På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4. mai under overskriften «Til minne om Martin»
I forrige uke kom beskjeden om at Martin Lönnebo, biskop emeritus i Linköping i Svenska kyrkan, var død, 93 år gammel. Jeg mottok nyheten med sorg. Selv om jeg aldri møtte ham, har Martin hatt stor innflytelse på meg.
Martin var mannen som bandt Kristuskransen. For den som ikke kjenner til den, så er Kristuskransen en bønnekrans med atten perler med ulik form og farge som peker på de mest sentrale ting i kristen tradisjon. Jeg plukket opp en slik krans første gang mens jeg var teologistudent like etter årtusenskiftet. Siden den gang har jeg bedt og meditert med kransen, og jeg har lest flere av Martins bøker med betraktninger om perlene og hva de står for. Jeg har også fått være med på å gi kransen videre til atten konfirmantkull her i sognet hvor jeg bor og arbeider, og jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å lære også dem noe om bønn og tro.
Biskop Martin var også kjent som mannen som skapte og innførte lysglober i kirkene i Sverige. Slike lysglober kom etter hvert også til oss i Norge. Historien om lysgloben kan regnes tilbake til 1968. Dette året skulle Martin Luther King etter planen deltatt på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i juli. Men King ble som kjent skutt og drept i et attentat i april, og som en respons på dette fikk Martin Lönnebo, som den gang akkurat var blitt kapellan i domkirken i Uppsala, en idé til en lysholder som kunne tjene som et sted for påminnelse, bønn og stille ettertanke. Kunstneren Olof Hellström lagde på bestilling en skulptur av et stilisert tre, «Folkeforsoningens tre». Skulpturen var smidd slik at treets røtter formet en globe i fundamentet – denne skulle tjene som en påminnelse om vår felles verden – og ut av denne globen vokste så selve treet med mange grener, med ett stort sentralt lys og flere mindre lysholdere. Senere ble det laget flere slike lystenningssteder, basert på den samme grunnleggende ideen. Disse fikk helst form av store glober, gjerne med et kors øverst der hvor treet i Uppsala hadde vokst fram. Globene symboliserer jorden, det store lyset Kristus, og de små lysene som globen gir plass til er for alle vi som bor og lever her, alt vi tenker på, drømmer om, håper på og sørger over.
I dag finnes det slike lystennigssteder i svært mange kirker i Norge i en eller annen form, også i kirkerommene her på Rørosvidda.
Biskop Martin var også familiemann og far. Blant hans barn var sønnen Jonas, som var født med en hjerneskade og manglet språk. Fader Martin sa gjerne at Jonas hadde lært ham mer om Gud enn noen annen, og han var opptatt av å gi troen uttrykk som ikke er avhengig av ord eller begreper, det være seg lysglober eller andre former lystenningssteder, sansehager eller – som jeg altså har hatt glede av selv – perler til hjelp for meditasjon og stille bønn.
I dag må jeg si: Jeg ville hatt en helt annen trosreise uten Martin. Biskop Martin har lært både meg og mange andre å be, rett og slett. De siste dagene har jeg derfor sørget over et menneske jeg aldri har møtt, men som jeg likevel har båret med meg noe av i over tjue år.
Så nå ber jeg, slik jeg har lært å be: Evig hvile gi ham, Herre. Måtte det evige lys skinne for ham!
Haralds strøtanker 