Om å være den man er

Søndag 31. oktober 2021 feiret Røros menighet og Røros Soul Children temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk for femte gang.

Om du vil lese prekenene fra de fire tidligere gudstjenestene, finner du dem her (2016), her (2017), her (2019) og her (2020). Årets preken leser du her:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas.

En gang var han alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes», svarte de, «men noen sier Elia og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.»

(Lukas 9:18-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Hvem sier dere at jeg er?

Slik hører vi altså at Jesus spurte disiplene sine.
Hvem er jeg – i deres øyne?

Dette spørsmålet handler om det vi kaller identitet. Hvem er Jesus? Spør vi. Og så kan vi fortsette spørre: Hvem er vi? Og kanskje til og med: Hvem er jeg, sånn egentlig?

Vi befinner oss i et kirkerom i dag, og vi er samla for å feire gudstjeneste. Det betyr at akkurat nå er vi kirke, vi også. We’re having church, som de sier på engelsk.

Hva er så kirka for noe? Hva slags fellesskap er det egentlig? Jo, kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. Akkurat det tåler faktisk å gjentas: Kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. En annen måte å si det på, er at kirka er det fellesskapet som sammen forsøker å forstå hva det egentlig betyr når vi sier at Jesus fra Nasaret er Kristus, Messias.

Jesus fra Nasaret var tilsynelatende et vanlig menneske. Og likevel var det noe ved ham som var helt aldeles annerledes. De merket disiplene hans. Så når Jesus spurte hvem de tenkte at han var, svarte Peter på vegne av fellesskapet: Du er Guds Messias! Du er den utvalgte, du er Frelseren, du er ham vi har venta på!

Og siden har kirka fortsatt å si det. Og vi har forsøkt å forstå oss selv og hvem vi selv er i lys av denne trosbekjennelsen. Det er ingen liten sak. I dag er vi en del av den samme bevegelsen.

II

I dag er vi altså kirke, og vi feirer gudstjeneste. Det gjør millioner av mennesker over hele verden akkurat i dag. Men vi feirer en litt annerledes gudstjeneste. Vi feirer en Harry Potter-temagudstjeneste. Og akkurat det er det nok ikke så mange andre som gjør akkurat i dag.

Når vi feirer gudstjeneste i dialog med Harry Potter-universet, så passer det i grunnen godt å spørre, på akkurat denne søndagen:
Hvem var og er Harry Potter?

Jo, altså, om vi nå vender oss til handlingen i den første Harry Potter-boka (og -filmen), så møter vi der fortellingen om en gutt på tolv år som tror at han er et vanlig menneske. Han lever et kjedelig og egentlig nokså trasig liv som foreldreløs gutt bortadoptert til sin onkel og tante. De behandler ham temmelig dårlig. Rommet hans er et kott under trappa. Alle rundt ham forteller ham at han ikke betyr noe, ikke egentlig duger til noe. Men så åpenbarer det seg plutselig en parallell virkelighet. Harry får vite at han egentlig er en trollmann. Og ikke bare en hvilken som helst trollmann, han er Den utvalgte. Han er Gutten om overlevde. Han er ham det er profetert om at han kan stanse Mørkets fyrste. I det parallelle universet som Harry Potters magiske verden utgjør, er Harry langt på vei å forstå som en Kristus-figur.  

I Harry Potters univers har trollmannsverdenen vært der hele tida. Harry kjenner den bare ikke. Ingen hadde fortalt ham om den. Men så får han reise inn i den. Han får se den selv. Han får lære den å kjenne. Han får besøke Diagonalmenningen. Han får begynne på Galtvort skole for hekseri og trolldom. Han blir valgt inn i et hus, og får nye venner som blir som en familie for ham. Han blir eier av en tryllestav. Han får lære formler og besvergelser. Han blir kjent med nye språk, med en ny kultur, med Rumpeldunk, med en dyre- og vesensverden som har vært skjult for ham helt fram til brevene fra Galtvort begynte å komme til det lille huset i Hekkveien hvor han har bodd fram til da.

Og, sist men ikke minst: Han får vite at han faktisk hadde foreldre som var glade i ham, som overøste ham med kjærlighet, og som elsket ham så høyt at de faktisk var villige til å dø for ham. Han skal i løpet av bokserien til og med få merke at denne kjærligheten er sterkere enn dødskreftene han må kjempe imot.

Hvem sier dere at jeg er? Den første boka i Harry Potter-serien utforsker nettopp dette spørsmålet: Spørsmålet om Harry Potters identitet. Harry får ikke alle svarene, men han får øynene opp for en verden hvor akkurat det spørsmålet er avgjørende viktig. Ikke bare for Harry, det er også helt avgjørende viktig for flere enn bare ham selv. Og gjennom måten han utforsker trollmannsverdenen på og går inn i den med hele seg, kropp og sjel, finner til slutt både han og alle vi andre ut hvem han egentlig er og hva hans plass i verden er for noe.

III

Hvem er du?

Det er på tide å la det spørsmålet få klinge i rommet, det også. Vi har snakka om hvem Jesus er: Guds Messias Vi har snakka om hvem vi er: Vi er kirke. Og vi har snakka om hvem Harry Potter er: En trollmann, Gutten som overlevde.

Men du? Hvem er du?

Akkurat det spørsmålet er nå du den som har best forutsetninger for å svare på selv. Men her i kirka, i dag, vil jeg likevel antyde noen mulige svar.

Du er kanskje døpt. Dersom du ikke er det, kan du bli det når du måtte ønske. Som døpt er du en naturlig del av kirka. Da er du innviet som medlem i fellesskapet, helt og fullt.

Kirka har ritualer. Kirka har symboler. Kirka har et eget språk for religiøse erfaringer. Kirka gir rom for kultur, både salmer og annen musikk, billedkunst og fortellinger. Og kirka trer fram i form av riter, ritualer.

Alle disse tingene – ritualene, ordene, fortellingene, erfaringene, fellesskapet – kan hjelpe deg til å forstå deg selv, hvem du er, hva din plass i verden er for noe. Du kan rett og slett si om deg selv: Jeg er kristen. Og gjør du det, og lever du livet ditt i kirka, så gjør det noe med hvordan du ser på verden og din egen plass i den.

Den virkeligheten som kirka viser fram og leder oss inn i, er ikke en parallell virkelighet. Det er den samme verdenen som alle mennesker deler. Det er de samme tingene som skjer der og ikke skjer der. Men måten vi forstår denne verdenen på, og måten vi ser på oss selv på, kan bli ganske annerledes når vi ser verden som Guds virkelighet.

Bønnevandringen i dag er en mulighet til å utforske noe av dette. Vi bruker symboler fra Harry Potters trollmannsverden. Du kan tre inn i denne annerledes-verdenen, og utforske din egen plass i denne verdenen som vi kaller Guds rike. Det er spennende, det!

IV

I dag handler det altså om identitet. Identitet er egentlig ganske komplisert.

Den siste uka har vi hatt samisk språkuke, både her på Røros og i resten av Norge. Vi som bor her på Røros, vi bruker samisk her i kirkerommet. Hver eneste gang Røros menighet samles til gudstjeneste, klinger det sørsamiske språket med. Det gjør det også i dag. Litt senere i denne gudstjenesten skal vi også synge en sørsamisk salme sammen. Vi former vår selvforståelse også igjennom måten vi bruker språket på. Dette er også en del av vår identitet som fellesskap: Her vi bor, er vi to folk, to språk, i ett land, på ett sted, i en menighet.

V

Hvem er du?

Om jeg skal forsøke meg på noen innspill til et svar, vil jeg si:
Du er elsket av Gud.
Du er Guds elskede barn.

Du skal ikke stenges inne i noe kott under trappa, verken konkret eller i overført betydning. Du skal ikke stenge talentene dine inne. Du skal få lov til å utforske verden. Og du skal gjøre så godt du kan for å gjøre godt der du kan. Kjærligheten er sterkere enn døden.

I den første boka om Harry Potter sier rektor Humlesnurr følgende vakre ord: «Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.» Det er ord som trygt kan siteres også fra kirkas prekestol. Vi er kalt til å gjøre godt. Identiteten vår og kjærligheten er forbundet med hverandre. Kirka skal være et sted hvor vi skal få hjelp, mot og kraft til det gode. Kirka skal være et rom der kjærlighet bor.

Om kirka får være det, kan vi også kanskje tørre å være de vi er.

I dag sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

2 svar til “Om å være den man er”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: