovedpersonene «dras inn» i bibelhistorien gjennom en Bibel som også fungerer som en slags portal (til alle dere purister må jeg bare beklage at dette klippet er fra den engelske versjonen):

Videre følger et klipp fra serien Taimu Kyōshitsu: Tondera Housu no Daibōken, eller The Flying House for dere som foretrekker engelsk. Her ber jeg dere legge spesielt merke til de interessante flagg-kombinasjonene som dukker opp etter 0:44 og 1:03:

Til slutt slenger jeg på en liten sak til (etter tips fra min lillebror Ingar Takanobu): En orkesterversjon av det som muligens er tidenes aller beste opening-theme, nemlig den originale kjenningsmelodien til Lupin III. Sax- og fløytesoloene er bare ren nytelse:

Om å se til hjertene

Jeg vet ikke om sånt er i strid med ordinasjonsløftet jeg har gitt, men pytt, pytt: I dag presenterer prestebloggen Haralds strøtanker en lenke til Fri Tanke!

Jeg syntes nemlig at denne var altfor herlig til å la være.

Spørsmålet melder seg: Ser jeg ut som en prest, tro?

Om å glede seg

Avisene skriver i dag at Church of England nå tar i bruk studieopplegg basert på TV-serien The Simpsons for å markedsføre kirken overfor unge. Noen av oss har allerede tenkt tanken en stund – selv siterte jeg faktisk Homer Simpson i en andakt/tale for dagen-sak jeg holdt på en juletrefest i fjor. Det er mye god refleksjon å hente i Matt Groenings univers for den som vil reflektere over eksistensielle spørsmål, noe kanskje ikke minst boken The Gospel According to The Simpsons viser. Anbefales!

Og så var det dette med å glede seg, da. 27. juli smeller det! 🙂

Om farger på TV

Det er enkelte TV-program jeg aldri tar meg bryet med å se. Hotell Cæsar, for eksempel. Men her en dag kom jeg i skade for å ha TV2 stående på i bakgrunnen en stund, og oppdaget plutselig at jeg befant meg i en begravelse sammen med en karakter fra den akk så populære såpen. I Vålerenga kjerke, mener jeg det var. Presten var ukjent. Skuespiller, etter alt å dømme. Han bar alba og hvit stola i begravelsen.

For en stund siden så jeg en annen skuespillerprest, jeg tror det var i serien Seks som oss. Da var det en vielse (med barnedåp) som var settingen, etter det jeg oppfattet. Der bar presten fiolett stola.

Nå hadde det kanskje ikke kostet TV2 så veldig mange kronene å kvalitetssikret dette med kirkeårsfargene littegranne bedre, slik at de kunne fått dette til riktig: Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, den liturgiske fargen ved vielse er hvit. Alltid. Aldri omvendt. Begravelse er ikke fest, vielse er ikke en faste- eller sørgehøytid. Så fryktelig vanskelig er det ikke.

Men det er visst bare prester som er opptatt av sånt og lar seg irritere av det.

PS: Vi befinner oss forresten i en hvit periode i kirkeåret nå. Dersom noen lurer.