Om evangeliet etter Bør Børson jr

Søndag 1. mai 2022 feiret Røros menighet Falkbergetmesse i Røros kirke i anledning Arbeidernes dag.

Under gudstjenesten prekte jeg i dialog med Johan Falkberget. I år valgte jeg å knytte noen tanker til BørBørson jr. Prekenmanuset kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matt 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Da jeg studerte teologi, ble jeg kjent med et sitat av teologen og prekenlæreren Carl Fredrik Wisløff. Han omtalte en del presters prekener slik at «De tar utgangspunkt i dagens bibeltekst for siden aldri å vende tilbake til den.» Vel, i dag har jeg tenkt å forlate evangelieteksten for en tid, men jeg lover siden å vende tilbake til den.

Men først vil jeg legge veien om Storstuggu. For onsdag for halvannen uke siden, den 20. april, var jeg så heldig at jeg fikk være i Falkbergetsalen da Turnéteateret i Trøndelag spilte sin forestilling Bør Børson jr. Hvilken festkveld det var! Jeg lo i to og en halv time, jeg tørka tårer av mange slag, og jeg kunne konstatere at det var på grensen til allsang i den delen amfiet der jeg satt.

Komedien om Bør Børson jr. handler – og dette vil jeg jo tro de fleste av dere allerede vet minst like godt som meg – om Bør Børson som forsøker å komme seg opp og fram i livet gjennom å åpne landhandleri i hjembygda Olderdalen. Bør er i utgangspunktet ingen storkar. Olderstad er en liten gård sammenlignet med for eksempel storgården Torsøy like ved, Men Bør vil ikke la verken arv eller miljø være det bestemmende. Han er ingen revolusjonær, det er ikke det, han er vel mer – hva skal vi si – kapitalist etter innfallsmetoden, og han snubler seg igjennom handelsmann-tilværelsen gjennom en form for naiv spontanitet som bringer ham opp i den ene situasjonen mer fortvilet og absurd enn den forrige. Men hver eneste gang reiser han seg altså, helt til han når både rikdom og berømmelse. Om han vinner hjembygdas respekt er en litt annen sak.  

Han blir også arbeidsgiver etter hvert, han Bør. Han skaper arbeidsplasser, og mot slutten av historien etablerer han nye bankfilialer. Hvor god han er på arbeidsmiljølov, tariffavtaler og personalbehandling er nå en sak for seg, men ingen skal i hvert fall være i tvil om at han slett ikke bare er drevet av kjærlighet til penger. Han er også drevet av kjærlighet til bygda si – en kjærlighet som riktignok bare delvis blir gjengjeldt – og ikke minst av kjærligheten til Josefine Torsøien, en kjærlighet som heldigvis er helt gjensidig.

Josefine synger det så treffende på et punkt i musikalversjonen:

Å æ kjinne ein kar – som vil opp og vil fram,
som itj vente til væla kjem roilland’s te ham.
Ein som itj sit og håpe på stønad og trygd,
men som prøv å få liv i ei sidrompa bygd!

Det ligger et element av klassereise i dette også, naturligvis. Bør vil skape noe, bygge noe. Og han drar flere med seg i dette, på sitt vis.

Det er et ganske tidlig verk i Falkbergets forfatterskap vi snakker om nå. Boka kom i 1920, og fortellingen ble dramatisert i 1929, før den ble filmatisert i 1938 og så – endelig – fant form som musikal på scenen i 1972, for 50 år siden. Falkberget selv vokste etter hvert inn i en posisjon som avklart kristensosialist, og var radikal sosialist allerede i 1920. Hva mente han så at vi skulle lære av Bør Børson jr? Det er ikke så godt å si. Kan hende ville han bare få oss til å le. (Og det klarer han altså fortsatt, selv hundre år etter at boka kom ut!) Politisk låner Bør trekk både fra partiene Venstre og Høyre, han er handelsmann, småbedriftseier og kapitalist, men han er også opptatt av rettferdighet, og av kollektivet rundt seg, bygda og flokken sin. Så jeg tar sjansen på å løfte ham enda litt høyere opp på denne Arbeidernes dag i 2022, under denne Falkbergetmessen i Røros kirke.

Og da må jeg fortsette med å nevne at jeg altså hadde en prat med sjølvaste Gammel-Bør tidligere i vinter – altså Jo Bjørner Haugom – om Bør Børson, Bibel og beveggrunner. Vi drodlet rett og slett litt rundt spørsmålet om det finnes noe bibelsk i denne komedien? (Jeg har tross alt prekt i kirkene i dialog med Falkberget en femtenårs tid nå, og er vant til å lese Falkberget med akkurat de brillene.)

‘N Gammel-Bør og jeg noterte oss to ting.

Det første er dette at Bør i bunn og grunn er rausheten selv. Han gir på krita, sløser ut med «reklame» og milde gaver og tipser hundrelapper så det griner etter. Han er uforutsigbar, men innerst inne godhjerta. I disse skildringene trakk nok Falkberget også veksler på erfaringer fra sitt eget liv, ikke minst fra den tida han var handelsbetjent hos faren som drev butikk på Kongens. Det fikk han visst ikke særlig bra til, for han hadde ikke hjerte til å kreve inn det han skulle. Johan Falkberget var gjennom hele sitt liv kjent for sin raushet. Han hjalp gjerne folk rundt seg med penger til både det ene og det andre, finansierte utdannelser og sørget for at folk kom seg igjennom harde tider.

Johan Borgen sa det en gang slik: «Slik tenkte jeg meg Gud en gang: Sitte og øse ut visdom og tikronesedler av en svær sky uten lokk på. Han minnet i grunnen atskillig om Johan Falkberget.»

I teologien snakker vi om noe vi kaller for kenose­-motivet. Det kommer av kenosis – det er gresk, ikke «mesopotamisk» som Bør kanskje heller ville sagt – som betyr å helle ut eller å tømme ut. Det handler om at Jesus tømmer seg for sin egen (menneskelige) vilje og overgir seg helt til Guds vilje. Så tømmer han ut sitt eget liv, i kjærlighet, for menneskene. I den grad vi kan finne noe Jesus-aktig i fortellingen om Bør, er det vel kanskje i dette: At kjærligheten driver ham til å gi alt, og at han tømmer ut alt for de andre – selv om Bør, i motsetning til Jesus, også har åpenbare egoistiske motiver.

Det andre vi noterte oss i samtalen, var dette: Det finnes også en motvekt i fortellingen. Det er Gammel-Bør, som krever inn oppgjøret og som ikke firer på kravene. I teologien ville vi sagt at Gammel-Bør svarer til loven og Bør Børson jr. til evangeliet, altså at den gamle er kravet og den unge er rausheten. Eller, at Gammel-Bør er Det gamle testamente og Bør Børson jr. Det nye testamente, om du vil. Gammel-Bør er nok en bedre kapitalist. Men det er likevel jr. vi heier på.

Men enda så gode disse poengene er, er vel kanskje dette likevel der aller viktigste: Jesus-fortellingen er i seg selv en komedie. Vi kaller den noen ganger til og med en guddommelig komedie.

For dere vet: Tragedien går først opp og siden ned. Den har formkurve som en omvendt U, og faller ned i tragedien til slutt. Komedien, derimot, går først ned og siden opp. Formkurven er som en U, dem svinger først for en tid ned i sorgen og elendigheten, før den stiger opp i festen og gleden til slutt. Ellers, for å si det med evangeliets ord: Etter langfredag følger påskemorgen. Det kan bli liv av døde.

Han som gir sitt liv som løsepenge for mange, er reist opp igjen. En bedre framtid kommer oss i møte. Derfor er det også vi arbeider for en mer rettferdig verden her i tida, i tro og håp om at alt skal samles i kjærligheten en gang, og at det vi tømmer ut av oss selv ikke vil bli borte, ikke forsvinner ut i ingenting. At det gode ikke er forgjeves.

Og med det vender vi tilbake til det som er dagens evangelietekst.

Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres, sier Jesus. Det er en tilsynelatende underdanighet i dette som svarer til utnyttelse og undertrykkende økonomiske strukturer. Det er ikke mulig å bygge noen samfunnsorden eller arbeidsmiljølov på dette, og slaveri er det naturligvis en kristenplikt å bekjempe. Men poenget ligger ikke i underdanigheten. Poenget ligger derimot rett og slett i dette: Storhet finnes ikke i det å undertrykke andre. Storhet finnes derimot i å gi seg selv for andre, i kjærlighet, for å fremme liv og fellesskap.

Jesus, som Guds Sønn, «tømte seg selv helt ut», gav avkall på sin guddommelighet for ei tid, og gav absolutt alt han kunne, all tid og alle krefter og alt nærvær, for sine medmennesker. Når han hadde tømt ut alt, døde han. Og så ble han reist opp igjen, og det levde livet løftet helt inn i Gud, og slik fikk menneskene del i Guds kjærlighet.

Den etiske impulsen som springer ut av dette, er at en skal gi raust til alle og kjempe for rettferdighet. Slik Jesus var «The Man for Others» skal Jesu disipler være rause med ressurser, tid, tillit og tilgivelse. 

Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.

Det er et ord verdt å meditere over, også på Første mai 2022.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: