Om mening i det meningsløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 25. august

Som prest beveger jeg meg en del i grenselandet mellom liv og død. Ikke slik å forstå at jeg er døden nær selv, heldigvis, men jeg forretter en del gravferder. I forbindelse med forberedelsene til slike seremonier, hender det også rett som det er at jeg blir sittende og snakke med folk om meningen med livet og om det finnes noe mening i møte med døden. Det blir ofte gode samtaler av slikt.

Noen ganger snakker jeg også om slike tema under selve gravferden. Det gjorde jeg blant annet nokså nylig, da jeg som del av en litt lengre gravferdsandakt sa noe om nettopp meningen med livet stilt opp mot meningen med døden. Det ble nesten en liten trosbekjennelse av det, og i etterkant slo det meg at der jeg sa der og da nok også tåler å stå på trykk i Ljomen. Så her er hva jeg sa, lettere bearbeidet med tanke på publisering i avisa:

*

Det hender folk spør meg hva som er meningen med livet. Da svarer jeg gjerne at meningen med livet er å ta vare på hverandre og å bli tatt vare på, å bære en annen og å være båret. Eller, med ett ord: Kjærlighet. Når vi tar avskjed med noen vi er glade i, slik som i dag, så kan vi huske og minner at hen som nå er død viste oss meningen med livet bare ved å være til, og derfor var det også en dyp, dyp mening i hens liv.

Så hender det også at folk spør meg hva jeg tenker er meningen med døden. Og da svarer jeg helst at jeg egentlig synes at døden går på tvers av alt det jeg opplever gir mening. Det gjelder enten den som dør er 17 eller 71. Uansett gjelder jo dette, at meningen med livet er kjærlighet, det er å inngå i relasjoner til hverandre. Men når vi dør, da tar relasjonene slutt. Da brytes meningen. Da kan vi ikke lenger bære hverandre eller bli båret, gi og ta imot klemmer, eller høre løftene om at vi skal bli hos hverandre. Det er, rett og slett, som om meningen bryter sammen.

Men i kirkerommet forteller vi en fortelling om at det finnes en mening også der døden er. Ikke så å forsto at jeg tror at det er meningen at vi skal dø når vi dør. Alle mennesker dør en gang, det er sant, men jeg tror egentlig at både Gud og vi ønsker at det skal utsettes så lenge som mulig. Meningen ligger ikke der, i det at vi dør på et bestemt tidspunkt. Men jeg tror det ligger mening i dette: At kjærligheten ikke blir borte, selv ikke i døden. Jeg tror nemlig at det finnes en relasjon som består. Jeg tror at den dagen vi går ut av tida, da finnes det noen sterke armer der, enda sterkere enn alle de vi har kjent her i tida, armer som bærer oss, som holder oss og som sier: Du er mitt barn, og jeg elsker deg. Med andre ord: Det finnes kjærlighet der. Og kjærligheten er og blir meningen med livet, også i døden.

Mens vi lever, la oss derfor fortsette å vise hverandre det våre kjære lærer oss: Det finnes ingen dypere mening i livet enn kjærligheten. Den er størst av alt, til og med større enn troen og håpet, slik Paulus skriver i Første Korinterbrev (kapittel 13, vers 13). Det tror jeg på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: