Om å være barn, ikke slave

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under grendegudstjenesten på Hådalen gravplass (i strålende sommervær) 11. søndag i treenighetstiden (21. august) 2022.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»  De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

(Johannes 8:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I den teksten vi nettopp har lest, evangelieteksten for 11. søndag i treenighetstiden, blir vi plassert midt i en diskusjon mellom Jesus og noen av hans samtids lærde. Det er en veldig lærd og spissfindig diskusjon om sannhet og om frihet vi inviteres inn i. Fri vilje og spørsmålet om absolutte sannheter er spørsmål som filosofer og teologer fortsatt baler med. Så akademisk betraktet er det fortsatt aktuelle temaer. Men akkurat den delen av samtalen tenker jeg likevel å la ligge i dag. Dette med sannheten som setter fri, er i og for seg et spennende tema, men vi kan ikke snakke om alt hver søndag, og i dag befinner vi oss ikke i auditoriet på filosofisk eller teologisk fakultet, men på Hådalen gravplass.

I dag vil jeg i stedet bare (ganske kort) peke på det siste som Jesus kommer inn på i diskusjonen, nemlig kontrastmotivet, forskjellen, mellom det å være en slave i et hus og det å være et av husets barn. (Slaveri er heldigvis ikke del av økonomien og samfunnsordenen vi kjenner, men på Jesu tid var det slik. Og jeg tror vi kan forestille oss i hvert fall delvis hva slaveri innebar og innebærer.) En slave er motivert av frykt, straff og tvang. Et barn, derimot, har en helt annen frihet, og denne friheten arter seg også i motivasjonen: Barnet kan for eksempel motivert av ønsket om å glede sine foreldre, i hvert fall dersom foreldrene er gode mennesker og kjærlige foreldre.

Det vi snakker om her, er forskjellen på det å være drevet av frykt og det å være drevet av tillit. Det er forskjell på å gjøre noe fordi man er redd for straff og på det å gjøre noe fordi man elsker sine foreldre.

II

Han som sa dette, er det mennesket som kirka kaller for Sønnen. Han lærte oss at vi ikke trengte å være redde for Gud. Vi er ikke Guds slaver. Vi er Guds barn. Og vi trenger ikke leve livene våre i frykt for Guds straff, eller tenke at vi er tvunget av Gud til å gjøre ting som vi egentlig ikke ønsker. Nei, sier Sønnen Jesus: Gud er en god Forelder, og vi er Guds barn, og vi er elsket, og vi kan leve våre liv i tro og tillit, og søke å handle i tråd med kjærlighetens lov.

Dette var og er egentlig ganske radikalt, for ikke å si revolusjonært. Svært mye religiøs praksis har vært motivert av tanken på at Gud (eller gudene) er strenge, sinte eller lunefulle, og at vi mennesker er guddommens slaver, at vi må frykte Gud, at vi må bære fram offer for å please himmelen. Altfor ofte har religioner forlangt underkastelse og blind lydighet.

Men Jesus sier altså at dette ikke er det rette bildet verken av Gud eller mennesker. I stedet sier han: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

III

Og så lærte han altså disiplene sine å be slik:

Fader vår, du som er i himmelen…

Denne bønnen har kirka siden bedt i de to tusen årene som har gått. Vi skal be den ilag i dag også. Naturligvis skal vi det; den bønnen bør vi i grunnen be hver dag. Og her og nå kan vi godt merke oss den tiltalen som bønnen åpner med: Vi tiltaler Gud som Far. Vi kunne naturligvis sagt Mor også. Eller Forelder. Poenget er at det er en personlig og familiær tiltale, som bekrefter at vi er Guds elskede barn. Det er slik Gud ser på oss, derfor lærte Sønnen oss å be slik. Og det er meningen at vi skal se slik på Gud også.

Anne Ma leste for litt siden for oss fra Romerbrevet. Der skriver Paulus at

Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Rom 8:14-16)

Abba! Far! Abba er arameisk, en hebraisk dialekt, og tilsvarer vårt «pappa». Det er nok dette ordet som var åpningsordet, tiltaleformen, i den bønnen Jesus lærte disiplene sine å be på hans eget talespråk. I alle slags språk er det jo slik, at ordene for mamma og pappa består av få og enkle lyder som gjentas etter hverandre. Mommy, daddy. Mama, papa. Chitje, ahtje (sørsamisk). Chichi, haha (japansk, som jeg lærte som liten). Og på hebraisk: Abba, for far, amma for mor. Det er slike ord som barn lærer å si tidlig, dette, ord som er lette å forme i munnen, ord som også former hvordan barnet ser på seg selv og sin egen plass i verden. Du er min abba, du elsker meg og vil passe på meg, og jeg er trygg hos deg og glad i deg.

Slik, sier altså Paulus, og Jesus, og hele kirka sammen med dem, slik skal vi snakke til Gud. Vi skal si: Abba! Fader! Far! Pappa! Mamma! Mor! Moder! Amma!

IV

Og det må naturligvis også smitte over på hvordan vi ser på hverandre. Vi kan jo ikke be «Fadervår» sammen uten samtidig å si at vi alle er Guds barn, at vi alle er søsken, at vi alle hører sammen.

Johan Falkberget har skrevet en nydelig liten tekst som får fram denne sammenhengen på en vakker måte. Det er Pistolens bordbønn som vi kan lese i Nattens brød:

Fader, moder, søster, broder,
hør Herrens ord ved livets bord:
Et ditt brød i Jesu navn,
ham til ære, oss til gavn.
Amen.

Som alle andre dugandes bordbønner har den fått en melodi. Den er komponert av Anfinn Øien. Den lyder slik: [Bønnen synges]

Ut av disse ordene og bildene springer dette: Vi er alle Guds barn, og vi må dele broderlig og søsterlig på det vi har. Ikke se hverandre som fiender. Ikke fordømme hverandre, eller undertrykke hverandre, eller gå til angrep på hverandre, men dele, ressurser, verdier, mat og fellesskap.

Dette er sannheten, sier Jesus. Sannheten setter fri. Og kirka sier Amen! Abba, far, la din vilje skje.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: