Om Salme 31 (på en søndag)

Under kveldsgudstjenesten i Hitterdal kapell søndag 3. mars 2022 la jeg tekstene for 2. søndag i fastetiden til side, leste Salme 31 og prekte over denne. Bakteppet var Russlands invasjon i Ukraina, en krig som også ble utgangspunkt for utformingen av forbønnen denne søndagen. Prekenen (og hele teksten fra Det gamle testamente) kan leses her:

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 31:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!

Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.

Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.

Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.
Selv stoler jeg på Herren.

Jeg vil juble av glede over din godhet,
for du har sett min nød,
du kjenner min trengsel.

Du ga meg ikke over i fiendens hånd,
men førte meg ut i åpent land.

Vær meg nådig, Herre,
for jeg er i nød.
Øyet sløves av bitter sorg,
pust og kropp svinner bort.

Livet mitt ender i sorg,
årene mine i klage.
Min styrke svikter
på grunn av min skyld,
og knoklene mine svinner.

Jeg blir til spott for fienden,
til hån for naboene,
en redsel for dem som kjenner meg,
de som ser meg på gaten, viker unna.

Som en død er jeg glemt av mennesker,
lik et kar som er kastet bort.

For jeg hører mange som hvisker
– å, redsel på alle kanter! –

når de samler seg mot meg
og legger planer om å ta mitt liv.

Men jeg setter min lit til deg, Herre,
jeg sier: «Du er min Gud.»

Mine tider er i din hånd,
fri meg fra fiender som jager meg!

La ditt ansikt lyse over din tjener,
frels meg i din miskunn!

Herre, la meg ikke bli til skamme,
for jeg roper til deg.
La de urettferdige bli stående med skam
og gå tause til dødsriket!

La lepper som lyver, bli stumme,
de som taler frekt mot den rettferdige
med hovmod og forakt.

Hvor stor din godhet er,
som du har spart til dem som frykter deg!
Rett foran mennesker har du vist din godhet
mot den som søker tilflukt hos deg.

Hos deg finner de ly
mot menneskers overgrep.
Du verner dem i din hytte
mot anklagende tunger.

Velsignet er Herren som gjør under!
Han viste meg miskunn i en beleiret by.

Jeg sa i min angst:
«Jeg er støtt bort fra dine øyne.»
Men du hørte min bønn
da jeg ropte til deg.

Elsk Herren, alle hans fromme!
Herren verner de trofaste,
men den hovmodige gir han igjen i fullt mål.

Vær modige og sterke,
alle dere som venter på Herren!

Slik lyder Herrens ord

Det er krig i Europa igjen. Det kjennes uvirkelig. Jeg er gammel nok til å huske både den kalde krigen på 80-tallet og krigen i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet, emn jeg hadde – som mange andre med meg, vil jeg tro – begynt å tro på det historiske framskrittet, og at det aldri ville bli krig i vårt nabolag igjen.

Men nå har altså vårt store naboland i Øst, Russland, gått til uprovosert angrep på ett av sine andre naboland, Ukraina. Og når naboer slåss, da går det inn på oss. Ikke bare fordi vi (også) frykter Russland, men fordi det er så nært, det kjennes nesten som om det kunne vært oss, dette.

Så vi har sett det, at dette engasjerer også i vår i bunn og grunn fredelige krok av verden. Nordmenn stiller opp, sier ja til å ta imot flyktninger på kort varsel, sender penger til hjelpeorganisasjoner og samler selv inn til nødhjelp og vil til og med bidra med våpen og ammunisjon til forsvar av Ukraina.

I dag klokka ett ringte vi med kirkeklokkene her i Hitterdal kapell. Sammen med Røros kirke og Brekken kirke og Glåmos kirke og hundrevis av andre kirker over hele landet lot vi kirkeklokkene ringe, fra klokka 13:00 til klokka 13:07, som en solidaritetshandling, som et rop om fare og om krig, og som en bønn om fred for Ukrainas hardt prøvede folk.

Denne gudstjenesten er også preget av krigen, som dere forstår. Vi skal be om fred i verden, for alle land og alle mennesker. Og vi vil be særlig for ukrainerne og for deres ledere og for forsvaret av landet. Det er alltid kirkas kall, dette, i møte med kriger og katastrofer: Å be, og å se for seg en bedre verden enn den vi har. Jesus, kirkas Herre, sa som kjent at «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn». Som barn i Guds hus vil vi derfor be.

Og da skal vi knytte an til en bønn som vi vet blir bedt i Ukraina i disse dager. For det kommer altså rapporter fra tilfluktsrommene, vi får høre det fra kirkeledere og fra det nasjonale bibelselskapet og fra helt vanlige folk som søker dekning der, at det har blitt etablert en felles praksis med tidebønn over hele Ukraina nå under krigen. Hver eneste ettermiddag klokka fem (det vil si klokka fire norsk tid) samler mennesker seg, der de søker dekning. De samler seg på tvers av religiøse og politiske og kulturelle skillelinjer. Og så ber de sammen den teksten fra Salmenes bok i Det gamle testamente som jeg akkurat leste for dere, Salme 31. De ber de ni første versene, i veksel, den teksten som dere finner trykt i programmet deres. Rolig, samlet, i fellesskap. Så legger de biblene ned, og går tilbake til å vente, og kanskje til å be hver for seg, og til å passe på hverandre og ta seg av hverandre.

Det var overrabbineren i landet som tok initiativet til denne felles praksisen, idet han inviterte kirkene i landet til å være med på felles tidebønn. Det gamle testamente er felles for både jøder og kristne. Alle slags kristne kirkesamfunn, enten det er ortodokse eller katolikker eller protestanter eller hva de nå kaller seg, har også denne teksten som sin. Muslimer kan også be denne bønnen. Og jeg vil tro at også den som ikke tror på bare én Gud, eller den som ikke tror på noen guder, eller den som egentlig ikke vet, eller den som søker det guddommelige først og fremst inne i seg selv, også kan være med og lese denne teksten. For den bygger fellesskap og samhold, når den leses ilag. Og så er det bare å håpe at samholdet og fellesskapet vil vedvare også når de en dag kan komme fram fra tilfluktsrommene.

Derfor har vi altså valgt å gjøre denne teksten til omdreiningspunkt også for denne gudstjenesten. Om litt skal vi be teksten sammen i veksel, vi også, slik mennesker gjør i Ukraina.

Men før vi ber Salme 31 i lag, tenker jeg at jeg vil si litt om hva jeg oppfatter som nerven i denne teksten. Og da vil jeg begynne ikke med død og krig og ødeleggelse, men i den helt andre enden i menneskelig erfaring, nemlig i det som skjer når et menneske blir født.

For når et menneske blir født, da er det aldeles hjelpeløst. Jeg vet det, for jeg har sett det. Jeg har stått og holdt nyfødte barn i armene mine på fødestua. Men også den som ikke har vært med på det, vet hva dette handler om. En gang har vi vært slike nyfødte mennesker, alle sammen. Vi kunne ikke snakke. Vi kunne ikke gå. Vi kunne ikke holde oss selv oppe. Vi kunne bare gråte, og ta til oss mat, og ikke så mye mer. Men vi kunne nå det, i det minste.

Men vi var ikke født helt uten egenskaper. Det var en ting vi kunne, og det var å overgi oss til andres omsorg. Vi kunne rope om hjelp, og vi kunne registrere at vi ble tatt opp. Og så skjer jo altså det fantastiske, at nyfødte barn som blir tatt opp og stelt med og som får mat og varme, de roer seg. De faller til ro. Det er som om de, helt intuitivt, vet at det finnes noe som heter kjærlighet i verden, og at de er tatt vare på, og at de ikke trenger å være redde.

Denne følelsen har vi et ord for. Det heter for tillit. Jeg tror det er slik, at barn fødes med en iboende tillit. At vi evner å stole på, og at vi evner å ta imot kjærlighet. Det er vi født med. Og dermed kan vi egentlig det viktigste et menneske må kunne. Det å stole på andre og det å kunne elske og bli elsket, det er kjernen av det å være menneske.

Nå er det nok sånn at for et nyfødt barn, så skiller ikke bevisstheten ennå mellom jeg-et og de andre. Alt er ett. Verden og jeg er egentlig det samme, og jeg kan ikke si hvor jeg slutter og verden begynner – slik er det for de nyfødte barna, påstår de som kan si oss noe om hjernens utvikling. Fram til fødselen har da også barnet vært ett med mor, og vært omgitt av et annet menneske på alle kanter. Så det er kanskje ikke så rart at det tar tid for oss å lære å skille mellom meg selv og mine nærmeste og alle de andre og resten av verden.

Så i begynnelsen er vi bare ett hundre prosent tillitsfulle. Så vokser vi til, og vi lærer etter hvert å bli mer skeptiske. Vi skjønner at det ikke nødvendigvis er sånn at alle vil oss vel, eller at alle bryr seg om oss, eller at alle er tilliten verdige.

Men det er jo likevel helt avgjørende viktig at vi ikke mister tilliten. At vi ikke slutter å stole på andre. For motsatsen til tillit, hva er det? Det er frykt. Og der tilliten og kjærligheten hører sammen – slik det lille barnet roper og blir løftet opp og blir tatt vare på, tilliten roper og kjærligheten svarer – slik tilliten og kjærligheten hører sammen, slik korrelerer frykt med andre ting som ofte er destruktive. Den som er redd for andre, kan finne på å gå til angrep, for eksempel, eller å flykte bort fra liv og fellesskap. Fight og flight, snakker vi gjerne om, som den reaksjonen som slår inn når en fiende truer oss.

Ikke for det: Noen ganger er det riktig å være redd. Noen ganger står vi overfor faktiske trusler. Men det skulle jo likevel ikke være sånn at vi skulle gå rundt og være redde for hverandre hele tida. Jeg tror ikke at verden blir et bedre sted av sånt. Derfor er det slik, tror jeg, at vår oppgave som mennesker er å skape fellesskap hvor vi kan stole på hverandre, gi oss hen til hverandre og være trygge. Jeg tror mer på samarbeid enn jeg tror på konkurranse, for å si det slik, og jeg tror på tilgivelse mer enn på nådeløs rettferdighet.

Når jeg sier det jeg sier nå, er jeg sterkt påvirka av en filosof og teolog som jeg leste i studietida og som jeg satte stor pris på. Jeg siterer ham derfor ofte, og anbefaler egentlig også andre å gjøre seg kjent med forfatterskapet hans og filosofien hans. Han heter Knud Ejler Løgstrup, var dansk og levde fra 1905 til 1981. Løgstrup bygde en etikk-filosofi nedenfra, fra fenomenene, fenomenologien som det heter på akademisk. Han mente at alle menneskers liv var bestemt av noe han kalte for «spontane livsytringer». Og blant disse var altså tilliten, som var den vi var og er født med. Hele menneskenes liv er rammet inn av tilliten, og den bestemmer alle våre relasjoner. Hver gang mennesker møtes, foregår det en form for forhandling av tillit, en transaksjon av tillit, ifølge Løgstrup. Ja, han går så langt som til å si det slik – det er et sitat fra ei bok han skrev som heter Den etiske fordring, der han slår fast denne sammenhengen på en veldig fortettet måte:

Vi har aldri med et annet menneske å gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd.

Jeg synes det er veldig sterkt sagt. Ja, ikke bare det, det er også bibelsk, etter hva jeg kan forstå.

For det vi snakker om her, altså tillit, er kjernen i den kristne tro, slik jeg har fått denne overlevert og slik jeg vil gi den videre. Når vi i kirka snakker om «å tro på Gud», da mener vi «å stole på Gud» eller «å ha tillit til Gud». Jesus, som kirka regner som sin Herre og Mester, og som vi forsøker å følge i alle ting, han sa en gang at «uten at dere blir som små barn, kommer dere ikke inn i himmelriket». Det er allment akseptert blant så å si alle kirkas teologer etter Jesus at det han mente var at barna er tillitsfulle, at de har evnen til å stole på. Og vi mennesker kalles altså til å være tillitsfulle. Og i kirka påkaller vi først og fremst tilliten til Gud. Vi kalles til å stole på Gud, til å ha tillit til Gud, til å tro at Gud er tilliten verdig. Eller, som jeg sa i stad: Tilliten og kjærligheten hører sammen. Troen stoler på at Gud er kjærlighet, at Gud elsker oss, og at Gud vil oss alle vel. At vi alle er Guds barn, at det ikke finnes noen grunn til at vi skal være fiender, at vi skal stole på hverandre og alltid tro det beste om hverandre.

Det er ikke lett. Nå når krigen herjer, vet vi jo at det ikke er slik. I Moskva sitter patriark Kiril, leder for den russisk-ortodokse kirke, og gir krigen religiøs legitimitet. Så ja, religion kan også fremme konflikt. Det er ikke slik at tro alltid skaper fred.

Men vi må be om det likevel. Og vi må be om at evnen til å stole på hverandre ikke må dø, og at det må finnes tillit og kjærlighet igjen i verden. Vi må be om at når livet roper om hjelp, da finnes det kjærlighet som kan svare.

Om vi nå vender oss til altertavla her i Hitterdal kapell, ser vi en framstilling av Jesus på korset. Bildet er malt med ikonene fra den østlige ortodokse kirke som forbilde. Bakgrunnen er gyllen, fordi dette bildet er ment å vise oss noe av hva eller hvem Gud er; det er Guds himmel som skinner igjennom.

Hva slags bilde tegnet Jesus av Gud da han hang på korset? Vel, først ba han som vi vet for bødlene sine, for ugjerningsmennene. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» ba han. Og så – og nå kommer vi tilbake til det som var dagens utgangspunkt – så siterte han Salme 31, vers 6, idet han bad ordene derfra som sin siste bønn:

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Jesus var med andre ord en tillits-ambassadør. Det var han helt til han ikke hadde mer pust igjen. Selv da han ble utsatt for et justismord og dømt til døden og mishandla, valgte han å holde fast på tilliten til Gud. Og så, sier kirke, så reiste Gud ham opp igjen. Gud viste seg å være tilliten verdig.

Vi som er kirke, vi er kalt til å være disipler av Jesus. Derfor skal vi be ordene fra Salme 31, vi også. Når ingenting annet gjenstår, når vi igjen er helt hjelpeløse, slik vi var da livet begynte, da har vi bare dette igjen: Tilliten til Gud, og håpet om kjærligheten.  

Så nå skal vi lese og be, som om bare Gud gjenstår, sammen med menneskene i tilfluktsrommene, sammen med de som lider i Ukraina. Og så må vi håpe og tro at tillit og kjærlighet kan vokse fram igjen. At det finnes lys igjen i verden, og håp.

La oss be.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: