Om et møte i Selbu

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 20.6.2019 under overskriften «Post Selbu»

Torsdag 6. juni inviterte Selbu utmarksråd og Roltdalen almenningstyre til grunneiermøte på Selbusjøen hotell og gjestegård under overskriften «Er grunneierretten i ferd med å forvitre?» Møtet pådro seg en del negativ oppmerksomhet, ikke minst fordi to av innlederne på møtet var fra organisasjonen EDL (Etnisk og demokratisk likeverd); jeg skal komme tilbake til dem. Temperaturen ble ikke lavere da en samisk grunneier opplevde å bli avvist i døra.

Den som har fulgt med på hvordan vi arbeider med å ta i bruk og synliggjøre sørsamisk i gudstjenestelivet hos oss, kan umulig være i tvil om hvordan Den norske kirke posisjonerer seg i samepolitiske spørsmål. Vi anerkjenner (naturligvis) samene som urfolk i tråd med ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, og vi vil gi tydelig støtte til samene i arbeidet med å ta vare på språk, kultur og levesett slik at vi fortsatt kan leve sammen som to folk i ett land.

Nettopp derfor opplevde mange av oss det tvingende nødvendig å gå i rette med påstandene som kom fra EDL, påstander som har blitt framsatt i mange år og som også ble fremmet i ulike debatter under og etter Selbu-møtet. Vi snakker her om en organisasjon som påstår at samene ikke oppfyller kravene til å være urfolk, som forteller en høyst alternativ historie hvor samene – som skal stamme fra tartarene, det er de mongolske hordene – kom til Norge så sent som 1700-tallet, og som framsetter de mest fantastiske påstander om at Sametinget med NSR i spissen er en del av en sammensvergelse med Oslo-makta som har som mål å erobre Norge eller opprette en selvstendig samisk stat på Nordkalotten.

Med det siste har vi beveget oss over i konspirasjonsteorienes verden. Men de andre påstandene er også i beste fall å regne som alternativ historie, eller alternative fakta om man vil. Den som kjenner litt til forskningen på sørsamenes historie, vil kjenne til Yngvar Nielsens framrykningsteori om at sørsamene angivelig hadde kommet sørover relativt sent (på 1700-tallet). Hans hypotese har siden blitt grundig tilbakevist, men selv han regnet altså med at samene på dette tidspunktet allerede hadde levd nordpå i uminnelige tider. Å påstå, slik EDL gjør, at samene innvandret fra Sverige og Finland etter år 1700, er det rene vås.

Konspirasjonsteorier kan være underholdende. Men når de blir forsøkt lagt til grunn for en «samtale» om høyst reelle lokalpolitiske utfordringer, da er det ikke morsomt lenger. Blant de som kjente at tida var inne til å si ifra var Nidaros bispedømmeråd, der undertegnede er medlem. I vårt møte onsdag 12. juni uttalte vi følgende:

«Den sørsamiske urbefolkningen med språk, kultur og næringsvirksomhet er en umistelig del av det som utgjør Midt-Norge. Bispedømmerådet vil uttrykke sterk uro for samtaleklimaet som er blitt synlig den siste tida og advare mot holdninger og utspill som nærer motsetninger.

Sørsamisk liv og virke i Midt-Norge må få kunne leve og utvikle seg i et fritt og åpent rom. Våre møter må være preget av respekt og verdsettelse av alle bidrag.

Gjennom sin virksomhet har Nidaros bispedømmeråd og biskop vært aktive medspillere i å styrke samisk kultur og kirkeliv i hele det sør-samiske området. Kirka ønsker å fortsette å bidra til et trygt og godt samtaleklima og vil arbeide for forsoning der motsetninger har skapt sår og avstand.»

Slik taler altså kirka post Selbu juni 2019. Det finnes interessemotsetninger oss imellom, det kan ingen nekte for. Men vi både kan og må finne løsninger på disse. Da må vi snakke sammen, slik vi også skal leve sammen. Og skal vi snakke sammen, er det et ufravikelig utgangspunkt at jeg anerkjenner den andre som et du, ikke som et noe jeg kan definere selv etter eget forgodtbefinnende. Så får vi møtes, ansikt til ansikt, og ta ting derfra.

Om bålet og hjertespråket

Preken i Bergstadens Ziir på Samefolkets dag, 6. februar 2019:

51816538_328153367829563_8441391898232356864_n
Foto: Toini Bergstrøm

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie aadtjegh åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, viermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21:9-13)

I

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål, og så kokte vi prihtjege, og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

I dagens evangelietekst dukker det opp et dålle – et bål. En kullild på stranda. Det er Jesus som har tent den. Peter og de andre disiplene samles der, ved stranda, rundt bålet, sammen med ham. Dette var like etter at Jesus hadde stått opp i fra de døde, fortelles det. Og jeg tror kanskje nettopp bålet vekket noen minner i apostelen Peter, noen minner som ikke bare var gode. Den forrige gang vi hører om en slik kullild, et bål, i evangeliefortellingen, er i fortellingen om natt til Langfredag. Jesus har blitt tatt til fange. Han blir ført til yppersteprestens hus. Der har Peter skjult seg blant folket og står og varmer seg ved kullilden. Så er det noen som sier: «Du var sammen med Jesus!» Og så nekter Peter. Tre ganger. Og så blir Jesus ført ut av forhørsrommet. Og Peter vet at Jesus vet – at han har svikta ham.

Men nå, på stranda, er Jesus der. Og inviterer Peter inn i varmen. Og Peter får legge fra seg det som er vanskelig, og han får reprogrammere minnebanken sin, legge noen nye og gode minner, gode øyeblikk, oppå det gamle og såre og vonde. En veldig fin dag med veldig fine folk.

Og fra nå av vil dålle minne Peter om en av de fineste dagene i hans tid sammen med Jesus, sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv…

I dag, på denne flotte dagen, Samefolkets dag, hadde jeg det store privilegium å få holde morgenandakten i NRK radio. Der snakka jeg om språk og om minner og om hvem vi er, om det jeg kaller for hjertespråket. Jeg tenker at de ordene jeg sa da, de kan godt sies her og nå også. Så nå kommer jeg til å gjenta noe av det jeg sa i radioandakten; det er fint å kunne sitere seg selv også noen ganger, ikke bare andre. Fortsett å lese «Om bålet og hjertespråket»

Om kirkeliv på det jevne

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.5.2018 under overskriften På det jevne

Våren er her! Selv om snøskurene gikk 1. mai og med sannsynlighet vil gjøre det samme 17. mai, har vi opptil flere gløtt av sol for tida. Det meste av snøfonnene har smelta bort. Når en bor på fjellet får en ta de vårtegnene en får; blant dem er de mange årsmøter i lag og foreninger som holdes rundt omkring.

Røros menighet har også hatt sitt årsmøte. Der la vi blant annet fram årsmeldingen for menighetsarbeidet i 2017. Det var en interessant øvelse, i år som tidligere år. Noen av de observasjonene vi kunne lese ut av fjorårets statistikk fortjener et enda større publikum enn de noen-og-førti som var tilstede den aktuelle kvelden.

I 2017 ble det feiret 66 gudstjenester i Røros menighet (mot 65 i 2016), med totalt 6.989 personer tilstede (mot 6.616 året før). Det gir et snitt på 105,9 gudstjenestedeltakere (sml. 101,8). Nå vet jo alle, inklusive oss som har vårt daglige virke i kirka, at enkelte dager er noe bedre besøkt enn andre. Dersom vi nå trekker fra julaftens- og konfirmasjonsgudstjenestene, sitter vi igjen med et snitt på 69,9 pr gudstjeneste (sml. 72,8). Dersom det er dåp i gudstjenesten stiger snittet noe, til 87,1 (86,2).

Med andre ord: Det normale gudstjenesteframmøtet på en helt vanlig gudstjeneste i Røros kirke er på rundt 70 personer. Og det er ofte høyere. Vel har kirka plass til noen flere, men gudstjenesteframmøtet er slett ikke så dårlig som rykter vil ha det til.

Fortsett å lese «Om kirkeliv på det jevne»

Om helligstedet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.2.2017

Noen dager er jeg enda mer stolt av kirka enn andre dager. Mandag denne uka, 6. februar, Samefolkets dag, var en slik dag.

Denne dagen ble det innviet et nytt sidealter i Nidarosdomen i Trondheim, eller Tråante som byen heter på sørsamisk. Alterstedet har fått en vakker utsmykning utformet i samisk tradisjon. Fra nå av vil alle som besøker Domen kunne oppsøke sørskipet og se med egne øyne at Kristus også kommer oss i møte i det samiske.

Bakteppet er dystert. Da staten og kirka i fellesskap for alvor intensiverte arbeidet med å få kontroll over saemie på 1600-tallet, var strategien fra kirkas side å demonisere samisk kultur og samiske skikker, både de religiøse og ellers. Fornorskingsprosessen forsterket dette bildet. Bibelen ble riktignok oversatt til nordsamisk, men det lå likevel en forventning om at på sikt skulle man klare seg med norsk språk også blant samene. Arbeidet med kontekstuell teologi hvor samisk kultur ble sett som en ressurs kom ikke skikkelig i gang før et godt stykke inne i det 20. århundre.

Kirka har lært av sine feil. Dette er takket være kirkas samiske medlemmer som ikke har gitt opp og ikke har glemt hvem de er. I dag har samisk språk og samiske kulturuttrykk en selvsagt plass i kirkas liv, både på Finnmarksvidda og hos oss – og altså i Nidarosdomen, i selve nasjonalhelligdommen. Det samiske er en ressurs, ikke noe fremmed.

Fortsett å lese «Om helligstedet»

Om Bøkenes bok

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.6.2016

Mai 2016 ble Det norske bibelselskaps 200-årsjubileum feiret over hele landet. I Oslo har man de siste ukene kunnet lese bibelvers på trikker og busser, og det har blitt holdt bibelmaraton med høytlesning flere steder. Jubileet ble markert under gudstjenesten i Bergstadens Ziir søndag 29. mai, blant annet med takkeoffer til Bibelselskapet. Det var og er gode grunner til å markere jubileet skikkelig.

Da Det norske bibelselskap ble stiftet 26. mai 1816 eide 4 % av Norges befolkning en bibel. Å skaffe seg et eksemplar var ingen enkel sak, for det var begrensede opplag i sirkulasjon. Bibelspråket som dominerte årene fram til 1814 var dansk, og deler av den danske bibeloversettelseshistorien etter reformasjonstida hadde vært preget av en ord-for-ord-metode som hadde gitt noen temmelig tunge og utilgjengelige resultater. Skulle man være så heldig å komme over en bibel måtte man også betale for den, og en bibel kostet rundt en månedslønn etter tjenestefolks inntektsnivå. Bibelen var med andre ord ei bok for de privilegerte få.

Alt dette endret seg med Bibelselskapets inntog på arenaen. I dag koster et eksemplar av den nyeste bibeloversettelsen rundt en timelønn, selv om det selvsagt finnes dyrere og mer forseggjorte utgaver også. Bibelen kan leses gratis på Bibelselskapets nettsider (bibel.no) eller lastes ned og leses på flere elektroniske plattformer. Bibelen er blitt allemannseie.

Fortsett å lese «Om Bøkenes bok»

Om at det er Samefolkets dag

Preken i Røros kapell under den sørsamiske messen 6. februar 2016:

Dagens evangelietekst foreligger dessverre ennå ikke oversatt i sørsamisk utgave. Jeg leser evangeliet fra bokmålsoversettelsen:

Da disiplene var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: Gie datne? «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21,9-13)

Daate lea aejlies vaentjele. Slik lyder det hellige evangelium.

I

En hverdagsscene. Fiskere ved stranden. For det var det de var, i hvert fall før Jesus kalte dem ut av hverdagen: Fiskere. Han gjorde dem til menneske-fiskere. Da Jesus døde gikk de tilbake til de de kjente best: Fiskerlivet. Og så plutselig sto han der igjen: Midt i livet.

Gie datne?

2016-02-07 13.02.30.jpg
Foto: Toini Bergstrøm

Et viktig spørsmål. Kanskje det viktigste av dem alle? Hvem er jeg? Hvem er du?

Vi kan spørre annerledes: Hvor kommer du fra? Hvor har du dine røtter? Hvor hører du til? Hvor hører hjertet ditt hjemme? Hva er ditt hjertespråk? Hvilket håndverk mestere du, gir livet ditt mening? Fortsett å lese «Om at det er Samefolkets dag»

Om bruk av sørsamisk språk i gudstjenester

I følge WordPress’ kontrollpanel er dette Haralds 500. strøtanke. Hurra! eller Huff! alt ettersom.

Dagens strøtanke er en liten ettertanke som har svirret i hodet mitt etter turen til Samiske kirkedager. De som har feiret gudstjeneste sammen med meg de siste årene, har ikke kunnet unngå å få meg seg at Harald prest nå konsekvent og på alle gudstjenester (og så å si alle konfirmantsamlinger også!) bruker sørsamisk språk til inngang og utgang, altså at jeg framsier nådehilsenen og velsignelsen på to språk. Alltid, alle steder, i alle kirker i alle sokn, uansett.

20130828-185824.jpg

Jeg har fått mange reaksjoner på dette. Nesten alle er positive, noen overstrømmende. Men noen få har spurt – og det er ikke rart at de spør! – om hvorfor jeg velger å bruke sørsamisk uansett, ikke bare i enkelte gudstjenester eller de gangene jeg ser eller vet at det er samer til stede.

Det fine med at folk spør er at jeg kan svare. For dette er noe jeg har tenkt grundig over.

Fortsett å lese «Om bruk av sørsamisk språk i gudstjenester»

Om hellige hverdagsøyeblikk

Preken i Brekken kirke på høymesse med sørsamisk liturgi søndag 3. februar; denne gudstjenesten utgjorde menighetens markering av Samefolkets dag 6. februar:

Det står skrevet hos evangelisten Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21:9-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Fortsett å lese «Om hellige hverdagsøyeblikk»

Om Åtte årstider

Kjære alle sammen: Dersom dere ikke allerede har sett, anbefaler jeg dere å ta en sveip innom nrk.no for å kikke på NRK Trøndelags flotte produksjon Åtte årstider.

Denne serien har alt: Flotte mennesker i et flott miljø, og sårbare fortellinger om en sårbar livsstil. I tilleg dukker en viss Rørosprest opp, dels i omtale men dels også i selve TV-ruta (derav «Navlebeskuenhet»-taggingen).

Den som lurer på hvorfor i alle dager det er viktig at kirka bruker sørsamisk språk i sitt liturgiske liv, må i hvert fall ta seg til til å se program 4:4. Men selv mener jeg altså at man bør ta seg tid til å følge familien Haugom Nordfjell gjennom hele åtteårstidssyklusen.