Om vrange gudsforestillinger – igjen

Nå har jeg redigert min post om Richard Dawkins’ bok The God Delusion noe. Den er fortsatt fryktelig lang. For den som lurer på hva jeg mener om Dawkins’ bok men ikke gidder å lese den grusomt lange posten kommer det en kortversjon her:

  • Dawkins kan mye om evolusjon, og når han skriver om dette er han overbevisende.
  • Dawkins er spydig mot alle som ikke heter Richard Dawkins. Dette er morsomst når det går utover folk jeg selv er uenig med, så som amerikanske seksdagers-kreasjonister. (Innimellom går det utover meg også, eller ting som betyr mye for meg. Boka hans tester sånn sett både tålmodigheten og selvironien.)
  • Dawkins er etter min mening en bedre evolusjonsbiolog enn eksistensialfilosof. Dette gjør at argumentasjonen hans jevnt over mangler en viktig dimensjon, nemlig hvorfor-dimensjonen som supplement til hvordan-dimensjonen.
  • Dawkins mener Gud-hypotesen er for komplisert til å være sannsynlig. Når man går dette argumentet nærmere etter i sømmene viser det seg at det egentlig er en regressum ad infinitum-påstand. Dawkins opererer selv med enda mer kompliserte forklaringer på allerede kompliserte fenomener (for eksempel fenomenet «alt som finnes»), og han overforenkler Gud-hypotesen ved å operere innenfor en utelukkende immanent virkelighetsforståelse.
  • Dawkins mener religion er en slags evolusjonspsykologisk blindtarm. Hans forklaring må foreløpig anses som i beste fall spekulativ. Han klarer for øvrig ikke å holde seg fullstendig unna forklaringer av religiøs art.
  • Dawkins kommer med mange gode eksempler som viser at Bibelen ikke bare er en hyggelig bok. Han er likevel en middelmådig ekseget og han har ikke satt seg spesielt godt inn i fagfeltet teologi. Så er han da heller ikke teolog, noe han er svært stolt over. Det faktum at han gjør en så slett jobb her trekker ned helhetsinntrykket i framnstillingen hans.
  • Dawkins mener at all religion fører til ondskap. Det er han ikke i nærheten av å bevise. Men han demonstrerer at religion ofte blir misbrukt i det ondes tjeneste, og det er et viktig memento for alle oss som beskjeftiger oss med religiøse konstruksjoner. Dawkins’ eksempler understreker etter min mening behovet for at religion bygger en solid bro til den menneskelige fornuft og forholde seg kritisk til overleverte tradisjoner for om mulig å avsløre maktmisbruk og annen ondskap som ofte kan følge med «på lasset».
  • Dawkins er ikke snill når han omtaler oss som tror. Noen ganger er han morsom, andre ganger er han «just mean». Han er ingen gentleman, akkurat, og det gjør ham mindre attraktiv som samtalepartner. Han overforenkler, dessverre, for mye av det han skriver om er viktig.
  • Boka er, tross alle store feil og mangler, rimelig lesverdig. Les den, for all del. Men ikke glem å tenke sjæl.

Om vrange gudsforestillinger

Sommeren er lesetid for meg som for mange andre. I sommer fant jeg endelig tid til en bok jeg lenge har gledet meg til å lese: Richard Dawkins’ The God Delusion.[1]

Dawkins er ateist; en aggresiv sådan. Det vil si, først og fremst er han evolusjonsbiolog. Han er dessuten lynende intelligent[2], skriver drivende godt, har en aldeles herlig (om enn ganske spydig) humoristisk sans og utstråler en voldsom selvsikkerhet i det han skriver. I tillegg er han ekstremt arrogant. Det sier seg selv at boka hans er glimrende gnistrende lesning.[3] Den er også ikke så rent lite tankevekkende. For temaet han tar opp er intet mindre enn det som utgjør kjernen i ganske mange mennesker virkelighetsforståelse, min egen inkludert: Troen på at det finnes en Gud:

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down. What presumptuous optimism! Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over the years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature (whether by evolution or design).[4]

Dawkins’ bok er en eneste lang kjede med (i hvert fall tidvis) velfunderte[5] og velartikulerte argumenter som i det store og hele er ment å underbygge to hovedpåstander:

  1. Gud finnes ikke, og
  2. religion fører i det store og hele bare til ondt.

En slik bok setter selvsagt i gang en mengde tanker i en prest. Jeg har både de- og rekonstruert tankebygninger under og i etterkant av lesningen. Denne posten er derfor delvis en anmeldelse av Dawkins’ bok, delvis en vurdering av enkelte av argumentene hans. Og ja, posten er i lengste laget…

Evolusjon og kreasjonisme

Det første jeg oppdaget da jeg begynte å lese The God Delusion var hvor lenge det var siden jeg hadde lest noe virkelig god popularisering av naturvitenskap. Fysikk, kjemi og matte var favorittfagene mine på videregående, så hvordan jeg endte opp som teolog og ikke som naturvitenskapsmann, vel, det er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg en altså teolog med sans for naturvitenskap, men leser altfor sjelden slike bøker som Dawkins’. Sommerens leseopplevelse minte meg på hvor fantastisk spennende naturvitenskaplige innsikter kan være.

La det bare være sagt med en eneste gang: Dawkins er gnistrende når han skriver om det han virkelig har greie på: Evolusjonsbiologi. Det er riktig fornøyelig å lese når han pulveriserer all den kreasjonistiske litteraturen han har fått tilsendt som reaksjon på sine tidligere bøker. Jeg ble selv styrket i troen på evolusjonsteoriens holdbarhet og forklaringspotensiale av å lese Dawkins. Som han selv understreker gang på gang: Darwins evolusjonsteori basert på tanken om naturlig utvalg er en hypotese, og den kan falsifiseres. Men så langt har ingen funn eller observasjoner gjort nettopp det. Tvert imot: Stadig flere fossilfunn, DNA-analyser og observasjoner av ulike arters tilpasningsdyktighet bekrefter bare at teorien fortsatt står fjellstøtt. Evolusjonsbiologien som fag har selvsagt vokst siden Darwin utgav On the Origin of the Species. Men noe har fortsatt ikke endret seg: Tanken på det naturlige utvalg som forklaringen på hvordan livet har klatret opp Mount Improbable. [6] Dawkins understreker gang på gang mot kreasjonistenes argumentet om at «Livet er for komplekst til å ha oppstått tilfeldig»: Det er ikke tilfeldighetene som styrer evolusjonen. Det naturlige utvalg er en eneste lang kjede av prøving og feiling hvor de forsøkene som treffer best hele tiden overlever til neste runde. Når livet først er «etablert» så gir denne prøvingen og feilingen gjennom svært lang tid imponerende resultater, slik vi også kan observere rundt oss. (Dette betyr ikke at naturlig utvalg er en bevisst prosess, den er tvert imot blind, sier Dawkins. Men den er systematisk. Det er det som betyr noe i denne sammenhengen.)

Dawkins er samtidig ærlig nok til å innrømme at det er tre punkter på utviklingsstigen hvor det fortsatt er noen større gap igjen. Disse tre er 1) da livet oppstod, 2) da cellekjernen oppstod og 3) da bevisstheten oppstod. Dawkins regner med at videre forskning vil tette disse hullene også, men samtidig har han allerede, mens han venter på denne hull-tettingen, en annen og foreløpig forklaring som han påstår han finner fullstendig tilfredsstillende. På disse punktene introduserer han nemlig det antropiske prinsipp som forklaringsmodell: Vi er her – levende, bevisste vesener med kompliserte celler – og fra det utgangspunktet observerer vi at disse tingene har skjedd, dermed vet vi at de har skjedd, enda så usannsynlig de kan virke som isolerte hendelser. Her postulerer altså Dawkins en viss grad av tilfeldighet («Livet oppstod ved et usannsynlig lykketreff!») i tillegg til det naturlige utvalgs med systematiske tilnærming. Disse tilfeldighetene (sammen med de mange tilfeldighetene som tilsynelatende ligger bak vårt forunderlig fininnstilte univers) forklarer Dawkins for det første med det allerede nevnte antropiske prinsipp, for det andre med at vårt univers kan være en del av et multivers med et uendelig antall parallelle universer hvor akkurat vårt er slikt sammensatt at forholdene er lagt til rette for liv akkurat her og at det usannsynlige så skjedde nettopp her. Mot all verdens kreasjonister konkluderer han dermed med at Gud ikke er nødvendig, man kan forklare hele eksistensen minst like godt uten Gud. Det holder med evolusjon og det antropiske prinsipp.

Han synes jeg Dawkins’ argumentasjonsrekke begynner å bli farlig famlende. For meg ser det ut som om Dawkins blander sammen beskrivelser med forklaringer: Han beskriver hvordan men ikke hvorfor. Han framstår dermed som en bedre naturvitenskapsmann enn eksistensialfilosof. Jeg kan være enig med Dawkins i at innenverdslige forklaringer som naturlovene og naturlig utvalg kan forklare på en tilfredsstillende måte hvordan utviklingsprosessene har funnet sted – det er ikke engang umulig at slike forklaringer en gang i nær eller fjern fremtid kan tette de tre «hullene» nevnt over. Men det underliggende filosofiske (eksistensielle) spørsmålet går likevel ikke bort: Hvorfor? Hvorfor er vi her? Eller, som filosofen Heidegger sier: «Hvorfor finnes det i det hele tatt noe som er til, og ikke snarere intet som helst?»[7] «Meningsløshet» eller «ingenting» er selvsagt mulige svar på slike spørsmål, men disse svarene er ikke nødvendigvis de eneste, og de er vel heller ikke uten videre de mest tilfredsstillende. «Gud» er et annet mulig svar, selv om Dawkins mener han har minst ett avgjørende argument for at Gud ikke kan finnes.

Kan Gud (mot)bevises?

Dawkins’ hovedargument mot Guds eksistens er som følger: Virkeligheten er uendelig komplisert. Dersom det finnes en Gud, da må denne Gud være mer komplisert enn den virkeligheten han står bak. Men da har vi plutselig bare fått noe mer komplisert å forklare enn det vi allerede hadde. Hvordan forklarer vi Gud?[8] Innenfor naturvitenskaplige konstruksjoner blir noe mer usannsynlig jo mer komplekst det er. Dermed blir Gud-hypotesen, som beskriver en for oss utrolig komplisert Gud, utrolig usannsynlig i naturvitenskaplig målestokk.

Jeg ser i og for seg logikken i argumentet: Hypotesen Gud løser ikke nødvendigvis alle problemer i forhold til å gi oss en enklere forklaring på hvordan alt ble til og hvorfor alt er som det er. Nå stiller jeg meg noe spørrende til at det er dette som er den viktigste grunnen til å framsette Gud-hypotesen i utgangspunktet, tross alt kan man framsette flere ulike spørsmåls hvor Gud kan komme inn som en del av et svar. «Hvor kommer alt fra?» er bare ett slikt spørsmål.[9] «Hva er meningen med at jeg/alt er her?» er et annet, for ikke å snakke om «Hva slags mening finnes bak døden?»

Det største problemet med Dawkins’ innvending at likevel at den egentlig bare er en omskrivning av innvendingen «Hvem skapte Gud?» Denne innvendingen er ikke ny, og problemet med den er enkelt å påvise: Man kan ikke unngå å stille denne typen spørsmål, uansett hvilken virkelighetsanskuelse man holder seg til. Man vil alltid, uansett, på et eller annet sted føre enhver tankerekke til ende og komme til et punkt hvor man ikke kan se lengre, et punkt hvor det bare dukker opp et nytt spørsmål som man ikke har noe svar på og som man ikke kan forklare tilfredsstillende. Regressum ad infinitum kalles gjerne dette. Atle Søvik, som har skrevet en artikkel om Dawkins’ bok i Tidsskrift for Teologi og Kirke skriver oppklarende om dette:

[Man] kan alltid fortsette med å stille spørsmål. Til den minste partikkel kan man alltid spørre: men hva er inni den? Til universets ytterste grense kan man alltid spørre: men hva er utenfor der? Og til enhver forklaring kan man spørre: men hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat slik? Ett eller annet sted slutter din forklaringsrekke, og du kommer ikke videre. Kanskje slutter du med Gud, og da kan man spørre: men hvor kom Gud fra? Kanskje slutter du med et multivers eller en mengde materie og noen grunnleggende krefter, og da kan man spørre: hvor kom de fra, hvorfor akkurat disse, hvordan skjedde det, osv.[10]

Nå er det forholdsvis enkelt å påvise, slik nevnte Søvik også gjør, at Dawkins selv bruker mer kompliserte forklaringer når han skal forklare de kompliserte tingene han observerer. Et interessant eksempel er multivers-hypotesen, siden den fordrer en mengde ulike universer, altså noe mer komplisert enn vårt eget univers som er det hypotesen skal forklare. Slik sett er han ikke særlig konsekvent i sin argumentasjon. En annen sak er at det virker som om Dawkins argumenterer ut ifra Gud som en immanent størrelse, altså en størrelse som skal eksistere innenfor vårt univers og forklares med bakgrunn i dette. Han ser for eksempel ut til å forutsette at Gud er bundet av de samme lovene som vi er i forhold til kommunikasjon, tid og rom. Men dette er langt fra den typen gudsforestillinger de fleste religioner opererer med. Alle religiøse tradisjoner jeg kjenner til fastholder tanken om Gud som transcendent i sitt vesen, altså før eller utenfor universet med dets lover og regler og konstanter og årsaker og virkninger. Det blir i lys av dette forholdsvis enkelt å avvise Bertrand Russells pussige eksempel (som Dawkins siterer og gir sin tilslutning til) om at hypotesen Gud er like søkt som hypotesen om at det eksisterer en tekanne som svever i bane rundt solen et sted utenfor Jupiter. Dette er en hypotese som forholder seg til vår immanente virkelighet og som derfor kan testes naturvitenskaplig; en eventuell slik tekanne kan – dersom den finnes – bekreftes, om kanskje ikke endelig falsifiseres. Gud-hypotesen unndrar seg til syvende og sist slik testing, på grunn av Guds transcendens[11]

(Nå er ikke Gud bare transcendent, i hvert fall ikke i følge den kristne tradisjon. Inkarnasjonsdogmet påstår at Gud ble menneske og slik gjorde seg selv immanent. Dessuten er hele den judeisk-kristne tradisjon basert på en tanke om at Gud åpenbarer seg gjennom sine handlinger i historien, altså at han viser seg i det immanente. Men dette forhindrer ikke at Gud i utgangspunktet er transcendent og at Gud-hypotesen må vurderes i lys av dette utgangspunktet.)

Spørsmålet er altså om Gud finnes. Dette er et spørsmål om hva som er sant. Spørsmålet om hva som er et godt kriterium for sannhet er helt fraværende i Dawkins’ framstilling.[12] Allerede nevnte Atle Søvik påpeker og drøfter nettopp denne mangelen hos Dawkins, og Søvik holder som et positivt alternativ fram det såkalte koherenskriteriet som et godt sannhetskriterium: Hva som er sant er ikke bare et spørsmål om hvor komplisert eller sannsynlig noe er, men også i hvilken grad en hypotese eller forklaring gir en mest mulig helhetlig og fullstendig og sammenhengende, med andre ord koherent, forklaring. Et nærliggende eksempel fra Dawkins egen arena – naturvitenskapen – kan være kvantemekanikken, som forutsetter noen «bevegelser» på elementærpartikkelplanet som vi rett og slett ikke kan begripe, men som likevel er en teori som gir en sammenhengende og god forklaring på det meste – dersom vi «bare» aksepterer tanken på at et elektron kan være flere steder på en gang (i hvert fall så lenge ingen observerer det direkte) eller «egentlig» bare er en eller annen form for «sannsynlighetssky» – hva nå i alle dager det måtte være.

Mange vil da, selv etter å ha lest Dawkins, fastholde at en eller annen form for Gud-hypotese kan gi en rimelig koherent forklaring på de store spørsmålene i tilværelsen («Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva er godt?[13] Hva er sant? Hva skal når jeg dør?»). Det er graden av koherens som er interessant her. Men den er ikke Dawkins interessert i å diskutere, fordi det er en diskusjon som vil måtte foregå dels på teologiens banehalvdel, et sted hvor han av prinsipp ikke ønsker å sette sin fot.[14]

Hvor kommer religion fra?

Dawkins spør seg selv hvor religion kommer fra, og hans (foreløpige og høyst spekulative) svar er at religion som fenomen høyst sannsynlig har en evolusjonspsykologisk forklaring. Religion er et rest-produkt, sier han, av andre formålstjenelige evolusjonsmessige mekanismer. Forklaringen på hvordan dette restproduktet har oppstått skal befinne seg i skjæringspunktet mellom (i) «imaginære venner» som våre evolusjonshistoriske forfedre muligens ikke vokste fra slik vi gjorde det, (ii) en slags forhistorisk mangelfull forståelse av at bevissthetens indre stemme i oss selv egentlig er nettopp vår egen stemme, (iii) hjernens stadige tendens til å skape forenklede bilder av komplekse inntrykk, noe som kan skape svært levende illusjoner og (iv) en slags pre-programmering i hjernen vår som gjør at vil gjerne lytter til alt voksne sier når vi er små (fordi dette vanligvis vil gi oss en evolusjonsmessig fordel).

Her åpner det seg for mine øyne et stort og vidt og uutforsket landskap, der Paulus’ ord i Romerbrevet om den naturlige lov og om den innebygde Gudslengselen og -erkjennelsen danser rundt sammen med Dawins meme-hypotese og hans (sarkastisk mente) forslag om at Gud kanskje kommuniserer med oss gjennom «spiritoner». For (og dette er sannelig ikke enkelt å svare på): Hvor kommer dette mønsteret fra, at alle mennesker i utgangspunktet ser ut til å være religiøse av legning? Er dette virkelig bare et evolusjonshistorisk restprodukt (et negativt sådant, en slags idéhistorisk blindtarm), eller handler dette om at alle mennesker på en eller annen måte opplever seg tiltalt av Gud? Hvordan skjer i så fall denne tiltalen? Gjennom «spiritoner», gjennom naturen selv, eller på en annen måte vi bare ikke har sett for oss ennå? Kan vi i det hele tatt vente å kunne observere grunnlaget for en kommunikasjon mellom en transcendent Gud og et immanent menneske? Kan inkarnasjonsdogmet bidra med viktige innsikter på dette området? Jeg sitter igjen med mange spørsmål, men til forskjell fra Dawkins synes jeg disse spørsmålene er både interessante og gode, selv om flere av disse spørsmålene unektelig er religiøse av karakter.

Dawkins selv har før øvrig problemer med å være konsekvent avvisende til alle slags spørsmål av religiøs art:

Det er også eiendommelig at Dawkins ikke selv lever opp til det krav som han stiller til religiøse påstander: at de enten skal kunne begrunnes naturvitenskapelig eller frafalles. I en diskusjon om boken hans, ble Dawkins spurt om han trodde på menneskets frie vilje. På det svarte han ja, som han også gjør i boken. Da en filosof spurte ham om en slik tro er forenlig med hans naturvitenskapelige oppfatning av mennesket som en forutbestemt maskin, ble den ellers så skråsikre Dawkins uvanlig famlende: «I det virkelige liv sier ingen av oss noen gang: ‘Han kunne jo ikke noe for det, han var bestemt av sine molekyler.’ Men kanskje vi skulle [si det]… Noen ganger… hm…». På gjentatt spørsmål om Dawkins ikke her gjorde seg skyld i en selvmotsigelse, svarte han: «Jeg gjør vel på sett og vis det. Jo, men det er en selvmotsigelse vi på en eller annen måte må leve med, hvis ikke ville livet ikke være til å holde ut.»

Her tar altså Dawkins sin tilflukt fra naturvitenskapen til praktiske og trosmessige argumenter. Og det må vi vel til sist alle, ateister eller troende. Om det kunne føre til litt større intellektuell ydmykhet, både på det ene og andre hold, var neppe stor skade skjedd.[15]

The Good Book: En fryktelig bok?

Etter å ha forsøkt å «bortforklare» religion går Dawkins videre til å hakke løs på påstanden om at religion er en godt grunnlag for å kjenne og gjøre det gode. Han går til og med så langt som å påstå at religion faktisk er roten til det meste som er vondt i verden. Som eksempel tar han for seg Bibelen og viser hvor mye grusomt som står i den såkalte The Good Book. Den gammeltestamentlige/jødiske Jahveh får så hatten passer og vel så det:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.[16]

…og slik fortsetter det. Til dette er det vel egentlig bare en ting å si (bortsett fra det opplagte, nemlig at dette er et merkelig vrengebilde av GTs totale gudsbilde): Ja, det står mye vondt i Bibelen. Mange av oss som har gått søndagsskole eller blitt fortrolig med bibelhistorien(e) i barndommen på andre måter er nesten ikke i stand til å se det grusomme i mange av Bibelens fortellinger. Ta fortellingen om Noas ark, for eksempel: En spennende historie om hvordan Gud passer på, eller en grusom historie om massemord og guddommelig utslettelse av kultur og natur? Kanskje begge deler, det kommer an på øynene som ser. Men hva gjør slike fortellinger med våre Gudsbilder?

Dette med at Bibelen faktisk er grusom bok, en grusomt vakker bok, men også en grusom bok, det må vi som kristne faktisk bli flinkere til å ta inn over oss. All mulig from tale om Bibelen som Guds ord kan ikke forandre på det. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vel, Luthers tale om det som driver på Kristus, med en tilhørende kritisk holdning til Skriften, det ser for meg ut til å være en farbar vei. Men da må alle forenklinger om Bibelen som Guds Ufeilbarlige Ord til hver minste tøddel fare. Vi som jobber i kirken må bli flinkere til å si høyt det alle ser: Det er faktisk en god del ting i Bibelen som ikke driver på Kristus. Man kan bortforklare eller fortolke eller sortere eller… men vi må slutte å late som om Bibelen er nødvendigvis enkel og selvforklarende. Dawkins er ikke mitt eneste sannhetsvitne her[17], og enhver som leser Boka noenlunde fordomsfritt ser det samme. Dette forhindrer selvsagt ikke at Bibelen både kan omtales som og leses som Guds ord, men det burde gjøre det vanskeligere å ha som ideal at vi skal være naive i vår bibellesning.

Religion, ondskap og fornuft

Dawkins scorer altså et poeng når han omtaler Bibelen som en (i beste fall) sammensatt bok. Men når han går videre med sine påstander om at religion er roten til alt ondt, da blir han ekstremt upresis. Problemene tårner seg etter hvert opp: Dawkins definerer ikke religion, fornærmer Mor Theresa og bagatelliserer Stalin og Maos ateistiske terrorregimer. Han er ikke i nærheten av å underbygge sin påstand om at ateister ikke er motivert av sin ateisme når de begår grusomheter mens religiøse på sin side er motivert av nettopp religion – her gjør han det altfor enkelt for seg selv. Han diskuterer heller ikke andre mulige forklaringer på hvorfor mennesker begår onde handlinger (så som frykt eller behov for kontroll over egen tilværelse, om nødvendig på bekostning av andre). Samtidig har Dawkins selvsagt helt rett i at ikke alt som seiler under religionsflagget fortjener respekt. Det er faktisk befriende endelig å lese en som ikke tar fem øre for å kritisere islam på grunnlag av Muhammedbråket (er det ikke ironisk at man truer med å halshogge dem som sier Islam ikke er fredens religion?). Mange av de andre eksemplene han kommer med er rystende å lese om, så som korstog, inkvisisjon og heksebrenning, sekterisk indoktrinering av små barn eller drap på abortleger. Det er slett ikke tvil om at det har foregått og foregår atskillig grusomt i religionenes navn, på samme måte som det ikke kan være tvil om at mange religiøse (såkalte hellige) bøker inneholder mye som kan brukes til å underbygge slike grusomheter. Men betyr dette at religion i seg selv er roten til alt ondt? Dawkins er ikke i nærheten av å dokumentere denne bombastiske påstanden. Eksemplene hans viser at mennesker har et nesten uendelig potensiale for å gjøre ondt, men det gjelder da sannelig både ateister og religiøse. Spørsmålet er hva som motiverer oss til ondskap. Dawkins postulerer en korrelasjon mellom slik motovasjon og religion, men han underbygger ikke postulatet med fakta. Da koker hele påstanden i grunnen bort i kålen.

Finnes god religion? Dawkins sier kategorisk nei. Jeg sier ja. God religion finnes, i hvert fall i teorien – selv om vi mennesker som skal utøve og sette ord på denne religionen knapt kan kalles gode tvers igjennom. Det betyr ikke at ikke Dawkins’ eksempler på misbruk av religion ikke skal få korrigere oss. God religion må, slik jeg ser det (etter å ha lest Dawkins), oppfylle i hvert fall ett kriterium: God religion må bygge en solid bro til menneskets rasjonelle side. Dette vil jeg fastholde, selv i lys av den kristne lære om at vår ratio er fallen under synden: Dette kan ikke være en unnskyldning for å gjøre onde gjerninger mot bedre vitende, «bare» fordi dette er påbudt i en eller annen hellig bok, det være seg Koranen eller Bibelen eller hvor som helst. Hele mennesket er fallent. Ånden hjelper hele mennesket, også dets fornuft.[18] Vi må derfor tørre å stole på vår fornuft, også i møte med det som framstår som onde påbud i hellige tradisjoner.

Burde ikke Åndens tale være forståelig og ugjendrivelig for alle? Jo, jeg tror det, derfor støtter jeg meg til den lange og gode tradisjonen at vår fornuft virkelig kan være et redskap for Ånden. Den kan selvsagt være et redskap for destruktive krefter også, men det kan ikke være en unnskyldning for ikke å forsøke å bruke fornuften på en mest mulig åndelig måte.

Jeg for min del tror fortsatt (selv etter å ha lest The God Delusion) at moderat religion er bedre enn ingen religion, blant annet fordi moderat religion sannsynligvis har større muligheter til å komme i dialog med og kanskje til og med påvirke mer ekstreme eller fundamentalistiske religionsutgaver (allerede opptil flere ganger nevnte Atle Søvik skriver mer om dette). I tillegg tror jeg altså at religiøse forklaringsmodeller kan være minst like koherente som mer rendyrkede og eksklusive naturalistiske forklaringer. Hva mener jeg så med «moderat religion»? Slik jeg bruker uttrykket her mener jeg en form for religion som tilstreber å være rasjonell, kritisk, romslig og tolerant. Alt dette er det mulig å realisere innenfor tradisjonell kristendom. Min lesning av Dawkins har bare underbygget min overbevisning om at det er godt å søke nettopp dissse tingene, og jeg kommer til å fortsette å lete etter slike trekk i den kristne tradisjonens skattkammer.

Ateisme og religion – en oppsummering

Gjennom det jeg har skrevet så langt har det vel blitt tydelig at jeg er kritisk til mange av Dawkins’ påstander i The God Delusion. Dette på tross av at boka altså er velskrevet og til tider morsom å lese. Jeg anbefaler boka, men med det samme forbehold som jeg tar til alle slike bøker: Vær kritisk til det du leser, og ikke ta alt for god fisk selv om det er fiffig formulert. Mange av Dawkins bombastiske påstander viser seg ved nærmere ettesyn å være luftslott og ren ønsketenkning.

Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt.

Dawkins spør et sted i boka si: Dersom Gud finnes, er ikke Gud naturvitenskapsmann? Kan vi ikke gå ut ifra at Gud belønner ærlighet og oppriktighet i møte med fakta – også dersom dette skulle lede en ut i ateismen? Det er en besnærende tanke. Den som finner trøst i å håpe på at Guds frelsesplan er altomfattende kan kanskje til og med se det slik at agnostisismen og ateismen gjennom sine spørsmål og sin stadige trang til å gjøre det enkle og naive mer komplisert på en eller annen måte fremmer Guds vilje i verden.

Dawkins har med The God Delusion levert et interessant bidrag til å gjøre det enkle mer komplisert. Så får det heller være, da, at Dawkins selv faller i forenklingsgrøfta så lang han er når han påstår at all religion egentlig bare er ondskap i forkledning. Atle Søvik får siste ord:

Dawkins’ bok vurdert som religionskritikk er dårlig begrunnet kritikk. Dawkins’ bok vurdert som arbeid for å skape fred, tror jeg er lite effektiv. Men religionskritikk generelt og fredsarbeid generelt er gode ting, så med det får oppfordringen til folk være å overgå Dawkins i begge deler.[19]

Noter/referanser

1. Dawkins, Richard 2006: The God Delusion (Houghton Mifflin: Boston). Boken er også utgitt på norsk under tittelen Gud – en vrangforestilling.

2. Mange anmeldere og kritikere av Dawkins har påpekt det paradoksale i at en så belest mann som ham kan så lite om teologi, og at han i tillegg gir uttrykk for stolthet over dette (han kan, som han sier, ikke noe om «alvologi» heller!). Jeg skal ikke bruke tid på å peke på alle feil og mangler han gjør når han skriver om teologihistoriske og eksegetiske tema, bare nevne at den lista kunne fort blitt ganske lang. Likevel er det ingen tvil om at Dawkins’ religionskritikk på mange områder treffer svært godt og at den befinner seg i en helt annen divisjon – ja, galakse! – enn den tilsvarende kritikken fra for eksempel Dan Brown.

3. Dawkins har utgitt flere bøker, og etter å ha lest The God Delusion tenker jeg at jeg godt kunne tenke meg å lese noe annet han har skrevet. The Selfish Gene, Climbing Mount Improbable, The Blind Watchmaker og Unweaving the Rainbow skal visst alle være tilnærmede klassikere. Det får bli neste sommer…

4. Dawkins 2006: 5.

5. OK, ikke alltid like velfunderte, da. Noen ganger er han bare spydig. Men da er han stort sett morsom, i det minste.

6. Mount Improbable er Dawkins’ eget bilde som han bruker for å forklare hvordan evolusjonen gjennom naturlig utvalg har brakt livet helt dit hvor det er i dag. Tenk deg et fjell, skriver han, et fjell hvor den ene siden er stupbratt og loddrett. Ingen kan klatre opp den siden. Hvordan kommer man seg opp til toppen? Det synes umulig. Løsningen er fjellets bakside: En lang, slak stigning opp til toppen. Det er den veien evolusjonen har valgt: Gjennom mange, mange bitte små steg har man klatret fra nullpunktet til et svært komplekst nivå. Kreasjonismen står ved foten av den bratte siden, sier Dawkins, ser opp til toppen og sier: «Ingen kan hoppe helt opp dit i ett sprang!» Et fantastisk bilde, spør du meg…

7. Sitert etter Skarsaune, Oskar, «Gud – en vrangforestilling?»; bokanmeldelse i Vårt Land 15. juni 2007, s.16-17. Anmeldelsen kan leses på avisens nettsider.

8. Gud-hypotesen stiller opp en del nye (under)spørsmål, flere av dem nær umulig å svare på. Dawkins nevner i fleng: Har Gud oversikt over alt? Kan Gud lese alle menneskers tanker? Følger Gud med på alle ting? Vet Gud hvor alle elementærpartikler befinner seg til enhver tid?

9. Det er mulig at Dawkins, som naturvitenskapsmann, har en «blind flekk» her: Han har fokus utelukkende på Gud som forklaring på de prosesser han selv er interessert i som fagmann.

10. Søvik, Atle Ottesen 2007: «Om religionskritikken i Richard Dawkins’ bok The God Delusion»; Tidsskrift for teologi og kirke 2/2007, s.134-145 (Universitetsforlaget: Oslo); her s. 137.

11. Dette er vel også noe av problemet når Dawkins skal vurdere de mer tradisjonelle gudsbevisene (Anselm/Thomas) – i tillegg til at han ikke har forstått de filosofiske forutsetningene for de bevisene han så nådeløst dissekerer. (se Skarsaune 2007)

12. Søvik 2007: 138.

13. Ikke for det; det er nok, som Dawkins sier, ikke tvingende nødvendig å bringe Gud på banen som en slags garantist for moralen. For er det ikke hyklersk å antyde at man bare gjør det gode av frykt for Guds straff, så å si innrømme at man egentlig ville gjort det onde dersom det ikke fantes noen Gud? Her tror jeg Dawkins og Thomas Aquinas er på linje: Den som gjør det gode av frykt for straff, han gjør synd. Den som gjør det gode for å glede sin Far, gjør godt.

14. Fordi en slik diskusjon vil måtte foregå dels på naturvitenskapens premisser, dels på teologiens premisser, finner jeg det mer sakssvarende å snakke om POMA (Partially overlapping magistrates) med Alister McGrath heller enn om NOMA (Non-overlapping magisterates) med Stephen Jay Gould (for en forklaring av disse uttrykkene må jeg nesten henvise til Dawkins’ bok…). Men nøyaktig hvor grenseoppgangene skal foretas vil jeg ikke en gang begynne å diskutere her…

15. Skarsaune 2007.

16. Dawkins 2006: 31.

17. Se for eksempel Gardell, Jonas 2003: Om Gud (Tiden: Oslo).

18. Kan ikke Ånden handle gjennom en ateists fornuft, for den del? Jeg er overbevist om at noen av Dawkins’ observasjoner om onde handlinger utført under dekke av religion er i tråd med Åndens vitnesbyrd om hva som er synd og hva som er rett og hva som skal dømmes.

19. Søvik 2007: 142.

Om kjønnslemlestelse og kulturimperialisme

I det siste har den rød-grønne regjeringen mobilisert mot kjønnslemlestelse, også kalt omskjæring av kvinner*. På tide, vil mange si.

Jeg synes det er interessant hvor samlet det norske folket står i avvisningen av denne praksisen. Jeg deler avvisningen, det er ikke det; jeg synes kjønnslemlestelse, som det så treffende kalles**, er en barbarisk skikk. Jeg synes bare det er spennende å se en så klar og samlet front mot et element i en annen kultur.

I bunnen for et slikt engasjement ligger tanken om at vi har kommet lenger i vår utvikling enn den/de andre kulturene (i denne sammenhengen: I vår forståelse av seksualitet og av kvinners rettigheter), og at vi, i visse situasjoner, har ansvar for å spre fremskrittet med alle midler – om nødvendig under trussel om straff. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor den andre kulturen påfører uskyldige parter smerte eller lidelse.

Det å engasjere seg mot gamle tradisjoner i en annen kultur på denne måten minner jo ikke så rent lite om det man for hundre år siden ville kalt kulturimperialisme, et ord som i dag stort sett bare fungerer som et skjellsord. Vår tids omtale av de kulturmøter som skjedde for noen-og-hundre år siden kan være ganske drepende. Av og til skulle man nesten tro at vi i vår tid faktisk mener at det er et ideal å la alle kulturer styre seg selv og feie for egen dør, så å si, og da med en relativistisk forståelse til grunn: All kultur er relativ, og ingen kultur er strengt tatt bedre eller riktigere enn noen annen. Men i spørsmålet om kjønnslemlestelse ser vi at et engasjement mot «slemme» elementer i andre kulturer fortsatt har livets rett. Ja, mer enn det, vi opplever faktisk at det er etisk og moralsk riktig å ha et slikt engasjement. Forskjellen fra kolonitidens kulturimperialister og oss ligger vel primært i at for oss ligger et internasjonalt mer eller mindre aksepterte verdisett, uttrykt blant annet i Menneskerettighetserklæringen, i bunn, mens tidligere tiders engasjement mot andre kulturelle tradisjoner var basert på mer lokale kulturelle varianter, eller på det vi (riktignok litt upresist) kan kalle vestlig-kristen kultur.

I dag er det stort sett misjonærer som rammes av karakteristikken kulturimperialist, dette til tross for at misjonsorganisasjoner har en helt annen sensivitet overfor andre kulturer i dag enn for hundre år siden. Jeg synes slik stempling av misjonsvirksomhet fort blir unødvendig karikerende og overfladisk. Misjonsorganisasjoner har faktisk en ganske stor kompetanse på kulturmøter, kompetanse som blant annet er opparbeidet gjennom kritisk analyse av tidligere feiltrinn. Mennesker som arbeider med å spre kristen tro på tvers av kulturer er helt avhengige av å ha slik kulturell sensitivitet. Kristen tro kan være både intrakulturell (stedegen), interkulturell (på tvers av alle kulturer) og motkulturell (en utfordring til både lokal kultur og all annen kultur)***, og utfordringen med å sortere mellom disse lagene er i dag formidabel, ikke minst under presset fra en stadig voksende golbalisert kultur som strengt tatt ikke er noe annet enn konsumerisme kamuflert som kultur. Og, som vi allerede har sett, det er faktisk legitimt å engasjere seg for forandring i andre kulturer enn ens egen dersom en mener at den andre kulturen bærer i seg undertrykkende elementer.

Til syvende og sist handler vel dette om vi aksepterer argumentene bak et engasjement mot elementer i en annen kultur, og om disse argumentene kan sies å være allment gyldige og basert på allment aksepterte verdier (så som Menneskerettighetserklæringen)****. For å vende tilbake til kampen mot kjønnslemlestelse: Vurderingen av denne tradisjonen avhenger blant annet om synet på forholdet mellom sex og reproduksjon, to elementer som er rimelig løsrevet fra hverandre hos oss, men som ikke nødvendigvis er det i alle andre kulturer. Hva gjør man så når argumenter ikke er interkulturelle og derfor ikke når fram mot en skikk som etter vårt skjønn er både barbarisk og rammer uskyldige? Hvilke virkemidler tar vi i bruk da? Det er dette dilemmaet vår regjering strever med nå. Jeg synes vi skal ønske dem all mulig lykke til med dette viktige arbeidet.

—–

*) For et interessant blogginnlegg som tar for seg argumenter for og mot omskjæring av kvinner, se her. Forfatteren av dette innlegget trekker også noen linjer videre til (konservative) kristnes forståelse av forholdet mellom sex og reproduksjon. Han har flere gode poeng på det området også.

**) Ordbruken er i seg selv interessant. Tidligere het det «omskjæring av kvinner». Nå heter det «kjønnslemlestelse». Vanligvis går språkutviklingen den andre veien, fra mer stigmnatiserende uttrykk til mindre, men her er nyordet faktisk mer ladet og mindre nøytralt. Dette sier mye om engasjementet som ligger i saken. Kanskje sier også det tiltagende engasjementet noe om hvor stor makt som ligger i språket? Ordbruk former tanker og meninger, det kan det ikke være noen tvil om.

***) For flere interessante perspektiver på dette, se Det lutherske verdensforbunds (LVFs) uttalelse fra 1993: Cartigny Statement om Worship and Culture: Biblical and Historical Foundations, særlig avsnitt 3. Uttalelsen er publisert i Stauffer, Anita (ed.): Worship and Culture in Dialogue (Geneva: 1994); s.129-135.

****) I tidligere tider spilte nok Bibelen en tilsvarende rolle som interkulturelt akseptert felles verdisett, i hvert fall i den delen av verden som gjorde seg skyldig i de verste kulturimperialistiske overtrampene. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at det samme ikke er tilfelle i dag. For kristen misjonsvirksomhet er Bibelen selvsagt fortsatt basis, men jeg jeg er overbevist om at alle (eller i hver fall nesten alle!) kristne misjonærer også godtar menneskerettighetene som allmenne.

Om teologi og trivelighet

I forrige post lenket jeg til en gjestebloggpost jeg har skrevet om dåp. Den som leser den aktuelle posten vil helt nederst finne en fotnote med følgende lille kommentar:

Nå kan jeg godt forstå at tanken på at udøpte barn skal gå fortapt er en utrivelig konklusjon på en barnedåpsteologi tatt ut i sin ytterste konsekvens. Men når ble det at en teologi er trivelig et kjennetegn på at den er bibelsk?

Jeg vil benytte min egen blogg til å utdype det utsagnet litt, siden det nok er litt ubeskyttet slik det opprinnelig står.

  1. For det første: Jeg mener ikke å si at jeg tror barn som ikke er døpt blir forkastet av Gud. I det aktuelle innlegget argumenterer jeg faktisk for det motsatte. Av og til er det virkelig fint å kunne sitere Pontoppidan (som igjen parafraserer Luther): «Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv.» Jeg forsøker å holde fram for meg selv og andre det bibelske bildet av Gud som kjærlighet, og for meg harmonerer tanken om forkastelse av spedbarn dårlig med dette Gudsbildet. Jeg tror vi trygt kan legge fra oss alle udøpte småbarns skjebne hos Gud, i tro og tillit til at han vil ta imot dem på samme måte som han tar imot alle andre: Med nåde.
  2. For det andre: Hvis det stemmer, det Bibelen sier, at mennesket i seg selv er «lost» uten Gud (med teologiens språk: Mennesket er født under synden), da må man forholde seg til dette på en mest mulig konstruktiv måte. Dåpen er, slik jeg ser det, den aller mest konstruktive måten å forholde seg til sin egen syndighet på.* Tanken på at jeg ikke kan frelse meg selv (fra døden, og fra min egen medfødte tendens til å dyrke meg selv framfor andre mennesker) er kanskje utrivelig, men jeg tror alle kristne vil være enige om at den er bibelsk likevel – i hvert fall så lenge den anvendes på voksne mennesker. Men – og her er vel egentlig poenget – jeg kan ikke helt se at det utgjør en avgjørende forskjell i denne sammenheng å hevde at dette med at mennesket ikke kan frelse seg selv faktisk gjelder alle mennesker, uten unntak, uansett alder og status. Jeg har til gode å se overbevisende argumenter for hvorfor denne sannheten skulle gjelde for voksne men ikke for barn.**
  3. For det tredje: Det er ikke noe mål i seg selv at en teologisk konstruksjon skal være så utrivelig som mulig. For all del! Det gudsbildet som dominerer Jesu forkynnelse er, slik jeg ser det, et bilde av en nådig og kjærlig Gud som vil oss bare det gode. Dette bildet må få styre våre konstruksjonsforsøk, tror jeg; i enkelte tilfeller betyr nok det også at enkelte andre bilder i Bibelen må korrigeres eller til og med skyves i bakgrunnen. Målet er altså ikke å hente fram de aller mest groteske og blodtørstige skildringene som finnes i Bibelboka og la dem dominere. Men likevel: Dette betyr ikke at vi lettvint og uanstrengt skal lukke øynene for alle de tingene i Bibelen som faktisk utfordrer det vi anser som selvsagt. Noen ganger har vi godt av å sloss litt med tanker som ikke synes umiddelbart tiltrekkende – jeg tror de dypeste sannhetene kan være skjult der. Bibelen og den kristne tro hviler på tanken om at Gud har åpenbart noe for menneskene, åpenbart noe som ellers ville vært skjult. Derfor må vi tåle tanken på at vi av og til får tilført noen utenfraperspektiver som kan oppleves som utfordrende, kanskje til og med ubehagelige eller utrivelige.

En slags konklusjon til slutt? Det at en teologisk konstruksjon er utrivelig er heller ikke noe mål på om den er bibelsk eller ikke, like lite som trivelighet er et sannhetskriterium i seg selv. Teologi handler om å søke det som er sant, ikke om å søke det trivelige – eller utrivelige. Noen ganger kan sannheten gjøre vondt, men jeg tror at sannheten først og fremst setter fri – og det kan ikke være noe annet enn godt.

—–

*) Paulus skriver i Romerbrevets 6. kapitel om at det å bli døpt er det samme som å dø og stå opp igjen, slik Jesus gjorde. Det dødelige mennesket (mennesket er dødelig fordi det er under syndens makt) får del i Jesu udødelighet. Det er en god måte å leve med sin dødelighet på.

**) Men, som den observante leser vil ha lagt merke til, så er jeg ikke helt konsekvent her. For, dersom «spillereglene» er akkurat de samme uansett for barn og voksne, hvorfor skal da udøpte barn slippe lettere unna enn udøpte voksne? Jeg vet ikke. Blir den naturlige konklusjonen da at alle blir frelst uansett? Vel, jeg for min del håper at alle mennesker blir frelst til slutt, uansett trosmessig status i dette livet, men tør ikke helt si at jeg tror det i teologisk kvalifisert forstand, til det er det en litt for foreløpig tanke. Jeg ser nå at disse funderingene åpner en dør inn til en hel verden av gode spørsmål og tankerekker. Jeg får heller komme tilbake til dette i en ny post; denne er lang nok allerede.

Om språk, kjønn og lovgivning

Arbeidet med ny og kjønnsnøytral ekteskapslov går sin gang. Jeg synes at hele konseptet er litt pussig. Hvis jeg forstår dette rett, så er bakgrunnen for hele lovforslaget at homofile opplever det som diskriminerende at de ikke kan inngå det som kalles ekteskap.* Derfor skal nå ekteskapet defineres som kjønnsnøytralt, slik at man skal kunne «gifte seg» og være «ektepar», uavhengig av kjønn og legning. (Dette vil selvsagt også måtte få konsekvenser for foreldre- og adopsjonsrettigheter, og sannsynligvis også for spørsmål knyttet til tilgang til kunstig befruktning.)

Er ikke dette egentlig bare en lek med ord? Forsøker ikke her lovgiverne rett og slett å gjøre termen «ekteskap» mindre presis? Vil vi ikke med en gang få bruk for uttrykk som «heterofile ektepar/ekteskap» kontra homofile sådanne? Vi vil fortsatt ha et (legitimt!) behov for å kunne skjelne mellom mann/kvinne-enheter kontra mann/mann og kvinne/kvinne. Jeg kan ikke helt skjønne hva som er i veien med «partnerskap»-betegnelsen; den sikrer det nødvendige presisjonsnivået i språket på det aktuelle området. Er det noe mindreverdig eller diskriminerende med det å måtte (eller positivt formulert: Ha mulighet til å) inngå partnerskap kontra ekteskap? Jeg snakker ikke da om de juridiske rettighetene knyttet til institusjonene (de kan man arbeide med!), men til selve betegnelsene.

På meg virker det som om hele arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov egentlig er styrt av de homofiles ønsker om fulle adopsjonsrettigheter. Jeg skjønner ikke at ikke dette kunne vært regulert innenfor gjeldende lovverk, med ekteskap og partnerskap som to sidestilte og likeverdige samlivsformer. Det ville vært mindre tilslørende i forhold til det som er sakens realiteter: Det er faktisk en forskjell på samkjønnet og tokjønnet samliv, en forskjell som gjerne kan speiles i språkets presisjonsnivå.

Det er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian som stadig dukker opp i hodet mitt når dette temaet diskuteres, som et memento om at enkelte forskjeller rett og slett ikke kan reguleres bort med all slags lovgivning eller Newspeak. I den aktuelle scenen sitter medlemmer av den radikale judeiske frigjøringsfronten og diskuterer programmet for den kommende revolusjon seg imellom, og en av dem bringer stadig spørsmålet om kvinners rettigheter inn i samtalen:

REG
Why don’t you shut up about women, Stan, you’re putting us off.

STAN
Women have a perfect right to play a part in our movement, Reg.

FRANCIS
Why are you always going on about women, Stan?

STAN
… I want to be one.

REG
… What?

STAN
I want to be a woman. From now on I want you all to call me Loretta.

REG
What!?

STAN
It’s my right as a man.

JUDITH
Why do you want to be Loretta, Stan?

STAN
I want to have babies.

REG
You want to have babies?!?!?!

STAN
It’s every man’s right to have babies if he wants them.

REG
But you can’t have babies.

STAN
Don’t you oppress me.

REG
I’m not oppressing you, Stan — you haven’t got a womb. Where’s the fetus going to gestate? Are you going to keep it in a box?
[STAN starts crying.]

JUDITH
Here! I’ve got an idea. Suppose you agree that he can’t actually have babies, not having a womb, which is nobody’s fault, not even the Romans’, but that he can have the «right» to have babies.

FRANCIS
Good idea, Judith. We shall fight the oppressors for your right to have babies, brother. Sister, sorry.

REG
What’s the point of fighting for his right to have babies, when he can’t have babies?

FRANCIS
It is symbolic of our struggle against oppression.

REG
It’s symbolic of his struggle against reality…

—–

*) Jeg ser at saken selvsagt er noe mer sammensatt enn dette. De homofile har lenge opplevd sin situasjon slik at de har vært marginalisert, diskriminert, til og med trakassert. Dette er en opplevelse det er viktig å komme i møte. Arbeidet med kjønnsnøytral ekteskapslov må sikkert forstås innenfor en slik større ramme. Men – for the sake of the argument – i denne posten lar jeg diskriminering knyttet til bruken av selve ekteskapsbetegnelsen være det dominerende aspektet.

Om rettsvern for foster

For ikke mange dagene siden skjedde det en tragisk drapssak i Overhalla. En mann er tatt og vil bli tiltalt for å ha drept sin fraseparerte kone og en 7-åring som overnattet i huset hennes. Kvinnen var gravid i åttende måned med tvillinger; den mistenkte er far til de to guttene.

Saken omtales som «dobbeltdrap» i mediene. Det er selvsagt korrekt. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at «kvadruppeldrap» ikke hadde vært helt misvisende, det heller. For hva med de to ufødte guttene? De teller ikke i regnskapet, selv om de nok var store nok til at de kunne ha overlevd utenfor mors mage dersom de var blitt tatt vare på tidsnok.

Jeg har ikke helt oversikt over jussen her og lurer derfor fælt: Blir saken noe mer alvorlig, sett fra rettssystemets side, av at mannen tok livet av to barn sammen med moren som bar dem? Hvor gamle eller utviklede må fostre være før man kan bli drapstiltalt for å gjøre slutt på livet deres? 12 uker er for lite, 20 uker er nok også knapt dagens abortlovgiving tatt i betraktning, men ufødte barn kan i dag reddes allerede i 24 uke. De to guttene i den aktuelle saken var langt mer utviklet enn det.

Spørsmålet berører selvsagt abortdebatten. Kan man i det hele tatt snakke om «drap» på foster uten å bli plassert i bås med Nessa og Knudsen? Trenger språket vårt et nytt ord for rommet mellom «drap» og «spontanabort»? Eller er det slik at denne aktuelle drapssaken faktisk åpner en dør inn til et annet rom, nemlig rommet for tanker og følelser som fortrenges fra offentlig abortdebatt? Viser ikke denne saken at enhver samtale om fosterets rettsstatus aldri kan bli bare svart-hvitt?

Jeg skulle i hvert fall ønske at det fantes et rom for en mer nyansert offentlig debatt om slike tema som jeg berører her.

Det er for øvrig interessant å se hva slags rettsstatus Det gamle testamente gir fosteret:

Når noen slåss, og de støter til en svanger kvinne, så hun mister fosteret, uten at det ellers skjer noen ulykke, da skal gjerningsmannen betale den skadebot som hennes mann pålegger ham, og det skal skje hos dommerne. Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme. (2 Mos 21:22ff)

Et fosters død regnes tydeligvis ikke som en alvorlig ulykke i den sammenhengen. Et sideblikk til et annet avsnitt i Moseloven gir flere perspektiver:

Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, da skal du uten skånsel hogge hånden av henne. (5 Mos 25:11f)

Det står mye fint i Boka, men jammen står det mye rart og ubegripelig grusomt der også, særlig når ting tas helt ut av sin sammenheng. Men så er Bibelen som hellige bøker flest, oppbyggelig eller livsfarlig, alt etter hvem som leser den. Men det er visst et tema for en helt annen post.

Om rock og våpendesperadoer

De siste dagers rystende hendelser i USA, som i dag kulminerer med noe som nesten må kalles et absurd stykke frigjøringsteologi på avveier, har fått meg til å hente fram igjen noen CDer jeg spilte en del den gang jeg gikk videregående på CA i Kobe – det begynner jammen å bli en stund siden! På åpningssporet på albumet If you must leverer det den gangen fortsatt ganske lovende hardrockbandet Precious Death følgende kraftsalve:

If everything is relative and nothing absolute/then why don’t I just take this gun and blow your head off!/but if some things are always wrong some things must be right.

Godt poeng, i grunnen. Det at vi alle spontant reagerer på den typen hendelser som vi nylig så fra VirgTech er vel et betryggende velrettet skudd for baugen til den absolutte(!) verdirelativismen. Så kan man jo spørre seg hvor det absolutte skal forankres, om ikke i den Absolutte?

Gutta i Precious Death fortsetter for øvrig sånn:

Tolerance! Tolerance! But you can’t tolerate me/and so you move it around ’till you start liking the sound/the truth’s too hard and too true for me to give it to you/and you can hate me but you can’t break me!

Det begynner kanskje å høres litt mer fundamentalistisk ut der, men tro meg, det er absolutt hør-verdig for det!

Precious Death gav ut et gnistrende debutalbum (Southpaw), en litt middelmådig oppfølger (If You Must) og et merkelig tredjealbum (Precious Death/New Songs for a Quiet Revolution) som ikke hadde noen musikalsk retning i det hele tatt – da var bandet allerede i full oppløsning. Hvis debutalbumet fortsatt er å få tak i så anbefaler jeg Southpaw på det varmeste. Skal jammen stikke og sette på CDen nå.

Om Norsk luthersk misjonssamba

Av og til leser man ting i avisa som virkelig setter livet i perspektiv. Og av og til er det tilsynelatende små saker som skaper følelsen av slik eksistensiell avislesning.

Her om dagen leste jeg i Vårt Land at NLM og Kvitsund gymnas har havnet i klinsj med Nissedal menighet av Den norske kirke. Bakgrunnen for uenigheten er at menigheten har fått en kvinnelig prest, og slike kan ikke NLM-ere samarbeide med. Dermed har skolekoret signalisert at de ikke lenger vil delta med korsang på gudstjeneste i Nissedal kyrkje, slik de har gjort regelmessig de siste årene. Soknerådet har henvendt seg til NLM sentralt for om mulig å få støtte til å få samarbeidet igang igjen, men den muligheten avvises ganske kontant av informasjonsleder Ottosen. Det lengste han ser for seg at Kvitsund kan strekke seg er et spesialarrangement som legges til det lokale bedehuset, evt. at den kvinnelige presten holdes utenfor de aktuelle gudstjenestene. Dette svaret er vel neppe så diplomatisk som soknerådet håpet.

Grunnen til at denne artikkelen ble såpass sterk lesning for meg er at jeg vet at for ti år siden ville jeg forsvart NLMs tenkerekke fullt ut. I dag opplever jeg den bare som provoserende. Det er tankevekkende å bli minnet på hvor mye man kan forandre seg i løpet av et lite liv.

Vi mennesker har en omsikftende identitet. Livsfortellingen vår skrives hele tiden, og vi må stadig integrere nye erfaringer i det identitetsbyggende prosjektet vårt. Et slikt prosjekt fordrer en viss frihet som rammeverk, slik at vi skal slippe at byggingen kontinuerlig tynges av angst for å gjøre feil. Det er sannelig godt at den rammen vi opererer innenfor heter nåde.

Om ordene

De siste dagene har jeg forsøkt å se noen sammenhenger mellom ord på et språk jeg i utgangspunktet ikke forstår. Jupmel-aehtjien, Baernien jïh Aeljies Voejkenen nommesne heter det der jeg med ord jeg er mer fortrolig med ville sagt I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Sørsamisk er på mange måter som en ugjennomtrengelig kode for meg. Men jeg gjør da et forsøk på å lære i hvert fall litt. Jeg er tross alt prest i et sørsamisk kjerneområde.

Språk har alltid fascinert meg. I oppveksten sjonglerte jeg tre språk: Norsk, japansk og engelsk – i den rekkefølgen. Etter hvert har japanskkunnskapene avtatt noe, engelsken vokst seg kraftigere, og jeg har møysommelig arbeidet meg inn i de vidunderlige språkuniversene til bibelhebraisk og koinégresk. Nå gløtter jeg altså inn en ny dør. Ambisjonene er ikke så store denne gangen; jeg regner ikke med å kunne forme setninger selv på sørsamisk noen gang, men jeg ønsker å komme så langt at jeg i hvert fall kjenner igjen et substantiv som et substantiv eller et verb som et verb når jeg ser et.

Hva er egentlig språk? Det er et spørsmål som åpner enda en ny dør, og det å gløtte inn bak den kan virkelig gjøre deg svimmel. Vi tar ordene for gitt sånn til daglig, og vi regner med at andre forstår hva vi mener når vi bruker bestemte ord, men burde vi egentlig det? Jeg husker den ahaopplevelsen det var da jeg på videregående leste Hayakawas Language in Thought and Action og skjønte at et ord ikke ganske enkelt bare var et ord. Alle har sin egen høyst subjektive forståelse eller definisjon av hvert enkelt ord, og det betyr at det alltid vil være støy i all mellommenneskelig kommunikasjon. Som eksempel kan vi bruke ordet «Gud»: I og med at vi alle bærer med oss ulike gudsbilder, vil all nøytral tale om Gud være umulig. Når jeg sier ordet «Gud» vekker det ulike bilder i meg, mens den som hører meg si det ordet sitter med helt andre bilder. Det samme gjelder for øvrig om vi snakker om «bil» i stedet for «Gud». Er ikke all kommunikasjon i bunn og grunn et trosprosjekt?

Parallellt med sørsmisken leser jeg Ove Wikströms fantastiske lille bok Leve langsomheten, og -skulle du sett! – han reflekterer også over språket. Han siterer filosofen Ludvig Wittgenstein som påpeker at «Språkspillets teologi bygger på sosiale overenskomster. Samtidig representerer det noe som ligger utenfor alle verbalt oppstilte feller. Det som er ‘bortenfor’ kan bare anes, men ikke av den grunn ignoreres.» (s.162) Her er paradokset: Ordene våre gir ulike assosiasjoner til hver enkelt av oss, men vi klarer tross alt å bli enige om visse «spilleregler» for hvordan vi omtaler erfaringer som er en del av vår felles verden. Men hvordan setter vi opp spilleregler for hvordan vi omtaler det som ligger bortenfor den etterprøvbare virkeligheten? Det er Gud jeg snakker om, selvfølgelig – enda tale om Gud aldri kan bli selvfølgelig.

Wikström siterer fra en samtale han førte med en ung russisk-ortodoks prest:

[Presten] retter på brillene og forteller at østkirken ikke har skapt noe skille mellom dogmatisk teologi og mystikk, mellom kirkens lære og personlig erfaring av det guddommelige. I stedet hevder man at en person umulig kan oppnå kunnskap om det hellige uten vilje til samtidig å bli berørt av den Hellige. Det går altså ikke an å tenke eller lese seg fram til erfaring av en levende Gud. Kirkens liturgi – en blanding av estetikk og kollektiv erindring om og forsmak på udødeligheten – er både en forutsetning for og en konsekvens av den erfaringen språket antyder. Samtidig handler troen om å bli forvandlet. (Wikstrøm 2002: s.162)

Eller, som det heter på side 165 i samme store lille bok: «Gud er altså ikke et objekt man kan filosofere over, men et mysterium man kan møte med stor forundring og beven.»

Så burde jeg kanskje slutte å skrive eller snakke om Gud. Det kommer jeg likevel ikke til å gjøre. Men det kan være greit å sette ting i riktig perspektiv før jeg tar helt av på filosoferingens vinger. Ordene våre (og mine) vil selvsagt alltid stå for noe foreløpig, i hvert fall når de skal forsøke å skildre den Evige:

«Gud ‘finnes’ ikke. Jeg tror på ham. Skulle han ‘finnes’, så ville han være en fange i språket og altså vår slave.» (Göran Tungström i Juleoratoriet, sitert etter Wikstrøm 2002: s.167)

PS: Det sørsamiske «baernien» betyr «ugift sønn». Det er jo et teologisk statement i seg selv.