Om homofilisaken

Jeg har allerede skrevet en del om homofili her på bloggen (se kategorien «homofili»), men har ikke vært helt eksplisitt på hvor jeg selv står i den kirkelige debatten om temaet ennå. Nå er tiden kommet for å komme ut av (preste)skapet.

Hvorfor akkurat nå? Fordi det rustes opp til kirkestrid og jeg vil, som prest, bli avkrevd et standpunkt i saken av stadig flere framover. Uansett hva jeg står fram med får jeg mange ihuga meningsmotstandere. For en prest med oppvekst i et konservativt bedehusmiljø og med arbeidssted midt i folkekirken blir dette litt komplisert, uansett hva man lander på. Jeg har ingen ønsker om å bli oppfattet som en barrikadestormer i den aktuelle saken, men nå er temperaturen i den kirkelige homofilidebatten blitt såpass høy at jeg synes det er mest redelig å flagge standpunkt. Jeg vil helst ikke bli tatt til inntekt for noe jeg ikke står for.

Denne teksten blir lang. Likevel kommer den bare til å såvidt skrape i overflaten på de dype spørsmålene. Det får så være. Jeg kan heller utbrodere mer etter hvert, dersom jeg skulle ha behov for det. Nå gjelder det å presentere noen hovedlinjer i min tankegang, og ikke så mye mer. Det finnes andre og etter min mening mye viktigere ting å bruke tiden på.

Om å bryte kirkefellesskapet

Jeg får ta konklusjonen først: Jeg kommer ikke til å bryte med min biskop. Jeg kommer ikke til å skrive under på noe opprop om splittelse for enhetens skyld(!). Jeg kommer ikke til å melde meg ut av kirken dersom årets Kirkemøte «goes liberal», slik min 17 år gamle kusine sier hun vil gjøre.

Hvorfor ikke? Før jeg begir meg inn på å vurdere argumenter for og imot i selve homofilisaken, vil jeg sette ord på en magefølelse jeg har, en magefølelse jeg tror har langt videre anvendelse enn akkurat denne aktuelle teologiske diskusjonen: Jeg vil ikke bygge min tilhørighet til kirken på det at noen andre blir utestengt fra den samme kirken på grunn av måten de forstår sin identitet på. Jeg vet at det er mange ulike frustrasjoner og konfliktlinjer som løper sammen og som utkrystalliserer seg i forbindelse med homofilidebatten i kirken, men likevel: De som eventuelt bryter ut nå danner, enten de vil eller ikke, en «Anti-homse-kirke». Det blir nemlig deres viktigste identitetsmarkør: Ikke at de er glade i Jesus, ikke at de deler noenlunde samme bibelsyn, ikke at de har en felles liturgisk visjon (det siste har de da heller ikke!). Det som vil forene dem vil være synet på homofilt samliv. Det er (unnskyld uttrykket) en meningsløs sak å splitte kirken på. Hadde det vært dåpen eller treenighetsdogmet det handlet om, så kanskje… slike tema har splittet kirker tidligere også, og vil sikkert gjøre det igjen. Men måten mennesker med en homofil seksualidentitet organiserer sine næreste relasjoner på? Jeg klarer ikke ser at saken er verdt det.

Hvem tilhører kirken? Det er de som er døpt til Den treenige Guds navn og som ved dåpen og troen står i et åpent forhold til Den treenige Gud. Disse kaller vi kristne. Det er der skillet går i teologien og det er der vi bør etterstrebe at våre organisatoriske skiller skal gå, ikke langs våre mer eller mindre vellykkede forsøk på å bringe Guds virkelighet nærmere i våre mellommenneskelige relasjoner. Jeg finner det dypt problematisk, for å si det forsiktig(!), å splitte kirken over et etisk enkeltspørsmål slik det legges opp til fra enkelte hold i homofilisaken.

Om homofilt samliv som synd

Nå stikker selvsagt standpunktet mitt noe dypere enn bare en magefølelse om å ikke ekskludere. Mange mener fortsatt at homofilt samliv er synd. Jeg har nok også tenkt slik tidligere. Men i dag gjør jeg ikke det.

Hvordan endrer man syn på noe sånt? For meg, som for så mange andre, har det blitt trigget av ny erfaring. Jeg har blitt kjent med homofile. Sånn er det. Mennesker jeg kjenner som bekjennende kristne har innsett at de er homofile, og de har opplevd det slik at det å leve i en forpliktende relasjon til et menneske av samme kjønn (et forhold som også innebærer seksuell hengivelse) er en av mange mulige ansvarlige måter å leve med sin seksuelle identitet på. Jeg har etter hvert innsett at de med overveiende sannsynlighet har rett.

Fra konserativt hold uttaler man seg om homofilt samliv som om dette er en verre synd enn andre samlivsetiske synder, verre enn skilsmisse og utroskap blant heterofile. Nei, jeg vet at man aldri ville sagt det slik, men det ligger der like fullt implisitt: Hvorfor skulle man ellers true med å splitte kirken over akkurat denne saken? Fraskilte og gjengifte prester har vi jo allerede flere steder, men ingen har, såvidt jeg vet, startet noen organisert underskriftskampanje i presteskapet av den grunn. Ergo må det være en kvalitativ forskjell denne gangen. Eller?

Følgende scenario er en logisk konsekvens av det tradisjonelle kristne synet på homofili: Man kan få tilgivelse for ti sidesprang fra sin kone (heteroseksuell seksualdrift er sterke saker, det kjenner vi jo til!), man kan sågar få tjenesteoppgaver i sin lokalmenighet etter gjentatt utroskap eller i det minste få bekreftet at man er frelst og ha frelsesvisshet som det heter, men dersom man som homofil velger å leve trofast i et livslangt homofilt forhold, da begår man en synd som fører til helvete.

Logikken i den mest firkantede samlivsetikken bryter etter mitt skjønn sammen når man slik følger tanken helt til den naturlige endestasjonen. «Ekteskap» blir, dersom man konsekvent skal tenke slik, redusert til et ord tømt for innhold, og ord som trofasthet og forpliktelse tappes fullstendig for kraft. Jeg personlig klarer ikke forsvare en slik måte å tenke på. Tvert imot opplever jeg det som urimelig og uverdig å vurdere homofile menneskers trofasthet, forpliktelse og hengivelse på denne måten; konsekvensen blir da at jeg med logisk nødvendighet er nødt til å tenke annerledes om homofilt samliv enn det et mer tradisjonelt syn legger opp til. I heterofile relasjoner snakker vi om at både rammene og innholdet skal være gode (jf. debatter om samboerskap, ekteskap og skilsmisse). Vi anerkjenner da også samboerskapets gode kvaliteter, vi ser at det kan speile det beste av innholdet i det et ekteskap er ment å være, og vi arbeider (med rette!) mot undertrykkelse, mishandling og utroskap i ekteskapsrelasjoner. Bør man ikke da kunne anerkjenne de gode sidene ved et homofilt parforhold? Og bør man ikke strebe etter å sikre et slikt forhold de beste rammer? Jeg for min del har landet på at jeg mener nettopp det.

Jeg har derfor lett etter en måte å forstå fenomenet homofilt samliv på som kan bekrefte de gode side ved slikt samliv og som samtidig kan integreres med tradisjonell bibelsk skapelses- og samlivsetikk. Her er jeg en del at et større dekonstruksjons- og rekonstruksjonsprosjekt som foregår i hele den verdensvide kirke – det er ikke bare i Skandinavia vi baler med dette! Jeg er på ingen måte ferdig – det blir vi vel aldri? – men jeg har i det minste slått meg til ro med en foreløpig tenkning rundt dette som jeg selv finner konsistent nok til å leve med, uten å kaste over bord absolutt alt godt jeg har med meg fra min lavkirkelige konservative oppvekst og mine studietid ved Menighetsfakultetet. Men noen forskjeller fra det som gjerne kalles en mer bibeltro tilnærming er selvsagt ikke til å unngå, for dette handler selvsagt blant annet om hvordan jeg leser Bibelen.

Om de vanskelige bibeltekstene

Det er flere bibeltekster som er aktuelle i forbindelse med debatten om homofilt samliv. Noe finner vi i Det gamle testamente. Dette er tekster som er forholdsvis enkle å legge til side i den kirkelige debatten, ettersom såpass mye av GTs lovmateriale ikke regnes som gjeldende for den kristne kirke. Forbudene i GT mot homoseksuelle handlinger bærer dessuten preg av å ha blitt til i en kultur som tar stilling til slike fenomener i lys av kategorier som rent/urent og som primært fokuserer på seksualitet som et redskap i forplantningens tjeneste.

Det er imidlertid vanskeligere å «sno seg unna» Det nye testamentes tekster om det samme. Da er det Paulus-tekster vi snakker om (Rom 1; 1 Kor 6; 1 Tim 1), og all den tid Paulus er og blir kirkens viktigste teologiske tenker gjennom tidene må vi i hvert fall lese tekstene hans før vi bestemmer oss for noe i en samlivsetisk spørsmål.

Disse tekstene leses og diskuteres mye i den kirkelige debatt. Likevel er det én side ved tekstmaterialets natur som ofte underslås i den kirkelige debatten om homofili: Selv ikke Paulus underviser noe sted eksplisitt om homofili. I Rom 1 er Paulus sitt poeng å demonstrere at alle mennesker er underlagt syndens makt (dette blir svært tydelig dersom vi fortsetter å lese teksten inn i kapittel 2…). Så bruker han homofile handlinger som et eksempel på hvordan mennesket i syndens verden kommer på avveier fra det som var deres opprinnelige bestemmelse. Men også i den sammenhengen er det slik at Paulus ikke først og fremst skriver om homofili som isolert fenomen («Når det gjelder det dere spurte meg om i brevet deres, om menn som ligger med menn, så er det slik at…»). Han skriver om å leve etter unaturlige lyster, om å la seg styre av begjær og om å mangle selvkontroll.

Jeg tror vi alle kan kjenne oss rammet av dette, hver med vår seksuelle identitet. Det å leve trofast og ikke-promiskuøst er ikke en utfordring bare for homofile – selv om homofile miljøer i en del storbyer muligens har vært mer styrt av en mer løssluppen seksuell utfoldelse de senere årene. Dette siste kan vel for øvrig like gjerne skyldes at man som homofil ikke har blitt forestilt noen alternativ måte å leve ut sin seksualitet på? Trofaste, monogame homofile rollemodeller er et relativt nytt fenomen.

Men, altså: Paulus mener at det å la seg styre av det tøylesløse begjæret er et eksempel på at man lever i syndens verden. De fleste av oss vil kunne være enige med ham i det. Paulus bruker homofile som eksempel – slik jeg også nettopp gjorde i teksten over – nærmest som en klisjé. Jeg oppfatter dette som en stereotyp måte å omtale homofile handlinger på. Kildene viser at slike stereotype skildringer av homofile slett ikke var uvanlig innenfor rabbinsk-jødiske miljøer, og det er jo der Paulus hører hjemme rent historisk.

Grådighet og begjær er destruktive krefter som er svært vanskelige å tøyle. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i dette? Handler ikke Romerbrevets første kapittel om oss alle, uansett seksuell identitet eller legning? Samtidig: Hvorfor skulle homofile kjenne seg mer igjen i dette enn andre? Og hvordan kan man med utgangspunkt i en slik tekst postulere at selvkontroll og trofasthet er en synd?

Allerede nå vil det være tydelig at jeg stritter imot Paulus’ konklusjoner. Men jeg spør likevel: Går det an å følge Paulus et stykke på vei her? Jeg anerkjenner hans retoriske poeng, nemlig at det finnes enkelte forhold som minner oss om at vi lever i en fallen verden («Det er bare å se på nyhetene!»). Jeg mener også, som Paulus, at homofili er en konsekvens av at vi lever i en fallen verden, en defekt, det var ikke slik det var ment å skulle være. Men, dersom jeg skal være helt ærlig: Jeg tror ikke jeg kan følge Paulus lenger enn det. Erfaringen, det vil si det jeg har lært av mennesker rundt meg, forteller meg at det er mulig å leve ansvarlig med en annerledes seksuell legning. Vi snakker ikke om overgrep her, men om gjensidig, trofast kjærlighet preget av selvkontroll og oppofrelse. Et homofilt samliv er ikke det samme som et vanlig heterofilt ekteskap, men det er en erstatning for den som ikke kan leve i ekteskap – og ikke nødvendigvis en dårlig erstatning heller.

Jeg må derfor si meg uenig med Paulus dersom det stemmer at han mener at alle former for homofilt samliv per definisjon er onde. Det er som å si at seksualitet generelt er en fæl ting. I så fall er det bare å si det rett ut: Vi tenker faktisk annerledes rundt seksualitet i dag enn det Paulus og andre «gammeltestamentlere» gjorde for 2000 år siden, den gangen slik tenkning – ikke minst jødisk tradisjon – var styrt av tanken om reproduksjon og fruktbarhet.[1]

Når det gjelder de andre tekstene i NT som omtaler homoseksuelle forhold, så bærer også disse preg av å være noe «klisjéaktige»; de er såkalte lastekataloger som lister opp «åpenbare synder». Det er fullt mulig å videreføre noe av disse tekstenes retoriske funksjon ved å overføre dem til vår tid gjennom å nytolke hva som ikke «hører til i Guds rike» (materialisme melder seg jo umiddelbart, jf. tekster som Ef 5:5), men jeg vet ikke om vi leser disse tekstene riktig dersom vi overfører eksemplene ukritisk over tidsspennet på 2000 år. Mener vi i fullt alvor at alle alkoholikere går fortapt? Alle skilte? Alle som en gang har vært utro? Narkomane? Kleptomane? Selvsagt ikke. Hvorfor da mennesker med ulike former for seksuelle «handicap»? Hvorfor skal vi «ta» akkurat dem så mye hardere?

En annen mulighet er å lese disse tekstene inn i en pederasti/overgreps-tradisjon. Det er nok ikke i fullt samsvar med Paulus’ opprinnelige intensjon, men det kan være en måte å nytolke slike tekster for vår tid på. Men helt uproblematisk er det ikke, for ved en bokstavlig lesning vil man da komme til at både overgriper og offer («menn/gutter som lar seg ligge med»; 1 Kor 6:9) er like skyldige og ikke skal arve Guds rike. Dette er selvsagt ikke holdbart. Det enkleste er kanskje derfor å – igjen – bare si det rett ut: Vi følger ikke Paulus helt til døra her i eksempelbruken hans. Jeg gjør det i hvert fall ikke.

Dette høres temmelig radikalt ut for mange, men det burde egentlig ikke være det. Vi er allerede uenige med Paulus i for eksempel hans omtale av slaveri; selv om han ser ut til å nytolke slaveriet i for eksempel Filemonsbrevet, så forutsette han det som ordning i andre tekster og problematiserer det ikke (se hustavlene i Efeserbrevet og Kolosserbrevet). Vi følger ikke Paulus’ syn på slaveriet her, ja, vi vil til og med kalle det for synd(!) å forsvare en slik ordning. Likevel leser vi Paulus’ tekster i kirke og bedehus og trekker gode, allmenne og tidløse etiske prinsipper ut av disse tekstene. Hvorfor kan vi ikke gjøre det samme i tekstene som handler om homofil seksuell adferd?

Om konsekvenser for bibelsynet

Jeg vet ikke om du kjenner noe menneske du er 100 % enig med i ett og alt. Helt ærlig: Det gjør ikke jeg. Så: Hvorfor akkurat Paulus? Selvsagt vet jeg at han er Herrens apostel. Jeg ønsker ikke å problematisere det. Men er han ikke et menneske, selv om han er Herrens apostel? Er vi ikke allerede uenige med ham når han skriver om slaveri, om at kvinner skal dekke hodet, at menn ikke skal ha langt hår (mens kvinner skal!)…? Listen blir fort lang.

Selvsagt handler dette om bibelsyn. Jeg aksepterer ikke at man må velge mellom enten å sluke alt i en tekst ord for ord eller forkaste alt og beholde ingenting. Det første er det ingen som gjør, det andre er uforenelig med kristen tro. Det er heldigvis ikke bare disse to strategiene som er mulige alternativer når man leser Bibelen. Jeg ønsker å være ærlig i møte med Bibelen, lese den kritisk og la den kritisere meg. Men jeg kan ikke svelge alt som står der. Såpass mange motsetninger finnes det i den bibelske boksamlingen at akkurat det er et umulig prosjekt.

Det finnes for øvrig minst to ulike måter å være kritisk til Bibelen på. Den ene er å lese den uten å slutte å tenke. Den andre er å slutte å lese Bibelen. Jeg planlegger å fortsette med den første strategien. Dersom noen mener at det gjør meg til en bibeloppløsende liberal vranglærer så får de heller det. Selvsagt skal vi være tro mot det vi opplever er Bibelens budskap, men jeg synes ikke det er et mål i seg selv å kunne erklære at man er tro mot Bibelen dersom man ikke samtidig er tro mot livet og mot Kristus. Heldigvis er det fullt mulig å være alt på en gang uten å nødvendigvis måtte være biblisist av den grunn.

Nå regner jeg meg som lutheraner. Dersom det er noe som fortjener å kalles for et luthersk bibelsyn så er det at Skriften må leses i lys av Jesus Kristus som Skriftens sentrum. Vi trenger, for å si det med store ord, å bruke en kristologisk tolkningsnøkkel. Det betyr blant annet å av og til stoppe opp og spørre: I lys av evangeliene og Bibelen for øvrig: Hva ville Jesus gjort? Hva vil Jesus at hans legeme på jorden, den kristne kirke, skal gjøre i hans sted?

Problemet med slike spørsmål er at de mangler entydige, noenlunde objektive svar. Evangeliene kan like fullt gi oss en fair idé, tenker jeg. Jesus oppsøkte de utstøtte og gav dem mot til å leve oppreist. Det tror jeg er kirkens kall også i møte med ut-grupper og annerledesmennesker som (for eksempel) homser og lesber.[2] Det var kontroversielt på Jesu tid, og det er kontroversielt i dag, i hvert fall i en del miljøer. Men Jesus lot seg ikke styre av kontroverser, enten det var det religiøse establishment eller de styrende politiske krefter han ble satt opp imot.

Om synd og nåde

Mange påstår at å åpne for homofilt samliv i kirken nuller ut alt snakk om synd og nåde og tapper skriftemålet og tilsigelse av syndenes forlatelse for kraft. Det kan jeg ikke si meg enig i. Kirken taler fortsatt klart om synd. Men talen og eksempelbruken er nok annerledes enn for en generasjon siden. Vi fokuserer på andre former for synd, også på strukturelle, ikke bare individuelle. Og på detaljplan er det mange forhold der ulike prester (og andre) gir ulik veiledning og anvender skriftemålet på ulike måter i møte med ulike kasus. Slik har det alltid vært, slik er det allerede, og slik vil det alltid være.

Etikken endrer seg i møte med nye tider, ny erfaring og nye utfordringer. Kanskje må vi bare akseptere å leve med tvisyn i etikken på en del områder? Vi gjør allerede det på områder som skilsmisse/gjengifte, pengebruk m.m. Vi kan leve med det, først og fremst fordi kirken hviler på den erkjennelsen at det ikke er etikken som frelser oss, det er Guds nåde. Jeg sier ikke at vi skal legge opp til å «synde på nåden» eller skape oss en teologi hvor vi utnytter Guds tilsynelatende dumsnille romslighet. Det jeg sier er at nåden gir oss rom til å tenke offensivt og dristig rundt etikken. Målet er å gi mest mulig av Guds kjærlighet til våre medmennesker, i visshet om at dersom vi trør feil så tilgir Gud. Denne vissheten gir rom for å forsøke nye ting i møte med ny erfaring og ny innsikt, og den gjør at vi kan være trygg på at Gud vil handle i og gjennom oss på tross av våre feil og mangler, slik Gud handlet igjennom kirkens famlende menn og kvinner også i tidligere tider med slaveri og denslags. For meg berører dette kjernen i selve evangeliet.

A propos slaveri: Vår tid er heller ikke en tid uten systematisk undertrykkelse og utbytting. Den som ikke ser syndens makt i forbrukersamfunnet og den evigvarende nord/sør-konflikten vi alle er en del av, og som ikke ser at dette også handler om å ha syndens strukturer som en del av sitt eget liv («leve i synd») har fortsatt et stykke teologisk refleksjon igjen å gjøre.

Om veien videre

Kirkemøtet denne høsten kan bli et veiskille i homofilisaken. Samtidig arbeides det på politisk hold med en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er vanskelig å beholde oversikten over alle de ulike argumentene. Jeg synes det går fort, dette, og saksbehandlingen (ikke minst internt i kirkelige organer) er til tider uryddig. Samtidig: Det har vært lagt lokk på homofilisaken i kirka i ti år, siden kirkemøtevedtaket 1997. Mange har ventet utålmodige siden den gang. Ja, mange har arbeidet betydelig lenger, i 40-50 år, for de homofiles rettigheter, i kirka og i samfunnet.

Det er altså ikke jeg som har definisjonsretten på hva som er for lenge eller ikke lenge i denne saken. Jeg skjønner at mange er utålmodige og synes at tiden er overmoden for å gå framover i saken. Uansett hva som skjer til høsten kommer noen til å bli skuffet. Det viktige spørsmålet er kanskje heller hvem som vil kjenne skuffelsen mest på kroppen?

Jeg håper bare at vi kan beholde et minstemål av respekt på tvers av teologiske skillelinjer og fortsette å samles rundt det samme nattverdbord hvor Herren gir oss sine gaver. Men jeg er redd selv det kan bli vanskelig. De mest uforsonlige utsagnene i debatten tyder på det.

«Synd er å stenge Den andre ute» sier vi gjerne – jeg har i hvert fall lært å tenke slik om synden av Jan-Olav Henriksen og andre kloke teologer. Mennesket er skapt til tillit, åpenhet og fellesskap, men har det med å bli innkrøkt i seg selv, slutte å se Den andre i øynene og grafse til seg uten å skjele til andres behov. I lys av dette blir alle former for splittelse en særs alvorlig sak. Den skal ha en usedvanlig sterk begrunnelse som går inn for å splitte en kirke. Jeg for min del ønsker ikke å stenge noen ute. Jeg ser at noen opplever det slik at en mer liberal kirke ikke vil være en kirke de kan identifisere seg med. Det synes jeg gjør vondt. Jeg har ikke noe ønske om å smelle noen dører i ansiktet på noen som helst, verken på meg selv eller på mine mer konservative brødre og søstre. Men vi kan ikke stenge ute de homofiles erfaringer så mye lenger – det har vært nok fortrengning og utestengelse som det er.

Dersom noen mener at en slik kirkevirkelighet som den jeg skildrer her (og som jeg altså aktivt vil arbeide for å skape) betyr en følelse av utestengelse og et kall til oppbrudd for deres del, så får de heller ta konsekvensene av det den dagen kirken eventuelt blir slik i offisiell forstand. På lokalplan er den nok, helt eller delvis, slik de aller fleste steder allerede. Selv blir jeg i denne kirken, i fortsatt refleksjon, uansett Kirkemøtevedtak i homofilisaken.

Det finnes da viktigere ting.

[Note: I lys av diverse tilbakemeldinger jeg har fått i etterkant av at denne bloggposten ble publisert første gang har jeg gjort noen små redaksjonelle grep i teksten: Litt språkvask er utført, noen spissformuleringer er finslipt, noen uklare uttrykksmåter har blitt presisert. Jeg har ikke endret selve strukturen i argumentasjonen. Redigeringsarbeidet er sluttført 24. oktober 2007.]

Noter/referanser

1. En liten parantes: Jeg har i tidligere bloggposter skrevet at jeg er skeptisk til å late som om homofilt samliv er akkurat det samme som heterofilt. Det handler blant annet om en siste rest av det «gammeltestamentlige» reproduksjonsmotivet: Ekteskap er også et sted hvor barn blir til og satt til verden og oppdratt. Jeg har vanskelig for å se at det er utidig – eller verre, brudd på menneskerettighetene – å påpeke at homofile ikke kan få barn sammen på naturlig måte. Men samtidig må vi selvsagt arbeide for å finne gode ordninger for å ta vare på de barna som har likekjønnede adoptivforeldre/steforeldre; de representerer «unntak som bekrefter regelen», akkurat slik homofile forhold også gjør generelt, og man skal ikke frata noen rettigheter eller aktivt gå inn for å undertrykke eller diskriminere av den grunn.

2. Dermed er det ikke sagt at all «skeiv» teologi er god teologi. Polygami, pederasti og ulike former for polyamorøsitet er og blir umulig for kirken å omfavne, jf. debatten som kom i etterkant av en artikkel i et svensk magasin nylig. Jeg støtter derfor ikke LLHs agenda om full «utnulling» av alle samlivsformer. For meg er det heterofile ekteskapet som er normen. Homofile samliv blir et unntak som bekrefter regelen.

Om homofilisaken (i Vårt Lands spalter)

Kirkerådet og Bispemøtet anbefaler Kirkemøtet 2007 å ikke videreføre homofilivedtakene fra 1995/97 om å ikke ansette homofilt samlevende i vigslede kirkelige stillinger. Reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg:

Kirkemøtet bør se bort fra Kirkerådets tilrettelegging for valgfri bekjennelse i Den norske kirke. Nils-Tore Andersen [leder i Kirkerådet] og hans meningsfeller setter godkjenningsstempel på kirkens splittelse ved å akseptere to slags lære og tilrettelegge for to slags medfølgende praksiser. Dermed legitimerer de at det kan utøves stikk motsatt sjelesorg, veiledning og forkynnelse alt etter hvor en befinner seg geografisk i kirken. Det som i ett rom av sjelesorg bekjennes som synd og gis tilgivelse, løftes opp og velsignes til både samliv og tjeneste i et annet. […] Andersen uroer seg for kirkens blødende sår og vil fjerne det ved å akseptere et amputert budskap, men ser han ikke at dette marginaliserer oss som holder fast ved den tro som kirken i 2000 år samlet har forkynt i samsvar med Guds ord? […] Kirkerådets ledelse har med dette abdisert som åndelig lederskap og nøyd seg med å orientere seg på politisk vis etter det muliges kunst. Slik kan ikke et kristent lederskap opptre. Det står en åndelig kamp om det norske folks sjel, om kirkens oppdrag og budskap og om den felles kristne lære. I en slik tid er lederskapets kall martyriets – vitnesbyrdets – vei. Vi er kalt til å vitne i troskap mot vår Herre og Mester også om det skal koste oss stalige privilegier, folkets ære og et behagelig liv.

Rolf Kjøde, generelsekretær i Normisjon, Vårt Land 20.9.2007

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbiske gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med endvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: «Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.» Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.

[…] I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke ville få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.

Ragnhild Aadland Høen, Vårt Land 20.9.2007

Calmeyergatelinja – nei til frivillig samarbeid med liberale teologar og lekfolk har vore ein farbar veg i snart hundre år. Denne vegen har vore viktig for bedehusland. I dag kan calmeyergatelinja vera like viktig for prestar og sokneråd. Spørsmålet er korleis vi kan gje hjelp og støtte til å følgja denne kursen på en tydeleg måte. Ein del prestar med høgkyrkjeleg embetssyn har vel aldri tykt om denne profilen. Men denne vegen har vore ein god måte å kombinera tydeleg teologi med omsorg for folket.

Alter- og preikestolfellesskap er det tredje momentet. Slik situasjonen nå er i kyrkja, trengst det handlingsmarkering om alvoret i det homofililiberale brotet med Guds ord. Bibeltru kristne bør ikkje delta i homofililiberale prestar sine gudstenester. La dei heller ikkje få konfirmantane våre! Det er også nødvendig å vurdera korleis prestar kan markera nei til alter- og preikestolfellesskap med liberale kollegaer.

Karl Johan Halleråker, generalsekretær Indremisjonsforbundet, Vårt Land 21.9.2007

Eg tør påstå at dei tar feil av meg. Dette er meg: Eg går i kyrkja rimeleg ofte, eg les i Bibelen med age for det som Gud seier til meg gjennom Hans Ord, eg held andaktar på skulelaget på arbeidsstaden min og snakkar om Jesus som verdas frelsar, eg trur at Jesus er einaste vegen til Gud, eg trur det finst to utgangar på dette livet, eg tar imot nattverden med stor ærefrykt og glede, eg blir provosert over Giskes sekulærfundamentalisme (sjølv om eg stemmer Ap) og er forsvarer mine meir «konservative» kameratars rett til å vere nettopp «konservative» Trua mi er det viktigaste i livet mitt, og Bibelen er grunnvollen i livet mitt.

Og eg tvilar ikkje eit sekund på at Kjøde og Aadland Høen har det likeeins. Men dei tvilar openbart på meg. På grunn av homofilispørsmålet.

Hans Marius Våga, Vårt Land, 24.9.2007

Dette [altså homofilisaken] splitter kirken. Men splittelsen er ikke ny. Den har bare kommet til overflaten i større og større grad. På 70-tallet, da jeg begynte å engasjere meg i dette spørsmålet, var splittelsen skjult. De som forsvarte homofiles rettigheter, ble sett på som bråkmakere og vranglærere.

I dag er de konservative i mindretall i mange sammenhenger, og de klager nå over å bli diskriminert og marginalisert. Noen frykter for at de ikke blir ansatt i kirkelige stillinger. Dette har vi liberale levd med i mange år. Jeg har opplevd å bli forbigått gang på gang, blitt møtt med diskriminering, uhøfligheter og nedlatenhet fra dem som var i posisjon tidligere, og som i sin maktarroganse kunne si de styggeste ting om homofile og dem som støttet deres samliv. Fordi de hadde makt i kirken. Nå er de høfligere i språkbruken. Men de sier det samme.

Per H. Andersen, sokneprest, Vårt land 25.9.2007

Alle dere som snakker så foraktelig om tidsåden og at vi kristne må stå som en motvekt mot denne, hvorfor er det kun på seksualmoralens område tidsånden er forkastelig? Er ikke det mest typiske ved tidsånden dens overdrevne vekt på materiell velstand? Denne tidsånden er i ferd med å ødelegge vår klode og skape kulde og fiendskap mellom menneskene. Finner dere ikke nok utfordringer ved å arbeide mot denne tidsånden? Hvordan kan dere bortforklare Jesu mange advarsler mot rikdom, seinest i prekenteksten for 23. september, mens hans taushet om homofili får avgjørende betydning for dere? Kan forklaringen være at å gå mot denne tidsånden krever et offer av dere selv?

Geir Wigdel, Vårt Land 25.9.2007

Jeg er redd vi har kommet i en situasjon hvor store ord sitter altfor løst. «Splittelse» er et slikt ord. Det er et meningsløst ord i en kirkevirkelighet hvor vi daglig samarbeider på tvers av meningsforskjeller. Sammen tilhører vi kirken. Sammen skal vi bygge kirken, kjempe for rettferdighet og i gudstjenester og på torget feire at Jesus er verdens frelser.

Trond Bakkevig, prost, Vårt Land 27.9.2007

Eg skjønner uroa mange har no etter Kyrkjerådet sitt vedtak, fordi det foreslår ei viss endring i kva Kyrkjemøtet gjer i homofilisaka videre. Men eg er forundra når leiarar i ulike organisasjonar, prestar og ein biskop [Odd Bondevik] no uttalar seg som om homofilisaka er eit spørsmål som avgjer om vi har fellesskap i kyrkja. På ulike vis ber dei kyrkjefolket om å ha mistillit til biskopar og prestar, og ber lekfolk trekkje seg bort frå livet i kyrkjelydane der Gud har sett dei. I staden for å gje saka proporsjonar, forsterkar dei uroa hjå mange. Det ser dessverre ut til at redaksjonen i Vårt Land ser dette som ei naturleg utvikling og nærast støtter opp under henne. Det har vore påfallande lite kritiske spørsmål til kyrkjesynet hjå dei som oppmodar til eller følgjer denne trenden.

Det er etter mitt syn ikkje truskap mot Skrift og vedkjenning å setje opp anten/eller på den måten. Kyrkja er ikkje og blir aldri bygd på det at vi er samde om homofilt samliv. Dei som har idealet om ei «rein» kyrkje, med «reine» biskopar og prestar som har rett syn på homofili, vil kunne komme til å gje eit misvisande vitnemål om kva det er å være kyrkje. Kjennemålet på sanne kyrkjelydar vert då at ein ikkje aksepterer ordna homofilt samliv. Det er eit svært sterkt signal. Ikkje berre for homofile.

Når saka vert sett på spissen slik, vert inntrykket at det er dei homofile som er sjølve problemet. Dei vert i realiteten syndebukkar for splittinga i kyrkja. Det er faktisk ein stor skilnad på å seie til homofile at dette er vi usamde om, og å seie at det er heilt avgjerande for kyrkja at dei ikkje vert aksepterte om dei lever i eit ordna samliv.

Olav Fykse Tveit, generalsekretær Mellomkyrkjeleg råd, Vårt Land 27.9.2007

Som sagt: Min prestetjeneste inneholder mange konfirmanter. Følgelig er jeg en av dem generalsekretær Halleråker i sitt leserbrev i Vårt Land fredag 21. september advarer mot: «La dei heller ikkje få konfirmantene.» «Dei» er ifølge ham «homofililiberale prester.» Og det er jo jeg. På en måte en underlig merkelapp å bli påklistret. Jeg kunne jo også vert kalt «femtenårig Japanmisjonær», «Kristushengiven prest»: Men nei, det er «homofililiberal» jeg er. «Lat dei (…) ikkje få konfirmantene våre.»

I nærmere førti år har jeg hatt det samme synet på homofile som jeg har i dag. Altså er «tidsånden» og «politisk korrekt», ord som også brukes flittig i denne debatten, uttrykk som ikke gjør det spor inntrykk på meg! Jeg ser dem som rent hersketekniske uttrykk. De er såpass uforpliktende og diffuse at de er godt egnet til å karakterisere motparten uten å ta ansvar for det inntrykk av mistenkeliggjøring som da skapes.

Halleråker, hvem skal «få konfirmantene» mine hvis ikke jeg skal undervise dem? De lærer stort sett om Bibelen, Jesus, bønn og tjeneste. Litt kjedelig og skikkelig og traust. Bare noen få ganger i løpet av alle de år jeg har hatt konfirmanter har jeg blitt spurt om homofili. Altfor få ganger, i grunnen. Men sånn er det nå engang. Jeg har imidlertid kalt inn to konfirmanter til samtale fordi de hadde puttet en liten medkonfirmant i en søppeldunk og skremt ham slik at han ikke ville konfirmeres. «Hvorfor gjorde dere det?» «Fordi han så helt homo ut!» var svaret.

Så, Halleråker, hvem skal JEG la få konfirmantene mine?

Anne Berger Jørgensen, konfirmantprest, Vårt Land 1.10.2007

Hans Marius Våga, til liks med prost Trond Bakkevig i Vårt Land 27. september, freistar å bagatellisere den splittinga som allereie er eit faktum. Statskyrkja raknar ikkje så lett som institusjon. Den er tross alt forankra i Grunnlova og stor politisk styringsvilje. Lokalt opplever vi likevel at stadig fleire ikkje finn å kunne høyre til i si lokale kyrkje, fordi ubibelsk lære mange stader har tatt over forkynninga. Dette er det mest framståande ytre trekket ved splittinga. Det djupaste alvoret i splittinga er likevel det som Bibelen lærer oss om faren for evig splitting. Vi tåler «usemje» om mange mindre spørsmål i kyrkja, men når det i følge Herrens apostel handlar om å «arve Guds rike» (1 Kor 6,9f), forstår vi at det ikkje duger med politisk språk.

[…] [S]er [Våga] ikkje at han i samlivsetikken i stor grad allierer seg med dei som forfektar ein uklar teologi om frelse og fortaping? Dersom Våga meiner at spørsmålet om homoseksuelt samliv er eit detaljspørsmål, kvifor er det då så viktig å bryte med den felles kristne trua slik ho har blitt halden fast universelti kyrkja i 2000 år?

Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon, Vårt Land 2.10.2007

Mener virkelig Kjøde at han er enig i alt kirken har fortolket og utført i samsvar med sine fortolkninger i de siste 2000 år? Jeg skal ikke her gå i detaljer om hva kirken har stått for og har ment har vært «Guds klare ord» i løpet av disse 2000 år, men svært mye av dette er saker som alle kristne samlet i dag tar avstand fra.

[…] Dette er ikke et innlegg for eller imot hva gjelder homofilisaken, men et sterkt ønske om at en del kristne ledere burde bli litt mer ydmyke i forhold til sin egen fortreffellighet når det gjelder å tolke skriften riktig. Det burde kirkehistorien ha lært oss. Dette kan meget vel gjøres uten å gå bort ifra kjernen i Guds ord og den røde tråd som går igjennom hele Bibelen: Nemlig at Jesus døde for å sone menneskenes synder. Dette siste bør man vel kunne våge å si er Guds klare ord, men forskjellige fortolkninger i ulike sammenhenger om hvordan man skal leve rett, har nok dessverre vist seg ikke å være like klart.

Bjørn Hoksnes, Vårt Land 3.10.2007

…og slik fortsetter det. En venn av meg oppsummerte debatten greit her om dagen, da han snufsende sa til meg: «Jeg har blitt allergisk!» «Mot hva?» spurte jeg. «Homofilisaken!» lød svaret

Det foregår for øvrig en kampanje for å samle prester (og andre) i kirka for å få dem til å bryte med liberale kirkeledere. Kampanjen, som ble lansert 19.9.2007 av Sverre Langeland, Dag Øivind Østereng, Knut Alfsvåg og Joachim Grün, bygger på følgende dokumenter: Oppropet «For enhetens skyld», Basisdokumentet «Carissimi» samt et følgebrev.

Selv kommer jeg ikke til å skrive under på oppropet. Det sier vel en del om hvor jeg plasserer meg i landskapet. Jeg kommer tilbake med noen personlige reaksjoner på debatten og mine refleksjoner rundt homofilisaken senere. Akkurat nå må jeg ta litt allergimedisin.

Om reaksjoner på reaksjoner

Bispemøtet har vært samlet og har blant annet tatt stilling til regjeringens forslag om kjønnsnøytral ekteskapslov. Samtlige 11 biskoper var enige om at forslaget var for dåslig forberedt og utredet, og kun 2 av de 11 fant å kunne støtte forslaget (og da med visse forbehold) – dette i et bispekollegium hvor flertallet faktisk er «homoliberale». Preses Olav Skjevesland sier nå rett ut at dersom man forsøker å tvinge en slik nytolkning av ekteskapet på Den norske kirke så vil kirken etter alt å dømme respondere med å frasi seg vigselsretten.

Dersom spørsmålet hadde vært hvorvidt kirken ville arbeide for å innføre en ordning for inngåelse av partnerskap i kirken hadde nok bispemøtet delt seg annerledes, vil jeg tro. Jeg tipper 6-5, langs de samme linjene som i (den såkalte) homofilisaken for øvrig. Det er altså ikke slik at det ikke er rom for en eller annen form for forpliktende homofilt samliv i kirken lenger, det er først og fremst forståelsen av selve begrepet «ekteskap» denne delen av kirkestriden står om.

Biskopene har et godt poeng. Hele lovforslaget vitner om å være et hastverksarbeid. Forslaget er mangelfullt utredet og det er ikke foretatt noe som ligner på konsekvensanalyser. Utvalget av høringsinstanser var også direkte komisk, i kirkelig sammengeng virket det for eksempel som om debartementet hadde plukket ut de få organisasjonene de regnet med ville støtte forslaget og oversett alle de andre. At det nå kommer saklig berettiget kritikk mot debartementets saksbehandling, også fra kirkelig hold, burde derfor ikke overraske noen som helst.

Det er derfor ganske forstemmende å lese statsråd Bekkemellems følelsesladde reaksjonsutbrudd i VG. Jeg må innrømme at hun ikke akkurat har imponert meg med sitt arbeide tidligere, og nå forsvant siste rest av respekt. Det må da være mulig for en politiker på dette nivået å diskutere sak, ikke redusere denne debatten til et spørsmål om føleri?

Kjære statsråd: Det er ikke en treffende beskrivelse at kirka «sier nei til homser som banker på døra». Partnerskapsinngåelse i kirka er allerede en realitet, og vil sikkert bli mer formalisert ganske snart. Alt dette maset om en helt unødvendig nytolkning av ekteskapstermen i kjønnsnøytralitetens navn er faktisk bare forstyrrende for den kirkelige prosessen rundt forbønn for homofilt samliv. Det er nok, paradoksalt nok, statsråden som er i ferd med å stenge kirkedøra for homsene, ikke «kirken selv».

Om besinnelse

Jeg har skrevet noen poster her på bloggen som på ulike måter berører homofilispørsmålet, men jeg tror ikke jeg har vært så altfor tydelig på hvor jeg selv posisjonerer meg i den indrekirkelige debatten. Jeg har i grunnen ikke tenkt å skrive så mye om det i dag heller, men jeg vil gjerne gjengi noen kloke ord av Martin Lönnebo, biskop emeritus i Svenska Kyrkan. Sitatet er hentet fra et intervju i Halvårstidsskrift for praktisk teologi nr 2/2006, s.57-58. Jeg tror vi alle, hva vi enn mener om teologiske spissfindigheter, kan ha godt av å lytte til kloke biskop Martin.

– En sekularisert jødinne, Etty Hillesum, fra Nederland fant i begynnelsen av siste krig fram til en åndelig tro. Hun ville ikke flykte, men ble tatt og ført til en utryddelsesleir. Hun hadde en god venn som var kommunist, Clas, han hevdet – som alle andre bevegelser knyttet til sekularismen – at en må gjøre noe med selve samfunnsordenen, strukturen for å forandre verden for da forandrer man også menneskene. Hun svarer Clas på denne måten: «Dette er den eneste muligheten – jeg ser ingen annen utvei – hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og i seg selv utrydde og bekjempe alt det vi vil utrydde og bekjempe hos andre.»

Om det nå er slik at man mener at de fleste andre tar feil, og at man dømmer og fordømmer og tror at man gjør en stor tjeneste for kirken ved det, så bør en begynne med seg selv: Hvordan skal jeg få det sinnelag som Kristus hadde? De mest konservative hva gjelder bibelsyn og som gjerne arresterer de som ikke er bibeltro, disse menneskene skal vi slett ikke forakte. Dette er mennesker som søker å bevare noe viktig for dem. De er redde – redde for at noe umistelig skal forsvinne. Vi må begynne samtalen med å slå fast hvor viktig det er å slå vakt om Den hellige Skrift. Men vi FORSTÅR ikke Skriften på samme måte. Slik har det alltid vært i kirkens historie, og slik kommer det til å bli. Det er åpenbart at Skriften kan fortolkes på ulikt vis. Dens hellighet er ikke knyttet til entydighet. Skal ikke dette heller tas opp i bønnen i stedet for i debatt og leserinnlegg? Skal jeg ikke heller be om større klarhet så jeg kan vinne veien til menneskenes hjerter i stedet for å slå dem i hodet med meninger? For hjertene kommer aldri til å forandres ved at vi prøver å slå oss fram, eller slår fast det ene eller det andre.

– Er dette veien kirken bør gå i homofilispørsmålet?

– Ja, større kjærlighet til de mennesker som på ulikt vis har falt utenom eller er rammet. De skal møtes med stor respekt og mye omtanke. Jeg mener der har skjedd noe stort i kirken når det gjelder homoseksualitet. Det har nemlig vært mye forakt, ja, til og med hat mot de homofile gjennom historien, de har lidd, de har lidd mye. Det er ikke mer enn rett at kirken nå må plages for å finne ut av dette. Vi må finne en form for samlivet mellom de homofile i kirken, former hvor deres verdighet kan bli tatt vare på. Jeg tror ikke ekteskap er det rette, men velsignelse bør de få, det er alltid godt med Guds velsignelse. Ikke handlingene, men menneskene skal velsignes. Men fremfor alt vil jeg si at prestene ikke må bruke mye tid på å debattere slike forhold. Spørsmål om ordnede samliv og ordinasjon av homofile må det finnes en praktisk løsning på, men bruk ikke mye tid på dette. Prestene skal drive med sjelesorg, fordypning og omsorg. Disse følsomme spørsmålene, som er så viktige for vår identitet, blir best ivaretatt i den sjelesørgeriske samtalen. Her kan nåde og kraft formidles.

Om «kristenfolket», barn og samliv

Jeg ser i VG på nett at den alltid like engasjerte Øyvind Benestad skal reise rundt på kristne stevner i sommer for å arrangere en bønnekampanje mot kjønnsnøytral ekteskapslov. Det morsomste med den aktuelle reportasjen er å se at min gamle klassekamerat Gard Nilsen nå har blitt hele Norges «homoprest»* – det er noen som virkelig kommer seg fort fram her i verden. 🙂

Det er ikke min hensikt å raljere over dette med bønnekampanjen (det er det nok av andre som gjør). Men som et lite vedheng til min forrige post vil jeg gjerne dele en liten refleksjon om den argumentasjonen en gjerne møter i det konservative kristennorge når slike spørsmål diskuteres.

«Barn har rett til to foreldre, en far og en mor!» Ja, jeg er i grunnen enig i det – selv om det er vanskelig å belegge at et barn med nødvendighet har dårlige rammevilkår dersom det vokser opp med foreldre av samme kjønn, eller med en alenemor, for den saks skyld. Men, altså, de samme miljøene som gir denne typen argumenter fullstendig forkjørsrett i dagens samlivslovgivningsdebatt hadde for 20 år siden tilsynelatende ingen betenkeligheter med å støtte en ordning der barna til deres misjonærutsendinger måtte være borte fra sin far og mor i mange måneder om gangen.

Jeg vet at det ikke er et gyldig argument å avvise noens argumenter med å si at de tidligere har tatt eller tar feil på et annet (mer eller mindre relatert) område enn det som diskuteres.** Man gjør heller ikke urett som ble begått mot en del misjonærbarn godt igjen ved å gjøre urett mot en ny gruppe barn ved å lukke øynene for deres situasjon.*** Men likevel: Det er noe ved de to eksemplene over som gjør at bildet ikke kommer helt i fokus for meg. Kanskje litt mer ydmykhet i debatten hadde vært en fin ting?

—–

*) Kanskje det mest tabloide ordet jeg vet om, i sterk konkurranse med klassikeren «sexdrept».

**) Det er omtrent like saklig som å punktere enhver (samlivs)etisk diskusjon med å si: «Tenk på barna i Afrika! Det er mye viktigere! De har det vondt de – og du gjør ingenting med det!»

***) Det kan i høyeste grad diskuteres hva som er det beste for barna i det aktuelle spørsmålet (kjønnsnøytral ekteskapslov). Jeg er personlig ikke i tvil om at barn som hovedregel har godt av å vokse opp i en mor/far/barn-relasjon. Samtidig er det en kjennsgjerning at det finnes en del barn der ute (selv om de ikke er like mange som homolobbyen påstår…) med homofile foreldre (ja, det er faktisk alle paradoksers mor!). Disse barna finnes allerede. Hva er best for dem? Jeg er sannelig ikke sikker på at Benestads svar nødvendigvis er det beste, uansett situasjon.

Om faddere og dåpsplikt

Noen ganger legger folk tydeligvis merke til hva presten sier. En prest på Toten er i hardt vær fordi han ikke ønsket å akseptere et homofilt samboerpar som faddere for et lite dåpsbarn. Argumentasjonen hans fulgte visstnok en linje som sa at dersom samlevende homofile fikk fadderrettigheter i kirka, da måtte man bare vente at for eksempel pedofile ba om det samme. Foreldrene ble såpass opprørte over prestens uttalelser at de gikk til en annen kirke og en annen prest, og den ene av de avviste fadderne har anmeldt den første presten til politiet.

Denne saken har svært mange lag, atskillig flere enn det som kommer fram i det tabloide nyhetsbildet, derfor velger jeg å ta tak i den nå, selv om stormen har stilnet litt. Jeg har ikke tenkt å ta den aktuelle presten i forsvar (kollegialitet til tross), men jeg mener likevel at saken stiller en del spørsmål det kan være greit å knaske videre på:

  • Finnes det i det hele tatt noen forhold som kan gjøre en person uegnet til fadderoppgaven? Sagt litt annerledes: Hvilke krav har kirka mulighet til å stille til fadderne? I mine øyne virker det kunstig å akseptere faddere som forkaster barnedåpen (og dette er det tatt høyde for i regelverket i kirka), men kan livsstil eller meninger ellers virke diskvalifiserende? Kan samlivsform noen gang bli en faktor?
  • I de helt spesielle tilfeller der presten mener at en eller flere av de foreslåtte fadderne ikke er egnet, hvordan skal i så fall presten gå fram for å forklare dette? Hvem tar avgjørelsen? Kan biskopen overprøve (det kan biskopen helt sikkert!)? Fungerer en slik rekonstruksjon bare dersom foreldrene selv innser at den fadderen de først tenkte på ikke passet helt og selv velger en annen fadder? Dersom foreldrene står på sitt: Har kirken i praksis dåpsplikt?
  • Det virker underlig at presten valgte som strategi å «avlyse» dåpen dersom det var fadderen han hadde et problem med. Det er som kjent barnet man døper, ikke fadderen. Valgte presten «bare» en klønete strategi, eller var det slik at han ikke klarte å kommunisere at man kanskje kunne finne løsninger alle parter kunne leve med? Hva ble sagt/ikke sagt her som vi ikke vet om? Hva sier dette om medienes makt til å (for)tegne en sak?
  • Foreldrene i den aktuelle saken valgte likevel å bære barnet sitt til dåp i den kirka hvis representant avviste deres homofadder (hvilket tabloid-ord!). Er dette et uttrykk for at folk flest har nok sunn fornuft til å fortå at kirka er deres likevel (eller, sagt annerledes, at folk flest kan være bedre teologer enn mange prester), eller er det «bare» et uttrykk for tradisjonens makt?
  • Finnes det grenser for hvilke argumenter en prest kan tillate seg i den pågående homofilidebatten? Kan en prest som ikke klarer å skille mellom samliv mellom to likeverdige parter (homofilt samliv) og overgrep (pedofili) egentlig sies å være egnet for jobben?
  • …og i forlengelsen av dette: Er det stuerent å peke på muligheten for at andre seksuelle minoriteter om noen år vil kunne bruke den pågående homofrigjøringen som brekkstang for sine krav om aksept? Hva svarer samfunnet (og ikke minst kirken!) når de polyamorøse og bifile vil dekonstruere og rekonstruere samlivsformer over en lav sko? Kan man sette en grense et sted? Er dette ønskelig? Og for kirken: Hva er teologisk og sjelesørgerisk forsvarlig?
  • Til slutt: Hvorfor er det slik at enkelte kristne ser ut til å mene at homofilt samliv er en verre synd enn alle de andre tingene alle andre hverdagsmennesker sliter med? Skyldes det Rom 1:32* (De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.)? I så fall kan det være på sin plass å påpeke at ordet «slikt» her nok viser tilbake til hele den såkalte lastekatalogen i vv.28-31, og at det derfor også rammer de aller fleste mennesker med noenlunde selvinnsikt. Paulus vet dette, det viser åpningsversene i Rom 2 med all mulig tydelighet. Skulle likt å visst om den aktuelle presten var så konsekvent at han avviste heterofile samboere som faddere, for eksempel. Men det får vi ikke vite gjennom mediene…

—–

*) Det gamle testamente har noen heftige karakteristikker av homofil praksis. Men der fordømmes en mengde andre ting like sterkt i de samme tekstavsnittene og lovsamlingene, og det er vel ikke alt av dette vi viderefører ukritisk – det å overføre lovstoff fra Det gamle testamentes virkelighet til vår (i den grad dette skal gjøres) er i det hele tatt en ganske krevende prosess.

Om ekteskap, kirke og annerledeshet

Min forrige post handlet om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven som er på trappene. Nå er loven riktignok ikke vedtatt ennå, men mye tyder vel på at den vil bli det når den i nær framtid legges fram for Stortinget.

Avisen Vårt Land holder oss oppdatert på de kirkelige reaksjoner på lovforslaget. De spriker – noe mer enn forventet. Tidligere har samtlige biskoper i Den norske kirke, uavhengig av syn på homofilt samliv, vært grunnleggende skeptiske til tanken om homofile «ekteskap». Nå er bispekollegiet noe delt. Samtidig er forventningene til kirken fra det politiske miljøet samstemte og klare: Kirken må åpne for vielse av homofile par, og det så snart som mulig. Helst i går…

Så langt jeg har kunnet registrere er SV det eneste partiet som har foreslått at det skal pålegges kirken å åpne for slike vielser. Hvordan partiet greier å kombinere dette med sitt standpunkt i statskirkespørsmålet er mer enn jeg kan begripe. SV tenker ellers svært ryddig og prinsipielt i spørsmål som har med stat og kirke å gjøre, men her har de rotet seg inn i en tankerekke som bringer tankene hen til forholdene i totalitære stater vi ikke vil identifisere oss med (for å parafrasere et mye brukt slagord i stat/kirke-debatten).

Det er uansett ikke Stortinget eller de politiske partiene som vedtar liturgier for kirkelig bruk, det er det kirkemøtet som gjør; den myndigheten er delegert kirkemøtet fra kongen i statsråd. Så her er det – enten SV liker det eller ikke – «kirken selv»* som bestemmer. Hva som blir utfallet der er vanskelig å spå, men kirken vil nok uansett ikke ligge i forkant av lovgivningen men heller respondere på de nye samfunnsmessige rammefaktorene som eventuelt måtte oppstå. Jeg ser nok for meg at det hadde vært lettere for kirken å respondere positivt på en felles samlivslovgivning som integrerte både ekteskap og partnerskap under samme lovmessige overbygg, så å si, men dette ser ikke ut til å være radikalt nok for den sittende regjering – målet ser ut til å være nettopp å fjerne «partnerskap»-betegnelsen på bekostning av presisjonsnivået i «ekteskap»-betegnelsen (se min forrige post for detaljer).

Samtidig melder Aftenposten at jurister finner det problematisk at samboere ikke har de samme juridiske rettigheter som gifte, og at man ønsker å endre lovgivningen slik at samboere og ektefolk likestilles. Da kan man jo spørre seg: What’s all the fuss about? Hvorfor er det så om å gjøre for homofile å få gifte seg når «folk flest» helst vil være samboere i stedet, i hvert fall en stund først, om enn med de samme rettighetene som gifte?

En mulig løsning kunne være å regulere alle samlivsformer innenfor en felles, standard lovgivning og fokusere mer på rettigheter og plikter enn på betegnelser. Men da er vi på en måte tilbake til utgangspunktet: Det var den statusen ekteskapet en gang hadde, og det var den ordenen man brøt med da samboerskapet ble eksperimentert fram. Hvis nå samboerskapet blir så likt ekteskapet at det bare er betegnelsen som er ulik, da trenger vi ikke «samboerskap»-betegnelsen lenger – eller? Men – nå møter jeg meg selv i døra, på et vis – trenger vi da å skille mellom homofile og heterofile samlivsformer, i betegnelsene? Det måtte i så fall være for å understreke karakteren av annerledeshet som ethvert homofil samliv vil være i forhold til det heterofile.

Så da er det kanskje dette saken egentlig handler om: De homofiles aversjon mot å bli betegnet som annerledes? Enda annerledeshet ikke nødvendigvis trenger å være en negativ (eller diskriminerende) betegnelse.

—–

*) …i den grad kirkemøtet og «kirken selv» er mer eller mindre samsvarende størrelser; det er vel et spørsmål både om definisjonsrett og om øynene som ser.

Om språk, kjønn og lovgivning

Arbeidet med ny og kjønnsnøytral ekteskapslov går sin gang. Jeg synes at hele konseptet er litt pussig. Hvis jeg forstår dette rett, så er bakgrunnen for hele lovforslaget at homofile opplever det som diskriminerende at de ikke kan inngå det som kalles ekteskap.* Derfor skal nå ekteskapet defineres som kjønnsnøytralt, slik at man skal kunne «gifte seg» og være «ektepar», uavhengig av kjønn og legning. (Dette vil selvsagt også måtte få konsekvenser for foreldre- og adopsjonsrettigheter, og sannsynligvis også for spørsmål knyttet til tilgang til kunstig befruktning.)

Er ikke dette egentlig bare en lek med ord? Forsøker ikke her lovgiverne rett og slett å gjøre termen «ekteskap» mindre presis? Vil vi ikke med en gang få bruk for uttrykk som «heterofile ektepar/ekteskap» kontra homofile sådanne? Vi vil fortsatt ha et (legitimt!) behov for å kunne skjelne mellom mann/kvinne-enheter kontra mann/mann og kvinne/kvinne. Jeg kan ikke helt skjønne hva som er i veien med «partnerskap»-betegnelsen; den sikrer det nødvendige presisjonsnivået i språket på det aktuelle området. Er det noe mindreverdig eller diskriminerende med det å måtte (eller positivt formulert: Ha mulighet til å) inngå partnerskap kontra ekteskap? Jeg snakker ikke da om de juridiske rettighetene knyttet til institusjonene (de kan man arbeide med!), men til selve betegnelsene.

På meg virker det som om hele arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov egentlig er styrt av de homofiles ønsker om fulle adopsjonsrettigheter. Jeg skjønner ikke at ikke dette kunne vært regulert innenfor gjeldende lovverk, med ekteskap og partnerskap som to sidestilte og likeverdige samlivsformer. Det ville vært mindre tilslørende i forhold til det som er sakens realiteter: Det er faktisk en forskjell på samkjønnet og tokjønnet samliv, en forskjell som gjerne kan speiles i språkets presisjonsnivå.

Det er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian som stadig dukker opp i hodet mitt når dette temaet diskuteres, som et memento om at enkelte forskjeller rett og slett ikke kan reguleres bort med all slags lovgivning eller Newspeak. I den aktuelle scenen sitter medlemmer av den radikale judeiske frigjøringsfronten og diskuterer programmet for den kommende revolusjon seg imellom, og en av dem bringer stadig spørsmålet om kvinners rettigheter inn i samtalen:

REG
Why don’t you shut up about women, Stan, you’re putting us off.

STAN
Women have a perfect right to play a part in our movement, Reg.

FRANCIS
Why are you always going on about women, Stan?

STAN
… I want to be one.

REG
… What?

STAN
I want to be a woman. From now on I want you all to call me Loretta.

REG
What!?

STAN
It’s my right as a man.

JUDITH
Why do you want to be Loretta, Stan?

STAN
I want to have babies.

REG
You want to have babies?!?!?!

STAN
It’s every man’s right to have babies if he wants them.

REG
But you can’t have babies.

STAN
Don’t you oppress me.

REG
I’m not oppressing you, Stan — you haven’t got a womb. Where’s the fetus going to gestate? Are you going to keep it in a box?
[STAN starts crying.]

JUDITH
Here! I’ve got an idea. Suppose you agree that he can’t actually have babies, not having a womb, which is nobody’s fault, not even the Romans’, but that he can have the «right» to have babies.

FRANCIS
Good idea, Judith. We shall fight the oppressors for your right to have babies, brother. Sister, sorry.

REG
What’s the point of fighting for his right to have babies, when he can’t have babies?

FRANCIS
It is symbolic of our struggle against oppression.

REG
It’s symbolic of his struggle against reality…

—–

*) Jeg ser at saken selvsagt er noe mer sammensatt enn dette. De homofile har lenge opplevd sin situasjon slik at de har vært marginalisert, diskriminert, til og med trakassert. Dette er en opplevelse det er viktig å komme i møte. Arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov må sikkert forstås innenfor en slik større ramme. Men – for the sake of the argument – i denne posten lar jeg diskriminering knyttet til bruken av selve ekteskapsbetegnelsen være det dominerende aspektet.