Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag. Fortsett å lese «Om det store gjestebudet»

Om kjærlighet over grenser

Appell før forestillingen Eli Sjursdotter på Christianus Sextus, lørdag 3. august 2019:

Kjære Falkbergetvenner!

En skal ikke lese så mange sidene hos Johan Falkberget før en oppdager hvor viktig rolle det ytre landskapet spiller i diktningen hans. Det er kanskje aller tydeligst i trilogien som bærer navnet til det stedet hvor vi er nå, Christianus Sextus. I denne kollektivromanen framtrer landskapet nærmest som en av karakterene. Relasjonen mellom menneskene som vandrer rundt blant boksidene og det landskapet som de bor i og beveger seg omkring i spiller en helt avgjørende rolle.

Noe av det som kjennetegner landskapet i Falkbergets diktning, er at det er åpent. Der gruvene er lukkede rom som ender blindt lengst inne, er landskapet utenfor gruvegangene åpent i alle retninger, utover og oppover. Folk bryter nytt land og foretar lange reiser i alle slags himmelretninger. Og de krysser grenser. For landskapet selv er grenseløst; det er ingenting som setter fysiske hindringer mellom for eksempel Norge og Sverige.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at flere av de sterke kjærlighetshistoriene Falkberget har skrevet om, handler om kjærlighet som krysser grenser. Tenk på Dråka og svensken Jöns i Christianus Sextus, eller An-Magritt og den tyske konstknekten Johannes i Nattens brød. Johannes og An-Magritt ble leserne første gang introdusert for i 1940, ved krigsutbruddet. Johan Falkberget valgte altså å knytte et litterært kjærlighetsbånd mellom nettopp Norge og Tyskland den gangen. Tenk over hva det forteller oss om hans syn på kjærlighetens forvandlende kraft!

I dag handler det om Eli Sjursdotter og Pelle Jønsa. Igjen møter vi det samme motivet, dette som altså har vært en del av Falkbergets forfatterskap helt fra gjennombruddstida: Kjærligheten er grenseløs. Den andre, utlendingen, den fremmede, er først og fremst et menneske, som du. Når du ser inn i den andres øyne kan du finne deg selv.

Vi lever i ei tid der fremmedfrykt tiltar, der høyrepopulisme er på fremmarsj i Europa på ny, og der verdens angivelig mektigste mann tvitrer meldinger som setter grenser mellom mennesker i og rundt hans egen nasjon. Finnes det en kur mot hat og frykt i 2019? Jeg kan ikke foreskrive noe enkelt botemiddel. Men jeg kan si: Les Johan Falkberget! Lytt til det han har på hjertet, om hjerter som slår i takt. La deg bevege, la deg berøre, og møt den fremmede som en søster eller bror – uansett. Så høy er den himmelen som hvelver seg over Christianus Sextus.

Takk for oppmerksomheten.

 

Om Gud i det lave

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte disiplene til seg og sa:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Torsdag for to uker siden – for tretten dager siden, for å være helt eksakt – var skjærtorsdag. Den dagen hadde vi Falkberget-lesning her i kirkerommet, slik tradisjonen har vært hos oss i påska de siste femten åra. I år lytta vi til Den fjerde nattevakt i kortform, under overskriften «Kjærlighetens smerte».

falken
Johan Falkberget, malt av Harald Dal; portrettet henger i Røros kirke.

Og i år, på skjærtorsdag, handlet lesningen fra evangeliet under messen om at Jesus vasket disiplenes føtter. I prekenen den kvelden snakka jeg om hvordan Jesus løfter opp alle slags undertrykte og marginaliserte grupper, og om at han har alt dette med seg når han rir inn i Jerusalem og går gjennom påskeukas hendelser fram til korset.

Å være marginalisert kan handle om ulike ting. På Jesu tid, for to tusen år siden, handla det særlig om kvinner, barn, fattige, syke, og om de som var religiøst urene på ulike måter. Jesus solidariserte seg med dem, han stilte seg sammen med dem om løfta dem fram. Og så tok han alle disse erfaringene med seg inn i tempelbyen og påsken der.

Skjærtorsdag tok så Jesus opp enda en type erfaring og gjorde den til sin. Da bøyde Jesus seg ned og vasket føttene til disiplene sine.

Folk gikk gjerne med sandaler den gangen. Etter en lang dag ute på veiene, ble man naturlig nok skitten på beina. Så det var helt vanlig praksis at føttene ble vaska før man satte seg – eller la seg – til bords. Det uvanlige med situasjonen var at det var Jesus, lederen i gruppa, som vaska de andres føtter. For dette var egentlig en tjenerjobb.

Skjønt, når vi sier «tjener» så er det egentlig tilslørende. For det var en slaves jobb. Vi må huske på at den gangen, for to tusen år siden, var det å ha livbundne tjenere, slaver eller treller helt vanlig i det øvre sosiale sjiktet. Så bøyde altså Jesus seg ned, tok på seg en slaves skikkelse og la bort alle former for verdslig makt og sosial status.

Når vi skal fortelle fortellingen om Jesus, må vi si: Det var sånn han var. Dette var hans liv. Han hadde alt dette med seg inn i Jerusalem, og han hadde alt dette med seg opp på korset. Det var denne mannen som ble korsfestet. Det var dette livet som døde – og ble reist opp.

Men i kirka så stopper vi ikke der. For vi sier også: Dette mennesket viste oss Gud. Og det betyr at alle disse erfaringene også var og er en del av Guds eget liv – som var og er og blir.

Gud er ei undertrykt kvinne. Gud er et barn som blir oversett. Gud er syk og forkommen. Gud er en religiøst uren mann. Gud er en slave. Og Gud vet hva død er.

I dag blir vi minnet på dette: Dette sier oss noe om hvor vi finner Gud igjen i verden.

II

Det har alltid vært fristende for mennesker å tenke at når vi skal se etter Gud, da skal vi se etter styrke og makt. De rikeste, sterkeste, mektigste, mest vellykkede etter ytre standarder – de er velsignet av Gud, de har Guds nærvær på en spesiell måte. Men i det Jesusordet vi har for oss i dag, forholder det seg faktisk helt motsatt. Den som vil være stor, sier Jesus, skal være de andres tjener. Slaven kommer først i Guds rike.

Fortsett å lese «Om Gud i det lave»

Om frigjøringsteologen Falkberget

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Luk 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

falk18forsideI

I dag vil jeg begynne denne prekenen med å dele et stykke av min egen personlige historie med dere.

Jeg er misjonærbarn. Det betyr at jeg vokste opp som barn av misjonærer, i utlandet. Mer spesifikt Japan. Vi bodde der fra jeg var tre år gammel til jeg var nitten. Hjembyen min heter Kobe, og der bor det en og en halv million mennesker.

Jeg har mye godt å si om den oppveksten jeg fikk der, i Østen. Fortsatt går det ikke en dag uten at tankene mine sveiper dit, om så bare for noen sekunder. Mine foreldre gjorde en solid innsats for å dele de gode nyhetene om Guds kjærlighet til alle mennesker med mennesker i Japan. Det er et livsvalg jeg fortsatt har den største respekt for.

Så ble jeg eldre selv, og skulle velge utdannelse. Jeg valgte, etter et intermesso av musikkstudier, å gi meg hen til kristendomsfaget, og etter hvert til teologien. Og da jeg skulle begynne på dette studiet, valgte jeg å gjøre det på mine foreldres alma mater, Fjellhaug misjonshøgskole på Sinsen i Oslo. For jeg hadde altså vokst opp i Norsk Luthersk Misjonssamband – Sambandet blant venner – og regna meg den gang fortsatt i en eller annen forstand som sambanditt.

Jeg vet ikke hvor mye dere som sitter her i dag kjenner til Misjonssambandet, men det er altså en lavkirkelig bedehusorganisasjon av det temmelig konservative slaget, med en sterk nedenfra-demokratisk organiseringskultur og med en viss skepsis mot prestekjoler, liturgi og offisielle kirkestrukturer. (Noen av dere skjønner vel allerede nå at det skjedde noe med meg langs veien.) Der begynte jeg altså å studere teologi. For jeg hadde forelsket meg i teologien, som fag og som metode, og nå ville jeg vie meg til faget, fordype meg i det, glede meg over det slik bare en student i en aldeles fri studietilværelse kan gjøre.

Og så kolliderte verdenene. Min indre verden og den ytre organisasjonsvirkeligheten. Jeg gikk nemlig i gang med studiene og ønsket å samle meg en verktøykasse. For dette var den teologiforståelsen som var i ferd med å vokse fram hos meg: At det er selve livet som er teologiens gjenstand, og at faget må utruste oss med verktøy og med teknikker for å forstå og fortolke livet, slik det nå engang er. Men på Fjellhaug møtte jeg i bunn og grunn en ganske annen teologiforståelse. Slik opplevde jeg det i hvert fall den gang: Jeg ønsket å samle meg en verktøykasse, men skolen var mer interessert i å selge meg et leksikon.

Men det var ikke egentlig de ferdige svarene med punktum etter jeg var ute etter. Jeg ønsket meg noe som var åpnere, noe med rom for det foreløpige, det midlertidige – selv om også det har noe utfordrende og til tider skremmende over seg, jeg innrømmer gjerne det.

Så ble det til at vi skilte lag, Misjonssambandet og jeg. Kanskje var det best slik. For min del gikk veien hit, til fjellet og til katedralen. Og til Johan Falkberget – det har vært en gave, det også, i tillegg til å være en meningsfull oppgave. Men det er en annen historie.

II

Grunnen til at jeg velger å dele dette stykket meta-refleksjon over teologifaget med dere i dag, finner dere i bildet av verktøykassen. Altså, at teologifaget er en verktøykasse, ikke et leksikon. Jeg både håper og tror at dere forstår hva jeg legger i det.

Fortsett å lese «Om frigjøringsteologen Falkberget»

Om påske med Johan (og Johann)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.4.2017

Alle veier fører til Rom, heter det som kjent. Det fører veier dit fra Røros også. For litt over hundre år siden satt Johan Falkberget ved Forum Romanum og drømte seg tilbake til Ruglsjøen. Siden har mange andre rørosinger funnet samme vei.

Mandag 3. april fikk noen av oss delta ved en markering i Den evige stad der Røros og Johan Falkbergets forfatterskap ble registrert som litterært landskap blant de italienske Parchi Letterari. Undertegnede var bedt om å holde et foredrag som en del av programmet der jeg skulle si noe om forholdet mellom Falkbergets forfatterskap og landskapet og bosetningen og kulturen som er Røros, noe jeg gjorde etter beste evne.

Falkberget blir fortsatt lest! Vi er mange som gleder oss over det. Han har mange rom, han Johan, både i Rom og andre steder og i manges hjerter. Mens vi som lever i og forvalter det som var Johan Falkbergets litterære landskap diskuterer hvilke rom eller hva slags senter eller hus eller hva vi nå skal kalle det han skal ha på Røros i framtida, viser Falken at han allerede kan fylle de fleste rom. Nylig kunne vi se Bør Børson jr. på scena i Storstuggu, og i går kveld (onsdag 5. april) ble minnet om mennesket Johan Falkberget løftet fram i biblioteket; da var det på dagen 50 år siden han døde.

Ønsker du mer Falkberget i tida som kommer, anbefaler jeg deg å legge veien til Røros kirke Skjærtorsdags kveld. Der presenterer nemlig Røros kirkeforum årets utgave av leseprogrammet «Påske med Johan Falkberget». Det er noe å få med seg!

Fortsett å lese «Om påske med Johan (og Johann)»

Om det alminnelige og vanlige

Preken under Falkbergetmessen i Bergstadens Ziir, mandag 1. mai 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

(Lukas 6:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes selv han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Større enn dette kunne det ikke bli.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Fortsett å lese «Om det alminnelige og vanlige»

Om å lytte til den gamle fortellingen

julziiren16

Foto: Rørosnytt; kilde: http://www.rorosnytt.no/full-kirke-to-ganger/

Preken i Bergstadens Ziir julaften 2016 (klikk her for å se agende):

***

Lytt!
Lytt te den gamle bergstad.

Sånn sang Snorre og Åsmund for oss
ved inngangen til denne gudstjenesten.
Og det skal vi gjøre.
Vi skal lytte. Lytte til Bergstaden.
Men først, før vi lytter til vår egen fortelling og vår egen historie:
Lytt!
Lytt te den gamle fortellingen!

Vi hørte juleevangeliet lest nå istad.
Unni og Gisle leste for oss. Fortalte for oss.
Hva hørte vi?
Hva hørte du?

Jeg for min del har hørt den fortellingen mange, mange ganger.
Bare nå i desember i år har jeg lest den og hørt den lest
et titalls ganger.
Og likevel:
Akkurat nå var det ett bestemt ord som jeg la merke til,
ett ord som jeg ikke har lagt merke til på samme måten før.

Fortsett å lese «Om å lytte til den gamle fortellingen»

Om autentisitet og Falkbergets Hus

Leserinnlegg i Fjell-Ljom torsdag 22. september 2016.

Torsdag 15. september kunne man lese ikke mindre enn fem ulike leserinnlegg om Falkbergets Hus i Fjell-Ljom! Som medlem i arbeidsgruppa som utredet og leverte forprosjektrapporten om Falkbergets Hus gleder jeg meg over engasjementet. Samtalen fortsetter, og den vil jeg gjerne delta i.

Her og nå vil jeg gi respons til noe av det Gunnar Borgos skriver i sin kronikk om Falkbergets Hus. (Lenken er til Arbeidets Retts nettsider; kronikken sto på trykk der også.) Borgos skriver om å søke det autentiske, både i møte med Falkberget og i møte med livet. Han gir en beskrivelse av forfatterens eget verdisyn og hans nøkternhet, og han stiller seg kritisk til å gjøre Falkbergets forfatterskap til «ingrediens i en næringsvirksomhet tilpasset reiselivet».

Jeg har i mine år som sokneprest, først i Glåmos (og Brekken) og siden i Røros (og Hitterdal), arbeidet mye med tema knyttet til Falkberget, verdier og etikk. Gjennom arbeidet med Falkbergetmessen, en gudstjeneste i dialog med Falkbergets forfatterskap, har jeg søkt å løfte fram det tidløst aktuelle både på Ratvolden og i Røros kirke. Jeg har bidratt til leseprogrammene i Røros kirke Skjærtorsdag i flere år. Sist vinter arbeidet jeg på oppdrag fra Nidaros biskop med en teologisk lesning av Nattens brød, et arbeid som ennå ikke er avsluttet men som har kommet så langt at jeg kan bekrefte at Borgos har aldeles rett i det han sier om Falkberget som kristen sosialdemokrat. Det vil si, jeg bruker heller betegnelsen kristensosialist, i tillegg til at jeg mener han har tydelige frigjøringsteologiske trekk. Det Borgos skriver om Falkberget som «heimstaddikter» kan jeg imidlertid ikke slutte meg til. Forfatterskapet har et mye større utblikk og nedslagsfelt enn som så.

Fortsett å lese «Om autentisitet og Falkbergets Hus»