Om Arusha 2018: Disippelskap i folkekirken

Det følgende er en artikkel jeg leverte til Luthersk kirketidendes temanummer om KVs store misjonskonferanse i Arusha mars 2018. I denne artikkelen spør jeg hvordan vi best skal forstå disippelskapsbegrepet i vår tid og i vår norske folkekirkekontekst. Jeg forsøker å svare på dette ved å løfte fram måten begrepet ble bearbeidet under Arusha-konferansen. Der snakket vi om transforming discipleship, noe som ble belyst fra tre sider: Transformering av selve disippelskapsbegrepet, hvordan det å være en disippel transformerer oss, og hvordan disipler transformerer verden rundt seg.

 

Disippelskap i folkekirken

Det kristne livet begynner i dåpen. Om dåpen og troen har Jesus lagt klare føringer: Vi skal døpe og lære. Marsjordren som gis i Matteus 28 har hovedverbet gjøre til disipler som omdreiningspunkt; de andre handlingene som beskrives, altså gå, døpe og lære, står i partisipp på gresk.

Hva handler så denne disippelgjøringen om? Et mulig svar på dette finner vi allerede i neste vers, det siste i Matteusevangeliet, hvor Jesus knytter et løfte til dåpen: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dåp og disippelskap hører sammen. Mennesker døpes i Den treenige Guds navn, og knyttes med det til livssamfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dåpen handler om fellesskap: Vi døpes til fellesskap med Gud og med mennesker. Den som knytter oss sammen er Jesus. Hans nærvær konstituerer fellesskapet og disippelskapet.

Den som er døpt til Kristus går derfor aldri alene. «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der; eg treng ikkje gå og ottast når eg fylgjer Jesus her!» synger vi (eller i hvert fall jeg). Vi inviteres til å tro det er sant: Han følger oss, og vi følger ham. Fortsett å lese «Om Arusha 2018: Disippelskap i folkekirken»

Om kjønnslemlestelse og kulturimperialisme

I det siste har den rød-grønne regjeringen mobilisert mot kjønnslemlestelse, også kalt omskjæring av kvinner*. På tide, vil mange si.

Jeg synes det er interessant hvor samlet det norske folket står i avvisningen av denne praksisen. Jeg deler avvisningen, det er ikke det; jeg synes kjønnslemlestelse, som det så treffende kalles**, er en barbarisk skikk. Jeg synes bare det er spennende å se en så klar og samlet front mot et element i en annen kultur.

I bunnen for et slikt engasjement ligger tanken om at vi har kommet lenger i vår utvikling enn den/de andre kulturene (i denne sammenhengen: I vår forståelse av seksualitet og av kvinners rettigheter), og at vi, i visse situasjoner, har ansvar for å spre fremskrittet med alle midler – om nødvendig under trussel om straff. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor den andre kulturen påfører uskyldige parter smerte eller lidelse.

Det å engasjere seg mot gamle tradisjoner i en annen kultur på denne måten minner jo ikke så rent lite om det man for hundre år siden ville kalt kulturimperialisme, et ord som i dag stort sett bare fungerer som et skjellsord. Vår tids omtale av de kulturmøter som skjedde for noen-og-hundre år siden kan være ganske drepende. Av og til skulle man nesten tro at vi i vår tid faktisk mener at det er et ideal å la alle kulturer styre seg selv og feie for egen dør, så å si, og da med en relativistisk forståelse til grunn: All kultur er relativ, og ingen kultur er strengt tatt bedre eller riktigere enn noen annen. Men i spørsmålet om kjønnslemlestelse ser vi at et engasjement mot «slemme» elementer i andre kulturer fortsatt har livets rett. Ja, mer enn det, vi opplever faktisk at det er etisk og moralsk riktig å ha et slikt engasjement. Forskjellen fra kolonitidens kulturimperialister og oss ligger vel primært i at for oss ligger et internasjonalt mer eller mindre aksepterte verdisett, uttrykt blant annet i Menneskerettighetserklæringen, i bunn, mens tidligere tiders engasjement mot andre kulturelle tradisjoner var basert på mer lokale kulturelle varianter, eller på det vi (riktignok litt upresist) kan kalle vestlig-kristen kultur.

I dag er det stort sett misjonærer som rammes av karakteristikken kulturimperialist, dette til tross for at misjonsorganisasjoner har en helt annen sensivitet overfor andre kulturer i dag enn for hundre år siden. Jeg synes slik stempling av misjonsvirksomhet fort blir unødvendig karikerende og overfladisk. Misjonsorganisasjoner har faktisk en ganske stor kompetanse på kulturmøter, kompetanse som blant annet er opparbeidet gjennom kritisk analyse av tidligere feiltrinn. Mennesker som arbeider med å spre kristen tro på tvers av kulturer er helt avhengige av å ha slik kulturell sensitivitet. Kristen tro kan være både intrakulturell (stedegen), interkulturell (på tvers av alle kulturer) og motkulturell (en utfordring til både lokal kultur og all annen kultur)***, og utfordringen med å sortere mellom disse lagene er i dag formidabel, ikke minst under presset fra en stadig voksende golbalisert kultur som strengt tatt ikke er noe annet enn konsumerisme kamuflert som kultur. Og, som vi allerede har sett, det er faktisk legitimt å engasjere seg for forandring i andre kulturer enn ens egen dersom en mener at den andre kulturen bærer i seg undertrykkende elementer.

Til syvende og sist handler vel dette om vi aksepterer argumentene bak et engasjement mot elementer i en annen kultur, og om disse argumentene kan sies å være allment gyldige og basert på allment aksepterte verdier (så som Menneskerettighetserklæringen)****. For å vende tilbake til kampen mot kjønnslemlestelse: Vurderingen av denne tradisjonen avhenger blant annet om synet på forholdet mellom sex og reproduksjon, to elementer som er rimelig løsrevet fra hverandre hos oss, men som ikke nødvendigvis er det i alle andre kulturer. Hva gjør man så når argumenter ikke er interkulturelle og derfor ikke når fram mot en skikk som etter vårt skjønn er både barbarisk og rammer uskyldige? Hvilke virkemidler tar vi i bruk da? Det er dette dilemmaet vår regjering strever med nå. Jeg synes vi skal ønske dem all mulig lykke til med dette viktige arbeidet.

—–

*) For et interessant blogginnlegg som tar for seg argumenter for og mot omskjæring av kvinner, se her. Forfatteren av dette innlegget trekker også noen linjer videre til (konservative) kristnes forståelse av forholdet mellom sex og reproduksjon. Han har flere gode poeng på det området også.

**) Ordbruken er i seg selv interessant. Tidligere het det «omskjæring av kvinner». Nå heter det «kjønnslemlestelse». Vanligvis går språkutviklingen den andre veien, fra mer stigmnatiserende uttrykk til mindre, men her er nyordet faktisk mer ladet og mindre nøytralt. Dette sier mye om engasjementet som ligger i saken. Kanskje sier også det tiltagende engasjementet noe om hvor stor makt som ligger i språket? Ordbruk former tanker og meninger, det kan det ikke være noen tvil om.

***) For flere interessante perspektiver på dette, se Det lutherske verdensforbunds (LVFs) uttalelse fra 1993: Cartigny Statement om Worship and Culture: Biblical and Historical Foundations, særlig avsnitt 3. Uttalelsen er publisert i Stauffer, Anita (ed.): Worship and Culture in Dialogue (Geneva: 1994); s.129-135.

****) I tidligere tider spilte nok Bibelen en tilsvarende rolle som interkulturelt akseptert felles verdisett, i hvert fall i den delen av verden som gjorde seg skyldig i de verste kulturimperialistiske overtrampene. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at det samme ikke er tilfelle i dag. For kristen misjonsvirksomhet er Bibelen selvsagt fortsatt basis, men jeg jeg er overbevist om at alle (eller i hver fall nesten alle!) kristne misjonærer også godtar menneskerettighetene som allmenne.