Om nattverddeltagelse

I vår kirke har vi to sakramenter: Dåp og nattverd. De aller fleste av våre medlemmer bærer sine barn til dåpen. Det er flott! Men kun et fåtall deltar i nattverdfeiringen i gudstjenestene våre. Det er ikke like flott.

Hvis en spør folk hvorfor de ikke deltar i nattverden får en gjerne høre at det skyldes at man tror at det kreves et ekstra sterkt personlig trosengasjement for at man skal kunne gå til alters. Man må være «personlig kristen» eller noe i den duren. (Nå har jeg aldri helt skjønt hva som karakteriserer en upersonlig kristen, men det er en helt annen diskusjon.)

Jeg kan skjønne hvorfor denne typer forestillinger har festet seg ute blant kirkas fotfolk, men det betyr ikke at jeg synes noe om disse forestillingene. Dåpen og nattverden formidler det samme: De er nådemidler som for-midler Guds nåde (og som gjennom dette gir oss en for-smak på evigheten). Dåp og nattverd er ikke premier som deles ut som belønning for vel utført trosliv, de er gaver som utgjør forutsetningen for et slikt trosliv. Tro handler om tillit. Jeg tror at Gud kjenner oss så godt at han vet at det er lettere for oss mennesker å sette vår tillit til det vi ser og erfarer konkret. I dåpen og nattverden rekker derfor Gud oss sin nåde på en så konkret måte at vi får noe synlig å forholde oss til. Nådemidlene skal først og fremst skape tro, ikke besegle eller bekrefte den troen vi kan framprodusere av oss selv.*

I en diskusjon om hvem som kan gå til nattverd er derfor ikke spørsmålet «Hvem fortjener det?» men derimot «Hvem åpner for muligheten for å tro?»

Enhver som bærer sitt barn til dåpen og ethvert døpt barn(!) er dermed kvalifisert til å delta i nattverdfeiringen. Dette må kirka tydeligvis bli mye flinkere til å formidle. Kanskje folk flest også må være villige til å dekonstruere noen overleverte fortolkninger av hvem nattverden er for.

—–

*) En slik tro vil fort kunne vise seg å være tro på egne forestillingers fortreffelighet, altså en tro som dypest sett retter seg mot noe i meg selv og ikke mot Gud som skulle være troens objekt.

Om ekteskap, kirke og annerledeshet

Min forrige post handlet om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven som er på trappene. Nå er loven riktignok ikke vedtatt ennå, men mye tyder vel på at den vil bli det når den i nær framtid legges fram for Stortinget.

Avisen Vårt Land holder oss oppdatert på de kirkelige reaksjoner på lovforslaget. De spriker – noe mer enn forventet. Tidligere har samtlige biskoper i Den norske kirke, uavhengig av syn på homofilt samliv, vært grunnleggende skeptiske til tanken om homofile «ekteskap». Nå er bispekollegiet noe delt. Samtidig er forventningene til kirken fra det politiske miljøet samstemte og klare: Kirken må åpne for vielse av homofile par, og det så snart som mulig. Helst i går…

Så langt jeg har kunnet registrere er SV det eneste partiet som har foreslått at det skal pålegges kirken å åpne for slike vielser. Hvordan partiet greier å kombinere dette med sitt standpunkt i statskirkespørsmålet er mer enn jeg kan begripe. SV tenker ellers svært ryddig og prinsipielt i spørsmål som har med stat og kirke å gjøre, men her har de rotet seg inn i en tankerekke som bringer tankene hen til forholdene i totalitære stater vi ikke vil identifisere oss med (for å parafrasere et mye brukt slagord i stat/kirke-debatten).

Det er uansett ikke Stortinget eller de politiske partiene som vedtar liturgier for kirkelig bruk, det er det kirkemøtet som gjør; den myndigheten er delegert kirkemøtet fra kongen i statsråd. Så her er det – enten SV liker det eller ikke – «kirken selv»* som bestemmer. Hva som blir utfallet der er vanskelig å spå, men kirken vil nok uansett ikke ligge i forkant av lovgivningen men heller respondere på de nye samfunnsmessige rammefaktorene som eventuelt måtte oppstå. Jeg ser nok for meg at det hadde vært lettere for kirken å respondere positivt på en felles samlivslovgivning som integrerte både ekteskap og partnerskap under samme lovmessige overbygg, så å si, men dette ser ikke ut til å være radikalt nok for den sittende regjering – målet ser ut til å være nettopp å fjerne «partnerskap»-betegnelsen på bekostning av presisjonsnivået i «ekteskap»-betegnelsen (se min forrige post for detaljer).

Samtidig melder Aftenposten at jurister finner det problematisk at samboere ikke har de samme juridiske rettigheter som gifte, og at man ønsker å endre lovgivningen slik at samboere og ektefolk likestilles. Da kan man jo spørre seg: What’s all the fuss about? Hvorfor er det så om å gjøre for homofile å få gifte seg når «folk flest» helst vil være samboere i stedet, i hvert fall en stund først, om enn med de samme rettighetene som gifte?

En mulig løsning kunne være å regulere alle samlivsformer innenfor en felles, standard lovgivning og fokusere mer på rettigheter og plikter enn på betegnelser. Men da er vi på en måte tilbake til utgangspunktet: Det var den statusen ekteskapet en gang hadde, og det var den ordenen man brøt med da samboerskapet ble eksperimentert fram. Hvis nå samboerskapet blir så likt ekteskapet at det bare er betegnelsen som er ulik, da trenger vi ikke «samboerskap»-betegnelsen lenger – eller? Men – nå møter jeg meg selv i døra, på et vis – trenger vi da å skille mellom homofile og heterofile samlivsformer, i betegnelsene? Det måtte i så fall være for å understreke karakteren av annerledeshet som ethvert homofil samliv vil være i forhold til det heterofile.

Så da er det kanskje dette saken egentlig handler om: De homofiles aversjon mot å bli betegnet som annerledes? Enda annerledeshet ikke nødvendigvis trenger å være en negativ (eller diskriminerende) betegnelse.

—–

*) …i den grad kirkemøtet og «kirken selv» er mer eller mindre samsvarende størrelser; det er vel et spørsmål både om definisjonsrett og om øynene som ser.

Om biskoper og mordere

I serien Finn 12 feil ved biskop Kvarme har avisene de siste dagene opplyst oss om at bispen og hans frue har spist middag med to mennesker som godtfolk flest anser for å være særs grove syndere, nemlig det trippeldrapsdømte ekteparet Orderud. Dette har tydeligvis falt mange tungt for brystet; enkelte har gitt uttrykk for at det å nekte homofile partnere prestejobb samtidig som man dinerer med drapsdømte kvalifiserer til finalerunden i norgesmesterskap i dobbeltmoral. Ingjerd Kvarme er kriminolog og har lenge vært engasjert i Veronica og Per Orderuds sak – hun mener de to er uskyldig dømt. Det har hun selvsagt full rett til å mene. Hva hennes mann (som ikke er kriminolog, ei heller kriminell) mener om saken, se, det vet jeg ikke.

Hylekoret mot Oslo-biskop Kvarme begynner å nå farlig mange decibel nå. Hva om han hadde nektet å spise middag med Veronica og Per og så hadde informert Dagbladet om sin beslutning – hadde det gjort ham mer populær, tro? Linken til den pågående homofilisamtalen (eller krangelen om du vil) i kirka er også i overkant søkt. Jeg har ikke registrert at Ole Christian Kvarme har nektet å spise middag med en eneste homofil, enten han eller hun har søkt prestejobb eller ikke, og jeg har ikke sett noe sted at han har tilbudt Per eller Veronica Orderud noen vigslet stilling i Oslo bispedømme heller.

– Han er en utrolig sympatisk fyr. Helt feil framstilt i media. Der har vi noe felles, sier Veronica Orderud om biskopen til Magasinet Dagbladet. Jeg tror ikke man trenger å være enig i biskopens håndtering av de siste tiders homostorm i Oslokirken for å se at hun har et poeng.

Om farger på TV

Det er enkelte TV-program jeg aldri tar meg bryet med å se. Hotell Cæsar, for eksempel. Men her en dag kom jeg i skade for å ha TV2 stående på i bakgrunnen en stund, og oppdaget plutselig at jeg befant meg i en begravelse sammen med en karakter fra den akk så populære såpen. I Vålerenga kjerke, mener jeg det var. Presten var ukjent. Skuespiller, etter alt å dømme. Han bar alba og hvit stola i begravelsen.

For en stund siden så jeg en annen skuespillerprest, jeg tror det var i serien Seks som oss. Da var det en vielse (med barnedåp) som var settingen, etter det jeg oppfattet. Der bar presten fiolett stola.

Nå hadde det kanskje ikke kostet TV2 så veldig mange kronene å kvalitetssikret dette med kirkeårsfargene littegranne bedre, slik at de kunne fått dette til riktig: Den liturgiske fargen ved begravelse er fiolett, den liturgiske fargen ved vielse er hvit. Alltid. Aldri omvendt. Begravelse er ikke fest, vielse er ikke en faste- eller sørgehøytid. Så fryktelig vanskelig er det ikke.

Men det er visst bare prester som er opptatt av sånt og lar seg irritere av det.

PS: Vi befinner oss forresten i en hvit periode i kirkeåret nå. Dersom noen lurer.

Om Norsk luthersk misjonssamba

Av og til leser man ting i avisa som virkelig setter livet i perspektiv. Og av og til er det tilsynelatende små saker som skaper følelsen av slik eksistensiell avislesning.

Her om dagen leste jeg i Vårt Land at NLM og Kvitsund gymnas har havnet i klinsj med Nissedal menighet av Den norske kirke. Bakgrunnen for uenigheten er at menigheten har fått en kvinnelig prest, og slike kan ikke NLM-ere samarbeide med. Dermed har skolekoret signalisert at de ikke lenger vil delta med korsang på gudstjeneste i Nissedal kyrkje, slik de har gjort regelmessig de siste årene. Soknerådet har henvendt seg til NLM sentralt for om mulig å få støtte til å få samarbeidet igang igjen, men den muligheten avvises ganske kontant av informasjonsleder Ottosen. Det lengste han ser for seg at Kvitsund kan strekke seg er et spesialarrangement som legges til det lokale bedehuset, evt. at den kvinnelige presten holdes utenfor de aktuelle gudstjenestene. Dette svaret er vel neppe så diplomatisk som soknerådet håpet.

Grunnen til at denne artikkelen ble såpass sterk lesning for meg er at jeg vet at for ti år siden ville jeg forsvart NLMs tenkerekke fullt ut. I dag opplever jeg den bare som provoserende. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor mye man kan forandre seg i løpet av et lite liv.

Vi mennesker har en omsikftende identitet. Livsfortellingen vår skrives hele tiden, og vi må stadig integrere nye erfaringer i det identitetsbyggende prosjektet vårt. Et slikt prosjekt fordrer en viss frihet som rammeverk, slik at vi skal slippe at byggingen kontinuerlig tynges av angst for å gjøre feil. Det er sannelig godt at den rammen vi opererer innenfor heter nåde.