Om fliser og bjelker

Preken under kveldsmesse i Røros kirke 9. søndag i treenighetstiden (7. august) 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa:

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

(Lukas 6:36-42)

Slik lyder det hellige evangelium.

«Livet leves forlengs og forstås baklengs» heter det i et kjent sitat. Det er Søren Kierkegaard som skal ha sagt det. Jeg siterer det av og til i gravferder, for der blir det så satt på spissen: Det er først når livet er levd ferdig at vi kan se tilbake på det og se hva de bærende motiver i et liv har vært. Men sitatet stemmer også godt på livet i mindre skala, om en kan si det slik: Det er ofte lettere å finne mening i en hendelse i ettertid enn akkurat når en står midt oppe i det.

Så: «Livet leves forlengs og forstås baklengs.» I dag tenker jeg å anvende nettopp denne tanken på evangelieteksten. Jeg vil ta den for meg slik at jeg begynner med det siste avsnittet, og så skal vi bevege oss framover i teksten etter hvert slik at vi ender opp i begynnelsen. Men, som sagt: I dag begynner vi med slutten.

Helt til slutt i teksten vi nettopp leste, hørte vi at Jesus stilte opp en kontrast mellom en flis og en bjelke. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» spurte han. Og bildet er umiddelbart forståelig, er det ikke? Bildebruken er enkel men effektfull, rett og slett genial. Jesu poeng er fortsatt tydelig og umiddelbart forståelig to tusen år senere. Vi mennesker har det med å fordømme andre mennesker ganske hardt for nokså små ting, mens vi godtar og overser og stilltiende aksepterer større feil og mangler i vårt eget liv. Jesu budskap er at vi må være minst like rause mot andre som det vi er mot oss selv.

Om vi så spoler tilbake et avsnitt tidligere i teksten, så bruker Jesus et annet bilde der, om en blind som leder en blind. Det er ikke en god idé, sier han; de forsterker bare hverandres problemer. Det som binder de to bildene sammen, er at de begge handler om det å se, og om våre blinde flekker. Den som har en flis innpå øyet eller en bjelke innpå øyet sitt, ser ikke særlig klart han heller.

En flis er den minste enheten trevirke vi har et ord for. Og motsatt: En bjelke er den største enheten trevirke, den kan være skåret ut av en hel trestamme. Se de søylene som bærer galleri og tak her i kirkerommet, enorme bjelker! Det er kontrasten mellom det minste og det største som bærer Jesu bildebruk – eller er bærebjelken i bildet, om du vil – og som han ønsker at tilhørerne skal merke seg. Det bærer galt av sted om vi fordømmer andre for småtterier, og samtidig overser destruktive strukturer i eget liv. Dømmesyke er dødelig for alt som lever.

Men hvorfor velger Jesus akkurat dette bildet? Hvorfor snakker han om fliser og bjelker? Kunne han ikke heller snakket om det å få støv eller et sandkorn innpå øyet, for eksempel, kontra en kampestein eller et fjell som blokkerer sikten? Jo, det kunne han naturligvis. Men jeg tror – og her gjetter jeg bare, men jeg tror dette er kvalifisert gjetning – at han brukte det bildet han gjorde fordi det gav gjenklang i hans egen erfaring, i hans eget levde liv som han kunne se tilbake på.

Husk at Josef, Marias mann, Jesu stefar, var en tømmermann. Han var snekker, han arbeidet med trevirke. Jesus må ha vokst opp i umiddelbar nærhet til snekkerverkstedet. Hele Jesu oppvekst var preget av saging, spikking, hogging og høvling, i et miljø fylt av sagflis og trestøv. Kanskje hadde Jesus sett mer enn en gang at noen fikk en flis innpå øyet. Ja, kanskje hadde han til og med opplevd det selv. Om han selv hadde kræsjet i en bærebjelke eller smelt hodet i en takkonstruksjon vet vi ikke sikkert, men jeg får liksom følelsen av at han snakker av erfaring her, og at bildebruken blir deretter.

Og når jeg leser teksten slik, er det akkurat som om mennesket Jesus kommer enda litt nærmere også. Jeg kjenner det i hvert fall slik. Han har selv opplevd og sett og erfart ting som han bruker til å forme bilder som bærer gjennom årtusenene. Det synes jeg er fint; han blir noe mer enn en litterær figur eller en som produserer kloke ord. Det er levd liv her, en som kanskje har grått som barn over den plagsomme flisa som forstyrret øyet.

Og i dag står så folketaleren Jesus fram og sier: Vær rause med hverandre. Vi kan helt sikkert legge til, i Jesu ånd, det kjente sitatet som stadig dukker opp som visdomsord i sosiale medier eller plakater rundt om: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Fliser og bjelker, og altså før det ord om blinde som leder blinde. Om vi så spoler helt tilbake til det aller første vi leste i evagelieteksten, så handlet det om hva som er målestokken for raushet. Målestokken er Gud selv, sier Jesus. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Slik dere måler opp for andre, skal det måles opp for dere selv, sier han så, med henvisning til Guds dom over våre liv. Poenget synes å være: Gud er alltid større. Om vi tenker vi er rause, kan Gud alltid være enda rausere. Og det er vel et ord til trøst, både for oss og for alle andre, enten vi nå sliter mest med at vi er fordømmende mot andre eller at vi dømmer oss selv altfor hardt.

Raushet avler raushet. Den som selv møter andre med raushet og overbærenhet, kan gjerne forvente å få det samme tilbake. Og motsatt: Den som lett tyr til harde ord mot andre, må ikke bli overrasket om hen blir møtt med harde ord og urimelige forventninger selv.

Og med det har vi altså kommet til begynnelsen av teksten som en konklusjon: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder også for Jesu liv, i hvert fall slik kirka har vært vant til å lese og forstå dette livet: Vi leser Jesu liv, hans ord og gjerninger, i lys av hans død på korset. Derfor trekker jeg fram, også i dag, hvordan Jesus selv møtte fordømmelse og forkastelse da hans liv gikk mot slutten. Noe av det siste vi har bevart at han sa og gjorde, var at han ba for sine bødler. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» ba han. Han kunne ropt om hevn. I stedet viste han oss en uendelig, himmelsk empati.

Og kirka sier: Slik er Gud. Gud er barmhjertig, også når vår barmhjertighet ikke strekker til. Gud er tålmodig, også når vår tålmodighet tar slutt. Gud se på alle med mildhet i blikket, uansett fliser og bjelker. Et slikt bilde av Gud må få konsekvenser for hvordan vi møter hverandre. Og når vi likevel ikke klarer det, står fortsatt Jesu ord der som inngangsport til både dagens evangelietekst og til hele livet: «Vær barmhjertig, slik Gud er barmhjertig!» Noe sterkere evangelium, gode nyheter, kan ikke jeg tenke meg. Det er ord til å både leve og dø på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: