Om misjon anno 2019

Onsdag denne uka var jeg en snartur innom Trondheim og Olavsfest for å delta på en panelsamtale under et seminar på biblioteket. Temaet for samtalen var misjon, under overskriften «Misjon – utgått på dato?». Samtalepartnerne mine var Marit Breen fra NMS og Olav Fykse Tveit som er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Einar Tjelle, assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd, ledet samtalen.

Vårt Land har fanget opp momenter fra samtalen i en reportasje («Ikke lenger vesten mot resten»), der jeg siteres på følgende vis:

Sokneprest Harald Hauge vokste opp som misjonærbarn i Japan. Den versjonen av Fader vår som ligger ham nærmest, er den japanske.

– Men noe av det jeg hadde med meg som misjonærbarn, var følelsen av et skille mellom de som var innenfor og de som var utenfor. Jeg hadde en opplevelse av at jeg sprang en etappe i et apokalyptisk løp mot endetida. Det ville jeg ikke være med på lenger, sier han.

Han framhever at «misjon fra marginene» ikke bare handler om å løfte folk ut av fattigdom, men også at man i møte med de fattige også møter Kristus.

– Det er ikke bare de som 
møter Kristus i meg, men jeg møter Kristus i dem.

Dette er et i og for seg korrekt sitat av noe av det jeg sa. Men særlig dette med det apokalyptiske løpet kunne med fordel hatt litt mer kontekst. Derfor blogger jeg nå det jeg selv har notert fra mine innledende bidrag til samtalen.

Om Arusha 2018: Disippelskap i folkekirken

Det følgende er en artikkel jeg leverte til Luthersk kirketidendes temanummer om KVs store misjonskonferanse i Arusha mars 2018. I denne artikkelen spør jeg hvordan vi best skal forstå disippelskapsbegrepet i vår tid og i vår norske folkekirkekontekst. Jeg forsøker å svare på dette ved å løfte fram måten begrepet ble bearbeidet under Arusha-konferansen. Der snakket vi om transforming discipleship, noe som ble belyst fra tre sider: Transformering av selve disippelskapsbegrepet, hvordan det å være en disippel transformerer oss, og hvordan disipler transformerer verden rundt seg.

 

Disippelskap i folkekirken

Det kristne livet begynner i dåpen. Om dåpen og troen har Jesus lagt klare føringer: Vi skal døpe og lære. Marsjordren som gis i Matteus 28 har hovedverbet gjøre til disipler som omdreiningspunkt; de andre handlingene som beskrives, altså gå, døpe og lære, står i partisipp på gresk.

Hva handler så denne disippelgjøringen om? Et mulig svar på dette finner vi allerede i neste vers, det siste i Matteusevangeliet, hvor Jesus knytter et løfte til dåpen: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dåp og disippelskap hører sammen. Mennesker døpes i Den treenige Guds navn, og knyttes med det til livssamfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dåpen handler om fellesskap: Vi døpes til fellesskap med Gud og med mennesker. Den som knytter oss sammen er Jesus. Hans nærvær konstituerer fellesskapet og disippelskapet.

Den som er døpt til Kristus går derfor aldri alene. «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der; eg treng ikkje gå og ottast når eg fylgjer Jesus her!» synger vi (eller i hvert fall jeg). Vi inviteres til å tro det er sant: Han følger oss, og vi følger ham.

Om Arusha 2018: Ettertanker

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten handler om noen ettertanker fra konferansen sett under ett, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Ut av bobla og tilbake til hverdagen: Onsdag 14. mars var jeg tilbake på norsk jord, etter ei Arusha-uke full av program og inntrykk. Den Harald som landet på Gardermoen denne dagen var ikke helt den samme som han som reiste sørover ei uke tidligere. Jeg hadde med meg en hel masse hjem fra misjonskonferansen i Arusha, og i alt dette var det noen temaområder som opptok meg mer enn andre. En del av dette har jeg arbeidet videre med på ulike måter i ettertid, men det gjenstår fortsatt mye arbeid med disse problemstillingene både for meg og for andre (og for kirka som helhet).

Disippelskap: Ord og handling

Jeg reflekterte mye rundt språk under konferansen. For meg ble det etter hvert et påtrengende spørsmål hva som skjer med kirka når vi mister ord for det vi gjør og det vi er.

Min opplevelse er at det kan være krevende å snakke om misjon i Den norske kirke. Ja, jeg har lenge hatt en form for tilbakeholdenhet i å snakke om misjon og om det å være misjonal selv. Noe av dette handler om at samtalen fortsatt preges av en eldre forståelse av ordet misjon; den holistiske misjonsforståelse har ikke slått helt igjennom hos oss ennå. Vi er derfor mange ganger tilbakeholdne med å beskrive vår egen daglige folkekirkelige praksis som misjon, dels av frykt for å bli misforstått som mer «aggressive» eller «påtrengende» endringsaktører enn det vi gjerne ønsker å være. Men da utfordrer vi samtidig oss selv på vår egen relevans. Når kirka ikke omtaler det som faktisk er misjon som misjon, eller når vi ikke omtaler frelsens mangfold av gaver som frelse fordi vi opererer med en altfor smal definisjon på hva frelse er, hva gjør dette med vår egen selvforståelse og vår egen måte å tre fram på?

Om Arusha 2018: Tirsdag 13. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Tirsdagen, siste konferansedag, begynte på samme måte som de andre dagene med morgenbønn. Denne morgenen begynte morgenbønnen med en medley av gamle misjonssanger (bedehussanger), noe som satte en spesiell stemning i meg for min del. Lesningen var fra Lukas 24:1-9, noe som gav en myk overgang til den påfølgende bibeltimen over de samme versene (til og med vers 12).

Bibeltimen som var ved Rev. Dr. Jennifer S. Leath, var særdeles spennende. Hun tok utgangspunkt i begrepet Womanist Theology, og snakket om betydningen av at vi bringer til torgs våre personlige erfaringer:

We begin with our stories! We cannot witness the empty tomb and the resurrection without embracing our own story, cf. Luke 24:8: “Remember what he told us”.

Leath gikk videre til en relativt radikal dekonstruksjon av de tradisjonelle forsoningslærene. Jeg fant dette både utfordrende og meningsfullt, og fikk samtidig assosiasjon til eget arbeid i min tid som prest, blant annet i forbindelse med påskeforkynnelsen, med å finne fram til meningsfulle måter å snakke om Jesu kors på. Jeg har her hentet mye hjelp hos Robert Jenson, og i hans tanke om at Jesu liv innebar en radikal inklusivitet som toppet seg i at han ba om tilgivelse for sine bødler. En korsteologi som bygger på tanken om at det er dette Jesus bærer fram på korset, må lede til radikalt åpne fellesskap.

Om Arusha 2018: Mandag 12. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Mandagen begynte lik de andre dagene med morgenbønn, denne dagen med meditasjon over Luk 6:46-49. Deretter fulgte dagens bibeltime over 2 Kor 5:11-21 ved Rev. Dr. Kenneth Matata. Bibeltimene disse dagene var i det hele tatt både interessante og vel forberedte, og Matatas refleksjoner om forsoningens tjeneste er vel verdt å bruke tid på.

Dagens plenum var viet temaet Missional Formation under overskriften Transforming the World: Equipping Disciples.

Biskop Dhiloraj Ranjit Canagasabey og Ms Nafkot Mamuye Dessalegn bidro med innledningsforedrag. Jeg merket meg særlig sistenvntes poengtering av at forsoningens tjeneste nødvendigvis må gi seg utslag i arbeidet for lokaløkumenikk. Videre leverte hun gullkorn som “Transforming the world by transforming the word into daily living!» og kom med en klar oppfordring til alle i salen: “Make twelve disciples during the next three years!”

Plenumssamlingen fortsatte med panelsamtaler, først en samtale mellom Rev. Prof. Kenneth Ross, biskop Youhanon Mar Demetrios, Prof. Kirsteen Kim and Rev. Prof. Kwabena Asamoah-Gyadu. Demetrios sa blant annet: “You must live the life you are visiting others into!” Dette ble for meg en påminnelse om at språket vi leter etter (og som jeg reflekterte mye over disse dagene) først og fremst er et kroppsspråk. Å være disippel er et handlings- og vandringsbegrep, jf. «pilgrimage»-terminologien som benyttes mye i KV-sammenheng.

Om Arusha 2018: Søndag 11. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Lørdagskvelden hadde vi African Evening som siste programpost, og søndagen fortsatte på sett og vis i samme leia. Dagen var satt av til besøk i lokale menigheter i og rundt Arusha. Jeg var med en gruppe som besøkte Roho Mtakatifu Ngarenaro katolske menighet i Arusha by. Det ble en ordentlig fin dag.

Jeg liker katolske messer. Jeg kjenner den igjen, uansett språk og sted, og jeg kunne følge med underveis og visste hvor vi var i liturgien til enhver tid, selv om jeg ikke kan swahili. Vi som var gjester deltok også i nattverden, og opplevde en svært inkluderende prest som overså tegnet om velsignelse og gikk for full inkludering i nattverdfellesskapet i stedet. Vi opplevde også å se nonner som betjente egne nattverdstasjoner og delte ut nattverden uten prest eller diakon. En inkluderende sakramentalitet, med andre ord. Resten av dagen inneholdt besøk i menighetens sub-parish i en annen bydel; lunsj i prestegården like ved kirka samt omvisning på menighetens skolesenter.

Messen begynte klokka 7 om morgenen, noe som betydde avreise klokka 6. I Roho Mtakatifu Ngarenaro feirer de fem messer hver søndag, samt tre i den nyplantede menigheten. Vi hadde ikke akkurat så mye å lære dem, kan en vel si, men desto flere impulser å ta med oss hjem.

(De fleste bildene i bildemontasjen over er tatt av Berit Hagen Agøy)

Konferansefolk

Denne dagen ble jeg kjent med Mitchell Anderson fra Canada. Han har urfolksbakgrunn og er i tillegg skeiv, så der var det mye minoritetskompetanse i en og samme person. Mitchell var midt i presteutdannelsen, og vi hadde mye å snakke om hva gjaldt prestetjeneste i distriktsmenigheter i berøring med uforlksteologi. Om vi kommer til å møtes igjen vet jeg ikke, men vi følger i hvert fall hverandre på Instagram.

Om Arusha 2018: Lørdag 10. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Lørdagen begynte med morgenbønn med lesning av 1 Kong 17:8-16 og en påfølgende refleksjon ved Rev. Dr. Angela Olson. Dagens bibeltime var over Matt 5:1-16 (Saligprisningene) og var ved Rev. Dr. Sahaya G. Salvam.

Det er en interessant kontrast mellom bildene av salt og lys i Jesusutsagnet som innleder Bergprekenen. Saltet er ikke synlig når det gjør sin gjerning, men det «trenger igjennom» likevel. Så er spørsmålet: Er lyset og saltet beskrivelser (komplementerende) av samme liv, eller er det ulike spiritualiteter?

Samtalen rundt teksten og analysen etterlot flere spørsmål hos meg. Saligprisningene, dersom de leses i henhold til det tradisjonelle «heldig» eller «tilgodesett» (favored) kan virke begrensende ift. sosial endring. Dette er vel i bunn og grunn egentlig frigjøringsteologiens utfordring eller problem: Vi risikerer å åndeliggjøre elendighet på en slik måte at vi blir passive i forhold til nødvendige endringsprosesser og opprør. Kan hende er det bedre å lese saligprisningene som «hotspots», som ei liste over hvem Gud har sitt øye på, som en påminnelse om hvem vi som kirke skal løfte opp og fram?

Om Arusha 2018: Fredag 9. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Dagen begynte med morgenbønn over Esek 36:25-30 og Mark 6:7-13, hvor det ble knyttet en kobling mellom de to størrelsene en ny ånd og disippelskap. Påminnelsen om dåpen og Helligåndens gave var tydelig, og understreket konferansens pnevmatologiske perspektiv.

Dagen fortsatte med bibeltime over Mark 6:1-13 ved Rev. Merlyn Hyde-Riley. Blant de tingene jeg særlig merket meg, var da hun sa at en disippel er en som følger ikke bare noe (som i handlinger og ideer) men noen, altså Kristus. Hun løftet også fram de to begrepene Christ-connectednes og Christ-centeredness, og sa (ifølge mine notater):

It is more than learning, it is learning put into practice. It is recognizing connectedness and seeking embodiness of Christ. What Christ calls us to do is simply to carry out the mission of Christ in practice. This means hospitality even when met with hostility.

Hostility can and will come from many places, sometimes even from own family. At times the hostility may be well grounded. Christian tradition can also be a source of discrimination and condemnation.

Hun viste videre til Joh 17:18 og 20:21, hvor vi finner en dynamikk: Gud sender Jesus som så i sin tur sender ut disipler. Det hele handler om sendelse, og om å være sendt. 

Om Arusha 2018: Torsdag 8. mars

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Etter at jeg i de foregående postene har presentert noe av bakgrunnen for konferansen og sagt noe om mine egne forberedelser, samt gitt et generelt referat av konferansens innhold og resultater, vil jeg i de kommende postene ta for meg de enkelte dagene på konferansen, en for en. Her vil jeg stanse kort opp for noen av de tingene som ble sagt underveis, og noen ganger komme med egne refleksjoner i tilknytning til disse. Selve opplevelsen av konferansen var at inntrykkene kom og gikk hele tida. Det vil ikke alltid være slik at det utsagnet jeg festet meg ved nødvendigvis var ment å være hovedbudskapet fra den aktuelle bidragsyterens side. Dette er med andre ord en nokså subjektiv gjengivelse av min høyst personlige opplevelse. Jeg fyller derfor ut bildet med lenker til manus til de ulike bidragene, slik at den som vil kan sette seg inn i den større konteksten og helt sikkert også se dybder her som jeg ikke var i stand til å fatte.

Det er dessuten viktig å understreke at konferansen inneholdt en mengde personlige møter, både ved bordene vi mer eller mindre havnet ved under plenum og under måltider, samt i kaffepausene mellom de ulike programpostene. Jeg vil løfte fram ett slikt møte fra hver dag. Jeg mistet dessverre noen bilder jeg tok under konferansen, noe som betyr at jeg ikke alltid kan vise bilder av de menneskene jeg omtaler. Jeg håper likevel historiene om disse møtene kan inspirere noen flere enn meg.

***

På konferansens første dag måtte vi naturligvis igjennom den obligatoriske registreringen før vi inntok den store konferansesalen. Førsteinntrykket av rommet fløt sammen med opplevelsen av åpningsgudstjenesten, der vi sang og ba sammen og gjennom dette også sang og ba oss sammen som fellesskap. Lydbildet og det øvrige tekniske satt fra første stund. Predikant under åpningsgudstjenesten var Dr. Rev. Najla Kassab Abousawan som prekte over Joh 1:35-51. Hun satte den pneumatologiske tonen allerede i åpninga, og snakket om Ånden som gjør misjon i og gjennom kirka:

Om Arusha 2018: The Arusha Call to Discipleship

The Arusha Call to Discipleship

(Klikk her for norsk oversettelse av teksten.)

World Council of Churches – Conference on World Mission and Evangelism

The World Council of Churches’ Conference on World Mission and Evangelism met in Arusha, Tanzania, from 8-13 March 2018. More than one thousand participants gathered. All are engaged in mission and evangelism and come from different Christian traditions and from every part of the world.

We joyfully celebrated the life-giving movement of the Spirit of God in our time, drawing particular inspiration from the African context and spirituality. Through Bible study, prayer and worship, and by sharing our stories together, we were encouraged to be witnesses to the reign of God that has come to us through the life, crucifixion and resurrection of our Lord Jesus Christ.