Om når alt raser sammen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27. januar

Tirsdag 17. januar 1995 klokka 05:46 våkna jeg av at et tog dundra gjennom soverommet mitt. Det vil si, det var ikke det som skjedde, ikke egentlig. Men det hørtes sånn ut, og det kjentes i grunnen sånn ut også, der jeg lå og ble kasta fram og tilbake i senga. Jeg var sytten år, gikk andre året på videregående på Canadian Academy i Kobe i Japan, og hadde akkurat våkna opp til det store Hanshin-Awaji-jordskjelvet.

De tjue sekundene hovedskjelvet varte, står ikke så veldig klart for meg. Men jeg husker lyden, og jeg husker at jeg holdt meg fast i madrassa jeg lå på. Når jeg sier at det hørtes ut som om et tog passerte igjennom huset i stor fart, er det et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den massive overbelastningen som sanseapparatet mitt ble utsatt for mens verden raste. Etterpå kunne jeg og resten av familien konstatere at huset vårt sto. Ikke alle i nærmiljøet var like heldige. I Kobe sentrum var ødeleggelsene enorme. Over seks tusen mennesker mista livet i katastrofen.

Det har gått tjuesju år. Jeg har bearbeida opplevelsen så godt jeg har kunnet. Jeg går ikke lenger rundt i frykt for at grunnen under mine føtter skal begynne å riste ukontrollert eller at veggene skal rase sammen rundt meg mens jeg sover. Det røsker riktignok litt i meg når jeg leser eller ser nyheter om jordskjelvkatastrofer, det gjør det, og jeg bruker alltid instinktivt M7.2 som referanse når jeg skal vurdere hvor kraftig et skjelv har vært. Jeg har likevel fått det hele noe på avstand. Det er ikke lenger et lammende traume.

Men kroppen husker. Hver eneste gang det raser snø fra tak i et hus jeg befinner meg i, settes jeg i alarmberedskap. Den lave, rumlende buldrelyden av vibrasjoner som forplanter seg i bygget, sammen med den dumpe lyden av snøen som kollapser utenfor veggene, ligner nok på det jeg hørte den forferdelige tirsdagsmorgenen i januar ’95 til at kroppen min minner meg på det. Jeg fryser til, pulsen galopperer av gårde, og jeg kjenner på en desperat trang til å komme meg i dekning under nærmeste bord.

Da vi flytta til Røros i 2005, fikk jeg høre et par ganger at «på Røros snør det elleve av årets tolv måneder, og den måneden det ikke snør er januar». Munnhellet ville etter hva jeg forsto få fram at når det er lange og stabile kuldeperioder, snør det lite. Det er mulig været alltid var sånn på Røros i januar før i tida. Men sånn er det sannelig ikke lenger. De siste ukene har vi fått så mye snø at jeg knapt kan huske å ha opplevd maken. Jeg har den største respekt for brøytebilsjåfører og andre snøryddere og den formidable innsatsen de har gjort for oss alle disse dagene. Hurra for dem!

Gyda og hennes søstre har ikke bare brakt med seg store nedbørsmengder. Det har også blåst godt. Og når orkankastene rister i alle hushjørner nattestid, da våkner jeg i alarmberedskap og tror at verden raser sammen. Jeg kan aldri flytte til det vindfulle vestlandet.

Tjue sekunder, tjuesju år, tjuetjueto. Jeg vet ikke hva slags skremmende opplevelser eller traumer du eventuelt bærer med deg gjennom livet, kjære leser. Men noen ganger reagerer vi på måter omgivelsene ikke helt er forberedt på. Av og til raser vår indre verden i grus. Derfor denne lille påminnelsen. Vi har alle vårt. Eller, som det heter i et visdomsord som stadig spres på nettet: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: