Om Bærekraftsboka

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.3.2019

På askeonsdag, første dagen i fastetiden, ble Bærekraftsboka lansert under et inspirerende frokostmøte i Kirkens hus i Oslo.

Boka er et samarbeidsprosjekt, utviklet av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sammen med Kirkens Nødhjelp, Norges kristne råd, KFUK-KFUM, og SMM-nettverket (Samarbeid menighet og misjon). I en lettlest og tiltalende innpakning presenteres her refleksjoner om kristen tro og teologi knyttet opp til de sytten internasjonale bærekraftsmålene.

For ordens skyld: Bærekraftsmålene er en felles arbeidsplan for alle FN-landene, vedtatt i 2015 og med 2030 som horisont. Planen består av sytten utviklingsmål, med en rekke tilhørende delmål, som skal nås gjennom samarbeid og koordinert bærekraftig utvikling. Under slagordet «Ingen skal utelates» skal alle verdens land løfte i flokk for å utrydde fattigdom, utrydde sult, stoppe klimaendringene og fremme fred og rettferdighet – for å nevne fire tilfeldig utvalgte bærekraftsmål.

Det er ikke bare nasjonalstater og det offentlige som involverer seg i arbeidet med bærekraftsmålene. Frivillig sektor er også viktig, sammen med næringsliv og andre aktører. Kirker og religiøse samfunn av alle slag er også medspillere i arbeidet for å nå bærekraftsmålene. Bærekraftsboka er et bidrag til nettopp dette samspillet.

For på samme måte som når vi snakker om menneskerettighetene, løper det linjer fra jødisk-kristen tradisjon og inn i arbeidet med å realisere en bærekraftig og rettferdig framtidsutvikling for alle. Det finnes naturligvis koblinger til andre religiøse tradisjoner også; jeg uttaler meg her bare om tradisjonen jeg kjenner best.

Innad i religiøse miljøer har det fantes og finnes det fortsatt konflikter rundt slike tema som humanisme, menneskerettigheter og utviklingsoptimisme. Arbeidet for å fremme menneskerettighetene er under press, dels også fra enkelte religiøse miljøer. Men hva Den norske kirke angår, trenger ingen være i tvil: Kirka ønsker å være en positiv medspiller i arbeidet for å fremme menneskerettigheter og bærekraftig utvikling.

Derfor Bærekraftsboka, altså.

Boka består av meditasjoner over hvert bærekraftsmål. Tekstene er formet som nedenfra-teologi, altså en teologisk lesning hvor Bibelen og hverdagslivet står i dialog med hverandre. Når Bibelen leses på denne måten, blir det tydelig at den i seg selv er en bærekraftsbok. De forskjellige meditasjonene munner ut i en bønn for hvert av de sytten hovedmålene. Her knytter boka an til det gamle klostermottoet ora et labora: Be og arbeid. Dersom vi skal nå målene som globalt fellesskap, er det nødvendig at handling og bønn må bli ett.

Jeg har skrevet om temaer i skjæringspunktet mellom religion og politikk tidligere også. Bærekraftsboka viser, blant annet, at det i bunn og grunn er umulig å sette skille mellom tro og politisk arbeid. Men dette er ikke et problem, det er tvert imot en ressurs. Vi er hele mennesker, på vei mot en felles framtid.

Og dersom du nå ble nysgjerrig: Boka kan leses hele året, men egner seg ekstra godt som lesning nå i fastetida. Du finner hele boka på bærekraftsboka.no.

Om at hvert barn er en mulighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

Om at skaperverket ikke er til salgs

klure8og9
fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Fortsett å lese «Om at skaperverket ikke er til salgs»

Om å selge alt en eier og gi til de fattige

«Enn om vi blødde litt? Blødde i hjertet!»
Preken under Falkbergetmesse på Ratvolden 6. juli 2014.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.

Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Mark 10:17-27)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

Sitat: Jesus. Jesus, som selv var en omvandrende predikant uten fast bosted. Jesus som selv ikke eide noen ting, annet enn det han sto og gikk i og det lille som kollektivet rundt ham hadde i pengepungen til enhver tid. Jesus som levde som om verdens ende var nær. Jesus som levde uten familie, som hadde forlatt sin mor og sine søsken for å følge sin himmelske Far. Jesus om sjelden var i ro mer enn en eller to dager på samme sted.

Gå og selv alt du eier. Gi det til de fattige.
Kom så og følg meg.

Med andre ord så sier Jesus: Gjør som meg!

Fortsett å lese «Om å selge alt en eier og gi til de fattige»

Om Brennoffer

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir, 1. mai 2013:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matteus 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Høye hall og dype dal skal vike!
Denne salmelinja står godt til dagens evangelietekst.
I dag handler det om det høye og det lave,
herskere og tjenere,
frie og slaver,
over- og underklasse,
og om en Gud som reverserer roller.
Det er en revolusjonerende tekst,
noen vil kanskje til og med si revolusjonær,
om makt og om klassekamp.
Selv vil jeg nok ikke bruke akkurat slike ord, men det er ikke tvil om at det er en tekst som klinger ekstra sterkt på 1. mai.

Den som vil være stor blant dere, skal være tjeneren deres,
og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres.
Slik er heller ikke Menneskesønnen – altså Jesus – kommet
for å la seg tjene,
men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.

Fortsett å lese «Om Brennoffer»

Om aqedah

Kirkerådet har i år hentet opp en av tilleggstekstene som prekentekst på 5. søndag i fastetiden. Det er ingen hvilken som helst tekst. Det er selveste aqedah-teksten, eller «Bindingen av Isak» for den som foretrekker norske overskrifter framfor Hebraiske; Genesis 22 er i jødisk tradisjon kjent under betegnelsen aqedah, etter ordet עקד – “å binde (lemmene)” – et verb som i hele GT kun forekommer i Gen 22:9.[1]

Dette er en opprørende tekst, rett og slett. Gud ber Abraham om å ofre sønnen Isak, løftessønnen som han har fått i sin usannsynlig høye alder. Og Abraham gjør slik Gud befaler og tar med seg gutten for å ofre ham.

Og jeg, jeg protesterer!

Jeg har skrevet litt om teksten før, borte på Tro og fornuft hvor jeg bidrar av og til. Dersom du vil lese noen tanker jeg har gjort meg rundt selve teksten, finner du dem her. Dersom du heller vil lese en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til denne teksten som prekentekst, finner du en slik diskusjon her.

Prekenen min kommer til å handle om at vi ikke skal ofre mennesker – uansett. Heller ikke mennesker i andre land, som lider under livsvalg vi tar. Det er KN-søndag hos oss, nemlig, og fokus er på tirsdagens fasteaksjon SOS fra sør. Vår livsstil forårsaker klimaendringer som rammer verdens fattige hardere enn de rammer oss selv.

Selvsagt blir det også noen sideblikk til Jesus, han som evangelieteksten for dagen handler om, han som ofret seg selv for å gjøre slutt på alle slike kultiske ofre, en gang for alle, han som gav avkall på sitt eget og pekte ut en annen kurs enn den som handler om å ofre andre for egen vinnings skyld.

Men protest blir det også rikelig rom for, altså. Det trengs, kjenner jeg.

Noter/referanser

1. …det vil si, ordstammen finnes også i stedsnavnet(?) בית־עקד הרים Bet-ekæd haråim, direkte oversatt skulle det vel bli noe sånt som «gjeternes binde-hus» (2 Kong 10:12, jf. v.14). Bare så det var nevnt.

Om fastetid

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»

Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,
når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

(Fra Jesaja 58)

Det er askeonsdag. Fastetiden er igang.

Fastetiden skal, hvis jeg har skjønt det rett, være en tid for ettertanke, for refleksjon over Jesu liv og lidelse, død og oppstandelse, for fokus på lidende mennesker verden over og hva man kan gjøre for å avhjelpe eller endre deres livssituasjon.

Noen mener at det å ikke spise/spise mindre eller annerledes/velge bort ting kan være en bra hjelp til å fokusere på disse tingene. Jeg for min del har ikke helt funnet ut hvordan min egen fastetid skal tilrettelegges, sånn praktisk sett. Litt hjelp er det å hente her, men likevel…

Dersom det er noen andre fastende der ute som har gode tips til hvordan man skaper en meningsfull fastetid for seg selv og ens nærmeste, ja, da er jeg mer enn mottakelig for innspill.

Om ei viktig bok

Á propos dette med viktige saker på kirkemøter, jordens tilstand og miljøvern og sånt – jeg vet ikke hvor mange som har lagt merke til denne annonsen fra Luther forlag:

Lutherannonse

Uansett: Utfyllende anmeldelse fra den siterte autoritet kommer en av de nærmeste dagene!

Om Kirkemøtet 2007

Kirkemøtet 2007 er i gang. Hovedtemaet er Himmelens og jordens skaper, altså tema knyttet til spørsmål om miljø, forbruk og rettferd. Livsviktige spørsmål, altså. Merkelig nok er det likevel en annen sak som dominerer mesteparten av medieomtalen.

Den som vil følge med på hva som skjer og – for eksempel – få med seg Martin Lönnebos hovedforedrag 14. november via web-TV, kan klikke seg videre til Den norske kirkes nettsider.

Det har vært uvanlig mye støy i forkant av Kirkemøtet denne gangen, men da altså primært knyttet til den såkalte homofilisaken. Det har vært arrangert protestmarsj, over 100 prester (og en god del flere lekfolk) har skrevet underFor enhetens skyld-oppropet[1] og de homofilirelaterte leserinnleggene i Vårt Land har hatt en snittlengde og -tyngde noe over normalen. Nevnte avis har for øvrig publisert et par riktig innsiktsfulle kommentarer i sakens anledning også, se for eksempel Erling Rimehaug og Jarle Kallestads analyser – tankevekkende, hver på sitt vis.

Jeg har allerede gjort det klart hva jeg personlig mener om den såkalte homofilisaken. Ingen skal derfor trenge å være i tvil om at jeg på sikt ønsker en endring i kirkens praksis i forhold til homofilt samliv. Men når det gjelder behandlingen av den aktuelle saken på årets kirkemøte så tenker jeg for min del at det kanskje kunne vært klokt med en utsettelse; rett og slett drøye ett eller to år til med å gjøre nye vedtak. For det første fordi man kanskje kan oppnå større konsensus da. For det andre fordi man da vil vite hva slags ekteskapslovgivning som utgjør den samfunnsmessige konteksten kirkens ordninger faktisk må forholde seg til. Og for det tredje: Da rekker man også å få avklart konsekvensene av det faktum at over 100 prester i Den norske kirke nå altså på en systematisk og formalisert måte gir uttrykk for at de ønsker seg alternativt tilsyn og bryter gudstjenestefellesskapet i de tilfeller der biskoper (og forsåvidt også andre kirkelige ansatte) arbeider for nye ordninger i spørsmålet om homofilt samliv. Man kan like det eller ikke, men dette «presteopprøret» er en faktor som må tas med i regnestykket.

Forslaget Kirkerådet har lagt fram som vedtaksforslag er ikke håpløst, men det er mer deskriptivt enn visjonært. At det faktisk åpner for å anerkjenne en ny praksis i kirken er viktig. Den aktuelle praksisen (ordinasjon av homofilt samlevende) finnes allerede i kirken, men da nærmest som et resultat av sivil ulydighet; dersom det aktuelle forslaget vedtas vil handlingsrommet være utvidet også formelt. Det er dit jeg ønsker vi skal komme på sikt. Samtidig ivaretar Kirkerådets forslag de konservatives rett til å mene det de mener/alltid har ment. Det må kirken selvsagt gi rom for også framover. Det er uholdbart å tvinge noen til å handle mot sin samvittighet. Samtidig er det like uholdbart at et konservativt mindretall skal få binde samvittighetene til flere enn seg selv; det er derfor viktig å finne fram til ordninger som utvider handlingsrommet til oss som mener noe annet, slik at vi ikke er bundet av det mindretallet mener. og som samtidig ivaretar de «gammeltroendes» rett til å mene noe annet. Også på dette punktet må vi kunne tåle at to løp kjøres parallellt, på samme måte som i mange andre etiske og ordningsmessige spørsmål, så som skilsmisse/gjengifte, kvinnelige prester og lignende.

Jeg vet ikke om det nåværende forslag til vedtak ivaretar alle disse sidene godt nok. Det ville nok ikke vært direkte dårlig diplomati å snakke sammen et år eller to til før man formaliserte endret praksis. Om det er en god mediestrategi er en annen sak…

Uansett hvor vi ser for oss at veien går videre, og hvor lang den blir: I går deltok jeg på en tidebønn hvor følgende tekst ble lest, en tekst vi alle kunne ha godt av å meditere over mens vi ber for Kirkemøtedelegatene:

Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass!» men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Om det bare er ham med de staselige klærne dere bryr dere om, har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?

Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen.

(Jakob 2:1-13)

Noter/referanser

1. Jeg har stor respekt for den nøden og frustrasjonen som driver dem som har skrevet under på oppropet, men klarer likevel ikke la være å under meg over virkemidlene. Hva om jeg skulle gjøre det samme: Si at de som er uenige med meg i homofilisaken står for noe jeg mener er ukristelig (undertrykkelse og utestengelse er ikke akkurat kristne kjerneverdier…) og derfor frasi meg gudstjenestefellesskapet med eventuelle konservative biskoper, proster og prestekolleger? Hva med andre spørsmål der vi er uenige? Det kan bli mange «flying bishops» etter hvert dersom protestene skal tas til følge i denne omgang…