På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26. januar under overskriften «Thank you, Maestro!»
Søndag 7. august 2005 var jeg nytilsatte prest på Røros, og jeg skulle på jobb i Brekken kirke for første gang. Det var kveldsmesse. Vi sang siste linje av inngangssalmen da orgelet plutselig gav fra seg et sukk. Så gikk lyset. Det var strømbrudd i bygda, og de eneste vi hadde igjen å navigere etter i det dunkle kirkerommet var lysene på alteret.
Når viftene ikke lenger blåser, er heller ikke orgelet spillbart. Jeg fulgte liturgien, fremsa nådehilsenen og ledet an i syndsbekjennelsen. I mellomtida reiste kantor Stephen Hicks seg fra orgelkrakken. Han tok med seg salmeboka, ruslet ned trappa til våpenhuset og videre inn hoveddøra før han satte seg ved pianoet framme til høyre i kirkerommet. Resten av gudstjenesten spilte han derfra, i det lille lyset som fantes. Da det var tid for innsamling av takkeofferet, satte han i gang med en Chopin-vals som han spilte utenat. Det var et slikt overskudd og en slik spilleglede at jeg bare ble stående og måpe.
Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde fått jobb et sted hvor jeg skulle få samarbeide med en fabelaktig god musiker. Den kvelden i Brekken kirke begynte det å gå opp for meg hvor god han egentlig var.
I årene som har gått, har jeg fått stadige påminnelser om akkurat det. Jeg forsøker med jevne mellomrom å minne meg på at liturgi er en form for lek. En blir glad i lekekameratene sine. Jeg har hatt en fabelaktig fin lekekamerat i Stephen, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Kirkelivet med ham har vært preget av en overflod av musikalitet, morsomme og lærerike samtaler, og Gullikstad har vært et sted for gjestfrihet og varme øyeblikk. Et par ganger har jeg til og med fått høre: «Not bad!» Hvor ofte jeg har lyttet til orgelspillet hans og tenkt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette i arbeidstida, har jeg helt mistet oversikten over.
På søndag spilte kantor Stephen sin siste gudstjeneste som kantor i Bergstadens Ziir. Nå blir han pensjonist. Jeg har fått en ny og skikkelig fin lekekamerat i vår nye organist Alf Hulbækmo, og har mye å glede meg til. Stephen og Georgina blir boende på Gullikstad. Vi kommer til å få høre hans fenomenale orgelspill i framtida også. Men nå på søndag blir Maestro Stephen altså 74 år, og vi kan ikke annet enn å unne ham noen gode pensjonistår.
Jeg håper likevel alle skjønner det jeg skriver nå: I et kvart århundre har vi hatt en konsertorganist i verdensklasse i menigheten hos oss. Den slags er faktisk ikke noe man får oppleve alle steder. Det har vært et privilegium, både for prest og menighet.
Når jeg er på mitt mest begeistrede – for eksempel etter Widors Toccata som konklusjon på en vielse – hender det at jeg sier at Stephen spiller aldeles guddommelig. Slike ord skal ikke sitte for løst i kirka (heller), men noen ganger blir ingen ord for store.
Jeg tenker at musikken er en av Guds gode gaver, på samme måte som andre vakre, skjønne og kreative ting er det. Jeg håper og tror at evigheten er et musisk sted, og jeg tenker at det å musisere sammen med andre er noe av det mest intenst relasjonelle som fins. Og relasjon og tro hører sammen. Musikken kan være en veiviser til Gud, og troen kan akkurat like gjerne næres av toner som treffer hjertet som av ord som finner veien til menneskesinnet.
Så i dag takker jeg maestroen for musikken! Kirkemusikken er både formidling og omsorg, den er klingende trøst og inspirasjon, og gir både glede og livsmot. Vi har alle blitt rikere av de tjuefem årene Stephen har tjent oss, og det fortjener han all mulig hyllest for.
Haralds strøtanker 