Om å se Lasarus

I går var det 2. søndag etter pinse. Jeg hadde fri, og hadde derfor det privilegium å kunne gå til gudstjeneste uten å forberede meg på forhånd. Prekenen var god, salmevalget spennende, musikken himmelsk (noen ganger gir orgelmusikk et skikkelig kick, faktisk!). Gudstjenesten satte mange tanker og følelser i sving hos meg. Her følger noen spontane reaksjoner på prekenteksten:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Lukas 16:19-31)

Dette er en svært sterk tekst. En av grunnene til at den engasjerer oss er at Jesus her kommer med ubehagelige skildringer av fortapelsen. Det er helt naturlig å henge seg opp i dette, men jeg tror at for mye fokus på «helvetesmotivet» forstyrrer oss i lesningen av teksten. Flere kommentatorer har påpekt at Jesus her befinner seg i en stridssamtale med fariseerne (se Luk 16:14 like før vår tekst), og at han i lignelsen benytter seg av bilder som svarer til hvordan fariseerne så for seg tilværelsen i det hinsidige.* Jesus tar altså utgangspunkt i tilhørernes for-forståelse (han anlegger et innenfor-perspektiv) for å fjerne noen kommunikasjonshindere i forhold til det som er hans hovedpoeng. Det kan være mange artige kommunikasjonsteoretiske poeng å hente her, men i forhold til oss representerer dette grepet en utfordring: Vi er ikke umiddelbart fortrolige med disse dødsrike-forestillingene, og det forstyrrer lesningen vår en del. Vi står i fare for å gå glipp av Jesu hovedpoeng, som handler om forholdet mellom rike og fattige. Det er et poeng vi strengt tatt ikke har råd til å gå glipp av.

Lasarus

Den rike mannen navngis ikke i teksten, men den fattige gis et navn: Lasarus. Av alle personer i alle Jesu lignelser er Lasarus den eneste som navngis. Dette tror jeg er viktig. Gjennom dette litterære grepet understrekes det hvor viktig det er å se enkeltmennesket. Den fattige tegnes ikke bare som en del av en masse. Han gis en identitet. Navnet Lasarus (opprinnelig «El-azar» på hebraisk) betyr «Gud hjelper». Dette er også viktig. Gjennom hele teksten understrekes Guds omsorg for den fattige. Når han dør så bæres han til paradis, og Jesus begrunner ikke dette i noe som helst annet enn at han var fattig og skulle trøstes. Her er det mye å hente for den som liker å lese Bibelen med frigjøringsteologiske briller. Selv om det kan synes uvant fra et evangelisk-luthersk perspektiov, så er det fullt mulig å tolke teksten dit hen at Gud frelser alle fattige mennesker. Det er de rike som må kjempe seg gjennom nåløyet, for å hente opp et motiv fra en annen kjent bibeltekst.

Men uansett hva teksten kan påstås å si om hvem som blir frelst (det er tross alt en lignelse vi snakker om her…) så minner fortellingen om Lasarus oss noe annet, noe som kan oppleves som ubehagelig: Det var svært lett for den rike mannen å overse den fattige og å lukke øynene for fattigdommens problem. Men hos Gud var det omvendt: Han hadde øye for den fattige, men ikke for den rike. Den rike har ikke en gang et navn.

Teksten utfordrer oss: Ser vi de fattige? Eller ser vi bare en gruppe, en masse, et uløselig problem det er enklest å bare overse?

…heller ikke om noen står opp fra de døde

Tekstens sluttpoeng klinger lenge i ørene når vi husker på at han som sa det var han som senere nettopp skulle stå opp fra de døde. Den fattige og utstøtte, gudsbespotteren, den korsfestede og urene, nettopp han ble reist opp fra de døde. (Mer om dette her.) Dersom ikke dette får oss til å åpne øynene for de fattige, da har vi et problem. Det å overse de fattige og deres situasjon, det er det samme som å overse Jesus. En kirke som overser Jesus slutter å være kirke.

Derfor må kirken alltid være fremst i rekken i kampen for de fattiges sak. Bare da er Den oppstandnes kraft virkelig synlig blant oss.

—–

*) Dette betyr ikke at vi nødvendigvis er bundet av fariseernes perspektiver på hvordan dødsriket og paradiset vil fortone seg. Når det gjelder disse tingene, er det viktig å understreke at vi ikke vet noe som helst om hvordan fortapelsen (Gehenna eller helvete) konkret vil fortone seg. Vi vet ikke en gang om fortapelsen i det hele tatt er en uunngåelig realitet, selv om muligheten for å gå fortapt er et viktig bakteppe i mye av Jesu forkynnelse.

Om treenigheten

Søndag 3. juni var Treenighetssøndag, søndagen som innleder Treenighetstiden i kirkeåret, den lange tiden mellom pinse og advent. Jeg liker å tenke på Treenighetstiden som pinsetiden (slik jul og påske følges av henholdsvis juletiden og påsketiden i kirkeåret): Vi befinner oss nå i den tiden da hverdagstroen skal vokse i oss, og denne veksten vil alltid være Den hellige ånds verk.

Min preken søndag handlet om treenigheten, et konsept som ved første øyekast kan virke litt fjernt og komplisert, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være svært livsnært. I det følgende lar jeg prekenteksten for søndagen (Johannes 3:1-15) ligge og konsentrerer meg om selve konseptet treenighet.

Treenighetsdogmet – en ettertanke

Treenigheten er en tanke som er vanskelig å gripe for oss vanlige, dødelige mennesker. Gud er både tre og en på en gang. Det er jo unektelig ganske pussig matematikk. En og en og en er tre, ikke en. Likevel insisterer all kristen teologi på at det er én Gud, men likevel tre personer i guddommen.

Teologi er menneskets respons og refleksjon på det de opplever sammen med Gud. Teologi er altså etter-tanker; det er tanker som tenkes etterpå. Slik er det også med den teologiske tanken som vi kaller treenighetsdogmet: Den er en respons på hvordan Gud har åpenbart seg for menneskene igjennom historien.

Historien og mennesket og Gud begynner med en Skapergud, litt fjern, opphøyd, allmektig. Den Gud som ledet Israels barn ut av Egypt. Den Gud som vi kaller Gud Fader. Gjennom sine handlinger viser Gud Fader menneskene hvem Gud er.

Så fortsetter historien med et menneske. Jesus fra Nasaret heter han. Et menneske som i ord og handling viste at han på en helt spesiell måte representerte Gud for menneskene. Derfor kalles han Guds Sønn. Gjennom sine handlinger viser Jesus Kristus oss hvem Gud er.

Jesus forlot sine disipler. Men historien sluttet ikke der heller. For i neste omgang kom så Den hellige ånd til Jesu disipler. Og denne ånden viste seg å være svært handlekraftig. Den gjorde under og tegn og skapte (og skaper!) en sterk tro på Jesus i menneskehjerter over hele jorden. Gjennom sine handlinger viser Den hellige ånd oss hvem Gud er.

Gjennom tre ulike personer som handler i historien ser vi hvem Gud er. Gud Fader. Jesus Kristus, Guds Sønn. Den hellige Guds ånd. Samtidig har kirken alltid holdt fast tanken om at disse tre viser oss den samme guddommelige virkeligheten. De er tre sider av den samme trekanten, tre medlemmer av den samme familie, tre deler av en helhet, akkurat som flammen, lyset og varmen.

Treenigheten som relasjonelt begrep

Men én ting er å fastholde at disse tre personene er aspekter ved den samme virkeligheten. En annen ting er de perspektivene som åpner seg når vi begynner å betrakte relasjonen personene imellom. Genesis 1:1ff beskriver hvordan Guds Ånd er virksom allerede ved skapelsen. Jesus henvender seg til Gud Fader i bønn, og snakker om hvordan han vil be sin Far om at han skal sende sin Ånd. Paulus slår fast at Gud Fader skapte verden «ved Sønnen», og at Gud Fader reiste opp sin Sønn ved sin Ånd. Og slik fortsetter det – Bibelen er full av utsagn som bare kan forstås dersom man tenker seg de tre personene i Gud som selvstendige og samtidige. Det er altså ikke slik at Gud har tre «masker» som Gud bruker til ulike tider, én om gangen. Gud er tre på en gang, men likevel i fullkommen enhet.

Det er disse observasjonene som danner grunnlaget for kirkens gamle lære om treenigheten. På en måte kan en vel si at selv om læren ble utmeislet og klarere definert gjennom kirkens første århundrer, så var læren i praksis på plass allerede den dagen Jesus ble tilbedt som Gud; Jesus, som selv hadde bedt til sin himmelske Far, og som slik signaliserte en gudsbilde hvor Gud er i relasjon og dialog med seg selv.

Så kan vi si det slik: Treenigheten er først og fremst et relasjonelt begrep. Det sier oss noe grunnleggende viktig om Gud: Gud er relasjon, fra evighet til evighet.

Tre personer, men den samme historien. Tre personer, men én Gud. Ett navn med tre ledd: Fader, Sønn og Hellig ånd.

Treenigheten og oss

Trosbekjennelsen har tre ledd, og den viser til at også vår relasjon til Gud har flere sider.

Gud Fader er vår Skaper. Han er den som gir oss livet, den som gjør at liv i det hele eksisterer. Hvert lite nyfødt barn minner oss på det under livet er, og gir oss en fornemmelse av Den evige som er kilden til alt liv. Gud Fader kaller oss til å ta vare på livet, oppdra barn med kjærlighet og kjempe for å gjøre vår verden til et godt sted å leve.

Jesus, Guds Sønn, er vår Frelser. Han er Gud fra evighet, født som menneske for å åpenbare Guds uendelige kjærlighet. I Jesus solidariserte Gud seg med lidelse og død, tok det på seg og gjorde det til sitt eget. Og så sto Jesus opp fra de døde og gav oss alle håp om seier over døden. Jesus kaller oss til å tro på hans makt over døden, og til å kjempe mot dødskreftene som truer med å kvele vår verden.

Den Hellige Ånd er den som hjelper oss å tro at dette er sant. Ånden er Gud hos oss i dag, inni oss, den som hvisker i vårt indre øre at Gud er der, at han elsker oss, at han vil oss vel, at han vil frelse oss og gi oss kraft og mot til livet og døden. Ånden kaller oss til å ta imot troens gave, til å spre troen til andre og til å ta vare på de troens frø som er sådd i oss og våre medmennesker i dåpen.

Tre personer. Skaperen. Frelseren. Livgiveren. Men allerede i disse titlene flyter de ulike personene over i hverandre. Samtidig som de har klart definerte «spesialområder» så er det ikke slik at de opererer uavhengig av hverandre. De handler sammen, enten det nå er snakk om skapelse, frelse eller livskraft. De tre personene er gjensidig avhengig av hverandre og må derfor, sett fra vår begrensede synsvinkel, holdes sammen og forstås som én enhet. Denne enheten er dynamisk. Det handler om liv. Guds dynamiske indre liv og våre liv. Den treenige Gud følger oss fra våre livs begynnelse via døpefonten til vår siste dag med trøst og oppmuntring.

Vi møter treenigheten tydeligst i gudstjenesten; i liturgien, i dåpen og nattverden. Dette møtet er ikke avhengig av vår forståelse. Det er fornuftens forsøk på å forklare en erfaring som framstår som et paradoks. Mysterium kalles det gjerne. Det behøver ikke forstås for å være sant. Vi er strengt tatt «bare» kalt til å leve i det, leve troens liv, et liv som er en gave fra den treenige Gud. Og vi skal prise den Gud som er troens kilde og si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

[Denne posten oppdateres stadig; foreløpig siste gang 3.6.2008]

Om å løfte sine øyne

Prekenteksten for 17. mai er i år en av tilleggstekstene, fra Salmenes bok:

En sang ved festreisene.

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

(Salme 121)

En sang ved festreisene

Det aller første som møter oss når vi skal lese Salme 121 er en overskrift. En sang ved festreisene står det. Det betyr at denne salmen ble sunget av mennesker som var på vei til Jerusalem i anledning en av jødenes religiøse høytider. Jerusalem ligger som kjent på et fjell, ja, den ligger faktisk på sju fjell, i følge gammel jødisk tradisjon. På den tiden da teksten til Salme 121 ble skrevet, da var det egentlig bare ett eneste sted og en eneste bygning som betydde noe for folk når de reiste til Jerusalem: Tempelet. Jerusalem i det andre tempelets tid har av bibelforskere blitt karakterisert som ikke en by med et stort tempel men som et tempel med en by anlagt rundt. Så viktig var tempelet. Tempelet i Jerusalem var det stedet der Guds nærvær hvilte.

Så når folk reiste opp på fjellet til tempelbyen Jerusalem for å delta i påskefesten eller en av de andre store festene, da sang pilegrimene og var glade. De var på vei til det stedet der Gud selv satt på sin trone i Det aller helligste i tempelet, den Gud som egentlig var landets høyeste hersker, han som var over kongen og kongens råd. Landet var et teokrati, et gudestyre. Derfor falt det naturlig for folket å lovprise Gud for hans storhet og makt og for at han voktet folket sitt:

Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv,
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Fjellbyen Jerusalem og Bergstaden Røros

Hva har dette med oss å gjøre? Vel, for oss som bor på Røros er det rimelig enkelt å overføre denne teksten på vår egen situasjon. Vi bor nå engang på fjellet, og vårt nærmiljø er også dominert av et ruvende gudshus: Bergstaden Ziir hever seg over bebyggelsen og dominerer den så totalt at den er det første man ser når man nærmer seg Bergstaden. Det er vanskelig å overvurdere hva Ziiren har hatt og har å si for turiststrømmen hit, for UNESCO-statusen til Røros og som ikon for Røros utad. Og som om ikke det var nok: På 17. mai ender toget opp utenfor kirka, og da har vi en festpyntet prosesjon som ender opp i vårt tempel, de festreisende som glade og syngende kommer til Guds hus for å lovprise ham som skapte himmel og jord.

Men landet vårt er ikke noe teokrati. Heldigvis! Vi hadde en periode noe som het statspietisme i landet vårt, der kongen var både kirkens og statens øverste styre og bestemte hva folk skulle tro i religiøse spørsmål på samme måte som han avgjorde hvor mye de skulle betale i skatt og hvor strenge straffene skulle være. I dag har vi religionsfrihet, sammen med alle de andre frihetene vi nyter i vårt land, takk og lov for det!

Samtidig minner korset i flagget oss om hvor sentral den kristne troen og den kristne tradisjonen er i den norske kulturen. Hos oss har stat og kirke gått hånd i hånd så lenge at folk og kirke er rimelig synkronisert. Den norske folkesjelen er dypt preget av de kristne verdiene, som budet om nestekjærlighet, budskapet om tilgivelse og behovet for å få starte på nytt, eller de ti bud. Vi reagerer spontant negativt på alle former for forskjellsbehandling, utestengelse og diskriminering, for eksempel, så noe av det som har blitt forkynt fra prekestoler i kirkene gjennom mange lange år har båret frukt.

Når vi, som bor på fjellet, løfter øynene, ser vi at Guds omsorg har nådd helt til oss, helt fra Jerusalem. Vi ser omsorgen og håpet som stråler fra Golgatas fjell, fjellet like utenfor bymuren rundt det gamle Jerusalem. Vi ser Guds kjærlighet, den kjærligheten som ikke søker sitt eget.

Utenfor byens murer

Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid. Denne tekstlinjen fra Salme 121 handler om å gå utenfor bymuren. Der lå åkrene, slik arbeidsstedet i gruvene en gang lå utenfor Bergstaden. Man måtte forlate byen og tryggheten der når man skulle tjene til livets opphold. Utenfor bymuren var man sårbar; der trengte man beskyttelse. Derfor sier salmisten: Gud skal bevare deg fra du går ut av porten og til du går inn igjen i byen, fra nå og til evig tid.

Vi som bor her i Norge, vi lever innenfor noen av de tryggeste bymurene i hele verden. Vi har frihet. Vi har fred. Vi har kunnskap. Vi har makt. Vi har velstand. Og som om ikke alt dette var nok: Vi har kjennskap til Skaperen av himmel og jord og vi har fått kunnskapen om hans store nåde mot oss mennesker. Vi har lært om kjærlighetens evangelium, om at vi skal elske vår neste som oss selv, slik Gud har elsket oss først. Hva gjør vi med alt dette? Sitter vi innenfor bymuren i makeligheten der? Eller tar vi ansvar for verden utenfor bymuren?

På 17. mai, dagen for trygghet og frihet og demokrati og fred, kaller Gud oss til å løfte blikket opp fra vår egen privilegerte tilværelse til alle verdens lidende og undertrykte. Gud utfordrer oss til å løfte våre øyne – ikke bare opp til fjellene, men mot verden, til å nå ut til dem for å hjelpe dem. Gjør vi det, da vet vi at vår hjelp vil komme fra Herren, han som skapte himmel og jord, han som vil bevare vår utgang og vår inngang fra nå av og til evig tid.

Om 1. mai og Jesu oppstandelse

I år feiret jeg gudstjeneste på 1. mai i Røros kirke. Det betyr at jeg skrev min første 1.mai-tale noen sinne. En preken, selvsagt, og det har jo en del å si for hva slags tema man tar opp. Her følger noen av de tankene jeg jobbet med da jeg laget prekenen.

Tekstene for 1. mai (1. rekke) er Amos 5:14-15, 1 Joh 4:16-21 og Luk 6:36-38.

En barmhjertig Gud

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere. (Luk 6:36-38)

Utgangspunktet for hele Jesu utsagn er en påstand: Gud er barmhjertig. Men hvorfor skal vi tro at det er sant? Verden er ikke akkurat et sted som renner over av barmhjertighet.

Den kristne kirke tar alltid utgangspunkt i Jesu liv når den skal si noe om Gud. Dette fordi kirken tror at det er Jesus som viser oss hvem Gud er. Og på 1. mai er det mange ressurser å hente i Jesu liv, eller kanskje like mye i det som skjer etter at han er død. Jeg tenker på Jesu oppstandelse.

Hva har oppstandelsen med 1. mai og internasjonal solidaritet å gjøre? Den bidrar med følgende perspektiv: Jesus var en opprører. Han nytolket den strenge loven. Han prekte nestekjærlighet, radikal nestekjærlighet. Han spiste med tollere og horer. Han ropte ut at Guds rike var nær, tilgav synder og samlet alle slags mennesker, rike og fattige, kvinner og barn så vel som menn i følget sitt. Han skapte mye uro. Han brøt med det etablerte. Han brøt religiøse grenser. Det kunne ikke fortsette. Så han ble tatt av dage. Opprøreren, gudsbespotteren, han som hadde menget seg med åpenbare syndere, en uren mann. Og hva skjer? Gud reiser ham opp. Gud gir ham oppreisning! Det er det oppstandelsen handler om.

Oppstandelsen viser oss at Gud er den Gud som vedkjenner seg opprøreren, den som faller utenfor alle religiøse rammer.* Oppstandelsen bekrefter dermet et av de vakreste utsagnene i Det gamle testamente:

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn. (Salme 103:8)

Derfor kan Paulus også skrive som han gjør:

Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. (Rom 4:4f)

Gud er den som rettferdiggjør den ugudelige. Gud er barmhjertig. Det er utgangspunktet. Derfor kan Jesus forutsette dette i sitt argument, selv om oppstandelsen på det tidspunktet ennå ikke har funnet sted: Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

Vi elsker fordi han elsket oss først

I lys av dette utgangspunktet blir lesetekstene for dagen sterk lesning:

Søk det gode og ikke det onde,
så dere kan få leve!
Da skal Herren, Allhærs Gud,
være med dere, som dere sier.
Hat det onde og elsk det gode,
hold retten høyt på tinget!
Så vil kanskje Herren, Allhærs Gud,
være nådig mot Josefs rest. (Amos 5:14-15)

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror. (1 Joh 4:16-21)

Gud har allerede bestemt hvilket mål han skal måle opp for oss med. Det er nåden. Skal ikke vi da vise hverandre nåde? Gud er barmhjertig. Han reiser opp opprøreren! Dette er virkelig et kjærlighetens evangelium. Det er en nyhet som setter oss fri til å elske, fordi Gud elsker oss først. Gud har ryddet et rom for oss til å både prøve og feile(!) langs nestekjærlighetens kompliserte irrganger. Derfor kan (og skal!) vår kjærlighet være offensiv, dristig og grensesprengende. Det kan kanskje være mer behagelig å være forsiktig og tilbakeholden av frykt for å tråkke Gud på tærne, men Guds kjærlighet er mer radikal enn som så.

For også i dag kaller verden oss til å elske. Vi kalles til å realisere de samme verdiene som arbeiderbevegelsen har arbeidet for i alle år, og som kirken også i hvert fall i teorien har stått for – det er jo ikke uten grunn at Jesus gjerne omtales som den første sosialist. Vi kalles til internasjonal solidaritet, på tvers av alle slags grenser: Nasjonale, etniske, kulturelle, sosiale eller økonomiske. Vi kalles til å ta oss av dem som korsfestes i vår tid, de som lider under vår materialistiske livsstil. Vi kalles til å slippe inn dem som faller utenfor. Vi kalles til å ta vare på de svake. Vi kalles til å inkludere dem som blir ekskludert. Vi kalles til å se på alt det som mennesker kaller urent med rene blikk. Vi kalles til å se at alle mennesker er søsken, at vi alle hører sammen. Vi kalles til å arbeide for en mer rettferdig verden for absolutt alle. Vi kalles til å ta vare på den jorda som vi alle er satt på.

Utfordringen fra den Gud som rettferdiggjør den ugudelige ligger der, 1. mai og alle andre dager i året.

——-

*) Jeg tror kanskje det er lett for oss (som er vant til å tenke på Jesus som Messias og Guds Sønn eller som et helt ekstraordinært godt menneske) å overse det faktum at samtiden må ha oppfattet ham som urovekkende radikal, nærmest revolusjonær. Måten han brøt med de etablerte religiøse tradisjoner i forhold til rent/urent og rett/galt på var totalt uakseptabel for det religiøse establishment. Det er en utfordring til alle religiøse establishment’er, til alle tider. Poenget her er imidlertid et annet, nemlig at den korsfestede Jesus for det store flertallet slett ikke framsto som et uskyldig offerlam, men som en opprører som på mange måter fortjente den skjebnen som ble ham til del. En som har skrevet godt om dette er Jürgen Moltmann.