Om å hedre Falkberget

På nasjonaldagen, 17. mai 2022, fikk jeg det ærefulle oppdrag å holde tale ved Johan Falkbergets grav under bekransningen av gravstedene på kirkegården. Her er hva jeg sa:

Johan Falkberget, født 30. september 1879, død 5. april 1967. Rugldalens store sønn, Bergstadens dikter, og – spøkefullt utnevnt som sådan av Arne Fjellbu – «fjellets biskop». Arbeider, journalist, politiker, poet, romanforfatter, brevskriver, bonde, stortingsmann, motstandsmann og glødende kristensosialist. Måten folket her på fjellet forteller om fortida og framstiller seg selv på, står i stor gjeld til Johan Falkberget. Vi hadde ikke vært helt de vi er eller forstått oss selv helt slik vi forstår oss selv uten ham og hans diktning. Jeg tror ikke Røros hadde hatt helt den samme klangen verken i Norge eller resten av verden uten forfatterskapet hans heller.

Foto: Linda C. Herud (Arbeidets Rett)

Så det er mye vi har å takke Johan Falkberget for. Men i dag har jeg egentlig mest lyst til å takke ham for noe annet enn alle disse andre tingene som jeg allerede har listet opp.

For: De siste par årene har vært temmelig trasige. Vi kan enes om det, det er ikke å ta for hardt i. Det har vært tøffe år for oss som samfunn og som fellesskap.

Det han handlet om liv og død, og det har handlet om økonomi og overlevelse. Og for mange av oss har det tært på også personlig. Det er krevende å være isolert, å være både redd og alene.

Johan Falkberget diktet ikke bare om de som overlevde, om de som levde i stri storm og lærte å stå i den, som han skrev. Han har også diktet fram øyeblikk som kaller på smilet og latteren, et overskudd av fjas og fantasi. I april i år var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Turneteaterets forestilling Bør Børson jr. i Storstuggu, basert på Falkbergets roman. Jeg lo så jeg grein i to og en halv time. Etterpå følte jeg meg lettere. Det ble enda tydeligere for meg at vi var på vei mot lysere tider i alle betydninger av ordet.

Derfor har jeg rett og slett bare lyst til å si dette i dag: Takk for latteren, Johan, takk for at du også kaller på smilet innimellom, ikke bare på alvoret og tragedien. Vi trenger det så veldig akkurat nå, når vi skal finne de nødvendige kreftene i oss til å ta fatt igjen for fullt etter to underlige år der alt mulig har blitt satt på pause. I dag skal vi smile og le igjen. Det er også i Falkbergets ånd. Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: