Om kjærlighetsdagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.2.2021

Kommende søndag er en dobbel merkedag. Det er både fastelavnssøndag og valentinsdag på en og samme dag. Dermed skulle det ikke mangle på grunner til å feire og markere dagen.

Valentinsdagen har en sammensatt bakgrunnshistorie. Vi skal ikke nøste opp alle de mulige og umulige historietrådene her og nå. Men siden dette er en prestespalte, tør jeg nevne at 14. februar historisk er minnedag for helgenen Valentin, eller Valentinus på latin.

Vi har overlevert flere ulike fortellinger om Valentins liv. Han skal ha vært en geistlig som levde i det tredje århundre og kom i konflikt med den daværende romerske keiseren. Valentin forrettet vielser for keiserens soldatrekrutter og prekte dem inn i kristentroen. Dette var en form for pasifistisk motstandsarbeid. Gifte menn ble ikke sendt ut som soldater; profesjonelle romerske soldater skulle ikke ha familie, og kristne nektet ofte å gjøre soldattjeneste. På denne måten saboterte biskop Valentin keiserens militære ambisjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Valentin ble arrestert, dømt til døden og henrettet den 14. februar. Før han ble drept, helbredet han datteren til fangevokteren sin, som var syk. Og så skrev han et brev til henne, og undertegnet med de etter hvert udødelige siste ord: «…fra din Valentin». Slik lyder legenden. Den forteller oss altså at Valentin sto i kjærlighetens tjeneste, mot dødens krefter, helt til sine dagers ende. Derfor er han er martyr, et vitne, for troen, og opptrer som skytshelgen for forelskede, samt for birøktere og folk som lider av epilepsi(!).

Nettopp kjærligheten er verdt å løfte fram også i en spalte som denne. Ikke bare den romantiske kjærligheten, selv om den er viktig nok – det tror jeg vi kjenner på, mange av oss, at det er godt med en merkedag for den. Lykkelig er den som kan se tilbake på mange år, førti år, femti år, seksti år med slike merkedager, i gode og onde dager.

Men selv om denne romantiske kjærligheten absolutt er verdt en fest, skal vi ikke glemme at kjærligheten er så mye mer. Den er vennskap, den er gode ord til en som er nedtrykt, den er tålmodighet med den som sliter. Kjærligheten er klesvask og husstell, matlaging og snekring, snømåking og nattevåk. Vi blir båret av kjærligheten den dagen vi blir født, og vi bæres ut med kjærlighet når vi legges i kiste.

Her, i tida, spinner vi rundt hverandre i det enorme rommet. Universet har vært her i fjorten milliarder år. Kloden vi står på kan vise til noe over fire milliarder års historie, og livet har eksistert nesten like lenge. Generasjon for generasjon, trinn for trinn, har vi utviklet oss til det vi er i dag. Det er et uendelig hav av tid, og våre dager er som et lysglimt i evigheten. Men nettopp disse dagene er fylt med kjærlighet. Så godt det er, at vi får leve! Så godt det er, at vi får være der for hverandre.

Hvor kommer kjærligheten fra? Vi ble båret av noen som også en gang ble båret. Vi ble elsket av noen som hadde lært å elske av andre. Slik kan vi føre historien om kjærligheten tilbake, generasjon for generasjon. Men til slutt står vi der og spør: Hvor er kilden? Hvor begynte det hele? Og så begynner tilbedelsen, og mysteriet.

Jeg hører med blant dem som bekjenner at Gud er kjærlighetens kilde. Gud vil livet, og Gud vil kjærligheten. Gud yter motstand mot døden og alle dødens venner, og Gud har tenkt å få siste ordet. Og det skal være et ord om kjærlighet.

Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.  

Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om Checkin i kirka

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 17.12.2020

«Så gjør vi så når til kirke vi går!» Slik lyder ei tekstlinje fra en kjent og kjær julesang, for ikke å si julelek. Og hvordan gjør man så når man går til kirke? På Røros trenger en i grunnen ikke legge så veldig vidløftige planer. Det er bare å hive på seg jakka når man hører kirkeklokkene kalle og rusle av gårde, enten man går samme med noen som man eventuelt holder i handa eller ikke. Kirkerommet er stort, og det rommer alle som vil, også om de kommer et minutt eller to for seint.

Men i år er det ikke slik. Dersom du tenker deg til kirka i jula i år, dette merkelige året 2020, da må du gjøre noen forberedelser av det digitale slaget. I år har vi nemlig tatt i bruk det elektroniske påmeldingssystemet Checkin. Her får du oppskriften på hvordan du skal gå fram.

Først et lite tilbakeblikk til forrige prestepreikspalte, den som sto på trykk for to uker siden. Det som står der, er fortsatt sant: Det blir ingen julaftensgudstjeneste i Røros kirke i år. Menighetsrådet arbeider imidlertid med å få satt opp en stor julekrybbe utenfor kirka. Det blir mulig å besøke den i dagene fram til og inn i julehøytiden, og julaften kommer vi til å spille julemusikk utenfor kirkedøra og forsøke å skape fin stemning for dem som legger veien forbi. Ved de tre andre kirkene i fellesrådsområdet, altså Glåmos, Hitterdal og Brekken, blir det utendørsgudstjenester på kirketrappa til vanlig julaftensgudstjenstetid, henholdsvis 13:00, 14:30 og 16:00. Ta med deg en lapp med navn og kontaktinfo, lever denne ved inngangen til det oppsatte uteområdet og ta del i julefeiringen 2020, du også. Og fra Røros kirke kan du altså se et julaftensprogram på Arbeidets Retts nettsider; dette legges ut klokka 16:00 julaften, og kan sees av alle som vil, både med en gang og senere.

Men tilbake til Checkin-systemet. Juledag blir det nemlig gudstjenester i Røros kirke. Ja, faktisk, gudstjenester i flertall. Vi feirer to juledagsmesser, en klokka 11:00 og en klokka 12:30. Det er plass til 50 i kirka på hver av gudstjenestene. Det betyr at vi må ha forhåndspåmelding. Og det er der det elektroniske påmeldingssystemet kommer inn.

For å sikre deg plass i kirka juledagen, går du rett og slett til nettsiden checkin.no. Når du åpner den, ser du et søkevindu midt på sida. «Søk på navn, arrangør eller sted» står det der. I søkefeltet skriver du «Røros kirke» og trykker på den gule «Søk»-knappen til høyre. Da vil det komme opp to arrangement du kan klikke deg inn på, en juledagsgudstjeneste klokka 11:00 og en juledagsgudstjeneste klokka 12:30. Velg det tidspunktet du ønsker deg. Så kan du bestille billetter. Disse er gratis, men du må altså bestille plassbillett. Du blir bedt om å oppgi kontaktinfo, og så er du inne. Billetten kan du skrive ut hjemme, eller du kan ta den med deg og vise fram på din telefon. Du får billetten tilsendt både som e-postvedlegg og pr. SMS.

Billettene legges ut 20. desember (4. søndag i advent) klokka 18:00. Dersom du har lyst til å delta i messen juledag, er det nok lurt å være raskt ute med å sikre seg billett. Hundre plasser fordelt over to gudstjenester er ikke veldig mye. Men vi håper og tror det skal være nok til å dekke i hvert fall noe av etterspørselen.

Når så juledagen kommer, er det bare å ta med seg billetten og rusle til kirke. Vær gjerne på plass ti-femten minutter før gudstjenesten begynner. Det blir fint å ønske hverandre god jul, ansikt til ansikt, selv i dette underlige året da selv ikke kirkebenker er fastmonterte nok. 

Om jul versjon 2020

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 3.12.2020

«Det var ikke rom for dem i herberget.» Slik lyder juleevangeliets ord, og slik ser det ut til å bli for flere av oss i jula dette året. Ikke at vi ikke har et sted å bo, nødvendigvis, for det har tross alt de fleste av oss, enten det nå er et hus eller en hybel eller et karantenehotell. Men så var det kirkerommet. Hvor mange kan vi romme i disse rommene våre i år, egentlig?

Kirkefellesskapets fremste gjenstand har alltid vært kirkehuset. Vi har rom, sier vi, og vi har fortellingene og vi har symbolene og ritene. Når det trengs, kan vi alltid åpne kirkedørene og slippe inn de som ønsker å bruke rommet, alle som vil fortelle fortellingene sammen og legge til sine egne fortellinger. Det er hva kirka er og gjør, det er vår modus operandi. Det å miste rommet er en fundamental krise i all kirkelig virksomhet.

Kirkefellesskapet hos oss har fortsatt rommene. Men vi kan ikke fylle dem. Enn så lenge er det en øvre grense på femti personer som kan samles i kirkerom om gangen. Selv Bergstadens Ziir, som lett kan romme tusen mennesker, får ikke huse mer enn litt mer enn én person per kirkebenk for tida. Det har vært krevende ei god stund allerede, og nå er det snart jul. Etter julekonsertsesongen, da kirkebenkene vanligvis fylles opp kveld etter kveld og uke etter uke, kommer selve høydepunktet, høytiden. I løpet av juledøgnet er vi nesten to tusen mennesker som kommer sammen i kirkene, synger og ber og deler fortellingen som barnet som ble født i nattemørket, svøpt og lagt i en krybbe. Bare julaften i Røros kirke har de siste årene samlet rundt fjorten hundre mennesker, fordelt på to gudstjenester.

I år må vi feire tjueåtte gudstjenester i Ziiren om vi skal kunne gjøre det samme. Det sier seg selv at det ikke går. Selv ikke med all mulig velvilje og dugnadsånd fra menighetsråd og andre frivillige klarer vi å få dette til.

Så hva blir løsningen? Her er hva som skal skje:

Glåmos, Hitterdal og Brekken menigheter planlegger å feire julaften på samme tidspunkt som tidligere år. Hvilket vil si klokka 13:00 på Glåmos, 14:30 i Hitterdal og 16:00 i Brekken. Det som blir annerledes i år, er at gudstjenesten feires ute, på kirketrappa. Dørene åpnes inn til kirkerommet, men vi samles ute, der det blir lys og orgeltoner, fakler og julesang. Juleevangeliet skal lyde fra kirkedøra. Ute kan vi være mer enn femti. Det blir jul allikevel.

På Røros ser vi oss ikke i stand til å gjøre det på akkurat samme måte. Det er trangere innenfor kirkeporten i gata enn det er uti markom, og selv med to hundre per økt vil det måtte bli veldig mange juleandakter for at alle skal få sin dose juleevangelium. Vi har vurdert Malmplassen – mange som husker den magiske julekvelden 2009 har spurt om vi ikke kan gjøre det igjen – men landa på at det ikke løser utfordringen, det heller. Vi kan fortsatt ikke samles mer enn 200, dersom vi ikke setter opp et gigantisk amfi som kan deles i tre soner, og selv om det i teorien skulle være løsbart, kan vi fortsatt maks være 600. Fokus vil være på å stenge ute, ikke på å slippe inn. Og det er vel i grunnen det motsatte av juleevangeliet.

Løsningen blir den samme som i påsken: Vi lager TV-gudstjeneste. Sønvis skal spille, allsangen skal lyde, og du kan synge med i din egen stue. Presten skal lese juleevangeliet. Julaften forblir kirkedørene stengt, men kirkeklokkene skal ringe jula inn klokka fem, i år som alle andre år. Og første juledag feirer vi to juledagsmesser for til sammen inntil hundre personer. Da må vi ha forhåndspåmelding. Det vil vi annonsere nærmere etter hvert.

Skulle så juleunderet skje og vi får samles mer enn femti likevel, kan vi hive oss rundt og lage to julaftensgudstjenester i Ziiren. Det er nok ikke veldig sannsynlig. Men TV-jul blir det altså uansett. Du kan se den klokka 16, eller senere i opptak, akkurat når det passer deg.

Velsignet adventstid, og god jul når den tid kommer! Vi skal klare dette sammen, dette også.

PS: Da Bibelselskapet kom med ny bibeloversettelse i 2011, forsvant «herberget» ut av den norske oversettelsen. Nå heter det at «det fantes ikke husrom for dem». #hjerterom

Om stollek i kirkebenker

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.11.2020

I 2020 stiller vi spørsmål vi aldri har stilt før. For eksempel: Hvor fastmontert er en kirkebenk egentlig?

I uke 45 innførte regjeringen et nasjonalt forbud mot å samle mer enn 50 personer innendørs i lokaler uten «fastmonterte seter». Definisjonen på slike seter er at de, i tillegg til å være fastmonterte i gulvet, også skal ha en tydelig avgrensning, for eksempel et armlene, mellom sitteplassene, som i en kinosal eller et teateramfi. Hva så med kirkebenker? De er, i hvert fall i de fleste kirker, skrudd fast i golvet, men selv i benker hvor man har nummerert plasser er det ikke noen form for skille mellom sitteplassene. Dermed kan folk skli sidelengs på benkene, og koronameteren kan være vanskelig å overholde. Kirkene bruker dessuten primært til gudstjenester, og folk som møtes der kjenner gjerne hverandre fra før, noe som kan gjøre det enda mer krevende å unngå nærhet og sosialisering.

Jeg skal komme tilbake til det med gudstjenester. Men nå er det ikke først og fremst det som skjer søndags formiddag som har skapt oppstandelse(!) rundt omkring etter at kirkebenk-forskriften trådte i kraft. De sterkeste reaksjonene har kommet fra kulturaktører. Oppmuntret av signaler fra kulturministeren var mange nå godt i gang med å forberede førjulskonserter land og strand rundt, og flere hadde begynt å selge billetter til konserter med 200 deltakere.

Det er aldri noe særlig å måtte avlyse ting man har brukt tid og krefter på, ja, til og med lagt sjela si i og gledet seg til å dele med mange andre. Akkurat det har flere enn julekonsertmusikanter fått kjenne på i 2020. Men det er klart: Dette med julekonsertene svir ekstra mye for mange av oss. Den varme og gode julestemninga er et sårt tiltrengt produkt dette røffe året, og nå møter leverandørene uoverkommelige hindringer. I tillegg er naturligvis også økonomi en del av bildet her. Kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad anslo i et intervju i avisa Vårt Land tapet for Røros kirkes del til rundt 350.000 kroner. Og da er vi altså på utleiersida. Hvor mye artister kan tape på dette vil jeg ikke engang begynne å spekulere i.

Grensa på femti personer skaper problemer også for kirkelivet ellers, det være seg gudstjenester eller kirkelige handlinger som vigsel eller gravferd. Myten om de tomme kirkene er (dessverre) seigliva, men realitetene er at med plass til kun femti, møter vi som gjør tjeneste i kirka nå utfordringer hver eneste uke. Selv med to hundre som grense har vi slitt de siste ukene og månedene, og vi har flyttet dåpshandlinger ut i egne ekstragudstjenester, laget egne seremonier for femtiårskonfirmanter og kjørt på med sju konfirmasjonsgudstjenester på litt over 24 timer for å klare å få inn alle som vil til kirke på forsvarlig vis. Skjønt forsvarlig: Det er ikke tvil om at det er noe i dette med utglidninger på kirkebenker, og selv med salkart og plassreservasjoner har det krevd sin kirkevert å påse på at folk ikke har sittet nærmere hverandre enn de skulle på de benkene som har vært tilgjengelige i Ziiren. Siden mai har annenhver benk vært stengt og ute av bruk. Menighetsrådets medlemmer har blitt gode på benkevask, og vi har flere ganger sukket og ønsket oss mer effektive plassnummererings- og registreringssystemer. Nå må vi stenge av ytterligere, konsekvent feire dåp i separate gudstjenester og være tilbakeholdne med nattverdsfeiring, i tillegg til at vi (igjen) må legge enda strengere begrensninger på hvor mange som får ta det siste farvel i begravelser.

Koronasituasjonen tærer på oss alle sammen. Samtidig kan vi her på fjellet, i hvert fall enn så lenge, være glade for lavt smittetrykk. Vi puster og lever, både jeg som skriver dette og du som leser. Perspektiv har også noe å si, selv i spørsmål om graden av fasthet i kirkebenker.

Julekonserter eller ikke: Snart er det jul igjen. Jula er så visst ikke avlyst, selv om julebordet skulle bli det. På en eller annen måte skal juleevangeliet lyde fra kirkene i vårt nærmiljø, også i 2020. Detaljene får du på roroskirke.no og facebook.com/dennorskekirkeroros.

Om valg og labyrinter

Preken under Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke søndag 8. november 2020 (23. søndag i treenighetstiden, selvvalgt bibeltekst):

Røros kirke pyntet med bannere i Galtvort-husenes farger. Foto: Guril Bergersen (Arbeidets Rett)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus, i det fjerde kapittel:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.

Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Videre står det skrevet i det tjueandre kapittelet:

En lovkyndig spurte for å sette Jesus på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matteus 4:18-22 og 22:35-40)

Å ta gode valg – det kan være vanskelig. Den siste uka har mye handlet om valg. Først var det valg i USA. Noen av oss sov merkbart dårligere noen netter, så spente var vi på hvordan dette skulle gå. Så kom myndighetene i Norge på banen og tok noen valg for oss alle sammen i kampen mot koronaviruset. Lokalt måtte vi også ta noen valg, for eksempel om på hvilke måter vi skulle gjennomføre denne gudstjenesten. Dere som feirer dåp i dag, har tatt valg med hensyn til hvem som skal få være med på feiringa akkurat denne dagen.

Spørsmålet om hvordan en skal velge det som er rett, er et spørsmål som også har mye plass i bøkene om Harry Potter. I den andre boka i serien, Harry Potter og Mysteriekammeret, sier rektor Humlesnurr på et tidspunkt noen ord til Harry som har blitt stående som udødelige:

Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag er det fjerde gang vi feirer temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk. Vi har tatt for oss ei ny bok i serien for hver gang. I den fjerde boka om Harry Potter, Harry Potter og Ildbegeret, er nettopp valg og veivalg viktige tema. Der fortelles det om Tretrollmannsturneringen, en viktig hendelse i trollmannsverdenen, der tre hekser eller trollmenn fra tre ulike skoler for hekseri og trolldom møtes til trollmannstevling. En representant blir valgt fra hver skole, en fra Durmstrang, en fra Beauxbatons, og en fra Galtvort. Valget blir foretatt ved hjelp av et ildbeger, der mulige deltakere kan legge navnet sitt. På underlig vis blir Harry Potters navn også trukket ut av ildbegeret, som en fjerde forkjemper, selv om han er for ung til å delta og selv om han selv ikke har valgt å søke. Noen andre har tatt valget for ham, og han blir bundet av deres valg.

Underveis, i selve turneringen, skal de fire konkurrentene løse ulike krevende oppgaver. Der må de også foreta vanskelige valg underveis, noen av dem strategiske, andre av dem livsviktige.

Til slutt møtes de i den siste oppgaven: En labyrint. Labyrinten er mørk og vanskelig, og det lurer farer rundt hjørnene. Men som om ikke det var nok, så er labyrinten bygd opp av levende hekker, og disse forandrer form og fasong underveis slik at veien gjennom labyrinten endrer karakter. Det bygger opp en voldsom spenning mot slutten, og Harry blir utsatt for prøvelser han aldri selv ville valgt.

Når jeg leser om denne labyrinten, tenker jeg at den på mange måter kan være et godt bilde på hvor vanskelig livet kan være noen ganger.

Labyrinter har alltid fascinert mennesker, både de enkle og de mer forseggjorte utgavene. Folk har dekorert gulv og vegger med labyrint-motiver. Fra det gamle Hellas har vi bevart myten om Minotauren i Labyrinten på Knossos, halvt menneske og halvt okse, et uhyre som til slutt ble bekjempet av helten Thesevs med hjelp av Ariadne. Hun gav ham en tråd som han rullet ut bak seg mens han fant veien gjennom labyrinten, og slik ble han i stand til å finne veien tilbake.

Nå heter det seg at det å finne veien igjennom en labyrint egentlig ikke skal være så vanskelig, så lenge en har god tid. Det gjelder bare å alltid ta til venstre, uansett, og snu og gå tilbake når en møter en vegg. Da vil en komme gjennom labyrinten til slutt. Det vil si, du kan få samme effekt av å bare ta til høyre også, så lenge du er konsekvent. Men jeg har alltid tenkt at det er lettest å bare ta til venstre. Hjertet sitter jo på venstre side, som kjent.

Sånn er det jo ofte, både i livet og på papiret: Dersom man lager seg gode vaner, er konsekvent og tålmodig, da kan man få til mye. Og så hjelper det å ha med seg både hodet og hjertet.  

Sånn er det med oss for tida også. Vask hendene, sier vi. Host i albuekroken. Hold deg hjemme hvis du er syk. Ta hensyn, hold avstand. Vær tålmodige, så skal vi finne veien ut av dette sammen. Og det er sant. Det vil gå bra til slutt, det tror vi, selv om den labyrinten vi er inne i nå, er litt sånn som den Harry og de andre trollmannsforkjemperne må forsere: Den forandrer seg underveis. Den muterer, reglene forandrer seg. Men likevel: Dersom vi er tålmodige, og dersom vi samarbeider, og dersom vi viser omsorg for hverandre og tar hensyn til hverandre, da kan vi klare det meste. Det å være trofast og tålmodig er også et valg, og noen ganger forteller slike valg mer om oss og hvem vi egentlig er enn det evner og anlegg gjør.

Sitat, rektor Humlesnurr: Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag har jeg lest for dere en fortelling fra Matteusevangeliet i Bibelen. Det er en fortelling om mennesker som opplevde å bli kalt til å gå på en vei de aldri hadde gått på før: De skulle følge Jesus. De visste ikke hvor veien gikk hen. Hadde de visst det, ville de kanskje valgt annerledes. Men de turte, de satsa, de gikk av gårde sammen med denne fascinerende mannen fra Nasaret. «Følg meg!» sa han. Så gjorde de det. De ble hans disipler. Og i årene som fulgte, fortsatte de å følge ham. Uansett hvilke svinger labyrinten stilte overfor dem, tok de konsekvent til venstre, om vi kan si det slik. Jesus selv sa at uansett hva som skjedde, så skulle de huske to ting: De skulle elske Gud (av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand), og de skulle elske sin neste som seg selv. Og den leveregelen gav de videre, og den holdt de fast på, selv om det ble tøffe tak for dem senere. Etter det som er overlevert, ble de forfulgt for de de trodde på og måtte dø for sin tro, alle sammen.

Vi, da? Hva kan vi gjøre?

Vel, for det første så sier Jesus det samme til oss i dag også. «Følg meg!», sier han. Han sier det ved døpefonten, der han lover å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han sier det til oss gjennom dåpslyset som står og brenner på alteret, og som minner oss om at livet vårt har et evig mål hos Gud. Han taler til oss igjennom fortellingene i Bibelen, der vi leser om hvordan han møtte mennesker, inkluderte dem som var utenfor, helbredet de syke, trøsta dem som gråt. Det betyr jo at han også møter oss i alle de menneskene som kommer i vår vei, alle dem som vil oss noe. Og så har han lovet at han vil møte oss på slike stede og i slike stunder som dette, når vi synger sammen, ber sammen og deler brød og vin.

«Følg meg!» sier Jesus. Da skal vi finne veien gjennom livets mange svinger og vriene veivalg. Det krever både mot og guts noen ganger, for livet er ikke bare enkelt. Og det krever trofasthet og tålmodighet. Går vi feil, er det aldri for seint å innrømme feil, snu og prøve en annen vei. Og så skal vi huske ta til venstre-regelen: Kjærligheten til Gud og til medmenneskene skal være vårt lys og vår veiviser.  

Harry Potter-bøkene er fulle av små og store forbilde-fortellinger. Harry selv lar seg ikke stanse verken av drageprøver, labyrinter eller dueller med døde på kirkegårder. Midt i alt er det nettopp kjærligheten som holder ham fast i livet. Uten å spoile for mye, kan jeg jo si at i den fjerde boka spiller nettopp kjærligheten mellom Harry og hans nærmeste, hans foreldre, en nøkkelrolle for veien videre. Jeg er overbevist om at det er noe vi kan ta til oss her. Det viktigste vi kan gjøre, er å velge nestekjærligheten. Omsorgen. Fellesskapet.

En ting er at det kan ta oss igjennom koronakriser og vanskelige tider. Jeg tror det også kan gi oss litt mer himmel på jorda. Og akkurat det blir det vel aldri nok av, verken for magikere eller gomper.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om at en krise fortsatt er en krise

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.10.2020 under overskriften «En krise er (fortsatt) en krise»

Forrige prestepreik var viet det kinesiske ordet for krise, 危机. Jeg røsket i den populære påstanden om at ordet er satt sammen av tegnene for henholdsvis fare og mulighet, og reflekterte litt over at en krise noen ganger rett og slett bare er det: En krise.

Denne gangen blir jeg nødt til å røske litt i min egen tekst. For i en kort popularisering av sammensatte problemstillinger vil det ikke alltid være plass til alt. Derfor noen ettertanker.

For det første: Forrige gang skrev jeg om de to ordene 危机 og 机会, og jeg utla de to tegnsammensetningene nærmest som rebuser. Selv om det delvis er hold i det jeg skrev, var det også en forenkling. Jeg antydet noe av den underliggende kompleksiteten idet jeg skrev i siste avsnitt at tegnet 机 leses som «skrivepult» på japansk. Det har seg nemlig slik at dette tegnet kan ha en rekke ulike betydninger, ikke bare «krysningspunkt» som jeg knyttet an til.

Dette henger sammen med at tegnet 机 i seg selv er en forenkling. Moderne kinesisk skrives, dersom man sammenligner det med tradisjonell kinesisk, med et noe enklere skriftsystem der flere mer kompliserte tegn gjengis i utgaver med færre streker. Tegnet jeg gjengav som 机 skrives i sin opprinnelige form som 機, og dette tegnet er komplekst og mangetydig. Det kan for eksempel leses med betydningene maskin, apparat, årsak, hemmelighet, eller plan, alt etter sammenhengen det står i, i tillegg til altså den allerede nevnte betydningen.

For det andre: Det kinesiske skriftsystemet er ikke bare en form for rebusoppstilling, slik jeg kanskje kunne forlede til å tro i det jeg skrev i forrige spalte. Kinesiske tegn knyttes sammen ikke kun på grunnlag av hva de ulike tegnene opprinnelig har forestilt som piktogrammer, men også etter uttale og ulike former for fonetiske assosiasjoner. Selv om det skulle ha vært slik at de to tegnene i ordet krise hver for seg kunne leses som «fare» og «mulighet», kunne man ikke uten videre ha utledet at ordet «krise» var dannet etter rebus-metoden.

For det tredje skulle jeg gjerne tatt med noe om hvor myten om kinesisk krise som krysning av fare og mulighet kommer fra. Denne tanken om krisen som et punkt med potensiale for læring og vekst kan, i hvert fall ifølge en artikkel om temaet på Wikipedia, spores tilbake til en artikkel i et blad for kristne misjonærer i Kina, skrevet i 1938. John F. Kennedy skal så ha popularisert påstanden i taler han holdt under presidentvalgkampen i USA. Skal man lære noe av dette, er det muligens at verken kristne misjonærer eller amerikanske presidentkandidater alltid kan påstås å ha ett hundre prosent dekning for sine påstander.

Siden jeg ikke fikk plass til noen av disse ettertankene sist, benytter jeg meg av redaktørens gjestfrihet til å skrive litt om det denne uka i stedet. Noen muligheter skal man bare gripe.

PS: En annen ettertanke jeg sitter med akkurat i dag, er glede over resultatet av årets TV-aksjon. Selv om aksjonen ble digital og ikke kunne gjennomføres dør til dør, har folk gitt nesten like mye som tidligere år. Hvis jeg har regnet riktig, har vi samlet inn nok penger til at WWF kan redusere plastforsøplingen i verdenshavene med nærmere 77.500 tonn. Noen ganger er det faktisk bare fantastisk hva slags muligheter vi skaper, selv i møte med kriser.

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

Fortsett å lese «Om å bytte forsidebilde på Facebook»