Om kjærligheten (som er størst av alt)

Søndag 25. september 2022 feiret Røros menighet Regnbuemesse under Røros Pride. Selv om det var 16. søndag i treenighetstiden valgte vi å lese og preke over tekstene fra søndagen før, altså 15. søndag i treenighetstiden, der tredjerekketekstene alle handlet om kjærlighet. Her følger manus til prekenen, som jeg altså holdt etter lesningen av tekstene fra Rut 1:7-11,16-19a, 1 Kor 13:7-13 og Joh 15:9-12.

Røros kirke under Regmbuemesse 2022

Nå har vi hørt lest tre sterke tekster om kjærligheten. For meg som predikant er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal si noe i forlengelsen av tre så fortetta og gode tekster. Men jeg tror at jeg går til de ordene som jeg tror er aller mest kjent, og begynner der. Så derfor tar jeg nå sats i ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 13, vers 13:

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Slik skrev altså apostelen Paulus til menigheten i Korint på 50-tallet av det første århundre, og slik har kirka siden lest, trodd og bekjent.

En kollega av meg sa en gang til meg at han trodde at grunnen til at Paulus sier at kjærligheten er større enn både troen og håpet, er at kjærligheten er den eneste av disse tre størrelsene som skal vedvare helt inn i evigheten. For i Guds himmel, sa han, der trenger vi ikke tro lenger, for der ser vi Gud, der kjenner vi, der vet vi. Og der trenger vi ikke håp heller, for alle våre drømmer har allerede blitt sanne. Derfor var hans konklusjon at i himmelen har vi lagt troen og håpet bak oss. Kjærligheten, derimot, skal aldri ta slutt. For Gud elsker oss, Gud er kjærlighet, og når vi kommer hjem til Gud i Guds evighet, skal vi være sammen med alle de vi er glade i, og det for alltid..

Så langt min anonyme kollega, altså. Og ja, det er fine tanker, dette, der er i grunnen en både solid og ganske rørende utlegning av ordene om kjærligheten som aldri skal ta slutt, synes jeg. Men jeg tror likevel ikke det bare er i Guds himmel at kjærligheten er størst. Òg om vi ser på livet vårt her og nå, i tiden, så tror jeg fortsatt at ordene om at kjærligheten overgår både tro og håp er like sanne.

Kjærligheten trumfer nemlig tro hvilken dag som helst. For – i hvert fall tenker og tror jeg slik – dette må være en absolutt regel for alle troende mennesker: Dersom troen din stiller deg i en situasjon der du ikke klarer å elske dine medmennesker, da må du revurdere det du tror på. For det var det Jesus lærte oss, nemlig, og kirka sier om Jesus at han var Guds Sønn og at han viser oss hvem Gud er.

I dag har vi hørt Jesus si at han har et bud til oss: «Dere skal elske hverandre», sier han, «slik jeg har elsket dere!» Det var det ene som han hadde å legge til den gamle og rike religiøse tradisjonen han var født inn i og vokste opp i. Mye annet var og er bra, men dette er det viktigste: Dere skal elske hverandre!

Et annet sted i Det nye testamente er Jesus sitert på at han sier at «Du skal elske Gud, og du skal elske din neste som deg selv!» Det må jo bety det at den som vil elske Gud må elske sine medmennesker. Og det må igjen bety at dersom troen og nestekjærligheten kommer i konflikt med hverandre, da kan det faktisk like gjerne være troen som må vike, da er det den som må utsettes for kritisk vurdering.

Sagt rett ut: Det der med at vi nedvurderer andres kjærlighetsevne, at vi sier at andre menneskers måte å føle og oppleve og gi kjærlighet på, at det er feil, der må vi bare slutte med! Vi kan ikke si, i fullt alvor, at det finnes noe kjærlighet som er fin og annen kjærlighet som er stygg. Love is love, kjærlighet er kjærlighet, og Gud er kjærlighet, og Gud er alles Gud, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle. Gud har skapt oss til mangfold, en rikdom i kjønnsuttrykk og identiteter, som til sammen viser oss hele spekteret av hva kjærlighet er. Mangfoldet er så stort og rikt at alle kan finne noen å holde i handa, noen de kan si til at

Dit du går, vil jeg gå,
og hvor du bor, vil jeg bo.
Ditt folk er mitt folk,
og din Gud er min Gud.
Der du dør, vil jeg dø,
og der vil jeg begraves.
 

Og håpet, da? Vel, jeg har sett det med egne øyne, dette, at kjærligheten består også når alt håp er ute. Når sykdommen har kommet så langt at det ikke lenger er noe håp igjen, eller når håpløsheten har lagt seg som en klo om hjertet, så er det fortsatt slik at kjærligheten finner sin egen vei. Det kan handle om å sitte sammen i stillhet, eller å tørke en tåre på et kinn, eller å holde i ei hand. Det er som Paulus skrev det og sa det: Kjærligheten faller aldri bort.

I kirka bekjenner vi til og med at kjærligheten er sterkere enn døden. Gud Fader var ikke lenger hel uten Sønnen, og sendte derfor ut sin Ånd og blåste liv inn i dødens verden. Og Sønnen elsket Gud Fader så høyt at Sønnen ikke ville gi etter for dødskreftene, men heller fortsatte å be for menneskene helt til det siste, til og med på korset.

Jeg tror på kjærligheten, dere. Jeg tror den skal overvinne alt. Forbi all glemsel, forbi alt tap, forbi all sorg, forbi all gråt, der finnes det noen som husker hvem jeg var, og der finnes det noen som er glad i den jeg er og skal bli. Jeg vil fortsette å holde fast på det. Jeg både tror og håper at det er sant, men det er egentlig ikke troen eller håpet som er poenget: Poenget er at kjærligheten er til, og at jeg har fått oppleve den, om så bare i glimt, i noen øyeblikk.

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

*

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: