Om å ønske god påske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28. april

Endelig fikk vi feire påske igjen. Etter to år med sosial nedstenging og uten muligheter til å ha gudstjenestelige samlinger i høytiden, kjentes årets påske som den beste utgaven på lenge. Nå kunne vi samles, både i skiløypa, i solveggen, rundt langbordet og i kirkerommene.  

Mange av oss har utnyttet alle disse mulighetene til fulle. Jeg tok en opptelling etter den stille uke og noterte at jeg hadde loggført fem skiturer, sju gudstjenester, en quizkveld (inkludert lagseier) i Narjordet, flere gode påskemiddager inkludert ett stykk rituelt påskemåltid med symbolretter og gjenfortelling av både jødisk og kristen påskefortelling, mange bokser godt drikke, et uvisst antall Kvikklunsj-striper samt en anelse solbrenthet i panna. Været har vært fantastisk og utsikten fra Fjellkirka på Enarvola var til å miste pusten av.

En av de virkelig fine tingene med å feire påske på Røros er at en fint kan få med seg alt dette på en gang. Vi må ikke velge mellom kirkepåske eller påske i skiløypa. Når gudstjenestene feires på Fjellkirka klokka 13 eller i hovedkirka klokka 18, rekker en fint både skitur og meditasjon over påskefortellingen. Jeg var ikke alene om å skjønne det i år heller; besøkstallene for kirkene i påska 2022 var fullt sammenlignbare med årene før pandemien. Vi er rett og slett tilbake der vi var, og det kjennes mer enn fint.

Og når jeg tenker etter, så var det jo noe med å måtte avlyse to runder for så å komme sterkt tilbake den tredje gangen som la grunnlaget for hele påskefeiringen også. Ikke så å forstå at jeg tenker at pandemien gir mening i lys av påskefortellingen, men det er likevel fint å kunne konstatere at livet vokser fram på nytt også etter en tid med mørke og fortvilelse.

Så har ikke alt vært bare harmoni denne påska heller. Noen har kjent på et sterkt savn etter noen de har mista i løpet av disse to årene. Andre har opplevd det vanskelig å vende tilbake til folkemengder og mindre avstand. Sorg, angst og fortvilelse kan plutselig bli en del av livet, og den slags kommer helst ubedt. Påskefortellingen handler om alt sånt også. De av oss som har samlet oss i kirka, har forsøkt å ta også dette på alvor. Livet er ikke nødvendigvis idyll.

For meg kom høytidens høydepunkt sent lørdags kveld. Da feiret vi midnattsmesse i Røros kirke. Klokka litt over elleve om kvelden sto noe over tretti av oss samlet framme i kirka med tente lys i hendene. Kirkerommet var mørklagt, men flammene fra lysene brøt igjennom mørket og åpenbarte det som ellers ville vært skjult. «Kristus, verdens lys!» sa vi, og så sang vi om døden som må vike for gudsrikets krefter.

Det tror jeg på. Jeg tror at kjærligheten skal seire til slutt. Jeg tror at det finnes fellesskap som strekker seg ut over tid og rom. Jeg tror det finnes krefter som er sterkere enn sykdom og adskillelse, bomber og ødeleggelse.

Mens jeg skriver dette, sitter jeg slik at jeg kjenner varmen fra sola som strømmer over både meg og alt annet som lever. Det er livets krefter, dette. Og det var og er sannelig verdt en feiring. Velsignet påsketid! Den varer helt fram til pinse. Og ennå har vi sommeren igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: