Preken under midnattsmesse i Røros kirke nyttårsaften 2022

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’»

(Luk 13:6-9)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg liker at ting gjentar seg på kjente måter. Sagt på en annen måte: Jeg liker tradisjoner. Forandring er uunngåelig, men jeg liker at ikke altfor mye forandrer seg om gangen. Alt har sin tid, som vi hørte lest så vakkert her i stad, og det lever jeg godt med. Men når det er tid for noe nytt, liker jeg at noe annet samtidig består, og at jeg kan gå inn i det nye ved hjelp av kjente riter og rammer, eller liturgier om du vil.

Ved overgangen til et nytt år, finner jeg trøst i dette, at kalenderen i seg selv er et eksempel på et gjentakelsesuttrykk. Det nye året har like mange dager som det forrige, og de samme datoene også, bare med en forskyvning av ukedagene. Det blir nok både påske, sommerferie og jul i 2023 også, og forhåpentligvis får jeg feire enda en fødselsdag når vi kommer til slutten av mai måned.  

II

Siden jeg liker at ting gjentar seg og at noe framstår som kjent også i møte med nytt og ukjent, er det vel ikke så rart at jeg også trives i kirka. I kirka forteller vi de samme fortellingene i dag som det kirkas folk gjorde for både tusen og (nesten) to tusen år siden, og vi synger salmer og ber med ord som har fått lyde i rommet mange ganger før.

Det samme gjelder for måten vi leser fra Bibelen på: Vi gjentar de samme mønstrene, år etter år. Her, i tekstboka for Den norske kirke, er ting satt opp i treårssykluser. Tre tekstrekker. Vi leser de samme tekstene på den samme kirkeårsdagen hvert tredje år.

Det betyr for eksempel at den evangelieteksten som vi leste nå nettopp i stad, den leses her (og i andre kirker) på nyttårsaften hvert tredje år. Det er aldri slik at vi leser teksten og sier at «Nå har vi lest den for siste gang!» Den skal leses igjen om tre år.

Og det synes jeg i grunnen det er mye trøst i, om jeg får si det som det er. Det er ikke godt å si hva Jesus tenkte da han fortalte fortellingen om treet som ikke bar frukt for første gang, den gangen i det første århundre. Kanskje tenkte både han og tilhørerne hans at neste år, allerede, kunne alt være slutt. At tidens ende var nær, rett og slett. Men nei, det var ikke slik. Og siden den gang da har fortellingen altså blitt lest om og om igjen. Og for hver gang den leser, jo mer lades den med håp, tenker jeg, og med et budskap om nye muligheter. I og med at teksten kom inn i Bibelen, i kirkas boksamling, var det som om den ble modulert inn i en ny toneart, på en måte. Vi, for eksempel, kan si at om tre år skal nok Gartneren igjen stå og si at joda, treet må få en ny sjanse. Vi hugger det ikke ned i år heller.

III

Jeg sier Gartneren, men vi kan like gjerne kalle ham Jesus. Det er den nærmest selvsagte lesningen av denne lignelsen innen kirka, i alle fall: Treet er et bilde på oss mennesker, som individer eller som menneskehet. Herren er Gud, Skaperen. Og Gartneren er Jesus Kristus, han som er vår representant hos Gud og som ber for oss.

Fortellingen om menneskene i Guds verden begynner med et bilde av en gartner i en hage. I den andre skapelsesfortellingen, den gamle myten om Edens hage, heter det at Gud satte mennesket i hagen for å dyrke den og passe den. Men snart faller fortellingen sammen, og mennesket må ut av hagen, til et sted der jorda er dårligere og forholdene barskere.

Men så kommer altså den nye Adam inn i fortellingen. Guds sanne bilde, Sønnen, unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria – vi kjenner historien. Og i dagens evangelietekst får vi altså også bildet av Jesus som Guds gartner, og om hvordan han dyrker og passer hagen med raushet, omsorg og en uendelig tålmodig kjærlighet.  

(I parentes bemerket: Fra påskemorgen har vi bevart fortellingen om Maria Magdalena som kom til den tomme graven, og som ble stående gråtende i hagen utenfor graven, og som da hun møtte den oppstandne forfjamset spurte om han var gartneren. Helt feil var det jo ikke. For det er det han er.)

Hva sier så Jesus om oss i dagens evangelietekst? Jo, han sier at enten vi nå bærer god frukt eller ikke, så skal vi jammen få stå et år til. Herren får aldri hugge treet ned. Treet og gartneren er i et slags evig skjebnefellesskap, en loop, der teksten lever og leses om igjen og om igjen, til trøst og håp for oss som kanskje tenker at vi godt kunne ha vært en bedre utgave av oss selv.

IV

For vi er jo en del av denne syklusen, vi også. I kveld, nyttårsaften, spør vi: Hvordan var dette året? Hva ble slik vi hadde håpt? Hvor mange nyttårsforsett gikk i vasken? Hvor mye råd fra mer eller mindre livsnær selvhjelpslitteratur ble til tomhet og jag etter vind? Hvor mange feil gjorde vi? Hvor lite frukt bar vi?

Nyttårsaften får vi høre det: Gartneren Jesus ber for oss. Vi får et år til. Nådens tid er nå, hver dag, hele året, alle år, både tre og tretti og nitti og hva vet vi.

For det viktigste er ikke at vi bærer frukt. Det viktigste er ikke hva vi gjør, hva vi skaper, hva vi får til. Det viktigste er at vi er. At vi finnes. At vi er sett, og at vi er elsket, av Guds Sønns eget blikk. I år, til neste år, og i all evighet.

La oss gå inn i det nye året med denne bekreftelsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: