Om debatten etter det utålmodige innlegget i avisa.

Som det gikk fram av forrige post: Jeg er en utålmodig mann. Det er det mange som har blitt oppmerksomme på den siste uka, både i prestekollegiet og (ikke minst) på internett.

Dermed har det ikke vært til å unngå at det har blitt noen debattrunder.

Denne bloggposten er et forsøk på å kjapt besvare noen av de innvendingene og motargumentene som jeg har fått servert oftest i løpet av denne debattpregede uka. Både spørsmålsformuleringene og svarene kunne vært utdypet og nyansert mer, men hey! Dette er jo en blogg.

1. Dekonstruerer du ikke ekteskapet til det fullstendig ugjenkjennelige nå?

Jeg mener nei. Min erfaring – og her er det umulig å ikke bli litt personlig – er at ekteskapet handler om mye mer enn kjønnsdrift og sexliv. Det handler om vennskap, om partnerskap og om fellesskap på alle livets områder. Og ja, så handler det om sex, om forplantning og om barneoppragelse. Men den dagen barna har blitt selvstendige og har flyttet ut, skal båndet mellom ektefellene fortsatt bestå. Ektefellerelasjonen skal bli sterkere når andre bånd blir løsere.

Dette vennskaps-, partnerskaps- og fellesskapsaspektet er helt grunnleggende i en kristen forståelse av ekteskapet, og dette er aspekter som kan realiseres akkurat like godt innenfor en samkjønnet relasjon som i et heterofilt forhold.

Fortsett å lese «Om debatten etter det utålmodige innlegget i avisa.»

Om å være utålmodig i avisa

Følgende kronikk har vært publisert på Aftenpostens nettsider, i Avisa Nordland 31.10.2013 og (i noe forkortet utgave) i Vårt Land 01.11.2013. Innlegget ligger også ute på min profil på Verdidebatt.no.

Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!

Bispemøtets flertall uttalte: Det finnes ingen læremessige hindre for full kirkelig aksept av homofilt samliv. Så sa de noe helt annet.

Etter bispemøtet i uke 42 var vi mange som trodde veien var ryddet for ny og inkluderende vigselsliturgi. Det var før flertallsbiskopene søkte å “finne en løsning som er mest mulig samlende”, samt å “skape liturgisk orden” og konkluderte med at Kirkemøtet bør nøye seg med å vedta inkluderende liturgi i kategorien Forbønn for borgerlig inngått ekteskap.

Noen av oss sitter forvirra tilbake.

Fortsett å lese «Om å være utålmodig i avisa»

Om rapporten fra Den norske kirkes samlivsetiske utvalg

Denne bloggposten kommer en uke for sent. Mea culpa.

Den norske kirkes samlivsetiske utvalg leverte mandag endelig sin rapport, noe sånt som et år på overtid. Noen av oss har som kjent ventet utålmodig på at utvalget skulle konkludere. Ikke har vi vært helt sikre på hva konklusjonene ville bli heller.

Heldigvis viser det seg at ventetiden har båret søte frukter. Preses Helga leverte dette flotte innlegget samme dag som rapporten ble offentlig, og hun har flertallet i utvalget med seg i konklusjonen om at Den norske kirke bør vedta liturgier for formalisering av likekjønnet samliv. I dagens situasjon vil det si vigsel av likekjønnede par.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Harald Hegstad (MF og Oslo bispedømmeråd) etterlyser en tydeligere drøfting av kirkas ekteskapssyn (dersom noe slikt finnes i entall). Dag Øyvind Østereng (Carissimi) mener utvalget ikke har svart på oppgaven de ble satt til å besvare. Og Jon Kvalbein (NLM) vil melde seg ut av Den norske kirke dersom utvalgets innstilling blir tatt til følge.

Hva jeg mener er jo godt kjent for lesere av denne bloggen. Jeg ser ingen grunn til å gå nye runder med argumentene; jeg har konkludert og levert mine bidrag videre, først og fremst i form av underskrifter og tilhørende refleksjoner som ble oversendt utvalget mens dette fortsatt var in progress. Det vil sikkert bli debatt, det vil sikkert bli nye runder med gamle argumenter. Men jeg håper Kirkeråd og Kirkemøte vil følge opp de gode signalene i utvalgsrapporten.

Fortsett å lese «Om rapporten fra Den norske kirkes samlivsetiske utvalg»

Om å si «Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap» (ii)

Følgende avisinnlegg er i dag oversendt flere avisredaksjoner landet over, sammen med en kortere pressemelding:

Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!

Den norske kirke (Dnk) har i mange år debattert homofili, homofilt samliv og likekjønnet ekteskap. Debatten har foregått på mange nivåer: I prestekollegiene, ved fakultetene, blant biskopene, i lærenemd og på kirkemøte. Ikke minst har samtalen gått blant kirkefolk flest.

Parallelt med den kirkelige samtalen har kirkas praksis vært i endring. Allerede i 1995 kom uttalelser fra Dnks biskoper som slo fast at homofilidebatten ikke var kirkesplittende. Siden 1999 har offentlig samlevende homofile innehatt vigslede stillinger i Dnk, i fullt sakramentalt fellesskap. De siste årene har mange prester utført forbønnshandlinger for likekjønnede par i kirker over hele landet, flere steder med uttalt støtte fra prost og biskop.

Homofilt samliv er rett og slett ikke et problem for kirka lenger. Ikke alle vil være enige i den påstanden, men vi er mange nok som mener det til at det er sant likevel – der vi er.

Men et viktig stykke arbeid gjenstår. I den nye ekteskapsloven står det i §16: «Et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet.»

Vår gjeldende vigselsliturgi tar ikke høyde for denne situasjonen. Vi trenger en avklaring, og det raskt. Den diskrimineringen vi er bundet til i dag, gir oss som kirkefellesskap et stadig voksende troverdighetsproblem. Det er grenser for hvor lenge vi kan tale med to tunger.

Vi som står som underskrivere av dette innlegget har alle erfaringer med å møte likekjønnede par som ønsker å gifte seg i kirka. Vi regner med at det ikke er vanskelig å forstå hvor tungt det er å være bundet til å avvise mennesker man gjerne skulle tatt imot. Det paradoksale i situasjonen er at Dnks offisielle uttalelser om saken slår fast at det i kirka finnes to likestillte syn på homofilt samliv, mens praksis bare tilrettelegger lovlig liturgi for det ene av disse synene. Samvittighetsfrihet er et honnørord i den kirkelige debatten, men i praksis er dette en frihet som kun den konservative fløyen får nyte godt av.

I 2010 ble det opprettet et utvalg som skulle «utrede premisser for en kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning» for Dnk. Dette utvalget jobber nå på overtid, og vi er mange som er utålmodige. Forrige ukes uttalelse fra preses Helga Byfuglien om utvalgets arbeid var på mange måter skuffende, idet hun åpnet opp for at arbeidet med ny vigselsliturgi kan bli avvist.

Den teologiske debatten om temaet har allerede pågått lenge, og den videre samtalen må nødvendigvis føres på andre arenaer enn i avisspaltene. Vi vil likevel si at for oss er det uforståelig at prester og teologer som stilte seg positive til parterskapsinstitusjonen ikke skal kunne akseptere likekjønnet ekteskap som en ordning som er verdt kirkas håndslag, forbønn og velsignelse. Som kirke kan vi ikke aktivt forme detaljer i norsk ekteskapslovgivning. Men vi kan aktivt forme hvordan vi ser og møter mennesker.

Det er ingen grunn til nøling. Tiden er inne. Ja, mer enn det: Tiden er overmoden! Vi trenger en vigselsliturgi som ivaretar alle par, både likekjønnede og ulikekjønnede!

Svenska Kyrkan klarte det i 2009. Den Danske Folkekirke kom etter i 2012. Liturgiforslagene ligger der, både her hjemme på berget og i våre søsterkirker. Det å lage en ny liturgi er strengt tatt ingen vanskelig sak, dersom viljen er der.

Vi har valgt å sette ord på vårt engasjement gjennom et opprop. Vi ønsker at så mange som mulig av kirkas ansatte og valgte medlemmer, sammen med mange, mange flere, setter sitt navn under oppropet. Tiden er inne for å synliggjøre at vi finnes, og at vi er utålmodige. Ny vigselsliturgi – NÅ!

Gå inn på underskrift.no og signer oppropet Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!

Maren Ninni Arnesdatter Lockertsen
(kapellan II i Sør-Varanger menighet)
Harald Hauge
(sokneprest i Brekken og Glåmos)
Thore Wiig Andersen
(kapellan Øyestad sokn)

Direktelenke til underskriftskampanjen er fortsatt http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=4056. I skrivende stund har kampanjen støtte fra 1.190 underskrivere. Mange av disse er prester.

Om et flammende engasjement

Temperaturen i kirkevalgkampen er stigende. Det liker jeg.

Følgende annonse har stått på trykk i en del publikasjoner de siste dagene:

Det er nettverket www.morfarbarn.no som står bak annonsen. Den brennende kirken på bildet er Våler kirke som ble flammenes rov i mai ’09. Annonsen nevner «farløshet» og «morløshet». Jeg vet ikke hvordan andre reagerer på virkemidlene, men for min del er det et annet løshet-ord som popper opp i bevisstheten når jeg ser annonsen. Det begynner på «smak».

Men, som sagt, temperatur i valgkampen er ikke dumt. De som ikke synes nevnte nettsted frister til besøk, kan jo legge veien innom rausfolkekirke.no eller (kanskje aller helst) kirkevalg.no i stedet.

Uansett ståsted oppfordres du med dette til å bruke stemmeretten din, både i sivilsamfunnet og i kirka. Demokrati er viktige saker, og i år kjennes det viktigere enn på lenge.

Om urett

Det har gått et homoliberalt skred på MF de siste ti årene, etter at Jan-Olav Henriksen som første MF-professor gikk ut offentlig med støtte til homofilt samliv.

For de av oss som studerte ved nevnte institusjon på den tiden da Henriksen-saken rullet og gikk, kommer ikke dette akkurat som noen overraskelse. Men at dette nå blir offentlig kjent gjør jo at jeg med enda større stolthet kan bekrefte at jeg har mine eksamenspapirer fra Englefabrikken.

Jeg havnet i en interessant samtale om temaet på Facebook her om dagen, på profilen til en bekjent av meg som er uenig med meg i homosaken. Han nevnte de aktuelle VL-artiklene om MFs teologiske utvikling, og jeg postet følgende kommentar:

Det har vært interessant lesning. Og oppmuntrende. Ting har gått raskere enn jeg turde å håpe på. 😉

Hvorpå en tredje kar ganske raskt var frampå med følgende replikk:

Kjærligheten gleder seg ikke over uretten. (1. Kor 13, 6)

Jeg ble sittende og tenke litt over denne replikkvekslingen. Men ikke lenge. Så skrev jeg:

Så du mener «urett» er en passende betegnelse på livslangt, trofast samliv mellom to voksne, frivillige mennesker. Det er i beste fall interessant. Andre vil nok heller mene at det er krenkende mot de menneskene det gjelder. Jeg for min del synes at du, med slik lettvint bibelteksting, gjør dine medmennesker urett.

Eksempelet er illustrerende for hvor lett bibelsitater kan brukes til å stemple mennesker. For meg er det også en viktig påminnelse om hvordan min egen horisont har flyttet seg de siste ti-femten årene. Det var en gang da jeg ikke ville hevet et øyebryn over slik argumentasjon. Nå kaller jeg det «urett». Det er en slags stempling, det også, men jeg gjemmer meg i hvert fall ikke bare bak løsrevne bibelvers. Ting kjennes både ærligere og bedre på den måten.

Om Carissimisaken (men ikke av meg)

Jeg forsøker å forme noen sånn-omtrentlig-balanserte kommentar-strøtanker om Carissimi-kollisjonen i Stavanger bispedømme, men det er ikke bare enkelt. Ikke minst når TV-bildene fra Japan er såpass sterke om dagen.

Derfor nøyer jeg i denne omgang med å gjengi et innlegg av Rolf Berg (Vårt Land fredag 11. mars 2011, s.41) som kommenterer den aktuelle sak. Det er ikke spesielt balansert, neivel, men mannen har noen utmerkede poeng likevel.

Om nytt på nytt

Lokalavisa for Fjellregionen, Arbeidets Rett, har av en eller annen grunn bestemt seg for å lage et oppslag om Åpen Kirkegruppes liste over prester som sier ja til å utføre forbønns- og velsignelseshandlinger for homofile par. Etter det jeg har rukket å få med meg (via kirken.no’s nyhetstjeneste) har det vært lignende oppslag i flere lokalaviser i dag. Noen har gjort et PR-framstøt her, tror jeg, og jeg tror kanskje til og med jeg vet hvem.

Retten har i alle fall funnet ut at jeg er den eneste presten i Fjellregionen som står på lista. Funnet har de slått opp slik. Avisa har ikke snakket med meg i forkant av oppslaget. Bildet er et arkivfoto. Dersom jeg ikke husker helt feil er det tatt i forbindelse med kirkestengingshelga i august 2008, og jeg var i ferd med å lukke kirkeporten idet bildet ble tatt; der har du dagens paradoks.

Nå blir det spennende å se om det står noe mer i papir-Retten i morgen.

Jeg valgte å lenke til saken på min Facebook-profil, og siden har det strømmet på med støtteerklæringer og gode ord. Det varmer så klart. Samtidig har flere etterlyst den kommentaren som jeg aldri fikk gitt til avisa.

For den som har fulgt denne bloggen en stund er jo ikke Rettens oppslag noen nyhet i det hele tatt. Men jeg må vel erkjenne at ikke alle mennesker jeg omgås nileser alt jeg skriver her. Derfor velger jeg nå å legge ut lenker til noen gamle «homoinnlegg» her, for å gi eventuelle interesserte et innblikk i hva jeg har tenkt og tenker om den aktuelle saken.

  • Hovedtrekkene i hvordan jeg tenker rundt dette med kirke, teologi og homofilt samliv finner du i innlegget Om homofilisaken.
  • For en relativt grundig presentasjon av hvordan jeg tenker rundt forholdet mellom kirka og Bibelen samt rundt det å lese vriene bibelstekster når livserfaring og tradisjonell teologi ikke går helt i takt, se innlegget Om bibelsyn.
  • For en (altfor) detaljert gjennomgang av mine tankesprang rundt den nye ekteskapsloven, se serien på fire innlegg om ekteskap anno 2008: I (Utgangspunktet), II (Partnerskap/ekteskap), III (Barna) og IV (Kirka).
  • For en presentasjon av noe av arbeidet i Nettverk for likeverdig samliv, sjekk posten Om likeverdig samliv.
  • For noen flere tanker rundt den hellige treennigheten mor/far/barn, se posten Om far VS de andre.
  • For mine nyeste tanker knyttet til støyen rundt forbønn og velsignelse for homofile par i kirka vår, se posten Om å skille mellom forbønn og velsignelse.

Mange av innleggene er nokså lange. Så for den som ikke orker tanken på å lese alt kommer kortversjonen av min posisjon her:

Noen mennesker er homofile. De har ikke valgt dette selv. Om deres identitet er et resultat av arv eller miljø endrer ikke på det fundamentale faktum at homofile opplever sin identitet som noe gitt. I den grad jeg er gitt å veilede homofile mennesker i deres kamp for å leve etisk, vil jeg derfor holde fram de samme idealer for dem som for alle andre: Å kjempe for trofasthet, forpliktelse og gjensidighet med utgangspunkt i de gitte livsvilkår. Dette betyr at jeg anerkjenner homofilt samliv som godt og rett for homofile på samme måte som jeg anerkjenner heterofilt samliv som godt og rett for heterofile.

Bibelen inneholder flere tekster som er sterkt kritiske til homofilt samliv. Paulus vurderer homofili som et symptom på menneskehetens bortvendthet fra Gud. Jeg klarer ikke følge Paulus helt til hans konklusjon på dette området. En del av prosjektet å lese Bibelen kan komme til å innebære at man må være kritisk til enkelte teksters intensjon – for troens, håpets og kjærlighetens skyld. Jeg har gode venner som kombinerer en dyp og trygg kristen tro med en trygg homofil identitet, og jeg kan ikke forstå at det skal være noe moralsk høyverdig i å problematisere dette. På dette området har jeg latt erfaringen lede meg til lese vanskelige bibeltekster på nye måter.

Tidligere hadde homofilt samliv merkelappen «partnerskap». Nå kalles det «ekteskap». Jeg er ikke veldig opptatt av disse merkelappene. Det er selve samlivet jeg er opptatt av. De aktuelle samlivene gjennomgikk ingen radikal endring selv om de fikk nytt navn. Det framstår for meg som fullstendig absurd å mene at partnerskap var OK kristelig-etisk sett mens likekjønnet ekteskap ikke er det. Ekteskapskategorien kan derfor etter mitt skjønn fint favne videre enn den tradisjonelt har gjort, selv om dette betyr at språket har blitt litt mindre presist enn det var, og selv om ikke hele den nye ekteskapforståelsen er fullt ut kompatibel med alle sider av det tradisjonelle bibelspråket.

Per i dag har Den norske kirke ingen liturgi til bruk ved likekjønnede ekteskapsinngåelser. Jeg ønsker at Kirkemøtet skal vedta en slik liturgi snarest mulig, jeg vil gjerne arbeide for et slikt vedtak og jeg kommer til å benytte en slik liturgi med glede den dagen den foreligger. I mellomtiden ber jeg for alle par som måtte ønske det, og velsigner alt som er godt og verdt å velsigne. For eksempel helt vanlige mennesker som kjemper for å få til sine helt vanlige samliv.

Til slutt: Jeg har enkelte betenkeligheter knyttet til deler av den nye samlivslovgivningen. Det gjelder først og fremst på de områdene som har med barn å gjøre. Samtidig er jeg smertelig klar over at kirka bærer på en vond arv hva gjelder dette med barn og samlivskategorier. Det er ikke så mange årene siden begrepet «uekte barn» var vanlig i kirka. Jeg tenker at kirka må bestrebe seg på å møte barn og deres foreldre med budskapet om at barn er en velsignelse, og at kirkefellesskapet skal ta imot alle barn uten forbehold og kategoriseringsbehov (á la «donorbarn»). Det må være det primære. Og jeg har vondt for å se at det at homofile par får adoptere eller ta vare på barn er et «svik mot barna». Virkelig.

Sånn. Det var dagens nytt på nytt. Ha en riktig god kveld!