Om ei viktig bok

Á propos dette med viktige saker på kirkemøter, jordens tilstand og miljøvern og sånt – jeg vet ikke hvor mange som har lagt merke til denne annonsen fra Luther forlag:

Lutherannonse

Uansett: Utfyllende anmeldelse fra den siterte autoritet kommer en av de nærmeste dagene!

Om Jesu oppstandelse

Fra tid til annen kan man høre påstander om at kristendommen og dens «grunnbok» Bibelen rett og slett ikke er noe mer enn en eventyrsamling. Mange kristendomskritikere ynder å påpeke at de nytestamentlige skriftene om Jesu liv, de fire kanoniske evangeliene, ble forfattet ganske mange år etter hendelsene de beskriver – bibelforskerne er ikke helt enige, men et allment akseptert anslag sier at Markusevangeliet, det antatt første av de fire, ble skrevet rundt midten av 60-tallet, altså omtrent 30 år etter Jesu død og påståtte oppstandelse. Tretti år en jo en stund, man kan koke sammen mange skrøner på tre decennier, så hvordan kan man i det hele tatt påstå at evangeliene kan gi faktisk informasjon om livet til Jesus fra Nasaret?

Mange mer eller mindre aggresive ateister (og andre) avviser blankt at evangeliene kan fortelle oss noe nevneverdig om Jesu liv, og da i særdeleshet om hans siste dager. Siden døde mennesker vanligvis holder seg i gravene sine får for eksempel beretningene om Jesu oppstandelse stempel som en garantert ikke-troverdig del av evangelietradisjonen.

Som kjent(?) mangler slutten på Markusevangeliet i de eldste og antatt beste bibelmanuskriptene. Evangeliet sluttet etter alt å dømme opprinnelig med verset 16:8, altså med et englesyn og en åpen og tom grav, men uten noen visjoner av den oppstandne. Slike visjoner, samt utdypende informasjon om omstendighetene rundt den tomme graven, finner vi beskrevet i de tre andre evangeliene og i Lukas-skriftet Apostlenes gjerninger. Men forfatterne av disse skriftene har etter alt å dømme brukt Markus som kilde, og det er mulig å tenke seg (i hvert fall i teorien) at de bare «dikter videre» på frihånd på beretninger de har hentet fra Markus. Så hva sitter vi igjen med? Diffust, legendarisk materiale av rimelig sen karakter, 30+ år etter de påståtte hendelsene? Slik konkluderer mange, og på det grunnlaget påstår de enkelt og greit at det er umulig å på historisk grunnlag ta stilling til beretningene om Jesu oppstandelse. Oppstandelsen har i høyden funnet sted i disiplenes hoder, sies det, eventuelt er det snakk om en eller annen form form masse-vrangforestilling eller hallusinasjon, eller et bedrag; oppstandelsen er uansett altfor sent attestert til at man kan tro på den eller bedømme den som historisk hendelse.

Alt dette høres jo greit ut, det. Helt til man begynner å gå omstendighetene rundt Jesu påståtte oppstandelse fra de døde nærmere etter i sømmene. Da viser det seg at man kan bygge en mye bedre case for oppstandelse som historisk hendelse enn man gjerne skulle tro.

The Ressurection Debate

2. mai 1985 deltok filosofen (og ateisten) Anthony Flew og teologen (og apologeten) Gary Habermas i en formell debatt om spørsmålene rundt Jesu oppstandelse som historisk hendelse. Debatten (som ble gjennomført foran 3000 tilhørere) ble senere gitt ut i bokform, tilrettelagt av mannnen som organiserte debatten, Terry Miethe. Boka heter Did Jesus Rise From the Dead?, og selv om det har gått over 20 år siden debatten ble gjennomført er boka fortsatt svært aktuell og up-to-date både hva det filosofiske og det eksegetiske angår. Boka gjengir debatten ord for ord, dermed blir framstillingen både en smule gjentagende og kanskje også litt for muntlig i formen til tider, men det er like fullt interessant å følge den verbale boksekampen mellom disse to intellektuelle storhetene.

Det beste med hele boka er likevel de tre eksterne kommentatorene som oppsummerer og responderer til debatten med hvert sitt essay bakerst i boka: Wolfhart Pannenberg, Charles Hartshorne og James I. Packer – et stjernelag! Hver på sin måte belyser de viktige sider av debatten (og de manglene debatten lider under) med friske innspill.

Formelle debatter skal i følge reglene avgjøres ved at en vinner skal kåres av et dommerpanel. For å sikre bredde i vurderingen hadde man satt sammen to dommerpanel, fem filosofer som skulle gå argumentene etter i sømmene og fem dommere med særlig fokus på retorikk og argumentasjonsteknikk. Resultatet etter debatten ble som følger: Filosofene dømte 4-0 til Habermas (en dommer stemte for uavgjort), retorikerne 3-2, igjen til Habermas, som dermed vant debatten 7-2. Det er selvsagt ikke dermed sagt at det er bevist at Jesus sto opp fra de døde, men debatten viste og viser at det finnes gode argumenter for å mene at dette faktisk skjedde.

Paulus og 1 Kor 15:3ff

Habermas har to hovedargumenter som han kjører fram i debatten. Det første dreier seg om den berømte trosbekjennelsesteksten i Paulus’ 1. brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel:

Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,

at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er meg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere har tatt imot i tro.

Det et flere trekk ved denne teksten som gjør den spesielt interessant i en diskusjon om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse. Selve formen på teksten avslører at den er eldre enn 1. Kor, det poetiske stilnivået viser at dette er en «formel» eller en form for «ferdigtygd» trosbekjennelse som Paulus ikke selv har komponert men overtatt fra andre. Bruken av navneformen Kefas (Simon Peters arameiske navn) vitner om at bekjennelsen overveiende sannsynlig har hatt en forhistorie på nettopp arameisk. Da er det mye som tyder på en avfattelse i Jerusalem-menigheten. Paulus skriver at han har «overgitt [gresk: παρεδωκα, av παραδιδομι] det han selv har tatt imot [gresk: παρελαβον, av παραλαμβανω]», her bruker han to tekniske termer knyttet til kunnskapsoverlevering i jødiske rabbinske miljøer[1], noe som igjen tyder på en overlevering nettopp i et jødisk skriftlærd miljø – dette kan godt passe med en situasjon i Jerusalem-menigheten.

Paulus besøkte Peter og Jakob i Jerusalemmenigheten (Gal 1:17-19) tre år[2] etter sin omvendelsesopplevelse – og da fikk han etter alt å dømme overlevert den ovennevnte trosbekjennelsen, enten på arameisk eller på gresk. Allerede da hadde denne tradisjonen fått fast form, og Paulus fikk den overlevert av to av de viktigste oppstandelsesvitnene, Simon Peter og Jakob, Jesu bror. Altså var både bekjennelsen og vitnesbyrdet om oppstandelsen vel etablert når Paulus mottok det vi kjenner som 1. Kor 15:3ff.

Når skjedde dette? Paulus-forskere regner vanligvis med at Paulus og Barnabas kom til Antiokia rundt år 39/40. Det er dette Paulus henviser til i Gal 1:21. Altså hadde han allerede besøkt Jerusalem før år 40.[3]

Dersom Stefanus ble steinet i år 33 (slik det ofte antas) og Paulus hadde sin Damaskusopplevelse rundt denne tiden kan Jerusalemsbesøket ha funnet sted rundt år 36-38. Allerede da hadde altså tradisjonen om Jesu oppstandelse «stivnet» i følgende formel:

Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
han ble begravet,
han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Tradisjonene om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse kan altså føres mye lenger tilbake enn til Markus’ evangelium og midten av 60-tallet. Ja, den kan føres mye lenger tilbake enn til 1. Korinterbrev 15 og tidlig 50-tall. Vi snakker midten av 30-årene her, så få år etter de påståtte hendelsene at man kan telle dem på én hånd, og vi snakker vitnesbyrd fra førstehåndskilder. Da begynner det å bli ordentlig spennende å grave i historien.

Den tomme graven

Det andre punktet Habermas (samt Pannenberg og Packer) kjører fram i forlengelsen av 1 Kor 15-credoet er beretningen om den tomme graven. Vi kjenner til beretningen i mer eller mindre fullstendig form fra Markus av, altså fra den eldste evangelietradisjonens «fiksering» på 60-tallet. Det er likevel gode grunner til å tro at også denne delen av oppstandelsberetningene allerede på dette tidspunktet hadde en lang forhistorie.

Den tomme graven nevnes ikke direkte i 1 Kor 15:3ff. Men Jesu død og gravleggelse er nevnt, og oppstandelsen proklameres i forlengelsen av dette. Da har vi gode grunner for å underforstå at graven må ha vært tom. I et jødisk miljø hvor man ventet en legemlig oppstandelse fra de døde[4] ville det nemlig vært fullstendig meningsløst å snakke om en oppstandelse fra de døde dersom liket fortsatt lå i graven. Som allerede nevnt viser 1 Kor 15:3ff tydelige tegn på en tilblivelse i et jødisk skriftlærd miljø, sannsynligvis i Jerusalem. Det virker derfor plausibelt å slutte, med bakgrunn i 1 Kor 15 og andre tekster som Markus 16, at tradisjonen om den tomme graven og ryktet om Jesu oppstandelse har hengt organisk sammen fra første stund.

Disse to punktene gir ingen veldig sterk case hver for seg. En trosbekjennelse kan selvsagt formuleres ut av ingenting, og en tom grav kan vitne om flere ulike hendelsesforløp (gravrøveri, for eksempel). Men sammen danner disse to fakta et mer spennende bilde. For: Vi kan etter alt å dømme slå fast at Jesu oppstandelse ble proklamert svært tidlig, i Jerusalem, byen der Jesus ble korsfestet og begravet, og at mange etter hvert sluttet seg til menigheten hvor dette budskapet ble proklamert. Dette ville ikke ha fungert dersom 1) graven ikke hadde vært tom (som allerede nevnt: Det ville vært absurd proklamere en oppstandelse i et jødisk miljø uten en tom grav), eller 2) dersom ikke sentrale personer i menighetsmiljøet kom med samstemte vitnesbyrd om at de hadde sett Jesus i levende live etter at han var død og begravet.

Alt i alt begynner det nå å bygge seg opp et bra case for i hvert fall to ting: 1) Oppstandelsestroen er like gammel som kirken, og 2) oppstandelsestroen bygger på svært tidlige og for samtiden etterprøvbare vitneutsagn om en tom grav og om møter med den oppstandne Kristus.

Alternative hypoteser

Det mangler selvsagt ikke på alternative forklaringer på hva slags konspirasjoner og misforståelser oppstandelsestroen kan ha bunnet i. Vi nevner de viktigste, med motargumenter i parantes:

  • 1) Jesus døde ikke på korset (Motargument: Bødlene var profesjonelle og visste godt hva de holdt på med),
  • 2) Jesus var skinndød og «faket» oppstandelsen (Motargument: Hvem lar seg overbevise om at en nesten ihjelslått og forblødd mann som ikke har spist på 48 timer er bærer av et gjenoppstått «herlighetslegeme»?),
  • 3) Jesus ble ikke begravet men kastet i en massegrav eller spist av åtseleterer (Motargument: Hvordan kunne man da, i en lokal menighets trosbekjennelse bare få år etterpå, påstå at han nettopp ble begravet? Fantes det virkelig ikke noen som kunne imøtegå denne påstanden på en troverdig måte?),
  • 4) disiplene stjal liket (Motargument: En dårlig sak å bli martyrer for…),
  • 5) romerne eller de jødiske lederne fjernet liket (Motargument: Hvorfor ikke da vise det fram og rydde alle vrangforestillinger av veien?)

og til slutt

  • 6) disiplenes post-oppstandelse-Kristusåpenbaringer var hallusinasjoner (Motargument: Hallusinasjoner er individuelle opplevelser, ikke kollektive. Det svarer dårlig til beskrivelsen vi finner i 1 Kor 15-credoet.).

Konklusjon? Vel, vi kan ikke si noe absolutt (can we ever?), men tesen om at Jesus oppstod legemlig[5] fra de døde fortjener i hvert fall å vurderes seriøst, ikke bare avvises som eventyr, oppspinn og legender av sen dato.

Noter/referanser

1. Paulus hadde sannsynligvis rabbinerutdannelse. Se Acta 22:3.

2. Kronologien er ikke helt enkel å få tak på her. Vi vet ikke om de tre årene henviser til årene i Arabia og Damaskus, eller bare årene i Damaskus – Paulus presiserer ikke hvor lenge han var i Arabia eller hva han gjorde der. Poenget er at vi under Paulus’ Jerusalemsbesøk uansett befinner oss betydelig nærmere Jesus-hendelsen i tid enn det Paulus gjør når han skriver 1. Korinterbrev.

3. Alternativt kan Paulus ha mottatt det aktuelle credoet under sitt opphold i Antiokia. Det bringer oss et par år lenger bort fra de aktuelle hendelsene, men vi er fortsatt mye nærmere enn evangelisten Markus i Roma på 60-tallet.

4. Det stod strid om dette lærepunktet i jødedommen på Jesu tid. Sadukeerne avviste håpet om en legemlig oppstandelse, mens fariseerne (som Jesus-kretsen etter alt å dømme sto nær blant samtidens jødiske «partier») fastholdt dette håpet. Vi finner spor at denne intra-jødiske spenningen flere steder i Det nye testamente, Acta 23:6ff er et særlig instruktivt eksempel.

5. Spørsmålet om hva slags legeme Jesus eventuelt oppstod i og ved, og hva slags karakter disiplenes møter med den oppstandne egentlig hadde har også en sentral plass i Flew/Habermas-debatten. Vi får komme tilbake til det en annen gang.

Om vrange gudsforestillinger nok en gang – men ikke av meg!

I have often wondered how Dawkins and I could draw such totally different conclusions on the basis of reflecting long and hard on substantially the same world. One possibility might be that, because I believe in God, I am deranged, deluded, deceived and deceiving, my intellectual capacity having been warped through having been hijacked by an infectious, malignant God virus. Or that, because I am deranged, deluded, deceived and deceiving, my intellectual capacity having been warped through having been hijacked by an infectious, malignant God virus, I believe in God. Both those, I fear, are the substance of the answer I find in the pages of The God Delusion.

This may be an answer, but it’s not particularly a persuasive answer. It might appeal to diehard atheists whose unbending faith does not permit them to operate outside the «non-God» box. But I hope that I am right in suggesting that such nonthinking dogmatics are not typical of atheism. Another answer to my question might be to repeat the same nonsense, this time applying it to Dawkins. (Although, in this case, I suppose that we sould have to posit that his mind had been hijacked by som kind of «no-god virus.») But I have no intention of writing something so implausible. Why insult Dawkins? Even more important, why insult the intelligence of my readers?

[…] This book, I suspect, will be read mainly by Christians who want to know what to say to their friends who have read The God Delusion and are wondering if believers really are as perverted, degenerate and unthinking as the book makes them out to be. But it is my hope that its readers may include atheists whose minds are not yet locked into a pattern of automatic Dawkinsian reflexes. There are many who are deluded about God, and I used to be one of them.[1]

McGraths bok anbefales på det varmeste for den som kan tenke seg å lese en alternativ framstilling av temaene som tas opp i The God Delusion, gjerne med noe mer retorisk fingerspitzgefühl og intellektuell redelighet.

Noter/referanser

1. McGrath, Alister and McGrath, Joanna C. 2007: The Dawkins Delusion? Atheist Fundamentalism and the Denial of the Divine (Inter Varsity Press: Downers Grove), s. 10 og 15. Alister McGrath har en doktorgrad i molekulærbiologi fra Oxford. I dag er han imidlertid mest kjent for sin unike evne til å popularisere teologiske emner. Som sitatet antyder er han tidligere ateist. Han har gitt ut flere bøker om Richard Dawkins’ forfatterskap. Dawkins har (noe snurt) antydet at McGrath har tjent gode penger på å ri på ryggen hans. Den slags kommentarer beviser vel bare hvor lite Dawkins vet om teologi – flere av bøkene til McGrath er standardpensum for teologistudenter, og McGrath hadde et stort navn lenge før han begynte å argumentere mot Dawkins i boks form.

Om Den mørke materien

Jeg har ikke bare lest Richard Dawkins i sommer. Jeg har også fått tid til å trenge inn i Philip Pullmans mye omtalte fantasytrilogi His Dark Materials (Den mørke materien). Jeg innrømmer det gjerne: Grunnen til at jeg leste bøkene akkurat nå er at filmen basert på den første boka er på vei. I tillegg har jeg fått nær sagt utallige oppfordringer fra venner og bekjente om å lese bøkene som – i tillegg til å være veldig spennende – ble sagt å ha en kristendomsfiendtlig «edge».

