Om å golfe alene

Det fine med å spille golf alene er dette: Du senker skuldrene litt mer enn det du ellers gjør når du vet an noen ser på deg mens du spiller, og dermed får du gjerne til ting du vanligvis ikke får til, så som å score par på banens lengste par 5-hull eller – i et anfall av overdreven eplekjekkhet – å nesten drive greenen på det 275 meter lange 7. hullet (bare for å se ballen sprette ut i skogen i greenkanten slik at du ikke klarer bedre enn par likevel – men det er en annen historie).

Det dumme med å spille golf alene er dette: Det er ingen andre der som kan bevitne det når du får til ting du vanligvis ikke får til, så som å score par på banens lengste par 5-hull eller – i et anfall av overdreven eplekjekkhet – å nesten drive greenen på det 275 meter lange 7. hullet (bare for å se ballen sprette ut i skogen i greenkanten slik at du ikke klarer bedre enn par likevel – men det er en annen historie).

There’s a lesson to be learned here. Jeg er bare ikke sikker på hva.

Om – endelig!

Så har Harald begynt golfsesongen. Én bøtte på range’n, så de fem første hullene på hjemmebanen min i bra tempo. Fasit ble par-doublebogey-bogey-par-triplebogey, noe som (kjapt kalkulert) betyr seks over par og elleve Stablefordpoeng på fem hull. På det lange fjerdehullet nådde jeg greenen på tre og strøk hullkanten med birdieputten. Jeg er storfornøyd! Det eneste minuset var i grunnen at jeg gikk alene. 😉

En av de tingene jeg undersøkte i forbindelse med at jeg søkte prestestillinger var avstanden til nærmeste golfbane. Det talte til Røros’ fordel at det er egen golfklubb her. For meg finnes det ikke noe annet sted hvor jeg slapper bedre av og samler mer energi enn på golfbanen. Sesongen er kort på Røros, så jeg prøver å utnytte den godt, og når vi reiser andre steder om somrene har jeg alltid golfbagen med.

Etter en noe travel forsommer og litt for mye dårlig vær i det siste var dette ettermiddagen for å innlede årets dose moro. Svingen satt som den skulle fra første slag. Det er deilig. Jeg var dessuten bedre venn med driveren nå enn jeg noen gang har vært før. Slik har det vært de siste årene, merkelig nok: Det beste jeg har kunnet gjøre for å forbedre driversvingen har vært å ta seks måneders pause…

Men er det ikke sånn det ofte er, da? At ting modnes fram over tid, kanskje aller mest når man ikke bruker så mye krefter på det?

Om mer av det samme

I forrige post var jeg litt vag med hensyn til datoen da Bass/Kakefu/Okada slo back-to-back-to-back HR’s mot selveste Giants. Det er ingen grunn til å forbli vag. Datoen var 17. april (1985). Bra dag.

For de blant dere som deler min fascinasjon for japansk baseball generelt og Tigers spesielt kan jeg anbefale denne oppsummeringen av jubelåret 1985 (dere andre kan gjøre noe helt annet):

Om et idrettsminne som gir meg tårer i øynene

Á propos Japanoppvekst og denslags:

Med dagens resultat på Koshien (0-4) har Hanshin Tigers nå spilt 11 strake kamper uten seier mot Yomiuri Giants (6 tap på tampen av fjorårssesongen, 4 tap og én uavgjort så langt i år). Det er ikke helt lett å svelge for en ihuga Tigersfan.

Men som tidligere annonsert: Vi kommer grusomt tilbake. Det står skrevet… minst.

I mellomtida er det tid for å hente fram en godbit fra den digitale minnebanken (YouTube). Året er 1985. Datoen er jeg sannelig ikke helt sikker på, men det må være tidlig i sesongen – en av de aller første kampene, i overgangen mars/april – ettersom Randy Bass («Kami-sama, Hotoke-sama, Baasu-sama.») fortsatt står uten homeruns (legg dessuten merke til den latterlig lave average’n på .133); han stoppet ikke før 54 HR’s dette året, kun én bak Oh Sadaharus legendariske rekord på 55.

Førstemann ut er altså Bass. Så Kakefu. Så Okada. Jeg fryser på ryggen hver eneste gang:

PS: Dersom noen lurer på om jeg ikke har noe annet å skrive om, prekenskisser for eksempel, så kan jeg jo nevne at joda, det er mye gudstjenester om dagen. Men to av dem har vært familiegudstjenester med sketchboard-prekener, en (1. mai) hadde en delvis improvisert samtalepreken i dialog med en tidligere lokalpolitiker rundt temaet grenseløs solidaritet, og den siste i rekka var en Ung Messe hvor jeg var både pianist/kapellmester, liturg og predikant på én gang i tillegg til at jeg prekte delvis uten(for) manus. Det er med andre ord ikke så mange prekenskisser som lar seg blogge for tida.

Det kommer helt sikkert til å endre seg.

Om en ny blogg (og noen mer etablerte)

Jeg har hatt en liten blogg-timeout i noen dager. Mye å gjøre på jobb kombinert med ikke helt optimal helsetilstand, det legger en demper på kreativiteten.

Jeg fulgt forresten også fulgt Hanshin Tigers’ sesongavslutning i den japanske baseballigaen tett – internett er en flott oppfinnelse, der kan man følge med kast for kast, slag for slag, for eksempel på yahoo.jp – og den sesongavslutningen har ikke akkurat vært til å få mer humør og overskudd av. 13 kampers lederse rundt sommerpausen ble til andreplass og 1-2 i kamper mot Dragons i første runde av Climax Series. Nå skjønner jeg litt mer av hvordan det må ha vært å være Start-fan i 2005…

Men, alt det der er historie nå. Det er fortsatt en del å gjøre, sånn jobbmessig, med tre begravelser, konfirmasjonsundervisning, to kurskvelder og gudstjeneste(r) innenfor inneværende uke, men overskuddet er i hvert fall tilbake. Og Tigers vinner serien neste år. (Måtte bare Dragons sluke Giants…)

Sånn, nok japansk baseball og prestehverdag og andre fenomener av marginal interesse: Det er tid for å oppdatere blogglenkelista!

Haralds strøtanker presenterer: Tro og fornuft

En ny blogg har funnet veien til det norske livssynsbloggerlandskapet. Tro og fornuft heter den. Pretensiøst? Så absolutt. Men noen av oss insisterer altså på at de to ordene faktisk lar seg forene, at og er den riktige konjunksjonen, ikke eller.

Den offisielle presentasjonen på bloggen går som følger:

Tro og fornuft.no er en gruppeblogg som skal ta opp ting som betyr noe. Vi er en gjeng skribenter med forskjellig bakgrunn, men som har det til felles at vi er kristne. Vi ønsker å skrive om viktige tema, og diskutere dem med deg i kommentarfeltet.

Bloggen har ingen offisielle standpunkt, alle meninger står for skribentenes egen regning. Begrunnet uenighet er av det gode, og innspill fra ikke-kristne er spesielt velkomne. Ta kontakt hvis du ønsker å gjesteblogge.

Tro og fornuft.no har eksistert siden oktober 2008. Redaktør er Morten Magelssen.

Flere skribenter, altså, og undertegnede er en av dem. Det vil si, så langt har jeg ikke levert noe konkret, men det kommer. Foreløpig går det mye i abort- og homofilidiskusjoner der borte, men jeg håper å få utvidet perspektivene en smule ganske raskt. Ikke at de to nevnte diskusjonene ikke er viktige, men det er unektelig litt synd dersom det skulle feste seg det inntrykk at kristne ikke har noe annet å bruke fornuften sin til enn å insisterer på å sette fokus på seksualetikk og denslags.

Bloggen er uansett fin, fin, fin. http://www.troogfornuft.no er stedet. Vi blogges – der også.

…og noen andre fine blogger

Vi anbefaler i fleng:

Enjoy!