Om kjærligheten og livet

Preken under minnegudstjeneste i Bergstadens Ziir under minnegudstjenesten romjulssøndag (søndag 30.12.2018):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

(Joh 11:19-27)

Slik lyder det hellige evangelium.

Ett av de sterkeste øyeblikkene jeg fikk oppleve i året som nå har gått, i 2018, opplevde jeg i kinosalen. Og jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt da det skjedde.

Det er ikke det at jeg ikke har opplevd å bli berørt av store filmopplevelser tidligere. For det har jeg. Mange ganger. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje under akkurat den filmen. For den opplevelsen jeg snakker om nå, den skjedde altså da jeg, på en lys og lett sommerdag, gikk på kino sammen med jentene for å se Mamma Mia 2. Det er jo en filmopplevelse som også må kalles – i beste fall – for «lys og lett». Men likevel inneholdt den altså et øyeblikk som berørte meg såpass at jeg må holde det fram her, i kveld, for dere.

Scenen jeg snakker om kommer helt mot slutten av filmen. Da har vi fulgt Donna og hennes datter Sophie gjennom to filmer. Nå skal Sophie bære sitt lille barn til dåpen i den lille kirka på klippen på øya. Men idet hun er på vei inn i kirka, klipper filmen til den tilsvarende scenen fra den gangen Sophie selv ble båret til dåpen. Nå er det den unge Donna som går inn i kirka med Sophie på armen. Gjestene fra dåpsselskapet er bytta ut med lokalbefolkningen, som var menighet den gangen. Men kirkerommet er det samme. Donna går fram til døpefonten, ser ned i dåpsvannet, og der trer speilbildet av den gamle Donna fram, hun som på dette punktet i fortellingen er død, der står hun og tar imot Sophie, gjennom tid og rom må vi vel si, og ser på mens barnebarnet hennes bæres fram til døpefonten. Og Sophie aner noe, hun ser noe, men hun vet ikke helt hva, og så samler hun faddere, familie (med tre pappaer og det hele!) og venner rundt det som skal skje ved det hellige vannet, mens den eldre kvinnen som er den som i bunn og grunn har samlet dem alle der går ut og lukker døra stille etter seg.

Mens alt dette skjer, synger ensemblet – for det er jo en sånn film dette, der de synger ABBA-låter hele tida, det er jo liksom det de filmene handler om, ikke sant, en hitparade med en mer eller mindre sammenhengende historie rundt – de synger «My Love, My Life». Det er ikke blant de mest kjente ABBA-låtene, dette. Men jeg har et spesielt forhold til den. For da jeg var gutt, hadde vi akkurat denne ABBA-låten på en kassett vi spilte mye. Det var egentlig en kassett med Knutsen og Ludvigsen-musikk – jeg tror det var «Fiskepudding, lakrisbåter»-plata – og så var det litt ledig plass på slutten av kassetten – for ei tid det var, altså, den gangen vi miksa musikk på den måten – og der, på de ledige minuttene, hadde han onkelen min som hadde kopiert kassetten slengt inn nettopp denne ABBA-låten. Så den bringer i seg selv fram gode minner av familie, sammen, på ferie, på langtur i bil, eller bare på vei til et eller annet annet spennende.

Så der har dere det, altså. Kombinasjonen av denne sangen, og den plutselig ganske sterke teksten, og bildene av dåpen, og en storfamilie-sammenheng som trer fram gjennom tid og rom; jeg ble fullstendig tatt på senga eller hva en skal si av det hele, jeg ble berørt helt inn i hjerterota. Så da gråt jeg, det skal jeg innrømme, i kinosalen, på Mamma Mia 2. Det hadde jeg ikke trodd da jeg sto opp den dagen.

Fortsett å lese «Om kjærligheten og livet»

Om blasfemi

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 14.4.2016

Etter forrige prestepreik der jeg skrev om hvilke filmer man med fordel kunne meditere litt over i påsken fikk jeg en kommentar fra en som mente «Life of Brian» burde vært på lista. Den har om ikke annet en av tidenes mest minneverdige korsfestelsesscener ifølge vedkommende. Og det er jo også en måte å se det på.

Nå har det seg sånn at «Life of Brian» gjerne kunne stått på påskefilm-lista mi. Jeg synes filmen er hysterisk morsom, og den inneholder flere scener med glimrende og poengtert religionskritikk. Ikke minst gjelder dette Bergpreken-sekvensen der Jesu ord blir forvrengt til det ugjenkjennelige gjennom overleveringer og tolkninger i den delen av mengden som står for langt borte til å høre hva han sier. Rent bortsett fra det handler filmen som kjent ikke om Jesus, men om Brian som ble født i stallen ved siden av.

Om filmen skulle forsvart en plass på ei liste over påskefilmer måtte det være fordi den inviterer til en form for samtale på metanivå om forholdet mellom påske og blasfemi. Filmen ble i sin tid møtt med motstand fordi den angivelig var blasfemisk. (Noe det altså bør være temmelig klart for alle som har sett filmen at den ikke er.) Og blasfemi – eller kampen mot denne – er såpass i vinden for tida at det kanskje kan være greit å tematisere det her også. Selv om Brian ikke er Jesus.

Fortsett å lese «Om blasfemi»

Om tilgivelse

Dagens preken fra Bergstadens Ziir er utstyrt med spoiler-alert: Dersom du ikke har sett Dead Man Walking men har tenkt å gjøre det og ikke vil vite hovedtrekkene i handlingen, da bør du ikke lese lenger enn evangelieteksten.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus.

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!

Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.

Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.

Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.

Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

(Matteus 18:21-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

Fortsett å lese «Om tilgivelse»

Om det gode, det onde og det smakløse

Lars von Trier liker å være kontroversiell. Hans siste utspill virker mest av alt som et forsøk på å demonstrere at det er sant som Dostojevskij skriver, at når Gud er død er alt tillat:

– Jeg kan da sagtens forstå alle Hitlers overvejelser og hans irritation over, at det hele gik ad helvede til. Og så skulle jøderne slås ihjel. Jeg kan også sagtens forestille mig, at så snart du får magt, bliver du nødt til at udvise handlekraft. Og jeg har et problem med den der meget klare opdeling mellem ’godt’ og ’ondt’, jeg er bare en tvivler.

[…]

Von Trier forteller at han ikke tror på begrepene ondt og godt.

– Det er rigtigt, jeg er meget biologisk minded. Der er en årsag og en virkning. At noget er ondt eller godt, det tror jeg ikke på.

(Kilde: Rushblogg)

Rent filosofisk er argumentet i og for seg klart og tydelig nok: Uten Gud som referanse blir verdidommer av typen godt/ondt meningsløse. Vi sitter kun igjen med hva vi erfarer som smerte eller nytelse, eventuelt det behagelige kontra det smakløse. I et slikt univers kan mye – for ikke si alt – finne sin legitimitet, dersom man besitter makt og midler:

– Det er mot min natur å si unnskyld for noe jeg har uttalt, sier den frittalende regissøren som mener det ikke bør være noen grenser for hva man kan uttale offentlig:

– Det finnes ikke noe riktig eller galt å si. Jeg mener alt kan bli sagt. Sånn er jeg. Å si unnskyld for noe jeg sa, er det samme som å unnskylde hvem jeg er, og at jeg unnskylder det jeg står for moralsk. Det ville ødelagt meg som person. (Kilde: VG)

De fleste av oss vil nok mene at von Triers utsagn er dypt antihumanistisk. I tillegg er mannen åpenbart smakløs. Men, gitt at Gud ikke eksisterer, hvor er det denne mannen (med det han «står for moralsk») trår feil, sånn rent filosofisk, for ikke å si moralfilosofisk?

Det kunne det vært interessant å få til en samtale om, for eksempel i kommentarfeltet like under her.

Om engler og demoner

Siden vi først er inne på dette med helvete og denslags: Jeg må innrømme at jeg gleder meg aldri så lite til denne.

For selv om boka bak filmen er akkurat like tullete som alt annet Dan Brown har skrevet, så er den i det minste actionfylt nok til faktisk å kunne fungere på film – i motsetning til den ufattelig oppskrytte da Vinci-saken, hvor det var altfor mye preik og altfor lite handling. Jeg mener, denne gangen skjer det jo til og med spektakulære drap underveis og greier; dessuten klarer jeg ikke la være å glede meg til en film som har Vatikanet som sin viktigste kulisse. Bedømt ut fra traileren ser det ut som at det visuelle blir akkurat så stilig som man kunne håpe.

Det eneste minuset er at jeg må vente helt til 12. juni før filmen blir satt opp på Røros kino. Jeg får satse på å fordype meg i andre ting så lenge. Konfirmasjoner, for eksempel. Og kanskje blogging.

Hva gjelder alle feilene i boka/filmen, enten det nå handler om den påståtte krigen mellom kirke og vitenskap eller om at kirkas nattverdsfeiring egentlig er stjålet fra aztekerne, vel, så antar jeg at Bjørn Are Davidsen tar på seg oppgaven med å drive ut de verste demonene. Skjønt: Du skal ikke se bort ifra at det blir noen flere linjer om relaterte tema på denne bloggen også.

Om Den mørke materien

Jeg har ikke bare lest Richard Dawkins i sommer. Jeg har også fått tid til å trenge inn i Philip Pullmans mye omtalte fantasytrilogi His Dark Materials (Den mørke materien). Jeg innrømmer det gjerne: Grunnen til at jeg leste bøkene akkurat nå er at filmen basert på den første boka er på vei. I tillegg har jeg fått nær sagt utallige oppfordringer fra venner og bekjente om å lese bøkene som – i tillegg til å være veldig spennende – ble sagt å ha en kristendomsfiendtlig «edge».

Min opplevelse var omtrent som forventet: Jeg ble underholdt, og jeg fant at den såkalte kristendomskritikken ikke opplevdes som særlig truende for mitt eget trosliv. Pullmans bøker finner sted innenfor en mengde alternative universer (verdener) i tillegg til vårt eget. I det viktigste av disse, hovedpersonen Lyras verden, er kirken en svært mektig institusjon som holder hele verden, og da særlig de vitenskaplige miljøer, under streng oppsikt. All heresi (vranglære) straffes strengt, særlig slik som postuleres innenfor fagfeltet «experimental theology», det vil si naturvitenskap. Vi kan lese mellom linjene at i dette alternative universet ble Jean Calvin valgt til pave(!) på reformasjonstiden, og etter hans død ble pavedømmet/kurien erstattet av et såkalt Magisterium som siden har sørget for at all (offentlig) tenkning befinner seg innenfor de grenser kirken har satt opp. Det er et svært interessant alternativt kirkelig univers som skisseres: Selve tanken om Calvin som pave er vel en nærmest fullkommen contradiction in terms, men det får ligge her; det er tross alt snakk om en roman. Veldig likt kirkevirkeligheten i vårt eget univers er det i alle fall ikke, selv om en del av forestillingene nok kan minne om middelalderske tilstander slik vi gjerne liker å se disse for oss, med sensur av naturvitenskap, streng inkvisisjon og kirkelige embetsmenn som gjerne går over lik i sin kamp for makt og posisjoner.

I Pullmans alternative univers(er) går hovedpersonene etter hvert til åpen krig mot The Authority (bokseriens navn på den størrelsen kirken dyrker som Gud). Men denne Autoriteten minner fint lite om dan Gud tror på. Autoriteten er nemlig en del av det skapte (hvorvidt det egentlig finnes en Skaper lar Pullman stå åpent, men en eventuell Skaper ser ikke ut til å blande seg i hendelser i sitt Skaperverk i det hele tatt, det er en nærmest gjennomført deistisk virkelighet det er snakk om her), en «fallen engel», så å si, som holder verden i et jerngrep. Det vil si, den opprinnelige Autoriteten er nå så gammel at han har overlatt plassen til en annen (erke)engel, Metatron, som er i ferd med å innføre et slags interuniverselt terrorregime. Mye av dette minner om gamle gnostiske forestillinger om den såkalte demiurgen, den onde, laverestående verdensherskeren (av mange gnostikere identifisert med Det gamle testamentes Jahve), bortsett fra at Pullmans demiurg altså ikke er Skaperen av den materielle virkeligheten, men heller selv en del av denne. Det er i det hele mange spor av gnostisk tankegods i Pullmans trilogi. Som gnostikerne skildrer Pullman slangen i Edens hage som en slags heltefigur, og syndefallet (Genesis 3) er slett ikke et syndefall i Pullmans tankeverden. Han skisserer dessuten en tydelig inndeling av mennesker i kropp, sjel (manifestert i såkalte daemons) og ånd (den delen av mennesket som overlever skilt fra kroppen og sjelen selv etter at man går til De dødes verden), men i motsetning til gnostikerne (som var gjennomførte dualister og så ned på det materielle) skildrer han ikke kroppen som noe mindreverdig – tvert imot kommer han etter hvert med en svært tydelig hyllest til menneskets kroppslighet. Dette siste var noe jeg kjente meg igjen i og identifiserte meg med, noe som igjen bare understreket hvor lite kristendomsfiendlig Pullmans alternative virkelighet egentlig er.[1]

Jeg kunne ha skrevet mye mer om religionskritikken i Pullmans trilogi. Men hvorfor skal jeg bruke tid på det, når andre kan si det så mye bedre enn meg? Herved anbefaler jeg dette innlegget på Katolikkens blogg. Les og bli vis!

Til slutt litt om selve leseopplevelsen. Jeg syntes bøkene var bra. Pullman skriver fantastisk godt, og han satte mange tanker i sving hos meg under lesningen. Han skildret fascinerende alternative virkeligheter og stimulerte min interesse for naturvitenskap i rikt monn. Likevel var jeg litt skuffet. Det skyldtes at bøkene i litt for liten grad – i hvert fall til fantasy å være – hadde et klart «mål» underveis. Det tok litt for lang tid før man skjønte hvem som var helter og hvem som var skurker, hva som var trusselen og hvordan den skulle bekjempes. En slik ambivalens er ikke nødvendigvis et minus i en romanserie, men fantasylitteratur er jo tradisjonelt basert på om ikke overforenklede gode/onde persontyper så i hvert fall en rimelig klar grunntone av kamp mellom onde og gode krefter. I Pullmans univers er det forsåvidt tydelig at det er Magisteriet (altså kirken) som var «de slemme», men det tar for lang tid før man forstår hvorfor og hva slags alternative løsninger heltene ønsker å gå for. Grunntonen er uklar litt for lenge, synes jeg; det mystiske og spennende blir etter en stund bare uforståelig og uinteressant. Jeg kunne ønsket meg tydeligere konfliktlinjer og for øvrig også et tydeligere og mer spektakulært oppgjør mot slutten. Men dette handler om smak og behag, og min mening om dette betyr ikke at ikke trilogien er god (fantasy)litteratur. Bøkene er altså anbefalt.

Når det gjelder filmen: Du finner traileren her, mot slutten av min lillebror Ingars blogpost om de samme bøkene.


Noter/referanser

1. I enkelte kristne miljøer, for eksempel innenfor den såkalte «trosbevegelsen», finner man en gjennomført lære om at mennesket er tredelt: Mennesket er en ånd som har en sjel og bor i en kropp. I følge denne måten å tenke på (den såkalte trikotomien) er det menneskets ånd som er det egentlige mennesket, kroppen er bare et «skall» som sjelen og ånden etter hvert skal frigjøre seg fra. Denne læren er etter mitt syn mer gnostisk enn ortodoks kristen. Pullman faller ikke i denne grøfta.

Om noe helt annet

And now for something completely different! som Monty Python-gutta pleide å si: De siste dagene har jeg postet ganske mye tunge saker, så nå er tiden inne for noe atskillig lettere. Ladies and gentlemen, I give you: Spider-Plant Man!

Jepp. Engelskmennene kan det der med humor.

Om å glede seg

Avisene skriver i dag at Church of England nå tar i bruk studieopplegg basert på TV-serien The Simpsons for å markedsføre kirken overfor unge. Noen av oss har allerede tenkt tanken en stund – selv siterte jeg faktisk Homer Simpson i en andakt/tale for dagen-sak jeg holdt på en juletrefest i fjor. Det er mye god refleksjon å hente i Matt Groenings univers for den som vil reflektere over eksistensielle spørsmål, noe kanskje ikke minst boken The Gospel According to The Simpsons viser. Anbefales!

Og så var det dette med å glede seg, da. 27. juli smeller det! 🙂