Min opplevelse var omtrent som forventet: Jeg ble underholdt, og jeg fant at den såkalte kristendomskritikken ikke opplevdes som særlig truende for mitt eget trosliv. Pullmans bøker finner sted innenfor en mengde alternative universer (verdener) i tillegg til vårt eget. I det viktigste av disse, hovedpersonen Lyras verden, er kirken en svært mektig institusjon som holder hele verden, og da særlig de vitenskaplige miljøer, under streng oppsikt. All heresi (vranglære) straffes strengt, særlig slik som postuleres innenfor fagfeltet «experimental theology», det vil si naturvitenskap. Vi kan lese mellom linjene at i dette alternative universet ble Jean Calvin valgt til pave(!) på reformasjonstiden, og etter hans død ble pavedømmet/kurien erstattet av et såkalt Magisterium som siden har sørget for at all (offentlig) tenkning befinner seg innenfor de grenser kirken har satt opp. Det er et svært interessant alternativt kirkelig univers som skisseres: Selve tanken om Calvin som pave er vel en nærmest fullkommen contradiction in terms, men det får ligge her; det er tross alt snakk om en roman. Veldig likt kirkevirkeligheten i vårt eget univers er det i alle fall ikke, selv om en del av forestillingene nok kan minne om middelalderske tilstander slik vi gjerne liker å se disse for oss, med sensur av naturvitenskap, streng inkvisisjon og kirkelige embetsmenn som gjerne går over lik i sin kamp for makt og posisjoner.

I Pullmans alternative univers(er) går hovedpersonene etter hvert til åpen krig mot The Authority (bokseriens navn på den størrelsen kirken dyrker som Gud). Men denne Autoriteten minner fint lite om dan Gud tror på. Autoriteten er nemlig en del av det skapte (hvorvidt det egentlig finnes en Skaper lar Pullman stå åpent, men en eventuell Skaper ser ikke ut til å blande seg i hendelser i sitt Skaperverk i det hele tatt, det er en nærmest gjennomført deistisk virkelighet det er snakk om her), en «fallen engel», så å si, som holder verden i et jerngrep. Det vil si, den opprinnelige Autoriteten er nå så gammel at han har overlatt plassen til en annen (erke)engel, Metatron, som er i ferd med å innføre et slags interuniverselt terrorregime. Mye av dette minner om gamle gnostiske forestillinger om den såkalte demiurgen, den onde, laverestående verdensherskeren (av mange gnostikere identifisert med Det gamle testamentes Jahve), bortsett fra at Pullmans demiurg altså ikke er Skaperen av den materielle virkeligheten, men heller selv en del av denne. Det er i det hele mange spor av gnostisk tankegods i Pullmans trilogi. Som gnostikerne skildrer Pullman slangen i Edens hage som en slags heltefigur, og syndefallet (Genesis 3) er slett ikke et syndefall i Pullmans tankeverden. Han skisserer dessuten en tydelig inndeling av mennesker i kropp, sjel (manifestert i såkalte daemons) og ånd (den delen av mennesket som overlever skilt fra kroppen og sjelen selv etter at man går til De dødes verden), men i motsetning til gnostikerne (som var gjennomførte dualister og så ned på det materielle) skildrer han ikke kroppen som noe mindreverdig – tvert imot kommer han etter hvert med en svært tydelig hyllest til menneskets kroppslighet. Dette siste var noe jeg kjente meg igjen i og identifiserte meg med, noe som igjen bare understreket hvor lite kristendomsfiendlig Pullmans alternative virkelighet egentlig er.[1]

Jeg kunne ha skrevet mye mer om religionskritikken i Pullmans trilogi. Men hvorfor skal jeg bruke tid på det, når andre kan si det så mye bedre enn meg? Herved anbefaler jeg dette innlegget på Katolikkens blogg. Les og bli vis!

Til slutt litt om selve leseopplevelsen. Jeg syntes bøkene var bra. Pullman skriver fantastisk godt, og han satte mange tanker i sving hos meg under lesningen. Han skildret fascinerende alternative virkeligheter og stimulerte min interesse for naturvitenskap i rikt monn. Likevel var jeg litt skuffet. Det skyldtes at bøkene i litt for liten grad – i hvert fall til fantasy å være – hadde et klart «mål» underveis. Det tok litt for lang tid før man skjønte hvem som var helter og hvem som var skurker, hva som var trusselen og hvordan den skulle bekjempes. En slik ambivalens er ikke nødvendigvis et minus i en romanserie, men fantasylitteratur er jo tradisjonelt basert på om ikke overforenklede gode/onde persontyper så i hvert fall en rimelig klar grunntone av kamp mellom onde og gode krefter. I Pullmans univers er det forsåvidt tydelig at det er Magisteriet (altså kirken) som var «de slemme», men det tar for lang tid før man forstår hvorfor og hva slags alternative løsninger heltene ønsker å gå for. Grunntonen er uklar litt for lenge, synes jeg; det mystiske og spennende blir etter en stund bare uforståelig og uinteressant. Jeg kunne ønsket meg tydeligere konfliktlinjer og for øvrig også et tydeligere og mer spektakulært oppgjør mot slutten. Men dette handler om smak og behag, og min mening om dette betyr ikke at ikke trilogien er god (fantasy)litteratur. Bøkene er altså anbefalt.

Når det gjelder filmen: Du finner traileren her, mot slutten av min lillebror Ingars blogpost om de samme bøkene.


Noter/referanser

1. I enkelte kristne miljøer, for eksempel innenfor den såkalte «trosbevegelsen», finner man en gjennomført lære om at mennesket er tredelt: Mennesket er en ånd som har en sjel og bor i en kropp. I følge denne måten å tenke på (den såkalte trikotomien) er det menneskets ånd som er det egentlige mennesket, kroppen er bare et «skall» som sjelen og ånden etter hvert skal frigjøre seg fra. Denne læren er etter mitt syn mer gnostisk enn ortodoks kristen. Pullman faller ikke i denne grøfta.

Om vrange gudsforestillinger – igjen

Nå har jeg redigert min post om Richard Dawkins’ bok The God Delusion noe. Den er fortsatt fryktelig lang. For den som lurer på hva jeg mener om Dawkins’ bok men ikke gidder å lese den grusomt lange posten kommer det en kortversjon her:

  • Dawkins kan mye om evolusjon, og når han skriver om dette er han overbevisende.
  • Dawkins er spydig mot alle som ikke heter Richard Dawkins. Dette er morsomst når det går utover folk jeg selv er uenig med, så som amerikanske seksdagers-kreasjonister. (Innimellom går det utover meg også, eller ting som betyr mye for meg. Boka hans tester sånn sett både tålmodigheten og selvironien.)
  • Dawkins er etter min mening en bedre evolusjonsbiolog enn eksistensialfilosof. Dette gjør at argumentasjonen hans jevnt over mangler en viktig dimensjon, nemlig hvorfor-dimensjonen som supplement til hvordan-dimensjonen.
  • Dawkins mener Gud-hypotesen er for komplisert til å være sannsynlig. Når man går dette argumentet nærmere etter i sømmene viser det seg at det egentlig er en regressum ad infinitum-påstand. Dawkins opererer selv med enda mer kompliserte forklaringer på allerede kompliserte fenomener (for eksempel fenomenet «alt som finnes»), og han overforenkler Gud-hypotesen ved å operere innenfor en utelukkende immanent virkelighetsforståelse.
  • Dawkins mener religion er en slags evolusjonspsykologisk blindtarm. Hans forklaring må foreløpig anses som i beste fall spekulativ. Han klarer for øvrig ikke å holde seg fullstendig unna forklaringer av religiøs art.
  • Dawkins kommer med mange gode eksempler som viser at Bibelen ikke bare er en hyggelig bok. Han er likevel en middelmådig ekseget og han har ikke satt seg spesielt godt inn i fagfeltet teologi. Så er han da heller ikke teolog, noe han er svært stolt over. Det faktum at han gjør en så slett jobb her trekker ned helhetsinntrykket i framnstillingen hans.
  • Dawkins mener at all religion fører til ondskap. Det er han ikke i nærheten av å bevise. Men han demonstrerer at religion ofte blir misbrukt i det ondes tjeneste, og det er et viktig memento for alle oss som beskjeftiger oss med religiøse konstruksjoner. Dawkins’ eksempler understreker etter min mening behovet for at religion bygger en solid bro til den menneskelige fornuft og forholde seg kritisk til overleverte tradisjoner for om mulig å avsløre maktmisbruk og annen ondskap som ofte kan følge med «på lasset».
  • Dawkins er ikke snill når han omtaler oss som tror. Noen ganger er han morsom, andre ganger er han «just mean». Han er ingen gentleman, akkurat, og det gjør ham mindre attraktiv som samtalepartner. Han overforenkler, dessverre, for mye av det han skriver om er viktig.
  • Boka er, tross alle store feil og mangler, rimelig lesverdig. Les den, for all del. Men ikke glem å tenke sjæl.

Om vrange gudsforestillinger

Sommeren er lesetid for meg som for mange andre. I sommer fant jeg endelig tid til en bok jeg lenge har gledet meg til å lese: Richard Dawkins’ The God Delusion.[1]

Dawkins er ateist; en aggresiv sådan. Det vil si, først og fremst er han evolusjonsbiolog. Han er dessuten lynende intelligent[2], skriver drivende godt, har en aldeles herlig (om enn ganske spydig) humoristisk sans og utstråler en voldsom selvsikkerhet i det han skriver. I tillegg er han ekstremt arrogant. Det sier seg selv at boka hans er glimrende gnistrende lesning.[3] Den er også ikke så rent lite tankevekkende. For temaet han tar opp er intet mindre enn det som utgjør kjernen i ganske mange mennesker virkelighetsforståelse, min egen inkludert: Troen på at det finnes en Gud:

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down. What presumptuous optimism! Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over the years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature (whether by evolution or design).[4]

Dawkins’ bok er en eneste lang kjede med (i hvert fall tidvis) velfunderte[5] og velartikulerte argumenter som i det store og hele er ment å underbygge to hovedpåstander:

  1. Gud finnes ikke, og
  2. religion fører i det store og hele bare til ondt.

En slik bok setter selvsagt i gang en mengde tanker i en prest. Jeg har både de- og rekonstruert tankebygninger under og i etterkant av lesningen. Denne posten er derfor delvis en anmeldelse av Dawkins’ bok, delvis en vurdering av enkelte av argumentene hans. Og ja, posten er i lengste laget…

Evolusjon og kreasjonisme

Det første jeg oppdaget da jeg begynte å lese The God Delusion var hvor lenge det var siden jeg hadde lest noe virkelig god popularisering av naturvitenskap. Fysikk, kjemi og matte var favorittfagene mine på videregående, så hvordan jeg endte opp som teolog og ikke som naturvitenskapsmann, vel, det er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg en altså teolog med sans for naturvitenskap, men leser altfor sjelden slike bøker som Dawkins’. Sommerens leseopplevelse minte meg på hvor fantastisk spennende naturvitenskaplige innsikter kan være.

La det bare være sagt med en eneste gang: Dawkins er gnistrende når han skriver om det han virkelig har greie på: Evolusjonsbiologi. Det er riktig fornøyelig å lese når han pulveriserer all den kreasjonistiske litteraturen han har fått tilsendt som reaksjon på sine tidligere bøker. Jeg ble selv styrket i troen på evolusjonsteoriens holdbarhet og forklaringspotensiale av å lese Dawkins. Som han selv understreker gang på gang: Darwins evolusjonsteori basert på tanken om naturlig utvalg er en hypotese, og den kan falsifiseres. Men så langt har ingen funn eller observasjoner gjort nettopp det. Tvert imot: Stadig flere fossilfunn, DNA-analyser og observasjoner av ulike arters tilpasningsdyktighet bekrefter bare at teorien fortsatt står fjellstøtt. Evolusjonsbiologien som fag har selvsagt vokst siden Darwin utgav On the Origin of the Species. Men noe har fortsatt ikke endret seg: Tanken på det naturlige utvalg som forklaringen på hvordan livet har klatret opp Mount Improbable. [6] Dawkins understreker gang på gang mot kreasjonistenes argumentet om at «Livet er for komplekst til å ha oppstått tilfeldig»: Det er ikke tilfeldighetene som styrer evolusjonen. Det naturlige utvalg er en eneste lang kjede av prøving og feiling hvor de forsøkene som treffer best hele tiden overlever til neste runde. Når livet først er «etablert» så gir denne prøvingen og feilingen gjennom svært lang tid imponerende resultater, slik vi også kan observere rundt oss. (Dette betyr ikke at naturlig utvalg er en bevisst prosess, den er tvert imot blind, sier Dawkins. Men den er systematisk. Det er det som betyr noe i denne sammenhengen.)

Dawkins er samtidig ærlig nok til å innrømme at det er tre punkter på utviklingsstigen hvor det fortsatt er noen større gap igjen. Disse tre er 1) da livet oppstod, 2) da cellekjernen oppstod og 3) da bevisstheten oppstod. Dawkins regner med at videre forskning vil tette disse hullene også, men samtidig har han allerede, mens han venter på denne hull-tettingen, en annen og foreløpig forklaring som han påstår han finner fullstendig tilfredsstillende. På disse punktene introduserer han nemlig det antropiske prinsipp som forklaringsmodell: Vi er her – levende, bevisste vesener med kompliserte celler – og fra det utgangspunktet observerer vi at disse tingene har skjedd, dermed vet vi at de har skjedd, enda så usannsynlig de kan virke som isolerte hendelser. Her postulerer altså Dawkins en viss grad av tilfeldighet («Livet oppstod ved et usannsynlig lykketreff!») i tillegg til det naturlige utvalgs med systematiske tilnærming. Disse tilfeldighetene (sammen med de mange tilfeldighetene som tilsynelatende ligger bak vårt forunderlig fininnstilte univers) forklarer Dawkins for det første med det allerede nevnte antropiske prinsipp, for det andre med at vårt univers kan være en del av et multivers med et uendelig antall parallelle universer hvor akkurat vårt er slikt sammensatt at forholdene er lagt til rette for liv akkurat her og at det usannsynlige så skjedde nettopp her. Mot all verdens kreasjonister konkluderer han dermed med at Gud ikke er nødvendig, man kan forklare hele eksistensen minst like godt uten Gud. Det holder med evolusjon og det antropiske prinsipp.

Han synes jeg Dawkins’ argumentasjonsrekke begynner å bli farlig famlende. For meg ser det ut som om Dawkins blander sammen beskrivelser med forklaringer: Han beskriver hvordan men ikke hvorfor. Han framstår dermed som en bedre naturvitenskapsmann enn eksistensialfilosof. Jeg kan være enig med Dawkins i at innenverdslige forklaringer som naturlovene og naturlig utvalg kan forklare på en tilfredsstillende måte hvordan utviklingsprosessene har funnet sted – det er ikke engang umulig at slike forklaringer en gang i nær eller fjern fremtid kan tette de tre «hullene» nevnt over. Men det underliggende filosofiske (eksistensielle) spørsmålet går likevel ikke bort: Hvorfor? Hvorfor er vi her? Eller, som filosofen Heidegger sier: «Hvorfor finnes det i det hele tatt noe som er til, og ikke snarere intet som helst?»[7] «Meningsløshet» eller «ingenting» er selvsagt mulige svar på slike spørsmål, men disse svarene er ikke nødvendigvis de eneste, og de er vel heller ikke uten videre de mest tilfredsstillende. «Gud» er et annet mulig svar, selv om Dawkins mener han har minst ett avgjørende argument for at Gud ikke kan finnes.

Kan Gud (mot)bevises?

Dawkins’ hovedargument mot Guds eksistens er som følger: Virkeligheten er uendelig komplisert. Dersom det finnes en Gud, da må denne Gud være mer komplisert enn den virkeligheten han står bak. Men da har vi plutselig bare fått noe mer komplisert å forklare enn det vi allerede hadde. Hvordan forklarer vi Gud?[8] Innenfor naturvitenskaplige konstruksjoner blir noe mer usannsynlig jo mer komplekst det er. Dermed blir Gud-hypotesen, som beskriver en for oss utrolig komplisert Gud, utrolig usannsynlig i naturvitenskaplig målestokk.

Jeg ser i og for seg logikken i argumentet: Hypotesen Gud løser ikke nødvendigvis alle problemer i forhold til å gi oss en enklere forklaring på hvordan alt ble til og hvorfor alt er som det er. Nå stiller jeg meg noe spørrende til at det er dette som er den viktigste grunnen til å framsette Gud-hypotesen i utgangspunktet, tross alt kan man framsette flere ulike spørsmåls hvor Gud kan komme inn som en del av et svar. «Hvor kommer alt fra?» er bare ett slikt spørsmål.[9] «Hva er meningen med at jeg/alt er her?» er et annet, for ikke å snakke om «Hva slags mening finnes bak døden?»

Det største problemet med Dawkins’ innvending at likevel at den egentlig bare er en omskrivning av innvendingen «Hvem skapte Gud?» Denne innvendingen er ikke ny, og problemet med den er enkelt å påvise: Man kan ikke unngå å stille denne typen spørsmål, uansett hvilken virkelighetsanskuelse man holder seg til. Man vil alltid, uansett, på et eller annet sted føre enhver tankerekke til ende og komme til et punkt hvor man ikke kan se lengre, et punkt hvor det bare dukker opp et nytt spørsmål som man ikke har noe svar på og som man ikke kan forklare tilfredsstillende. Regressum ad infinitum kalles gjerne dette. Atle Søvik, som har skrevet en artikkel om Dawkins’ bok i Tidsskrift for Teologi og Kirke skriver oppklarende om dette:

[Man] kan alltid fortsette med å stille spørsmål. Til den minste partikkel kan man alltid spørre: men hva er inni den? Til universets ytterste grense kan man alltid spørre: men hva er utenfor der? Og til enhver forklaring kan man spørre: men hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat slik? Ett eller annet sted slutter din forklaringsrekke, og du kommer ikke videre. Kanskje slutter du med Gud, og da kan man spørre: men hvor kom Gud fra? Kanskje slutter du med et multivers eller en mengde materie og noen grunnleggende krefter, og da kan man spørre: hvor kom de fra, hvorfor akkurat disse, hvordan skjedde det, osv.[10]

Nå er det forholdsvis enkelt å påvise, slik nevnte Søvik også gjør, at Dawkins selv bruker mer kompliserte forklaringer når han skal forklare de kompliserte tingene han observerer. Et interessant eksempel er multivers-hypotesen, siden den fordrer en mengde ulike universer, altså noe mer komplisert enn vårt eget univers som er det hypotesen skal forklare. Slik sett er han ikke særlig konsekvent i sin argumentasjon. En annen sak er at det virker som om Dawkins argumenterer ut ifra Gud som en immanent størrelse, altså en størrelse som skal eksistere innenfor vårt univers og forklares med bakgrunn i dette. Han ser for eksempel ut til å forutsette at Gud er bundet av de samme lovene som vi er i forhold til kommunikasjon, tid og rom. Men dette er langt fra den typen gudsforestillinger de fleste religioner opererer med. Alle religiøse tradisjoner jeg kjenner til fastholder tanken om Gud som transcendent i sitt vesen, altså før eller utenfor universet med dets lover og regler og konstanter og årsaker og virkninger. Det blir i lys av dette forholdsvis enkelt å avvise Bertrand Russells pussige eksempel (som Dawkins siterer og gir sin tilslutning til) om at hypotesen Gud er like søkt som hypotesen om at det eksisterer en tekanne som svever i bane rundt solen et sted utenfor Jupiter. Dette er en hypotese som forholder seg til vår immanente virkelighet og som derfor kan testes naturvitenskaplig; en eventuell slik tekanne kan – dersom den finnes – bekreftes, om kanskje ikke endelig falsifiseres. Gud-hypotesen unndrar seg til syvende og sist slik testing, på grunn av Guds transcendens[11]

(Nå er ikke Gud bare transcendent, i hvert fall ikke i følge den kristne tradisjon. Inkarnasjonsdogmet påstår at Gud ble menneske og slik gjorde seg selv immanent. Dessuten er hele den judeisk-kristne tradisjon basert på en tanke om at Gud åpenbarer seg gjennom sine handlinger i historien, altså at han viser seg i det immanente. Men dette forhindrer ikke at Gud i utgangspunktet er transcendent og at Gud-hypotesen må vurderes i lys av dette utgangspunktet.)

Spørsmålet er altså om Gud finnes. Dette er et spørsmål om hva som er sant. Spørsmålet om hva som er et godt kriterium for sannhet er helt fraværende i Dawkins’ framstilling.[12] Allerede nevnte Atle Søvik påpeker og drøfter nettopp denne mangelen hos Dawkins, og Søvik holder som et positivt alternativ fram det såkalte koherenskriteriet som et godt sannhetskriterium: Hva som er sant er ikke bare et spørsmål om hvor komplisert eller sannsynlig noe er, men også i hvilken grad en hypotese eller forklaring gir en mest mulig helhetlig og fullstendig og sammenhengende, med andre ord koherent, forklaring. Et nærliggende eksempel fra Dawkins egen arena – naturvitenskapen – kan være kvantemekanikken, som forutsetter noen «bevegelser» på elementærpartikkelplanet som vi rett og slett ikke kan begripe, men som likevel er en teori som gir en sammenhengende og god forklaring på det meste – dersom vi «bare» aksepterer tanken på at et elektron kan være flere steder på en gang (i hvert fall så lenge ingen observerer det direkte) eller «egentlig» bare er en eller annen form for «sannsynlighetssky» – hva nå i alle dager det måtte være.

Mange vil da, selv etter å ha lest Dawkins, fastholde at en eller annen form for Gud-hypotese kan gi en rimelig koherent forklaring på de store spørsmålene i tilværelsen («Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva er godt?[13] Hva er sant? Hva skal når jeg dør?»). Det er graden av koherens som er interessant her. Men den er ikke Dawkins interessert i å diskutere, fordi det er en diskusjon som vil måtte foregå dels på teologiens banehalvdel, et sted hvor han av prinsipp ikke ønsker å sette sin fot.[14]

Hvor kommer religion fra?

Dawkins spør seg selv hvor religion kommer fra, og hans (foreløpige og høyst spekulative) svar er at religion som fenomen høyst sannsynlig har en evolusjonspsykologisk forklaring. Religion er et rest-produkt, sier han, av andre formålstjenelige evolusjonsmessige mekanismer. Forklaringen på hvordan dette restproduktet har oppstått skal befinne seg i skjæringspunktet mellom (i) «imaginære venner» som våre evolusjonshistoriske forfedre muligens ikke vokste fra slik vi gjorde det, (ii) en slags forhistorisk mangelfull forståelse av at bevissthetens indre stemme i oss selv egentlig er nettopp vår egen stemme, (iii) hjernens stadige tendens til å skape forenklede bilder av komplekse inntrykk, noe som kan skape svært levende illusjoner og (iv) en slags pre-programmering i hjernen vår som gjør at vil gjerne lytter til alt voksne sier når vi er små (fordi dette vanligvis vil gi oss en evolusjonsmessig fordel).

Her åpner det seg for mine øyne et stort og vidt og uutforsket landskap, der Paulus’ ord i Romerbrevet om den naturlige lov og om den innebygde Gudslengselen og -erkjennelsen danser rundt sammen med Dawins meme-hypotese og hans (sarkastisk mente) forslag om at Gud kanskje kommuniserer med oss gjennom «spiritoner». For (og dette er sannelig ikke enkelt å svare på): Hvor kommer dette mønsteret fra, at alle mennesker i utgangspunktet ser ut til å være religiøse av legning? Er dette virkelig bare et evolusjonshistorisk restprodukt (et negativt sådant, en slags idéhistorisk blindtarm), eller handler dette om at alle mennesker på en eller annen måte opplever seg tiltalt av Gud? Hvordan skjer i så fall denne tiltalen? Gjennom «spiritoner», gjennom naturen selv, eller på en annen måte vi bare ikke har sett for oss ennå? Kan vi i det hele tatt vente å kunne observere grunnlaget for en kommunikasjon mellom en transcendent Gud og et immanent menneske? Kan inkarnasjonsdogmet bidra med viktige innsikter på dette området? Jeg sitter igjen med mange spørsmål, men til forskjell fra Dawkins synes jeg disse spørsmålene er både interessante og gode, selv om flere av disse spørsmålene unektelig er religiøse av karakter.

Dawkins selv har før øvrig problemer med å være konsekvent avvisende til alle slags spørsmål av religiøs art:

Det er også eiendommelig at Dawkins ikke selv lever opp til det krav som han stiller til religiøse påstander: at de enten skal kunne begrunnes naturvitenskapelig eller frafalles. I en diskusjon om boken hans, ble Dawkins spurt om han trodde på menneskets frie vilje. På det svarte han ja, som han også gjør i boken. Da en filosof spurte ham om en slik tro er forenlig med hans naturvitenskapelige oppfatning av mennesket som en forutbestemt maskin, ble den ellers så skråsikre Dawkins uvanlig famlende: «I det virkelige liv sier ingen av oss noen gang: ‘Han kunne jo ikke noe for det, han var bestemt av sine molekyler.’ Men kanskje vi skulle [si det]… Noen ganger… hm…». På gjentatt spørsmål om Dawkins ikke her gjorde seg skyld i en selvmotsigelse, svarte han: «Jeg gjør vel på sett og vis det. Jo, men det er en selvmotsigelse vi på en eller annen måte må leve med, hvis ikke ville livet ikke være til å holde ut.»

Her tar altså Dawkins sin tilflukt fra naturvitenskapen til praktiske og trosmessige argumenter. Og det må vi vel til sist alle, ateister eller troende. Om det kunne føre til litt større intellektuell ydmykhet, både på det ene og andre hold, var neppe stor skade skjedd.[15]

The Good Book: En fryktelig bok?

Etter å ha forsøkt å «bortforklare» religion går Dawkins videre til å hakke løs på påstanden om at religion er en godt grunnlag for å kjenne og gjøre det gode. Han går til og med så langt som å påstå at religion faktisk er roten til det meste som er vondt i verden. Som eksempel tar han for seg Bibelen og viser hvor mye grusomt som står i den såkalte The Good Book. Den gammeltestamentlige/jødiske Jahveh får så hatten passer og vel så det:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.[16]

…og slik fortsetter det. Til dette er det vel egentlig bare en ting å si (bortsett fra det opplagte, nemlig at dette er et merkelig vrengebilde av GTs totale gudsbilde): Ja, det står mye vondt i Bibelen. Mange av oss som har gått søndagsskole eller blitt fortrolig med bibelhistorien(e) i barndommen på andre måter er nesten ikke i stand til å se det grusomme i mange av Bibelens fortellinger. Ta fortellingen om Noas ark, for eksempel: En spennende historie om hvordan Gud passer på, eller en grusom historie om massemord og guddommelig utslettelse av kultur og natur? Kanskje begge deler, det kommer an på øynene som ser. Men hva gjør slike fortellinger med våre Gudsbilder?

Dette med at Bibelen faktisk er grusom bok, en grusomt vakker bok, men også en grusom bok, det må vi som kristne faktisk bli flinkere til å ta inn over oss. All mulig from tale om Bibelen som Guds ord kan ikke forandre på det. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vel, Luthers tale om det som driver på Kristus, med en tilhørende kritisk holdning til Skriften, det ser for meg ut til å være en farbar vei. Men da må alle forenklinger om Bibelen som Guds Ufeilbarlige Ord til hver minste tøddel fare. Vi som jobber i kirken må bli flinkere til å si høyt det alle ser: Det er faktisk en god del ting i Bibelen som ikke driver på Kristus. Man kan bortforklare eller fortolke eller sortere eller… men vi må slutte å late som om Bibelen er nødvendigvis enkel og selvforklarende. Dawkins er ikke mitt eneste sannhetsvitne her[17], og enhver som leser Boka noenlunde fordomsfritt ser det samme. Dette forhindrer selvsagt ikke at Bibelen både kan omtales som og leses som Guds ord, men det burde gjøre det vanskeligere å ha som ideal at vi skal være naive i vår bibellesning.

Religion, ondskap og fornuft

Dawkins scorer altså et poeng når han omtaler Bibelen som en (i beste fall) sammensatt bok. Men når han går videre med sine påstander om at religion er roten til alt ondt, da blir han ekstremt upresis. Problemene tårner seg etter hvert opp: Dawkins definerer ikke religion, fornærmer Mor Theresa og bagatelliserer Stalin og Maos ateistiske terrorregimer. Han er ikke i nærheten av å underbygge sin påstand om at ateister ikke er motivert av sin ateisme når de begår grusomheter mens religiøse på sin side er motivert av nettopp religion – her gjør han det altfor enkelt for seg selv. Han diskuterer heller ikke andre mulige forklaringer på hvorfor mennesker begår onde handlinger (så som frykt eller behov for kontroll over egen tilværelse, om nødvendig på bekostning av andre). Samtidig har Dawkins selvsagt helt rett i at ikke alt som seiler under religionsflagget fortjener respekt. Det er faktisk befriende endelig å lese en som ikke tar fem øre for å kritisere islam på grunnlag av Muhammedbråket (er det ikke ironisk at man truer med å halshogge dem som sier Islam ikke er fredens religion?). Mange av de andre eksemplene han kommer med er rystende å lese om, så som korstog, inkvisisjon og heksebrenning, sekterisk indoktrinering av små barn eller drap på abortleger. Det er slett ikke tvil om at det har foregått og foregår atskillig grusomt i religionenes navn, på samme måte som det ikke kan være tvil om at mange religiøse (såkalte hellige) bøker inneholder mye som kan brukes til å underbygge slike grusomheter. Men betyr dette at religion i seg selv er roten til alt ondt? Dawkins er ikke i nærheten av å dokumentere denne bombastiske påstanden. Eksemplene hans viser at mennesker har et nesten uendelig potensiale for å gjøre ondt, men det gjelder da sannelig både ateister og religiøse. Spørsmålet er hva som motiverer oss til ondskap. Dawkins postulerer en korrelasjon mellom slik motovasjon og religion, men han underbygger ikke postulatet med fakta. Da koker hele påstanden i grunnen bort i kålen.

Finnes god religion? Dawkins sier kategorisk nei. Jeg sier ja. God religion finnes, i hvert fall i teorien – selv om vi mennesker som skal utøve og sette ord på denne religionen knapt kan kalles gode tvers igjennom. Det betyr ikke at ikke Dawkins’ eksempler på misbruk av religion ikke skal få korrigere oss. God religion må, slik jeg ser det (etter å ha lest Dawkins), oppfylle i hvert fall ett kriterium: God religion må bygge en solid bro til menneskets rasjonelle side. Dette vil jeg fastholde, selv i lys av den kristne lære om at vår ratio er fallen under synden: Dette kan ikke være en unnskyldning for å gjøre onde gjerninger mot bedre vitende, «bare» fordi dette er påbudt i en eller annen hellig bok, det være seg Koranen eller Bibelen eller hvor som helst. Hele mennesket er fallent. Ånden hjelper hele mennesket, også dets fornuft.[18] Vi må derfor tørre å stole på vår fornuft, også i møte med det som framstår som onde påbud i hellige tradisjoner.

Burde ikke Åndens tale være forståelig og ugjendrivelig for alle? Jo, jeg tror det, derfor støtter jeg meg til den lange og gode tradisjonen at vår fornuft virkelig kan være et redskap for Ånden. Den kan selvsagt være et redskap for destruktive krefter også, men det kan ikke være en unnskyldning for ikke å forsøke å bruke fornuften på en mest mulig åndelig måte.

Jeg for min del tror fortsatt (selv etter å ha lest The God Delusion) at moderat religion er bedre enn ingen religion, blant annet fordi moderat religion sannsynligvis har større muligheter til å komme i dialog med og kanskje til og med påvirke mer ekstreme eller fundamentalistiske religionsutgaver (allerede opptil flere ganger nevnte Atle Søvik skriver mer om dette). I tillegg tror jeg altså at religiøse forklaringsmodeller kan være minst like koherente som mer rendyrkede og eksklusive naturalistiske forklaringer. Hva mener jeg så med «moderat religion»? Slik jeg bruker uttrykket her mener jeg en form for religion som tilstreber å være rasjonell, kritisk, romslig og tolerant. Alt dette er det mulig å realisere innenfor tradisjonell kristendom. Min lesning av Dawkins har bare underbygget min overbevisning om at det er godt å søke nettopp dissse tingene, og jeg kommer til å fortsette å lete etter slike trekk i den kristne tradisjonens skattkammer.

Ateisme og religion – en oppsummering

Gjennom det jeg har skrevet så langt har det vel blitt tydelig at jeg er kritisk til mange av Dawkins’ påstander i The God Delusion. Dette på tross av at boka altså er velskrevet og til tider morsom å lese. Jeg anbefaler boka, men med det samme forbehold som jeg tar til alle slike bøker: Vær kritisk til det du leser, og ikke ta alt for god fisk selv om det er fiffig formulert. Mange av Dawkins bombastiske påstander viser seg ved nærmere ettesyn å være luftslott og ren ønsketenkning.

Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt.

Dawkins spør et sted i boka si: Dersom Gud finnes, er ikke Gud naturvitenskapsmann? Kan vi ikke gå ut ifra at Gud belønner ærlighet og oppriktighet i møte med fakta – også dersom dette skulle lede en ut i ateismen? Det er en besnærende tanke. Den som finner trøst i å håpe på at Guds frelsesplan er altomfattende kan kanskje til og med se det slik at agnostisismen og ateismen gjennom sine spørsmål og sin stadige trang til å gjøre det enkle og naive mer komplisert på en eller annen måte fremmer Guds vilje i verden.

Dawkins har med The God Delusion levert et interessant bidrag til å gjøre det enkle mer komplisert. Så får det heller være, da, at Dawkins selv faller i forenklingsgrøfta så lang han er når han påstår at all religion egentlig bare er ondskap i forkledning. Atle Søvik får siste ord:

Dawkins’ bok vurdert som religionskritikk er dårlig begrunnet kritikk. Dawkins’ bok vurdert som arbeid for å skape fred, tror jeg er lite effektiv. Men religionskritikk generelt og fredsarbeid generelt er gode ting, så med det får oppfordringen til folk være å overgå Dawkins i begge deler.[19]

Noter/referanser

1. Dawkins, Richard 2006: The God Delusion (Houghton Mifflin: Boston). Boken er også utgitt på norsk under tittelen Gud – en vrangforestilling.

2. Mange anmeldere og kritikere av Dawkins har påpekt det paradoksale i at en så belest mann som ham kan så lite om teologi, og at han i tillegg gir uttrykk for stolthet over dette (han kan, som han sier, ikke noe om «alvologi» heller!). Jeg skal ikke bruke tid på å peke på alle feil og mangler han gjør når han skriver om teologihistoriske og eksegetiske tema, bare nevne at den lista kunne fort blitt ganske lang. Likevel er det ingen tvil om at Dawkins’ religionskritikk på mange områder treffer svært godt og at den befinner seg i en helt annen divisjon – ja, galakse! – enn den tilsvarende kritikken fra for eksempel Dan Brown.

3. Dawkins har utgitt flere bøker, og etter å ha lest The God Delusion tenker jeg at jeg godt kunne tenke meg å lese noe annet han har skrevet. The Selfish Gene, Climbing Mount Improbable, The Blind Watchmaker og Unweaving the Rainbow skal visst alle være tilnærmede klassikere. Det får bli neste sommer…

4. Dawkins 2006: 5.

5. OK, ikke alltid like velfunderte, da. Noen ganger er han bare spydig. Men da er han stort sett morsom, i det minste.

6. Mount Improbable er Dawkins’ eget bilde som han bruker for å forklare hvordan evolusjonen gjennom naturlig utvalg har brakt livet helt dit hvor det er i dag. Tenk deg et fjell, skriver han, et fjell hvor den ene siden er stupbratt og loddrett. Ingen kan klatre opp den siden. Hvordan kommer man seg opp til toppen? Det synes umulig. Løsningen er fjellets bakside: En lang, slak stigning opp til toppen. Det er den veien evolusjonen har valgt: Gjennom mange, mange bitte små steg har man klatret fra nullpunktet til et svært komplekst nivå. Kreasjonismen står ved foten av den bratte siden, sier Dawkins, ser opp til toppen og sier: «Ingen kan hoppe helt opp dit i ett sprang!» Et fantastisk bilde, spør du meg…

7. Sitert etter Skarsaune, Oskar, «Gud – en vrangforestilling?»; bokanmeldelse i Vårt Land 15. juni 2007, s.16-17. Anmeldelsen kan leses på avisens nettsider.

8. Gud-hypotesen stiller opp en del nye (under)spørsmål, flere av dem nær umulig å svare på. Dawkins nevner i fleng: Har Gud oversikt over alt? Kan Gud lese alle menneskers tanker? Følger Gud med på alle ting? Vet Gud hvor alle elementærpartikler befinner seg til enhver tid?

9. Det er mulig at Dawkins, som naturvitenskapsmann, har en «blind flekk» her: Han har fokus utelukkende på Gud som forklaring på de prosesser han selv er interessert i som fagmann.

10. Søvik, Atle Ottesen 2007: «Om religionskritikken i Richard Dawkins’ bok The God Delusion»; Tidsskrift for teologi og kirke 2/2007, s.134-145 (Universitetsforlaget: Oslo); her s. 137.

11. Dette er vel også noe av problemet når Dawkins skal vurdere de mer tradisjonelle gudsbevisene (Anselm/Thomas) – i tillegg til at han ikke har forstått de filosofiske forutsetningene for de bevisene han så nådeløst dissekerer. (se Skarsaune 2007)

12. Søvik 2007: 138.

13. Ikke for det; det er nok, som Dawkins sier, ikke tvingende nødvendig å bringe Gud på banen som en slags garantist for moralen. For er det ikke hyklersk å antyde at man bare gjør det gode av frykt for Guds straff, så å si innrømme at man egentlig ville gjort det onde dersom det ikke fantes noen Gud? Her tror jeg Dawkins og Thomas Aquinas er på linje: Den som gjør det gode av frykt for straff, han gjør synd. Den som gjør det gode for å glede sin Far, gjør godt.

14. Fordi en slik diskusjon vil måtte foregå dels på naturvitenskapens premisser, dels på teologiens premisser, finner jeg det mer sakssvarende å snakke om POMA (Partially overlapping magistrates) med Alister McGrath heller enn om NOMA (Non-overlapping magisterates) med Stephen Jay Gould (for en forklaring av disse uttrykkene må jeg nesten henvise til Dawkins’ bok…). Men nøyaktig hvor grenseoppgangene skal foretas vil jeg ikke en gang begynne å diskutere her…

15. Skarsaune 2007.

16. Dawkins 2006: 31.

17. Se for eksempel Gardell, Jonas 2003: Om Gud (Tiden: Oslo).

18. Kan ikke Ånden handle gjennom en ateists fornuft, for den del? Jeg er overbevist om at noen av Dawkins’ observasjoner om onde handlinger utført under dekke av religion er i tråd med Åndens vitnesbyrd om hva som er synd og hva som er rett og hva som skal dømmes.

19. Søvik 2007: 142.

Om å feilsitere Jesus

Noen fagbøker fortjener en videre leserkrets enn det fagmiljøet den er skrevet for. Bart Ehrmans Jesus feilsitert (Misquoting Jesus) er en slik bok: Lettlest og engasjerende, lærerik og tankevekkende. Dersom du vil lese litt mer om hva jeg mener om Ehrmans bok kan du lese en kort anmeldelse jeg har skrevet:

(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Kirkeklokken, menighetsblad for Røros prestegjeld, nr. 4/2006.)

PS: Jeg er, som omtalen antyder, ikke bare imponert over hva det norske forlaget har skrevet og gjort i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. Legg gjerne merke til hvordan forfatterens navn er skrevet på det norske omslaget…

Om Tolkiens vidunderlige verden

Mitt siste leseprosjekt har vært Tolkiens Narn i Chîn Húrin (Hurins barn). En vidunderlig vakker episk fortelling, og akk så trist…

For den som ikke er kjent med Tolkiens univers så kan jeg ikke annet enn å anbefale det på det sterkeste. Begynn med Hobbiten, fortsett med Ringenes herre, gå videre til Silmarillion og Ufullendte fortellinger og… ja, det var i hvert fall slik jeg gjorde det. Bortsett fra at jeg leste Ringenes herre i hvert fall fem eller seks ganger før jeg gikk videre.

For en tre års tid siden skrev jeg en artikkel om noen av de religiøse elementene man kan finne i Tolkiens forfatterskap og i Peter Jacksons filmatisering av Ringenes herre. Artikkelen er i grunnen ganske overfladisk, jeg går overhodet ikke inn på teorier knyttet til denne typen fortolkning av filmer (transfigurasjoner, for eksempel), men går bare rett på fortolkningen med det jeg nå i ettertid må innrømme er en litt for stor porsjon naiv entusiasme. Og likevel: Jeg synes fortsatt at en del av observasjonene jeg satte ord på i artikkelen er ganske gode. Dersom du skulle være interessert i å lese litt mer om religiøse elementer i Tolkiens univers så finner du artikkelen her:

Om å glede seg

Avisene skriver i dag at Church of England nå tar i bruk studieopplegg basert på TV-serien The Simpsons for å markedsføre kirken overfor unge. Noen av oss har allerede tenkt tanken en stund – selv siterte jeg faktisk Homer Simpson i en andakt/tale for dagen-sak jeg holdt på en juletrefest i fjor. Det er mye god refleksjon å hente i Matt Groenings univers for den som vil reflektere over eksistensielle spørsmål, noe kanskje ikke minst boken The Gospel According to The Simpsons viser. Anbefales!

Og så var det dette med å glede seg, da. 27. juli smeller det! 🙂

Om Dan Browns kilder

Det begynner å bli en stund siden Da Vinci-koden gikk på en kino nær oss, men interessen for forkastede evangelier og Jesu familierelasjoner er fortsatt overraskende stor. Mange av de mer kontroversielle påstandene som framsettes i Da Vinci-koden, så som tanken om at Jesus og Maria Magdalena var et (ekte)par, oppfattes av mange som «overveiende sannsynlig» eller «godt dokumentert». Da kan det kanskje være en god idé med en nærmere titt på kildegrunnlaget bak Dan Browns bestselger.

De alternative kildene

Ifølge Da Vinci-koden er det den hemmelige Sions-ordenen som vokter sannheten om Jesus. Men den ordenen Brown beskriver har aldri eksistert annet enn som et rent fantasiprodukt, og da først og fremst i hodet til én mann, nemlig Pierre Plantard (1920-2000). I 1956 grunnla Plantard foreningen Prieuré de Sion, og sammen med noen forbundsfeller produserte han en stor mengde dokumenter som han plantet i det franske nasjonalbiblioteket. Disse dokumentene tegnet en storslått – men fullstendig fiktiv – historie for nevnte forening. At Dan Brown og flere med ham leser Prieuré-dokumentene som pålitelige historiske kilder er én ting. Virkelig komisk blir det når Plantard i enkelte framstillinger ikke bare blir den siste merovingerkonge, den uttalte antisemitten (les: jødehateren) Plantard blir til og med Jesu siste etterkommer!

Gralsfortellingene har også en sentral plass i Brown sin framstilling. Disse tekstene er tidlige romanfortellinger med et legendeaktig preg; de bærer preg av en svært ortodoks nattverdteologi. I de aller første utgavene av fortellingen er gralen (graal, av gradalis) det fatet som nattverdbrødet ligger på, senere blir den til det beger som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. Den er aldri en person, og det finurlige ordspillet med san greal/sang real har ikke noe som helst med gralsmytenes hellige kopper og skåler å gjøre. Det fungerer da heller ikke på gammelfransk, viser det seg.

Brown gjør et stort nummer ut av noen helgenbiografier som angivelig omhandler at Maria Magdalena tar med seg den hellige gralen til Frankrike. Det finnes legender om Magdalenas reise til Sør-Frankrike, men i disse fortellingene (som kan påvises først rundt år 1100) er hun nonne(!), hun lever isolert i en hule og overlever utelukkende på nattverden som bringes henne av engler en gang i uka. Gralen på sin side nevnes ikke med ett ord. Hvor gode historiske kilder disse fortellingene er kan man gjøre seg mange slags tanker om.

De eldste skriftlige kildene

Mye tyder altså på at vi må lete i andre kilder hvis vi vil finne pålitelig informasjon om den historiske Jesu fra Nasaret. Det store spørsmålet blir da dette: Er Det nye testamente (NT) å regne som pålitelig, eller er denne tekstsamlingen sensurert av keiser Konstantin, slik Dan Brown påstår? Her har jeg ikke plass til mer enn å henvise til at vi kjenner bibelmanuskripter og teksttradisjoner som er atskillig eldre enn fra Konstantins regjeringstid. Jesus trer fram som nøyaktig like guddommelig fra disse pergamentene som i de bibelmanuskriptene vi har fra etter år 325. Det står ingenting om Jesu kone eller barn i de eldste bibelmanuskriptene heller. Alt tyder på at evangeliene i NT har inneholdt de samme Jesusbilder helt fra de ble ført i pennen en gang i årene mellom 65 og 95 av vår tidsregning. Det samme kan man for øvrig også si om en annen kilde til tidlig kristen teologi, nemlig Paulusbrevene (flere av disse forfattet så tidlig som 50-tallet).

Dan Brown påstår i Da Vinci-koden at noe slikt som 80 ulike evangelier var kandidater til å komme med i Bibelen. Antallet er overdrevet, men det stemmer at det fantes en del alternative evangelieskrifter som aldri ble kanonisert. En betydelig samling av disse tekstene ble gjenfunnet i Nag Hammadi i Egypt i 1945. Dette biblioteket, de såkalte Nag Hammadi-tekstene (som inneholder skrifter som Filips evangelium og Maria Magdalenas evangelium, skrifter Brown viser til i sin framstilling), blir gjerne klassifisert som gnostiske tekster. De gnostiske kristne (det fantes også hedensk og jødisk gnostisisme) var en tidlig kristen sekt som etter hvert ble marginalisert av den ortodokse kristendom. Da de gnostiske kristne forsvant, forsvant skriftene deres med dem. Men innholdet i disse dokumentene var likevel godt kjent selv før de ble gjenfunnet; vi hadde tekster fra kirkefedre som argumenterte mot gnostikerne og som siterte og gjengav innholdet i flere av de gnostiske skriftene.

Tegner Nag Hammadi-tekstene et annet Jesusbilde enn NT? Absolutt. En mer menneskelig Jesus? På ingen måte, snarere bare mer eksklusivt guddommelig enn i de tekstene vi kjenner som bibelske. I Nag Hammadi-tekstene er Jesus ikke et virkelig menneske. Han er bare en ånd som kun så vidt og flyktig berører jorden, og da bare for å formidle himmelsk visdom og skjult kunnskap for noen ganske få innvidde mennesker. Han gråter ikke, sover ikke, spiser ikke. Hans tilsynelatende menneskelighet er kun en illusjon. Det er absurd å hevde at disse tekstene forteller oss at Jesus var gift. Den enkleste måten å se dette på er å lese de aktuelle tekstene selv. Noe sier meg at Dan Brown ikke har gjort nettopp det.

Et historisk-kritisk Jesusbilde

Hva har så Brown egentlig lest? Han har lest Baigent, Leigh og Lincolns Hellig blod, hellig gral. Denne boken er et artig sammensurium av likt og ulikt: Falske dokumenter, pussige kunstverkfortolkninger og tendensiøs lesning av både bibelske og andre tekster. Det sier mye om bokens seriøsitet når forfatterne på ett punkt sier at de tok mål av seg å opparbeide den fulle oversikten over all relevant historisk kritisk kunnskap for så å lese Bibelen etter dens opprinnelige mening. De satte seg altså fore å utkonkurrere alle verdens teologer gjennom de siste to tusen år i løpet av et års tid. Den resulterende bibeltolkningen er riktig fornøyelig, men den holder på ingen måte teologifaglig mål.

Alt tyder på at de eldste og beste kildene til den historiske Jesus er og blir de fire kanoniske evangeliene. Leser man disse med historisk-kritiske briller sitter en igjen med omtrent følgende: Den historiske Jesus var jøde fra Galilea med et ca. treårig virke som omvandrende lærer. Han nytolket loven så radikalt at fariseerne (som han tross alt sto nærmest) fant ham uspiselig. Han samlet seg et disippelfellesskap bestående av både utstøtte og velstående. Menn og kvinner ble inkludert i hans følge på radikalt like vilkår. Han var en apokalyptisk profetskikkelse som forkynte at verdens ende var nært forestående. Han ble, etter en litt «shady» rettsprosess, anklaget for blasfemi og korsfestet av romerne som etter alt å dømme benyttet den religiøse uroen rundt ham som påskudd til å kvitte seg med en potensiell politisk urostifter. Den tredje dagen etter at han ble gravlagt forsvant liket, og ingen har kunnet gi en tilfredsstillende forklaring på forsvinningsnummeret. Til disiplenes påstand om at han sto opp fra de døde kan ikke historikere gjøre annet enn vise til at dette vanligvis ikke skjer.

Var Jesus gift? Ingen av kildene antyder det. Hadde det vært et problem for kirken om han var det? Selvsagt ikke. Kirken har, i motsetning til gnostikerne, fra første stund vært for familie. Hvorfor kan vi ikke da like gjerne påstå at han var gift? Fordi ingen av kildene på noe sted antyder det. Det finnes heller ikke det minste spor i kildene av tanken at Jesus og Maria Magdalena var et par. Ved å påstå noe slikt kutter man båndene fullstendig mellom den historiske Jesus og ens eget Jesus-bilde. Det er selvsagt lov å gi seg fantasien i vold når man skriver romaner og pseudo-selvbiografier, men for en kirke som baserer seg på det den historiske Jesus sa og gjorde er ikke dette en farbar vei.

Hva mener Brown selv om saken?

I den illustrerte utgaven av Da Vinci-koden, siden midt imot den famøse faktasiden i begynnelsen av boken, er det en faksimile av en av de berømte Dødehavsrullene. Det er bare to haker med bildet: Det er satt opp-ned og speilvendt. Er dette et hint til oss om at vi befinner oss i en bok som vrir og vrenger på virkeligheten – med hensikt? Jeg har i hvert fall etter hvert kommet til å se faktasiden som en del av romanen. Brown vet godt at han leker seg med fabler og fri fantasi. Samtidig ler han hele veien til banken.

Boken og filmen har slik sett neppe noen egentlig kirkekritisk agenda. At den samtidig har avslørt at mange lesere mangler kunnskapen til å skille mellom fakta og fiksjon i boken (og filmen) er en annen sak. Dette er en utfordring for alle (i kirken og andre steder) som er opptatt av spørsmålet om sannhet. Eller, om man heller velger å se det slik, en mulighet. For Da Vinci-koden har vekket en voldsom interesse for spørsmålet: «Hvem var egentlig Jesus?» For en som mener at det spørsmålet er viktigere enn alle andre spørsmål er det ikke noe annet å gjøre enn å takke og bukke for akkurat det.

Lesetips

På internett:

Blant et mylder av gode bøker anbefales disse spesielt:

  • Barber, R.: The Holy Grail: Imagination and Belief (Allen Lane: 2004)
  • Nordahl, H.: Gralsfortellingen eller Romanen om Perceval (Aschehoug: 1991)
  • Robinson, J. M.: The Nag Hammadi Library (Harper: 1988)
  • Skarsaune, O.: Den ukjente Jesus (Avenir: 2005)

Denne teksten er tidligere publisert som kronikk i Arbeidets Rett under tittelen Will the Real Jesus Please Stand Up? (26.6.2006)