Om inntrykk fra en forsoningskonferanse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. mai

Forrige uke tilbrakte jeg to dager i auditoriet på VID i Oslo. Anledningen var en konferanse om arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, den som arbeider med å granske fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Konferansen, ble arrangert av VID Tromsø og Den norske kirke (ved Samisk kirkeråd, Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og Kirkerådet) under temaet «Forsoning uten majoritetsbefolkningen?» Vi spurte: Hvordan unngår man at den pågående prosessen reduseres til en sak kun for urfolk og nasjonale minoriteter? Og hvordan kan sivilsamfunnet og utdanningsinstitusjoner bidra til sannhet og forsoning i oppgjøret med fornorskningen? Store spørsmål, med andre ord.

Programmet var tettpakket med vel forberedte innlegg og presentasjoner. Jeg telte førti(!) ulike bidragsytere i løpet av to konferansedager; det kanskje aller mest imponerende ved hele arrangementet var at tidsplanen holdt på minuttet hele veien. Det var mye å ta inn, men jeg kjenner meg likevel klar til å dele noen ettertanker allerede nå.

Et viktig tema under konferansen var spørsmålet om det er behov for avkolonisering av slike fagområder som teologi (herunder kirkehistorie) og historiefaget, og om det her finnes norske «masterfortellinger» som har vært styrende for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoriteter, fortellinger som må utfordres for at vi skal kunne ha noe håp om forsoning i framtida. Tore Johnsen, førsteamanuensis ved KUN/VID Tromsø, holdt et profilforedrag hvor han pekte på hvordan den lutherske ordningsteologien fungerte «disiplinerende» overfor samer og andre minoriteter i det gamle norske embetsmannssamfunnet. Han viste til eksempler på hvordan prester og andre lærde harselerte med det samiske samfunnet hvor barn bare «i liten grad ble disiplinert» og hvor kvinner hadde «herredømme over sine menn». Dette var jo i strid med Guds skaperordning, må vite! Både Luthers trestandslære (om familien, kirken og myndighetene) og hans forklaring til det fjerde bud (om å hedre far og mor, altså sine foresatte, i ett og alt) legitimerte en hierarkisk samfunnsordning og bidro til kolonisering.

Jeg synes dette er veldig spennende tanker. Jeg har selv bidratt med kritiske perspektiver på ordningsteologi i forbindelse med den kirkelige samlivsdebatten og kampen for full inkludering av LHBT i kirkas fellesskap. Her var det derfor mye å tenke videre på.

Kirsti Strøm Bull, professor emeritus ved Det juridiske fakultet ved UiO, leverte dessuten et tankevekkende innlegg hvor hun viste til Yngvar Nielsens fremrykkingshypotese og de juridiske følgefeilene som fulgte av denne. Nielsens påsto (i 1889) at samene hadde kommet til Midt-Norge nordfra så sent som på 1600- og 1700-tallet. Lokalt hos oss har denne teorien vært brukt for å avvise at reindriftsnæringen kunne vise til alders tids bruk i fjellene.

I forbindelse med spørsmålet om sørsamisk nærvær i Midt-Norge finnes det også et teologisk perspektiv på saken. Nielsen argumenterte nemlig langs flere linjer. Han mente for det første at det manglet gamle samiske stedsnavn i området, og for det andre at det manglet samiske gravsteder og boplasser her. Begge argumentene er senere blitt ettertrykkelig tilbakevist av både arkeologer og historikere. Slike feil har det likevel med å henge i ei stund, og masterfortellinger avler gjerne andre problematiske fortellinger. Og så: For det tredje ble det senere argumentert med at samiske personnavn knapt forekommer i lokale kirkebøker fra det 17. og 18. århundre, hvilket skulle bevise at samene ennå ikke hadde kommet til området.

Men det siste beviser heller ingenting. Folk som beveger seg ut og inn av ulike språkkulturer skifter også navn når de krysser språkgrensene, og i møte med den norske embetsmannsstaten kunne samer like gjerne bruke norsk navneform. Teologer, av alle, burde mer enn noen vite dette. Kirkas første pave, Simon Peter, het Kefa på arameisk og Petros på gresk. Begge deler betyr klippe. Jesus kalte ham for Kefa, og når Kefa befant seg i gresktalende områder brukte han navnet Petros som altså betydde det samme. Det var innholdet i navnet som bar identiteten, mer enn den stedsaktuelle uttalen eller oversettelsen. Hva embetsmennene som førte de aktuelle kirkebøkene visste og ikke visste, vet jeg ikke noe om. Jeg håper likevel noen av Yngvar Nielsens samtidige prester var teologer nok til å si at man ikke kan drive med usynliggjøring av et helt folk og en hel kultur på et så tynt grunnlag som noterte navneformer.

Det ser med andre ord ut som også teologien har et stykke opprydningsarbeid å gjøre før Sannhets- og forsoningskommisjonen presenterer sin rapport neste år. Jeg vil gjerne bidra til dette så godt jeg bare kan. Til det har jeg notatene fra konferansen, samt to ører å lytte med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: