Om å lese og å leve

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. september under overskriften «Å lese er å leve»

Torsdag om ei uke begynner Litteraturfest Røros 2022. Jeg gleder meg, og planlegger å få med meg så mye som mulig av programmet, i år som i fjor.

Forrige litteraturfest hadde jeg det privilegium å samtale med Sylfest Lomheim under festivalens siste dag. Da snakket vi blant annet om forskjellen på talespråk og skriftspråk. «Tale er gull!» proklamerte Lomheim, og snakket om hvordan det at menneskene begynte å skrive også gjorde at menneskenes fortellinger «stivnet» og ble mindre levende. Når noe er fiksert, slik en skrevet tekst er, blir det med nødvendighet også mindre dynamisk. For en som representerer en av de store bokreligionene, et livstolkningsfellesskap som holder seg med hellige tekster, var dette en viktig påminnelse. Talen har noe spontant og uforutsigbart over seg som på sitt beste kan oppleves livgivende på en måte en skrevet tekst aldri kan.

Likevel er jeg altså bibliofil. Jeg elsker å lese, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å sette av ei hel helg hver høst til å høre tekster lest og snakke om det vi har hørt, det som noen har skrevet. For det skrevne ord har jo dette fantastiske ved seg at det lar oss snakke sammen på tvers av tid og rom. Vi trenger ikke engang se eller høre hverandre for å kunne dele tanker og følelser og forstå nye sider av hverandre og av oss selv.

Denne høsten har jeg og noen av mine gamle teologistudiekamerater startet en digital lese- og studiesirkel hvor vi jobber oss igjennom Galaterbrevet, et av de brevene til apostelen Paulus som er bevart og tatt inn i Det nye testamente i Bibelen. Samtalene i gruppa tjener også som en påminnelse om hva slags storartet redskap det skrevne ord faktisk er. Der sitter altså vi, fire gutter i vår beste alder eller der omkring, og snakker sammen via skjerm om en to tusen år gammel tekst, skrevet på et utdødd språk – koiné-gresk – som vi har lært oss å lese og forstå sånn omtrentlig. Vi lener oss ikke bare på våre egne språkkunnskaper, naturligvis; brevet er oversatt til norsk i regi av Bibelselskapets språkeksperter, som leverte sin siste oversettelse i 2011-oversettelsen av Bibelen til norsk. Teksten lever, der den står trykket på papiret.

Når vi leser, kjennes Paulus’ tanker og argumenter overraskende ferske og tilgjengelige. Og nettopp det er det fantastiske: Paulus har vært død i snart to tusen år, men likevel er det som om han er der hos oss. Vi kan merke engasjementet hans, forstå frustrasjonen hans, smile sammen med ham over det han gleder seg over, og bli berørt av visjonene hans. Vi kan, kort og godt, dele hans indre liv, eller i det minste det av hans indre liv som han den gangen valgte å dele med sine lesere. Og selv om vi lever i en helt annen tid, og selv om vår verden på mange måter er annerledes, kan vi konstatere at menneskenes hjerter egentlig ikke ser ut til å ha forandret seg så veldig mye på de to tusen årene som skiller ham og oss. 

Slik er det altså: Å lese er å leve, ikke bare ens eget liv, men også en del av en annens liv. Noen ganger er det å lese til og med å ta del i et liv som bare finnes der, i teksten, og som ikke lever eller finnes noe annet sted. Det skrevne ord slutter aldri å fascinere meg. Jeg ser fram til dele gleden over dette med forfattere og lesere av alle slag igjen i år også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: