Om tempelriddermytologi

A sure sign of a lunatic is that sooner or later he brings up the Templars. (Umberto Eco)

De siste dagene har jeg kost meg med Raymond Khourys thriller The Last Templar, en riktig så underholdende røverroman. Det er vanskelig å unngå å sammenligne Khourys debutroman med Dan Browns The Da Vinci Code, men Khoury håndterer det pseudo-vitenskaplige kildegrunnlaget for Browns konspirasjonsteorier med adskillig større eleganse enn det Brown gjør. Synes jeg, da. Khoury har helt tydelig lest Holy Blood, Holy Grail, for eksempel, men han svelger ikke hele det alternative universet den boka presenterer av den grunn; det er der Brown blir så – ja, grunn er ordet.

Tempelridderne fascinerer tydeligvis fortsatt. I Khourys bok jaktes det på en skatt de ni grunnleggerne av tempelridderordenen skal ha funnet under noen utgravninger under ruinene av tempelet i Jerusalem. Etter hvert blir det klart at skatten (eller gjenstanden) det jaktes på vil ha en rimelig ødeleggende effekt på tradisjonell kristen tro dersom den blir allment kjent, og Vatikanet har derfor selvsagt sine skumle prestelige kommandosoldater på saken. Boka svinger litt, men er i lange perioder virkelig underholdende. Dessuten setter den på en fin måte i gang leserens tanker rundt tema som Bibelens tilblivelse og evangelienes troverdighet.

Noen feil skjemmes boka dessverre av. Dersom Khoury hadde lest Nag Hammadi-dokumentene (de gnostiske evangeliene) som han henviser til, ville han visst at det er feil å påstå at disse dokumentene tegner et utelukkende menneskelig bilde av Jesus fra Nasaret i motsetning til Det nye testamentes bilde av ham som Guds Sønn. Sannheten er heller motsatt: Der det nye testamente vektlegger Jesu menneskelighet, skildrer Nag Hammadi-tekstene ham som utelukkende guddommelig; hans menneskelighet er bare et skall eller et synsbedrag. Ved en lei skrivefeil får Khoury det til å høres ut som om det gikk 50 år mellom Markus og Matteus sine skriveprosesser. Han viderefører dessuten noen populære myter om Kirkemøtet i Nikea og påstår feilaktig at kirken (det må være paven han mener) truet med å brenne Gallilei på bålet. Men skitt heller, noen friheter er det selvsagt lov å ta seg i et alternativt univers. Det er moro, og da tilgis det meste. For den som vil vite mer om alle disse spennende (og flere beslektede!) spørsmål, anbefaler jeg dette nettstedet.

Når katta slippes ut av sekken helt til slutt kjente jeg likevel at jeg ble skuffet. Khourys forslag til hva det var tempelridderne fant skaper flere problemer enn det løser. Det er totalt uforståelig hvorfor prestene i tempelet skulle gjemme den aktuelle gjenstanden der den ble funnet, for eksempel, og selve formen på gjenstanden er ikke tidsriktig. Men han skal ha for forsøket.

Den absolutt beste tempelridderromanen jeg har lest er Umberto Ecos Foucoults pendel. Sitatet som innleder denne posten er hentet fra Ecos roman, sitert etter s. 64 hos Khoury. God lesning!