Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»

Om stjernestøv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.10.2019

Har du noen gang stått og sett på stjernene en natt og grublet over universet og meningen med livet? I så fall er du ikke alene. Jeg har gjort det, jeg også, og det samme har mennesker gjort i generasjoner. I Salmenes bok i Bibelen kan vi lese en over to tusen år gammel tekst som sier:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Hva er et menneske? I den andre av de bibelske skapelsesmytene, den såkalte Eden-fortellingen, leser vi om hvordan Gud tar jord og støv og former først dyrene og så mennesket, og at Gud blåser livspust inn i mennesket slik at det blir til en levende sjel.

Jeg synes denne fortellingen er så betagende. Og den gir jo også en veldig presis beskrivelse av hva vi mennesker er. Vi er formet av akkurat de samme stoffene som alt annet levende, gjennom millioner av år med evolusjon. Når vi dør, så går kroppene våre tilbake til jorda.

Derfor heter også mennesket i denne fortellingen, altså det første mennesket, Adam, fordi han er tatt av admah, som er det hebraiske ordet for jord. Adam betyr jordmenneske. Like etter leser vi om Eva. På hebraisk uttaler man navnet hennes chava, og det betyr «liv». I greske bibler heter hun derfor Zoë, som betyr nettopp liv. Jeg sier det så ofte noen gidder å høre det: Eva burde egentlig hete Liv i norske bibler. Da ville vi forstått det, med en gang, selv vi som leser disse gamle hebraiske tekstene på norsk, at disse navnene er symbolske navn som sier noe om vår plass i universet. Vi er tatt av jorda, vi er jordmennesker, vi hører sammen med alt annet liv. Gud har blåst livet inn i oss. Men i bunn og grunn er vi natur, vi er jord, vi er støv.

Eller, mer presist: Vi er alle sammen laget av ett hundre prosent resirkulert stjernestøv. Alle de tyngre stoffene i universet, etter hydrogen og helium, har blitt til gjennom fusjonsprosesser inne i stjernene, stoffer som har blitt slynget utover i rommet når stjernene har eksplodert. Uten disse supernovaene ville vi ikke vært til. Byggeklossene som er oss – og alt annet vi kjenner som jord og liv – kommer fra stjernene. Vi er stjernestøv. Og samtidig sier altså bibelfortellingene til oss: Husk at du er mer enn støv! Det ånder himmelsk over støvet! Gud har blåst sin livspust inn i deg og alt annet som lever.

Jeg tror det er derfor vi har det med å stirre på stjernene og stille oss selv eksistensielle spørsmål. Når vi ser himmelen, månen og stjernene, og spør «Hva er da et menneske?», da husker vi dypt i oss selv hvor vi kommer fra: Vi er stjernestøv. Og samtidig spør vi jo ikke bare hvor vi kommer fra. Vi spør også hvor vi skal hen, og hvorfor vi er her.

Selv tror jeg at det er en dyp mening med at akkurat dette stjernestøvet har fått pusta livet inn i seg. Jeg tror vi er her for å ta vare på hverandre, og på alt det andre som vi deler tida og rommet med. Jeg tror på kjærligheten, rett og slett. Og i det aller dypeste laget av disse trosforestillingene ligger også troen på og håpet om at Gud selv er kjærlighet, og at det var derfor Gud tok nettopp stjernestøvet og lot livet ta bolig i det. I dette tror jeg at Gud Skaperen har lagt ned noe av seg selv. Hver gang vi ser stjernehimmelen er det en kjærlighetserklæring. I troen på dette kan jeg forsones med at jeg er støv, at jeg er jord, Adam, stjernestøv.

Om kjærlighet og tillit

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir 22. september 2019 (15. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

(Joh 15:9-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I dag begynner prekenen hos det lille dåpsbarnet, og hos dere dåpsforeldre.

Da barnet ble født, forventa det å bli tatt imot. Det la seg til rette i armene deres og ropte etter mat, etter varme, etter omsorg. Og det fikk det. Det får det. For barnet viste dere tillit. Det gav seg hen til dere. Og når tilliten roper, når tilliten kaller, da er det kjærlighet som er svaret.

En av mine favoritteologer heter Knud Ejler Løgstrup. Løgstrup var dansk teolog, filosof og prest, og han har sagt og skrevet mye nettopp om tilliten og kjærligheten. Kort fortalt bygde han opp et såkalt fenomenologisk filosofisk system, der han tok utgangspunkt i de fenomener som gjør seg gjeldende i alle menneskers liv. Han skrev om noe han kalte for «spontane livsytringer», som er reaksjoner og adferdsmønstre som han mente finnes hos alle mennesker som en del av menneskets natur, vår grunnprogrammering så å si. Blant disse mente han at tilliten var den fremste og viktigste. For alle mennesker er født tillitsfulle. Når vi kommer til verden er vi hundre prosent tillit, små bylter av tillit i ren og uforfalsket form. Vi er riktignok født dødelige, men vi er like fullt født tillitsfulle. Ja, vi skiller ikke engang mellom oss selv om verden omkring oss den første tida, rent nevrologisk, vi tar det bare for gitt at noen er der for oss og vil ta vare på oss. Og det gjør vi jo. Det er det som er den spontane måten for oss å ytre oss når et lite nyfødt barn viser oss tillit. Derfor henger tilliten og kjærligheten også sammen. Tilliten kaller, og kjærligheten svarer. De svarer til hverandre, de komplementerer hverandre.

Løgstrup går så videre til å skildre hvordan vi mennesker etter hvert blir mer reserverte overfor hverandre. Hvordan vi blir mindre tillitsfulle og mer avventende, mer avmålte, mer skeptiske. Det er en del av en sunn psykologisk utvikling, ganske enkelt fordi verden ikke er et sted hvor alle bare er gode mot hverandre hele tida. Men samtidig synliggjør dette noe av fallet i tilværelsen, om vi kan bruke et slikt ord. Det tillitsfulle universet slår sprekker med tida.

Og så sier altså K.E. Løgstrup det som har gjort ham så kjent blant filosofene, og det som gjør at han har øvd varig innflytelse på for eksempel sykepleiefaget. Han beskriver hvordan vi mennesker, i hvert eneste møte, stilles overfor den utfordringen det er å vise tillit og å bli vist tillit. I alle møter mellom to finnes det et element av tillit, en form for forhandling av åpenhet. Dette gjør oss sårbare. «Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd!» sier han, og det er så fint og poetisk sagt at det godt kan gjentas enda en gang: Fortsett å lese «Om kjærlighet og tillit»

Om de tusen liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 1.8.2019

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

Kan hende er det fordi jeg befinner meg i et slags post-Game-of-Thrones-vakuum at jeg velger å sitere George R.R. Martin her i denne spalten igjen. Det er ikke mange uker siden jeg gjorde det sist. Men jeg synes altså det er så innmari godt sagt.

Jeg liker å lese. Sånn til hverdags blir det litt for lite tid til det. Det vil si, jeg leser jo en del, men det blir mest faglig relaterte tekster og sakspapirer og den slags. Ja, og så den derre Store Kloke Boken, da.

Men når ferieukene åpner seg, da finnes det også tid til annen litteratur. I sommer har jeg blant annet lest Jordmor på jorda, Edvard Hoems roman-portrett av hans egen tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje, han som er hovedpersonen i Slåttekar i himmelen som jeg leste i fjor sommer. Jeg var betatt da, og jeg ble betatt også i år. Hoems slektskrønike i fem bind, hvor han altså dikter og spinner litteratur rundt faktisk personer fra hans egen slekt, er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest.

Noe av det som virkelig grep meg under lesningen av disse bøkene, er nettopp dette at jeg som leser vet at dette er så virkelighetsnært. At ja, det er dikting, men samtidig er det ikke bare det, det er også en kjerne av historisk sannhet her. Disse menneskene som han foreller kan faktisk ha tenkt det han skriver (selv om vi ikke kan vite det), de kan ha sagt og gjort og agert slik han forteller. Dette kan faktisk ha skjedd på ordentlig! Akademikeren i meg mumler noe om at det nok først og fremst er forfatterens eget sjelsliv jeg kommer i berøring med, men det kjennes likevel som om jeg virkelig får leve flere liv i møte med slik litteratur.

Mitt eget liv er kan hende ikke av de mest spennende, men jeg har i det minste en litt eksotisk oppvekst: Jeg vokste opp i millionbyen Kobe i Japan. Jeg liker byer, og jeg liker å komme litt opp i høyden og se utover byer, særlig om natta når de mange millioner lys er tent. For ikke så lenge siden sto jeg på et utsiktspunkt og så utover en større by. Da slo det meg igjen: Alle disse menneskene som bor her, innenfor synskretsen min, det området jeg kan se her og nå, alle disse menneskene er små verdener i seg selv, hver eneste en. Om hver og en av dem hadde fått sin egen roman, ville vi like fullt bare så vidt ha vaket i overflaten. Det er slike dybder i menneskesinnet, det er slik en rikdom av verdener i oss og rundt oss.

Å stå slik og se utover en storby hvor hundretusenvis (eller millionvis) av mennesker lever sine liv, fyller meg med en følelse av ydmykhet. Hvem er jeg, som skulle kunne mene noe om eller felle en dom over det disse menneskene tenker, tror, føler, mener, gjør? Jeg kjenner knapt meg selv.

Som prest forsøker jeg å holde fram denne tanken for meg selv med jevne mellomrom. I et så rikt univers nytter det ikke med enkle svar eller fundamentalisme, uansett innpakning.

Jeg leste forresten noe annet i sommer. Noe kortere. Det var på Facebook. Jeg husker ikke lenger hvem som delte det eller hvor jeg så det, men det var et bilde av en masse nonstop sammen med en tekst som sa noe sånt som at dette er oss, alle de ulike fargene er vår kulturelle og religiøse innpakning, men inni oss alle finnes det samme, nemlig kjærlighet. Jeg håper i grunnen det er sånn det er, og jeg forsøker å tro og leve i tråd med det også.

Om verdens største lesesirkel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.5.2019

Det er en tid for alt. Mandag denne uka ble den aller siste episoden av seriefenomenet Game of Thrones sluppet, og flere av oss måtte tørke noen tårer, sukke og si: «And now our watch is ended. We shall never see its like again!»

George R.R. Martin, forfatteren av bøkene bak Thrones, har formulert mye minneverdig. Følgende sitat har han lagt i munnen på karakteren Jojen Reed:

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

De av oss som er glade i å lese, enten det nå er snakk om samtidsromaner, historiske romaner, sci fi, eller fantasy-litteratur, vet hva han snakker om. Gjennom bøkene blir vi kjent med mennesker vi ellers aldri ville møtt, utforsker følelser vi ellers aldri ville kjent, og reiser til steder vi ellers aldri ville fått oppleve – og alt dette kan skje i godstolen i vår egen stue.

Jeg har i en tidligere utgave av Prestepreik skildret den første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg ikke klarte legge den fra meg. Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har lest dem for jentene jeg deler hus med. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om de fire Pevensie-barna, Heksa Hvit og løven Aslan en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Noen har kalt kirka for verdens største lesesirkel. Det er heller ikke så dumt sagt. For det er jo nettopp fortellingene som bærer kirkas liv, og de viktigste av disse fortellingene har vi nedfelt i ei bok, ei bok vi ærer som en hellig tekst, hva nå enn det måtte bety. Og for å finne ut hva det egentlig innebærer at tekst kan bære hellighet i seg og at fortellingene i denne teksten kan si oss noe på tvers av tid og rom, så leser vi tekstene, alene eller sammen, og diskuterer dem – sammen. Da skjer det noe. Vi får erfaringer vi ellers ikke ville fått, og kan oppdage perspektiver på virkeligheten som ellers ville vært skjult. Og – ikke minst – vi får komme inn på og bli kjent med Jesus, han som kirka sier viste oss Gud.

Jeg nevnte C.S. Lewis’ Narnia-univers. Lewis var en god venn av den ikke mindre kjente J.R.R. Tolkien, skaperen av Ringenes Herre og hele Arda-mytologien, og et viktig forbilde for blant andre George R.R. Martin. Tolkien var kristen, han var katolikk, mens Lewis en periode var ateist. En gang i en av sine mange nattlige samtaler kom de inn på spørsmålet om mytene. Lewis pekte på at mange myter ligner på hverandre, og spurte om det ikke var slik at fortellingen om det som skjedde med Jesus, om korset og oppstandelsen, også best kunne forstås som en myte? Hvorpå Tolkien svarte at mytene er menneskenes språk for å fortolke de store spørsmålene i livet. Men fortellingen om Jesus er den sanne myten, sa han. At Gud, da Gud skulle tre inn i historien og svare på livets store spørsmål, da valgte Gud å bruke nettopp mytene som skisse, som modell, for sine egne handlinger. Men dette skjedde jo, sa Tolkien – og kirka sier amen til det. Og derfor er mytene så sanne. Det som skjedde med Jesus gir også liv til alle de andre fortellingene våre, til mytene og til de episke eventyrene og til drømmene.

Og så ble altså Lewis en troende. Og skrev om Narnia. Og resten er historie, som man sier, en historie vi også inviteres til å ta del i.

Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett. I kirka håper vi på det evige livet. Det vi leser om, det vi har hørt løftene om. Kristus døde og Kristus oppsto, og Kristus lever iblant oss. Og vi kan lese, vi kan lytte, vi kan synge, vi kan be – og vi kan overgi fortellingene om livene våre til Gud, i tillit til at Gud elsker fortellingene om oss og aller helst vil lese dem høyt for alle sine barn.

Om et glimt av evighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 07.3.2019

Forrige Prestepreik handlet om at tida går fortere og fortere. Hva kan da passe bedre enn å søke balanse gjennom å peke på det sted hvor tida står stille, nemlig gudstjenesten.

Og da tenker jeg ikke på det at gudstjenesten noen ganger får rykte på seg å være vel langtekkelig, for ikke å si kjedelig. Ikke at jeg opplever den slik, altså, men folk er forskjellige.

(Jeg hørte en anekdote nylig om forskjellen på hvordan lutheranere og ortodokse feirer gudstjeneste. Etter en time sier lutheraneren: «Endelig! Der er gudstjenesten ferdig!» Etter tre timer sier den ortodokse: «Oi! Er gudstjenesten ferdig allerede?»)

Jeg tenker heller på fortolkninga av gudstjenesten, om liturgisk teologi. Hva er det som skjer når mennesker kommer sammen rundt de hellige tingene, communio sanctorum som det heter så fint i trosbekjennelsen?

Kirka svarer at det som skjer er at evigheten slår inn i tida. Vi er alle, hver på vår måte, på vei mot evigheten hos Gud. Gudstjenesten er det stedet hvor vi inviteres til å forberede oss på det vi er på vei til, og til å ta med oss opplevelsen av denne evigheten inn i hverdagen vår.

Derfor ligger gjentagelse i gudstjenestens DNA. Det å gjøre de samme, gamle tingene om igjen, om enn på nye måter, er ikke bare noe vi gjør fordi det har historisk interesse eller fordi det faller inn under det vi kaller tradisjon. Vi gjør det fordi det skal bringe oss i kontakt med det tidløse. I ei tid da datakraft fordobles flere ganger i året og flere teknologiske revolusjoner løper side om side, trenger vi steder som minner oss om at alt er, om ikke fåfengt og jag etter vind, så i hvert fall for relative størrelser å regne i den store sammenhengen.

Flere ting i kirkas liturgiske liv peker på dette. Aller tydeligst taler de metaforene som omgir nattverden. Brødet og vinen er Jesu kropp, Ordet som blir menneske, det tidløse som trer inn i tida. Og framme i kirka står den halve alterringen, som har sin motpart, sin fullendelse, i evigheten, der de som har trådt ut av tida (eller, kanskje bedre, gått inn i tida slik den egentlig er) kneler sammen med oss og signaliserer at de venter på oss, at fellesskapet trenger oss alle for å bli helt.

Når livet på mange måter bare går fortere og fortere, når dagene forsvinner som sandkorn i et timeglass, da smaker det bare bedre og bedre med slike glimt av evighet. Det er i hvert fall min erfaring.

Om en flik av et liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.2.2019

Plutselig var det martnan igjen. Jeg synes ikke det er lenge siden sist. Faktisk kjennes det som om tida går fortere jo eldre jeg blir.

Om vi tenker etter, så er det jo faktisk slik det er. Det vil si, følelsen av opplevd tid er at tida går fortere og fortere. Det var i hvert fall det jeg regnet meg fram til sammen med jentene i huset her om dagen. Det var en samtale om brøkregning som satte oss på sporet av denne konklusjonen.

La oss i det videre resonnementet ta utgangspunkt i et år som en standardenhet for tid. Vi måler tross alt livslengden vår i år, så det bør være et greit sted å starte. Når du er fem år gammel, er din opplevelse av total tid nettopp fem år. Det er all den tida du har forholdt deg til så langt. Det neste året du lever, utgjør da en femtedel av referansen din for tid som helhet. Tjue prosent av det du opplever som all tid i hele verden. Det er ganske mye.

Når du er førti, derimot, bare for å ta et nokså tilfeldig valgt årstall, da utgjør ett år bare en førtiendedel av det du oppfatter som total tid. To og en halv prosent. Ganske mye mindre, med andre ord.

Poenget mitt er egentlig veldig enkelt: Brøkdelen vi snakker om her blir mindre og mindre for hvert år som går. Telleren er hele tiden én, mens nevneren øker med en for hvert år. Brøkdelen av opplevd tid du legger til livet ditt blir derfor mindre og mindre. Opplevelsen din er dermed at hvert år er litt mindre, litt kortere, enn det forrige, eller – sagt på en annen måte – at tida går litt raskere unna for hvert år som går.

Hva har dette med martnan å gjøre? Egentlig ikke så mye. Men det har noe med livet å gjøre. Øyeblikkene blir bare viktigere og viktigere, og evnen til å leve i nuet og ta inn opplevelsen av den enkelte dag bare mer og mer dyrebar. Måten vi bruker tida på er ikke likegyldig. Plutselig er det vår tur til å spørre om det virkelig var slik at alle disse dagene som kom og gikk var selve livet.

Selv nærmer jeg meg førtito. Det er et fint tall. Den som ikke tar referansen, kan gjerne bruke noe av vinterferieuka til å lese The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av Douglas Adams. Det er vel anvendt tid, uansett hvor gammel du har rukket å bli.

Om kroppslig åndelighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.11.2018

Neste helg får Røros-menighetene besøk av en spennende teolog og forkynner under de årlige fellesmøtene. Det følgende er å anse som sokneprestens anbefalingsbrev.

Hva vil det si å være et åndsvesen, og hva innebærer det å ha et åndelig liv? Dersom du allerede nå synes at spørsmålet høres en anelse svevende ut, er du nok ikke alene. I vår kultur og i vårt språkunivers finnes det opptil flere skillevegger mellom det åndelige og det materielle. Jeg mistenker at dette ikke er aldeles heldig, for å si det med små bokstaver.

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli!» sier vi i kirkelige begravelser, før vi legger til med håp i stemmen: «Av jorden skal du igjen oppstå!» Men innimellom alt det der er vi altså jordmennesker, tatt av jordas stoff og formet av dette. Gjennom millioner av år med evolusjon har vi beveget oss fra ursuppe til universitetsforskning, og vi har lært å lese vår egen historie ut av universet. Jord-mennesker er vi like fullt. Navnet Adam kommer av det hebraiske ordet ‘admah, «jord», og minner oss om hva vi egentlig er: Kroppene våre er laget av det samme stoffet som alt annet materielt. Vi er 100 % resirkulert stjernestøv, alle som en. Likevel har vi altså utviklet bevissthet, og vi kjenner at vår ånd, vårt indre liv, hele tiden ønsker å strekke seg utover seg selv, til andre og til Den Store Helheten.

Hva innebærer dette for et menneskes åndelige liv? Det betyr at åndslivet ditt også er materielt, i den forstand at alt som skjer i oss, i sentralnervesystemet vårt og i hjernen vår, hører sammen med vår kroppslighet. Det finnes ikke noen side av ditt åndsliv som ikke er kobla sammen med din jordmenneskelighet.

En av dem som har arbeidet systematisk med slike spørsmål innenfor teologien de senere årene heter Stian Kilde Aarebrot. Stian, også kjent som presten fra «Presten og ateisten» som vi hadde på besøk på Røros for et par år siden, har nylig gitt ut ei bok med tittel «Kunsten å forme livet», hvor han skriver om det han kaller «plastisk teologi», en variant av praktisk teologi hvor han utforsker hvordan (gode) vaner former oss som mennesker. Han skriver: Fortsett å lese «Om kroppslig åndelighet»

Om fager kveldsol (som) smiler

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.10.2018

Søndag 21. august 2005 er en merkedag i livet mitt. Den dagen ble jeg ordinert til prestetjeneste i Røros kirke. Jeg husker det som en veldig fin dag. Familie og venner kom langveisfra for å markere dagen. Gudstjenesten var flott og kirkekaffen både lang og hyggelig.

På slutten av dagen reiste en representant fra menighetens seg og sa at dette hadde vært en festdag, men at til nå hadde vi bare sunget salmer hun ikke kunne, så nå syntes hun vi fikk avslutte med en salme alle kan. Dermed reiste alle seg og sang «Fager kveldsol smiler». Den kunne alle – unntatt nypresten. Jeg har sunget mye salmer under oppveksten og kan mange salmer utenat, men akkurat den var ikke en del av standardrepertoaret der jeg vokste opp. Så der og da ble jeg stående og bare smile og lytte.

Det tok ikke lang tid før jeg lærte salmen. Noen gravferder, bare, så var det gjort. Jeg har siden lært noe om hvilken rolle akkurat den salmen spilte i flere av grendeskolene i distriktet, og fått høre om hvordan skoledagen gjerne ble avsluttet med at alle reiste seg og sang akkurat den salmen. Teksten fanger på mange måter noe av livsfølelsen til folk som bor på eller oppunder fjell, slik mange gjør i Norge generelt og på Rørosvidda spesielt: Fortsett å lese «Om fager kveldsol (som) smiler»

Om hverdagslivsfortellinger

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 30.8.2018

For ei stund siden hadde jeg en samtale med Ole Jørgen Kjellmark om lokalhistorie. Under samtalen kommenterte han at han syntes alle prester i Den norske kirke burde ha et punkt i arbeidsinstruksen sin om at de, når de avsluttet prestetjenesten et sted, skulle være pålagt å legge igjen en tidskapsel hos sitt lokale museum eller historielag. I denne boksen, som skulle være forsegla i femti år, skulle det bare ligge én sak: Utskrifter av samtlige minnetaler vedkommende prest hadde holdt i sin tjenestetid på det aktuelle stedet.

Poenget traff meg da, og gjør det fortsatt. Det å fortelle om menneskers liv, om hverdagsmennesker og om hverdagsliv, det er å arbeide med det stoffet lokalsamfunnet er vevd av. Vårt sted og historien om dette stedet er bygd opp av summen av alle livene som leves her. Også et såpass eksepsjonelt sted som Bergstaden Røros og Circumferensen består i bunn og grunn av hverdagsmennesker og deres hverdagsliv.

Hverdagsmenneskers hverdagsliv er på mange måter undervurdert. Det leves gjerne på avstand fra Facebook- og Instagram-likes, resulterer ikke nødvendigvis i så mange heiarop og genererer få takketaler. Det scorer ikke alltid så høyt på ulike rangeringer og resultatlister heller, og det ligner definitivt ikke så mye på den angivelige virkeligheten som fyller reality-TV-ruta. Men likevel: Jeg tror det er i hverdagslivene våre, der vi gjør det lille vi kan i det stille og jevne nestekjærlighetsarbeidet, at meninga med livet i bunn og grunn ligger. Dette er verdt å fortelle om, og det er verdt å minnes. Fortsett å lese «Om hverdagslivsfortellinger»