Om religion og politikk

Mandag 1. mai 2023 feiret vi Falkbergetmesse i Røros kirke.

20230501-falkbergetmesse-agendeLast ned

Under messen holdt jeg følgende preken; Unni Ryen leste passasjene fra Den fjerde nattevakt.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

(Luk 6:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ora et labora. Be og arbeid. Slik lyder en gammel klosterregel, og slik har man etter hvert begynt å si det, som et mantra, i hele kirka, over alt og alle steder: Be og arbeid.

Troen har både en innside og en utside. Tro er både kontemplasjon og aksjon. Alle forsøk på å sette et skarpt skille mellom tro som noe indre og tidløst på den ene side og ytre gjerninger på den andre, kommer til kort i møte med religion som fenomen i faktiske menneskers liv. En kristen har sitt indre liv med Gud, javel, men troen skal også drive ethvert kristenmenneske til gode gjerninger, utført i kjærlighet.

Ora et labora. Be og arbeid.  

En annen måte å si dette på, er at det egentlig ikke er mulig å sette noe skarpt skille eller vanntett skott mellom religion og politikk. Egentlig burde dette være en selvsagt innsikt: Alle mennesker bærer på en eller annen form for trosverden eller livssyn, og vårt livssyn og våre verdier og våre prioriteringer henger sammen.

Joda, det er et poeng at i den allmenne samtalen om vår felles livsverden, der bør de argumenter vi bringer til torgs være allmenne. For en kristen borger er det viktig å øve seg i å ikke snakke kristelig når man deltar i det politiske ordskiftet. Men religiøse mennesker blir ikke dårligere samfunnsborgere enn andre. Mange ganger er det tvert imot. Og det er både sunt og godt for oss alle at vi, uansett hvordan vi er, får engasjere oss i samfunnet, i vår felles livsverden, som hele mennesker, med vår tro og vår tvil, med våre lengsler og våre håp.

Men når det er sagt: Vi trenger naturligvis ikke å sette oss som mål å kombinere den dårligste utgaven av religion med dårlig politikk.

Så nå tenker jeg å si litt om det. Ja, ikke så mye om hva som er god eller dårlig politikk, for så vidt, for det faller noe utenfor det som er mitt spesialfelt (selv om jeg absolutt kan ha meninger om det også). Men jeg har noen ganske bestemte meninger om hva som er dårlig religion, i betydningen tro som gjør verden til et dårligere sted både for den troende og for mennesker rundt. Og det tror jeg – pun intended – det tror jeg ikke er meningen med religion. For en kirke som bekjenner troen på en barmhjertig Gud, slik vi akkurat har hørt lest fra evangeliet, en Gud som til og med holder fram fiendekjærlighet som ideal, må ikke det være en Gud som ønsker en god verden for alle som lever i den og deler den? Jo, det tror jeg bestemt vi kan si.

Og det er vel egentlig dagens evangelium, allerede der, når jeg tenker etter: Jesus forsikrer oss om at Gud elsker alle, også de som ikke elsker Gud tilbake, og Gud ønsker alle mennesker bare godt, uansett hvem de er og hva de tror og ikke tror. Slik skal vi også være.

Så nå vil jeg holde fram for dere noen eksempler fra religionens verden, eksempler som både handler om det å be og de å arbeide. Det første eksempelet er et dårlig eksempel, et skrekkeksempel om dere vil. Det andre er et eksempel til etterfølgelse. Og det tredje er hentet fra Johan Falkbergets litterære verden. Så da har dere en sånn røfflig idé og hvilken rute jeg har tenkt å rusle de neste tjue minuttene.

II

Det første eksempelet (som altså ikke er noe eksempel til etterfølgelse) er patriark Kiril i Moskva, leder for den russisk-ortodokse kirke.

Det er ikke god økumenisk kutyme å snakke dårlig om andre kirkeledere. Men i patriark Kirils tilfelle er det ikke så mye annet å si. Da Putins Russland gikk til angrep på Ukraina i februar i fjor, var nemlig den russisk-ortodokse patriarken en av Putins viktigste moralske støttespillere. Gjennom hele den meningsløse krigen, som nå har vart i over et år og har brakt lidelse og død over altfor mange, altfor lenge, har Kiril pekt på Vesten og vestlige verdier som en fiende, som noe som må nedkjempes med alle midler, både med bønn og med våpen. Demokrati er en trussel, menneskelig frihet må tøyles, og LHBT-rettigheter er en styggedom. Med bakgrunn i en slik mørkt menneskesyn og en slik pervertert teologi, har Kiril endt med å tale om krigen i Ukraina som en «hellig krig».

Her har vi rett og slett en kombinasjon av forferdelig politikk og like forferdelig teologi.

«Elsk deres fiender», sier Jesus til oss i dag. Det er ikke alt i den teksten som kan danne grunnlag for god og bærekraftig politikk i en vond og vanskelig verden. Men patriark Kiril skulle absolutt lyttet mer til Jesus, og sett sine medmennesker i et annet lys. Jeg skulle ønske for oss alle at han ville omvende seg og tale diktatoren i Øst til rette.

III

Som et moteksempel vil jeg i stedet holde fram for dere en annen kirkeleder, en teolog og prest som har vært et viktig forbilde for meg i mange år. I uka som gikk døde Martin Lönnebo, biskop emeritus i Linköping i Svenska kyrkan. Martin var mannen som bandt Kristuskransen, en bønnekrans med atten perler i ulike farger som peker på de mest sentrale ting i kristne tradisjon. I atten år nå har jeg fått være med på å bruke denne kransen sammen med konfirmanter her i soknet, og jeg har selv brukt kransen som hjelp til bønn og meditasjon i enda flere år enn det.

I Kristuskransen finner vi blant annet Jeg-perlen. Den står for den som bærer kransen, den symboliserer menneskets verdighet og verdi. Jeg-perlen er slik plassert i kransen at den speiler lyset fra den gylne Gudsperlen. Mennesket er en perle, det bærer Guds bilde. Menneskers erfaringer er viktige, og vi er ikke satt til å herske over hverandre eller herse med hverandre. Vi trenger hverandre, og må behandle hverandre som de dyrebare, vakre, gudbilledlige skatter vi er.

Biskop Martin var også familiemann og far. Blant hans barn var sønnen Jonas, som var født med en hjerneskade og manglet språk. Biskop Martin sa at Jonas hadde lært ham mer om Gud enn noen annen, og han var opptatt av å gi troen uttrykk som ikke er avhengig av ord eller begreper, det være seg lysglober/lystenningssteder, sansehager eller – som jeg altså har hatt glede av selv – perler til hjelp for meditasjon og stille bønn.

Som dere skjønner: Biskop Martin var opptatt av alt annet enn styrke, storhet og maktbruk. Av de to kirkelederne er jeg ikke i tvil om hvem jeg vil følge, lytte til og la meg inspirere av. Biskop Martin lærer meg både å be og å arbeide.

IV

Så feirer vi altså Falkbergetmesse i dag. Johan Falkberget henger her framme i kirka og følger med på det som skjer, en «hjelpebiskop over Rørosvidda», tilsynsmann og inspirator. Så da skal vi ta med oss et eksempel fra hans litterære verden også.

Og i år er det eksempelet hentet fra Den fjerde nattevakt. Det er i år hundre år siden 1923, året da Den fjerde nattevakt ble utgitt. Romanen er altså hundre år i år.

I Den fjerde nattevakt møter vi Benjamin Sigismund. (Han er, som mange vil vite, modellert etter Svend Aschenberg, som også henger på veggen her borte. Det er en historie for seg.) Sigismund kommer til Røros med store tanker om seg selv. Han dyrker rollen som embetsmann, paraderer i embetsdrakt i bergstadens gater, er arrogant og hard. Men han endres, i møte med mennesker og i møte med livet.

Nå skal Unni Ryen lese for dere fra kapittelet som hete «Langfredag». Forkynneren Falkberget formidler det til oss: Når presten er brutt ned, kan de andre kjenne seg igjen i det han sier og den han er.

***

Da han […] dødstrett etter å ha gått opp Litjgaten, sto framfor alteret i Bergstadens kirke og hadde fått messeserk på, og langfredags-solen og det hvite vårlyset strømmet inn gjennom vinduene, ble han på nytt skjøvet ut i en utenomjordisk tilværelse: Alt dette lys, tilhørte ikke også det en annen verden? Nei! Nå sto han på det samme sted som da han første gang forrettet i denne kirke. Her sto han da Gunhild førtes inn som brud. Å, den gangen sto han uten å vite det, på et veiskille. Den ene vei var hofferdighetens, fariseismens og selvgodhetens vei, den andre feiltrinnenes, ydmykhetens og erkjennelsens vei. Gaes det ikke også en tredje vei, fullkommenhetens? Jo! På den vei var det bare ett fotefar å se, mesterens! Tusener trodde at de gikk den. Og så gikk de fariseismens og selvgodhetens. Han var kommet inn på feiltrinnenes vei; Peters vei! Hadde Herren tatt ham i armen og ført ham inn på den? Fra denne vei førte nemlig en liten sti over mot Getsemane, den Peter fulgte. Herfra til Paradis var avstanden liten.

Og, som Benjamin Sigismund begynte å tale høyt for meg selv, leste han messen. Hans røst var brutt. Hosten og hesheten hindret ham i å synge nå. Han glemte at det der nede i stolene satt hundrer av tilhørere – – – det var ikke for dem han leste. Nei, ordene gjaldt ikke dem, men ham selv. Gud og ham! Han sto nå for sin Gud, sto med hendene for ansiktet og bekjente.

Og da han, blek og avmagret med blå skygger under øynene sto oppe på prekestolen, så han heller ikke dem som satt der nede.

Men de så ham. Og for første gang siden David Finne endte sine dager for egen hand, lot de anklagen falle mot Sigismund. Hans uttærte skikkelse fortalte dem at også han hadde fått lov å ta med rystende hender lidelsens beger og føre det til sine blodløse og forpinte lepper. At han dessuten var pisket og refset med pigget svepe, det kunne de se. Alt det de i alle år hadde ønsket at han skulle lide, det hadde han nå lidt. – – – De syntes nå at rettferdigheten hadde skjedd fyllest.

Han selv hadde ingen anelse om at hans sognebarn hadde slått inn på forsoningens milde vei. I det hele tatt det som folk mente om ham, fikk etter hvert mindre og mindre betydning. Enten de nå fordømte eller frikjente ham, kom ut på ett. Han skulle snart stedes for en høyere domstol – – – for en høyere og rettferdigere dommer.

I dag ble det ingen tordentale å få høre fra prekestolen i Bergstadens kirke. De som satt nede i stolene og oppe i lemmene og svettet i hendene av gru for å bli refset under navns nevnelse, slapp med redselen.

Sigismund gikk i dag helt opp i dagens tekst; i tragedien i Getsemane! Hans ord fløy i dag ikke inn gjennom det ene øre og ut det andre på tilhørerne. Nei, i dag banet de seg vei til hjertedørene. Og det ble også låst opp. Ja, endog de forherdede og gjenstridige låste opp. Og deres indre øye ble merkelig klartseende. De så ham og de elleve, der de gikk i den sene natt over Kedron, de så det stille, svarte vann gli taust forbi med gjenskinn fra stjernene – – – de så de tre sovende disipler. Og de hørte ham, Guds sønn, be der inne i mørket. Hans nød og store vånde hørte de. Og de så lyset fra engelen, det sterke, alt gjennomskinnende. Vandringen opp til Golgata ble de vitne til. Korset, det tunge, det bitre dødens tre som tynget hans uskyldige skuldrer, tynget også deres. Kvinnene, de unge gråtende kvinner, som fulgte med tilhyllede ansikter, gikk forbi. – – – Og da Sigismund foldet hendene og ba: «Hjelp oss å elske deg alene!» foldet mange sine hender og ba med: «Hjelp oss å elske deg alene!» Han, presten, og hans tilhørere, de hadde alle overtrådt Guds bud; de var alle meddelaktige i hans sønns lidelse og død.

De som hadde hørt Sigismunds tiltredelsespreken og ennå mintes den, de glemte mellomtiden fra da av til idag, de glemte alle hans harde ord; de glemte også hans mange feiltrinn; nå gjaldt all deres tanke den korsfestede. – – – Og engelens lys, ja et enda sterkere lys falt på korsets tre og på det i døden segnede hode; tornekronede hode! I det lys ble alt verdslig borte, all verdslig tanke ble utslettet.

Ingen hadde før hørt en slik langfredagspreken. Var det ikke mer enn en menneskelig forkynnelse? Den kjære Herre Krist måtte selv ha vært til stede. Han hadde steget lys levende fram for dem.

(Den fjerde nattevakt, «Langfredag», s. 269-271)

***

Etter denne langfredagserfaringen forsøker Benjamin Sigismund seg på en aldri så liten klassekamp, en sosial revolusjon i det små, idet han henvender seg til klokkeren Ol-Kanelesa og sier:

***

«Ole Korneliusen!» Sigismund vendte seg mot ham. «Ved hans kors er vi alle like. Der er ingen lærd og ingen ulærd. Der er ingen almuesmann og ingen ridder. Kan vi ikke si du til hverandre efter denne stund?»

Ol-Kanelesa så ned. Han, som støtt hadde svar på rede hånd, lette etter ord.

«Hm! Prest e prest og klokkar e klokkar!»

«Og de første skulle bli de siste!» sa Sigismund. «Vi taler ikke mer om dette, Ole, det bli nu som jeg har sagt!»

«Nei, hr. ridder!» svarte Ol-Kanelesa. «Vi sei det vi ha sagt. It kan je sti opp og stå der dokk står, it kan dokk sti ne’ og stå der je står. Om Dokk klædde Dokk i sækk og aske, så va Dokk likevel ridder. Og om je klædde meg i gull og skarlagen, så vart je enda bærre gropsme.»

«Vel! Jeg forstår nå at I synes det det ikke faller naturlig for Jer.»

«Je tykje det vil nedverdige oss begge to.»

«La oss så bli ved som før. Inntil vi engang trykker hverandres hender hinsides floden.»

Herpå fikk Benjamin Sigismund intet svar.

(Den fjerde nattevakt, «Langfredag», s. 271-272)

***

V

Så: Hvordan samler vi disse trådene?

La oss vende tilbake til slagmarken i Ukraina først. Falkberget er blant dem som gang på gang understreker at Kristus er å finne hos dem som lider. I Nattens brød omtaler han de som blir undertrykt av andre som mennesker som er «korsfestet til gulvet».

Disse menneskene finner vi i dag i bomberommene og de utbombede leilighetene i Ukraina. Selv om det finnes strukturer som presser også angripernes tropper til å gjøre ting de ikke ønsker, kan ikke kirka være i tvil: Den hellige krigen føres ikke med angrepsvåpen. Kristus lider med ofrene, han slåss ikke på lag med voldsmenn.

Mot vold og overgrep i Guds navn, må vi både be og arbeide. Vi må holde fram Jesu ord om å elske våre fiender, og om å være barmhjertige slik vår himmelske Far er barmhjertig. Kampen for en bedre verden føres ikke med våpen, men med gode gjerninger. Vi kalles til å løfte hverandre opp, til å dele og til å utjevne forskjeller, ikke til å tråkke hverandre ned eller undertrykke hverandre. 

I dag har vi lest et Jesusord som handler om akkurat dette: Gi til den som ikke kan gi tilbake, vis barmhjertighet også mot den som ikke fortjener det, vis godhet også mot utakknemlige og onde. Om dette er et godt politisk program, vet jeg ikke. Det må vel gjerne balanseres av realisme og noen kost-nytte-kalkyler. Men min oppgave er ikke å agitere for et bestemt politisk program, men å mane til tro, håp og kjærlighet. Og da vil jeg si, på denne dagen, at vi kalles til å se hverandre med Guds eget blikk, til å se det Guds øyne ser.

Jesus sier: Gud er god mot alle, selv mot de utakknemlige og onde. Om vi også klarte å se hverandre slik, virkelig se hverandre slik, da ville vi også behandlet hverandre annerledes. Da ville vi ikke utnyttet hverandre, eller karret til oss mer enn vi har rett på. Da ville vi løftet opp dem som falt og tatt vare på de syke uten vederlag. Og vi ville vist aksept for at mennesker er forskjellige, for at vi både tror og håper og elsker og forstår oss selv forskjellig, og at alt dette er en rikdom, ikke en trussel.

Slik, tror jeg, kan vi holde sammen religion og politikk, be og arbeide.

Og siden dette er en Falkbergetmesse, får Johan Falkberget selv få siste ord, selv om han ikke er like tilbakeholden med å peke på et konkret politisk program som det soknepresten forsøksvis er:

«Min livsanskuelse er en kombinasjon av kristendom og sosialisme. Forskjellen mellom disse to forekommer meg å være liten, og jeg mener det er mulig å skape en sammensmeltning som kan blive den bærende bjelke i alt samfunnsliv. Sådan passer sosialisme og kristendom sammen. Fjerner jeg den ene hånd, har jeg mistet halvdelen av min kraft.» (Sitat: Johan Falkberget til Berlingske Tidende)

Ved vindens hjul vi love Gud,
at han ei oss formene
sin klippes gylne stene
vi tok av bergets leie ut.
Amen.