Om å reflektere etter et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7. juli under overskriften «Etter terroren»

Lørdag 25. juni, dagen etter skuddene i Oslo, la jeg ut en tekst på Facebook. Jeg deler teksten her også, lett redigert.

Dette har vært en underlig dag. For mange, inkludert flere av mine venner, har dagen vært aldeles forferdelig, preget av frykt og uro og sorg og sinne. Jeg har vel kjent mest på det siste: Sinne, samt avmakt. Jeg var ikke i Oslo, og som den streitingen jeg er vet jeg at jeg aldri helt kan forstå hvor vondt og skremmende det er når noen truer eller angriper Pride-markeringer. Men jeg står sammen med folk av hele regnbuen i dag som alle andre dager, og i dag kjennes det ekstra viktig å si det og skrive det i klartekst.

Jeg har feiret vigsel i dag. Paret som giftet seg hadde valgt 2017-liturgien som ramme. Jeg blir alltid så glad når det skjer (og det skjer nesten alltid, de aller fleste velger den), for jeg synes den liturgien, som jeg fikk være med på å føre fram til vedtak på Kirkemøtet i januar ’17, er så vakker. Jeg er stolt av den, og opplever den som et godt arbeidsverktøy.

Så hadde brudeparet valgt disse tekstene til lesning:

Dit du går, vil jeg gå,
og hvor du bor, vil jeg bo.
Ditt folk er mitt folk,
og din Gud er min Gud.
Der du dør, vil jeg dø,
og der vil jeg begraves.
(Rut 1:16-17)

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

(Forkynneren 4:9-10a,12)

Den siste av disse tekstene har jeg et ekstra nært forhold til. Jeg kan i hvert fall ta noe av æren for at den i det hele er med i utvalget av tekster til lesning under vigsel. Den som vil, kan lese mer om akkurat det i en tidligere utgave av Prestepreik (se https://tinyurl.com/6a7hb23c).

Da vi jobbet med å forberede 2017-liturgien til vedtak på Kirkemøtet, ble det stilt spørsmål fra ulike hold om disse tekstene virkelig kunne brukes til lesning under kirkelig vigsel. Teksten fra Ruts bok er tross alt ord fra en svigerdatter til en svigermor, og ordene fra Forkynnerens bok er muligens ment som en beskrivelse av kameratskap blant soldater. Det betydde liksom ingenting at disse tekstene hadde en brukshistorie blant skeive, i Norge og i USA og andre steder i den verdensvide kirke. For meg ble denne motstanden, selv om den var nokså forsiktig formulert, en påminnelse om all den motstand og aggressjon, både mikro- og makro-, som skeive blir møtt med. Jeg mener, hvor mange av alle de andre bibeltekstene som har vært med i tekstutvalget i 2003-liturgien og som har vært lest i seremoni etter seremoni handler egentlig om ekteskap? De aller feste av dem tematiserer kjærligheten i vid forstand, enten filadelfia (søskenkjærlighet) eller agape (den guddommelige kjærligheten) eller kjærlighetens vei som disippelskapets vei, og det er slett ikke bare én mann og én kvinne som er innenfor sysnfeltet. De bibeltekstene som faktisk handler om ekteskap er stort sett såpass patriarkalske at vi ikke lenger ønsker å bruke dem. Ærlig talt, hvem bryr seg egentlig om å høre om eiendomsrett til kvinner eller hustruers underordning under sine menn når de kommer til kirka for å feire kjærligheten?

Jeg hadde ei fin stund i kirka i dag. Tekstleseren leste fint, og tekstene var levende, og kjærligheten fylte rommet. Jeg vil fortsette å arbeide for at det skal være slik – for alle, uansett hvem de er, hva de identifiserer seg som og hvem de elsker. #pride #oslove #londonpub

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: