Om dålle

Preken under gudstjeneste på Samefolkets dag i Røros kirke, 6. februar 2022:

Naemhtie Jåhhan vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie daelie åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, vïermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede jïh byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 21:9-13)

I

I dag vil jeg begynne prekenen med å lære bort et sørsamisk ord. Det er ordet dålle. Dålle betyr bål eller ild. I fjor sommer spilte Margrethe, min eldste datter, samejente i Elden, og da var hun blant annet med og joiket Dållen vuelie – Ild-joiken eller Eldens joik.

Vi har lest tre bibeltekster for dagen i dag, fra Andre Mosebok og fra Apostlenes gjerninger og fra Johannesevangeliet. Og i alle disse tre tekstene, i alle de tre scenene eller fortellingene, dukker dålle – ilden og bålet – opp. I den første hørte vi om den brennende tornebusken, som var et sted der Gud Herren åpenbarte seg og kalte Moses til tjeneste for folket sitt. I den andre teksten hørte vi om tungene av ild som ble synlige over apostlene på pinsedagen, og om hvordan hjertene deres ble satt i brann, og om at de plutselig kunne tale alle slags språk, og fortalte evangeliet om Jesus, slik at det ble synlig for alle mennesker at alle slags språk og kulturer er steder hvor Gud bor. Og så oppsto det et fellesskap, ut av ilden og Ånden og ordet og vannet, det fellesskapet vi kaller for kirka. Fellesskapet rundt bålet var også framme i den tredje fortellingen fra Johannesevangeliet, om Jesus og disiplene, bålet og fiskene.

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser, om bål og fellesskap. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål – dållem biejedh, sa vi, bygge bål! – og så kokte vi prihtjege – kaffe – og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh (jeg vil drikke kaffe) helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv – det er sterke ting.

Når vi samles rundt et bål, forteller vi gjerne fortellinger. Vi ser hverandre inn i øynene over flammene og deler historier fra eget liv. Den slags bygger forståelse og fellesskap. Dålle, ilden, skaper ro, virker beroligende. Den varmer oss, og tiner frosne hjerter. Den kan brenne og fortære, den kan være farlig. Men den bidrar også til trygghet. Det er noe med det røde lyset som taler til det innerste i oss, forteller oss at her er det trygt, her kan vi slappe av, sove til og med. Det går helt tilbake til steinalder-programmeringen i oss, påstås det, og det er vel noe i det.

I dag har vi delt fortellingen om Jesus og disiplene hans som møttes ved et bål. Fortelling om den dagen tror jeg at disiplene til Jesus bar med seg hele resten av livet. De fortsatte å fortelle om Jesus, han som hadde kommet tilbake til dem da alt var mørkt, og som hadde tent opp et bål og gitt dem mat og styrket dem på kropp og sinn. De var redde, men han trøstet dem. De trodde at livene deres var ødelagt, men han bekreftet dem som mennesker og gav dem trua på framtida tilbake. Jeg tror de fortalte fortellingen om den dagen for hverandre senere, når dagene igjen ble vanskelige. Vi er ikke alene, sa de til hverandre. Det finnes en som kjenner oss, og som forstår. Hver gang de slo seg ned ved et bål, tror jeg at noen av disse følelsene kom opp i dem.

På denne dagen, Samefolkets dag, er det viktig for oss å understreke nettopp dette: Det finnes en som forstår oss alle, uansett hvilken kulturell bakgrunn vi har, hvilket språk vi taler, hvilke sanger vi synger. Det finnes en som vil ha fellesskap med oss alle, som tenner ilden i våre hjerter, og som vil at vi alle skal se hverandre i øynene og søke forståelse, liv og fellesskap for alle, alltid, alle steder.

III

Hva gjør vi når vi er redde? Hva gjør vi når vi er slitne? Hva gjør vi når vi tro at ingen forstår? Hva gjør vi når ting har gått i stykker?

Det er i sånne stunder at vi trenger fellesskap. Vi trenger hverandre. Vi trenger gammel visdom og livserfaring. Vi trenger at noen deler med oss, og vi trenger at noen lytter.

Vi trenger å se hverandre i øynene. Vi trenger å anerkjenne hverandres verdi. Vi trenger å få være stolte over den vi er. Vi trenger at noen snakker til hjertet vårt, gjerne også på hjertespråket vårt.

Sånt kan skje mange steder. Det kan skje i et kirkerom, som i dag. Det kan skje i et møterom, der beslutninger tas, eller i et klasserom, der personlighetene formes. Det kan skje i hjemmet. Men det kan også skje ute, i naturen, ved bålet, under åpen himmel, slik vi fikk høre i fortellingene om Moses, og om Jesus og disiplene.

Vi skal straks høre Bergstadkoret synge Rawdna Carita Eiras tekst om det store fellesskapet, der hvor også naturen får synge med:

Mov aalhtere vaerine tjuavka.
Låvnadahken gulline guaka.

Mov gærhkoe lea nænnoes såekie,
man vaajmosne roehtse jïh tsåeptsie

Mov jahkoe lea plijrie johke,
mij vaajmoem tjïrr faamehke sjåvva.

Mov vuelie voejkenem guadta,
gieries voe teste alman lokngese,

jïh mov vueliem dutnjien vadtam,
guhte gieriesvuoteste sjugnede.

Mitt alter er fjellet som skinner,
gløder gyllent i morgentimen.

Min kirke er sterk som en fjellbjørk,
i mitt hjerte er røttene festet.

Min tro, som elven den glitrer,
bruser mektig gjennom mitt hjerte.

Min sang den bærer min sjel,
mot himmelen den løfter seg,

og min sang den er til deg;
du som skaper alt med kjærlighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: