Om svensker og andre medmennesker

Søndag 31. juli 2022 feiret Røros menighet temagudstjeneste for rettferdighet og fred. Rammen for denne gudstjenesten var at denne søndagen falt midt i spilleperioden for Elden, og flere elementer fra musikkspelet ble hentet inn i gudstjenesten, blant annet sangen «I ovisshetens tecken» som ble sunget som salme etter prekenen. Tekstene for dagen var hentet fra temakapitlet «Rettferdighet og fred» i tekstboka, og vi valgte å bruke tekstene fra andre rekke selv om 2022 er et tredjerekke-år. Her er prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

(Matt 5:6-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, kjære alle sammen:

Jeg håper og tror at mange av dere enten allerede har sett eller planlegger å se årets utgave av Elden, eller har sett tidligere års Elden-utgaver og kjenner historien godt. Noen av dere vet jeg deltar i årets produksjon (og helt sikkert kan hele stykket utenat i søvne), mens andre av dere har vært med tidligere eller har fulgt Elden gjennom mange år, kan alle sangene og kjenner nyansene i de ulike replikkene.

Likevel koster vi på oss et superkort handlingsreferat her, ettersom jeg tenker å trekke veksler på Elden-historien i denne krigen.

Foto: Marthe A. Vannebo (Elden)

Elden handler altså om hendelser under den store nordiske krigen, nærmere bestemt i årene 1718-1719, da svenskekongen Karl XII forsøkte å legge under seg hele eller deler av Norge. Sommeren 1718 sendte han av gårde store hærstyrker inn i Østfold og i Trøndelag, men svenskehæren klarte ikke å ta verken Trondheim eller Fredriksten festning ved Halden slik planen var; i stedet endte de opp i langvarige beleiringssituasjoner. I Elden møter vi fire karolinersoldater, Kalle, Niklas, Håkan og Pär Åke, hver med sin fortelling og sin historie. Kalle har forlatt kjæresten sin, Ellen, i Valbo i Sverige, og minnet om henne og kjærligheten til henne blir et sentralt motiv i historiefortellingen. Etter hvert kommanderer general Armfeldt, lederen for den nordlige hærstyrken, sin underordnede, general de la Barre, om å innta bergstaden Røros og sikre seg kobberet som finnes der. Vi blir dermed også kjent med rørosbefolkningen, med direktør Bergmann, bergkaptein Mentzonius og bergkorpset, og – ikke minst – de sterke kvinnene på Røros: Maren, Kristine, Regine, Rakel og alle de andre som holder hjulene i gang i dagliglivet på fjellet. Mennesker møtes, vennskap oppstår, kjærlighetens gnist tennes. Så kommer beskjeden: Kong Karl XII er død, skutt ved Fredriksten festning. Dermed kollapser hele krigslogikken. Soldatene forsøker å ta raskeste vei tilbake til Sverige, og hele hærstyrkeb legger i vei over Tydalsfjellene. Der blir de overrasket av et voldsomt uvær og omtrent tre tusen soldater fryser i hjel. Av de få som kom tilbake til Sverige, ble mange krøplinger for resten av livet.   

Slik skildres altså krigens grusomheter, kveld etter kveld, sommer etter sommer, på Spellplassen bak Slegghaugan på Røros. Jeg mener helt oppriktig at Elden er en opplevelse absolutt alle burde unne seg minst en gang, uansett hvor de bor og hvilken nærhet det måtte ha eller ikke ha til historien om karolinerfelttoget i Norge. Det forteller jeg også alle jeg kjenner. I år er jeg selv også enda litt nærmere på historien, ettersom jeg (slik jeg også gjorde i fjor) er så heldig å få ha en liten rolle i stykket, som feltpresten Nils Idman. 

I år kjennes dessuten historien enda mer aktuell enn på lenge. Det er krig i Europa, i vårt eget nabolag, og vårt største naboland i øst er den aggressive part. Og ikke bare er det krig, det er også en del andre likheter mellom Elden-fortellingen og det som foregår i Ukraina. Det er verdt å stanse litt opp for dette.  

Før årets Elden-premiere snakket Robert Mood i sin åpningstale blant annet om dette at mange av soldatene som inntok Trøndelag i 1718 var fra Jämtland. Dette gjøres det også et poeng ut av i Elden-fortellingen. Jämtland har historisk i perioder vært underlagt Norge, og det var faktisk så sent som i 1679 at Danmark-Norge gjorde sitt siste forsøk på å ta tilbake kontroll over deler av länet. Jämtene må dermed ha både tenkt og følt at det å angripe Norge nesten var som å angripe sitt eget land, eller i hvert fall å gå løs på nære slektninger. Slik er det for dagens russere og ukrainere også: De er broderfolk, med en nær felles historie, og de fleste russere eller ukrainere ønsker ikke hverandre vondt. Likevel sender altså Vladimir Putin unge russere i krigen.

Ja, Putin bruker faktisk tanken om broderfolk som unnskyldning for okkupasjon. I tillegg snakker han (som jeg vil tro mange har hørt og lest) om at folket i Ukraina er styrt eller infiltrert av nazister. Det er å snu ting på hodet, men slik er gjerne krigens logikk. I Moskva sitter patriark Kiril, leder for den russisk-ortodokse kirke, og preker om vestlig moralsk forfall, om den angivelig farlige LHBT-bevegelsen og om at russerne representerer redningen for alle oss andre. Slik lyver de altså om sine naboer og om oss og tegner et skremmebilde av verden omkring seg for å rettferdiggjøre en aggressiv invasjon og okkupasjon av et naboland.

Hva LHBT-bevegelsen angår, så håper jeg dere alle så regnbueflagget som hang i våpenhuset på vei inn i kirka. Røros kirke skal være et trygt sted, en trygg sone hvor alle skal oppleve å bli møtt og anerkjent som den de er. Som luthersk prest tar jeg på det sterkeste avstand fra hat-pratet til den russiske patriarken.

Motvekten til slik krigshissing finner du blant annet – og her blir sikkert ingen overrasket over eksempelet jeg trekker fram – i Elden. Hovedpoenget i denne prekenen i kveld, som jeg skal servere nå, har jeg fått fra en tolv år gammel karolinersoldat som spiller Elden for første gang denne sommeren. Jeg er ikke den eneste i familien som deltar som aktør i år, nemlig, jeg er der sammen med døtrene mine: Margrethe som spiller salmesyngende soldat (og litt til) samt Ellen, som altså er med for første gang og som trekker i både karolineruniform og Røros-stakk. (Dette med ungdommene som spiller både fire og fem roller og skifter kostymer raskt og effektivt og kommer seg på plass på sekundet med alt på plass kunne vi forresten snakka om en hel kveld. Det er mange helter på og rundt scenen i Elden-produksjonsapparatet, og barn og unge imponerer aller mest!)

Men det var altså Ellen på tolv som gjorde meg oppmerksom på det en kveld, at det er noe som karakteren Maren på Røros sier som på mange måter er selve hjertet i Elden 2022. Hun sier det to ganger, og nettopp denne gjentagelsen gjør altså at poenget blir så tydelig. Første gang hun sier det, er når bergkorpset drar og direktør Bergmann ikke vet hva han skal gjøre for å sikre Verkets verdier når det ikke lenger er folk igjen på Røros. Da sier Maren: «Vi kvinnfolk e da folk vi og!»

Og så, i andre akt, når svenskene kommer, gjentar hun akkurat disse samme ordene. Rørosingene må ta imot svenskene på folks vis, sier hun. Når Kristine protesterer at «Jammen, dem e jo svenska!», sier Maren «Ja, men svenskan e no folk dem og!»

Jeg er ikke sikker, men tror muligens det er slik at den andre replikken, altså gjentagelsen, faktisk er ny av året. (Jeg finner den ikke i fjorårets manus.) Gjentakelsen gjør i hvert fall ordene ekstra kraftige. Og det var denne gjentakelsen som karolinersoldat Ellen på tolv hadde merket seg: De andre er jo folk, de óg! Det blir sagt to ganger, så dette er viktig!

Det bor en dyp humanisme i disse orden. Den som ser sine medmennesker som nettopp det – medmennesker – kan ikke heve våpen til angrep mot andre eller øve vold mot andre.

I denne gudstjenesten har vi lest fra saligprisningene som Jesus framsier ved innledningen til Bergprekenen. Jesu ord handler også om nettopp dette: Å se alle menneskers iboende verdighet midt i alt vondt og vanskelig som måtte hende oss. Han trekker fram de som sørger, de fattige, de som blir forfulgt, de som hungrer og tørster etter rettferdighet. Og altså: De som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, som han sier.

Jeg opplever at Elden faktisk er et fredsskapende prosjekt. Det knytter sammen mennesker i alle aldre og med ulike bakgrunner og forutsetninger om en felles visjon: Kjærlighet og medmenneskelighet.

Elden brenner i år også. Det er et håpstegn. La oss synge videre ilag, og arbeide for fred og medmenneskelighet. Vi som har tilhørighet til religiøse fellesskap, har et særlig ansvar for å skape rause og inkluderende møtesteder der også krigsflyktninger kan finne sitt rom.

Kveldens gudstjenesten åpnet med en hilsen om nåde og fred. Snart skal vi synge fredslitaniet sammen, og be om fred for alle mennesker. Etter nattverden sier vi: Fred være med dere! Og helt til slutt lyser velsignelsens ord: Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Derfor si vi: Når vi ber om fred og arbeider for fred, så er det gudstjeneste, uansett hvor og når det skjer. Måtte Herrens fred være med dere alle!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: