Om Menneskesonen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. september.

For to uker siden var det Litteraturfest på Røros. Det var veldig gøy, rett og slett, med mye folk, god stemning og et interessant og inspirerende program.

Søndagen fikk jeg æren av å ha forfattersamtale med Sylfest Lomheim, professor (emeritus) i språkvitenskap og oversettelse og tidligere direktør i Språkrådet. Vi snakket om mange ting, med utgangspunkt i to bøker Lomheim har skrevet med ti års mellomrom: Tale er gull fra 2011 og Menneskesonen som han har gitt ut i år. La meg like gjerne hoppe til konklusjonen, først som sist: Jeg kan trygt anbefale begge bøkene.

Tale er gull er ei populærvitenskapelig bok om språkvitenskap. Lomheim skriver om talespråket, det viktigste innen språkuniverset, det kreative, utviklende og stimulerende. Vi mennesker utvikler vår identitet gjennom språklæring, skriver Lomheim. Vi former vår forståelse av verden og oss selv når vi beskriver virkeligheten, og vi former også språket på stadig nye og kreative måter ettersom verden og vi endrer oss. Denne utviklingen er ikke bare ønskelig, den er faktisk umistelig. Det er vår lek med språket som gjør oss til mennesker.

Videre skriver Lomheim om hvordan sivilisasjon og skriftspråk henger sammen, og om hvilken kraft som ble forløst den dagen mennesket lagde systemer for å skrive ned hva det tenkte, så og planla. Og samtidig: Selv om skriftspråket også har forløst enorme mengder kreativitet i form av litteratur, er tekst alltid mindre dynamisk enn tale. Derfor er det slik at «tale er gull»: Tekst absolutterer, lukker noe inne. Talen åpner opp, berører, forløser.

Til slutt skriver Lomheim om skjermen som kommunikasjonsmedium og «skrivebrett». Han er ikke veldig optimistisk på vegne av menneskeheten dersom vi knytter altfor mye av vårt språkspill til maskinene og til såkalt «kunstig intelligens». Jeg synes denne delen av boka hans har holdt seg godt gjennom de ti årene som har gått siden den kom ut. Koronatida har lært oss noe om videosamtalens begrensninger. Dette snakket vi også om på Litteraturfest.

Og så gikk vi videre til å snakke om Menneskesonen, som er en roman om Jesus fra Nasaret, eller Jeshua som Lomheim konsekvent kaller ham. Det er et dristig romanprosjekt, der Jeshua har jeg-stemmen i fortellingen. Forfatteren mener selv at det ikke er skrevet noen slik bok tidligere. Jeg aner hvorfor: I en tradisjonsstrøm hvor Jesus Kristus blir holdt fram som den som forener det guddommelige og det menneskelige, vil nok mange tenke at det er i overkant ambisiøst å skildre gudesønnens sjelsliv i romanform. Lomheims grep er at han tar gudesønn-komponenten ut av pakken. Det er mennesket Jeshua vi møter i denne romanen, og vel har han en hengiven gudstro, men han verken er eller ønsker å være Messias eller Guds Sønn.

En kan mene mye om et slikt prosjekt. Men selv jeg, som fastholder at Jesus var noe mer enn «bare» et menneske, leser Lomheims roman med glede. For måten han skildrer Jeshuas motivasjon på, kan jeg både kjenne meg hjemme i og bli begeistret av. Lomheim dikter fram en Jeshua som kjenner på utenforskap gjennom hele oppveksten, ettersom han er født utenfor ekteskap. Han er selv far til et barn som han har fått med en kvinne som er tvangsgiftet bort til en annen. Og han kommer fra fattige og enkle kår. Alt dette gjør noe med hans holdning til medmenneskene: Menneskesønnen blir revolusjonær, radikalt inkluderende, en som inviterer de utstøtte inn og reiser opp de som andre tråkker ned. Denne Jeshua møter jeg også i kirka.

Sylfest Lomheim har selv vært med på å oversette Matteus-, Markus- og Lukas-evangeliet i bibeloversettelsen av 2011. I dette arbeidet har han også tilegnet seg kunnskap om Palestina på Jesu tid, og han gjenforteller evangeliene på en uredd og uhøytidelig måte. Det fascinerer.

Og på ett område blir det høytid også i «evangeliet etter Lomheim»: Når Jeshua taler, da står tida stille. For han har talegaver av et kaliber som gjør at vi hører ekkoet av hans ord selv i dag, to tusen år senere. Sånt gir frimodighet til en prest og predikant. Jeg gir gjerne videre det jeg selv har lest og hørt. I dag anbefaler jeg derfor Lomheims Menneskesonen. Les!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s