Om kirka og om oss

Denne prekenen holdt jeg under konfirmasjonsgudstjenestene i Røros kirke lørdag 20. mai 2023.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen! Og kjære alle dere som er familie, faddere og venner av konfirmantene: Gratulerer til dere også! Det er så flott at vi kan fylle kirka i dag og feire denne dagen sammen. Og vi feirer ikke bare denne dagen, vi feirer også framtida. For kirkas framtid sitter her, på fremste rad i Røros kirke i dag. Og når vi ser dem kan vi alle sammen tenke: Framtida er lys.

De oppmerksomme av dere vil også ha registrert ikke bare kirkas framtid i dag, men også noe av kirkas historie, kirkas fortid, her lokalt hos oss. Jeg vet ikke hvor god tid dere hadde på vei inn i kirka i dag. Men noen av dere rakk kanskje å registrere den flotte kirkemodellen som nå står utstilt ute i våpenhuset. Den kom på plass for ei uke siden. Hvis dere ikke gjorde det på vei inn, må dere gjerne ta et par sekunder til å se på den på vei ut etter gudstjenesten. For den er riktig vakker.

Foto av kirkemodellen: Vaabo Vainomaa (Vainomaa Restaureringsverksted)

Kirkemodellen ble laget i 1777 av Peder Ellingsen som en del av den planleggingsprosessen som førte til at dette bygget, Bergstadens Ziir, ble bygd. Det skal ha fantes en modell av denne kirken her også, så det var to modeller som ble vurdert, men den modellen som forestilte denne kirka som faktisk ble bygd, den har gått tapt. Men modellen av den kirka som ikke ble bygd ble altså bevart. I mange år sto den lagret oppe i et rom i tårnet her i kirka. Nå har den vært en tur i Oslo, hos NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning), og blitt pusset opp, og så har den fått en ny flott monter, laget av Vainomaa Restaureringsverksted. Rørosbanken og Røros museums- og historielag har bidratt til finansieringen av monteren. (Det er fint å kunne gi en takk til våre sponsorer på en dag som denne.)

Som sagt: Se gjerne på kirkemodellen ved anledning! Den er annerledes enn denne kirka som faktisk ble bygd på flere måter. Den har tydeligere korsform – den ligner mer på Kongsberg kirke, for de som kjenner til den – og så har kirka tre tårn i stedet for det ene høye som kirka i dag faktisk har. Og det har vel dere konfirmanter lært i løpet av dette året, at når tallet tre dukker opp i kirka, da er det vanligvis ikke tilfeldig. Tre tårn peker på den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, det gudsnavnet og gudsbildet som kirka bekjenner og forkynner. (Derfor tegner vi oss med korsets tegn idet vi sier: I Faderens og Sønnens og DHÅs navn! Amen!)

Bergstadens Ziir har bare ett tårn og ett spir. (Der skal forresten få en guidet tur opp i kirketårnet, konfirmanter, vi skal gjøre avtale om dag og tid.) Men også i dette bygget finner vi ting som peker på den treenige Gud. Over inngangsdøra, helt bakerst i kirka, henger et maleri av treenigheten. Det er flyttet over fra den gamle kirka på Røros, den som ble bygd i 1650 og sto til 1784. Og her framme i kirka har vi alterveggen. Der har vi alteret nederst, stedet hvor kirka henvender seg til Gud Fader i bønn og bærer fram brød og vin. Over alteret finner vi prekestolen, Ordets sted. Jesus kalles også Ordet, og evangeliet om Sønnen leses derfra. Og aller øverst finner vi det gamle barokkorgelet fra 1742, der lufta blåser liv i pipene og skaper musikk, slik den kjærligheten vi kaller Den hellige ånd blåser – for ikke å si ånder – liv i alt som er til.

Kjære konfirmanter. Den dagen dere ble døpt, ble dere døpt til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Dere fikk et løfte øst opp over dere, Guds eget løfte: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Slik Gud er tre og én, et fellesskap i seg selv, slik ble dere også tatt inn i fellesskapet. Dere er en del av kirka, og kirkas liv er omsluttet på alle kanter av den kjærligheten som vi kaller Gud.

Da vi skulle forberede samtalegudstjenesten, ba Vivi og jeg dere om å skrive noe om konfirmasjonstida. Da spurte vi blant annet hva dere kunne ha ønsket var annerledes. Svaret deres ble:

Vi kunne kanskje hatt enda flere Kahooter, og vi kunne vært enda mer i kirka. Vi kunne fått høre litt mer av de to flotte orglene i kirka også. Vi kunne hatt enda flere leker, og vært med på dåp enda flere ganger. Alt dette er jo ting vi har gjort, men vi kunne gjerne tenke oss mer av det. Da er det jo fint å vite at kirka fortsatt står der etter konfirmasjonsdagen også, og at vi kan komme tilbake dit så ofte vi vil.

Ja! Nettopp! Her beviser dere at dere er gode teologer, altså. For ja, alt dette kan dere fortsatt oppleve, om og om igjen, så ofte dere vil. Dette er kirkas tradisjon, det er kirkas fortid og nåtid, og det er også kirkas framtid. Vi kommer ikke til å slutte med disse tingene. Orgelet vil fortsatt spille, slik Ånden blåser kjærligheten inn i hjertene våre. Vi skal feire dåp, og vi skal huske på vår egen dåp, og vi skal la rommet og bildene og ordene og lysene og alt det andre fine tale til oss.

Kjære konfirmanter. Dere er fortsatt tidlig i ungdomstida. Voksenlivet er fortsatt et stykke unna. Men allerede nå er dere religiøst myndige. Dere kan ta ansvar for deres eget trosliv. Dere vet hvor kirka står, dere vet hvordan den er, og dere vet at dere kan delta her, med hele dere.

Så vet vi at mye kommer til å forandre seg. De som er her og feirer dagen sammen med dere i dag, har kjent dere fra dere var helt små. De har sett dere vokse. De vet også noe om at dere fortsatt kommer til å vokse, lære, modnes, forandre dere. Vi blir aldri ferdige, vi mennesker, vi endrer oss hele tida. Det kommer til å skje med dere også. Selv om dere er flotte slik dere er i dag, er det fortsatt mye liv igjen å leve.

Men da kan dere vite: Uansett hvordan livet blir, uansett hva som skjer eller ikke skjer, uansett om drømmer går i oppfyllelse eller om ting ikke blir sånn som dere hadde håpt: Kirka fins. Dere kan komme hit akkurat når dere vil, med alt og ingenting. Og det fins sånne hus og sånne steder ikke bare her, men overalt i verden. Uansett hvor du ender opp i verden: Kirka fins, og du hører til der.

Noen kirker har tre tårn. Andre bare ett. Noen har ikke veldig markerte tårn i det hele tatt. Noen kirker har prekestolalter, som her. Andre kirker er enklere. Men alle kirker har en døpefont. Og når du står ved den, da kan du huske på det løftet Gud har gitt deg: «Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!» Og alle kirker har et alter, og der deler prestene ut brød og vin. Det kan du ta imot, og du kan spise, og du kan vite at du hører til et sted, og at den du er og livet ditt betyr noe for Gud, og at du kan bety noe for menneskene rundt deg. Det er det som kalles for å leve i dåpen. Det blir vi aldri ferdige med. Men i dag tar du et viktig steg på veien. Derfor sier vi: Gratulerer med dagen!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: