Om å markere 90 år

Søndag 22. august 2021 markerte Røros menighet og Hådalen bygdelag 90-årsjubileet for gravplassen i Hådalen. Der holdt jeg følgende preken under gudstjenesten:

Vi markerer jubileum for gravplassen i Hådalen i dag. Til prekentekst i dag har jeg derfor valgt en tekst med tanke på nettopp denne markeringen. Jeg legger altså bort tekstene for 13. søndag i treenighetstiden, som er dagen i dag etter kirkeårskalenderen. Det er gode og tankevekkende tekster, det også, men ikke nødvendigvis 90-årsjubileumstekster. Vi skal i stedet lese fra Salmenes bok i Det gamle testamente, og hva passer da bedre enn å lese Salme 90, en salme som jeg nå vil lese i sin helhet. Den har overskrift «En bønn av gudsmannen Moses», og den lyder slik:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn
, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen.
De er lik gress som svinner bort.

Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Om kvelden visner det og tørker inn.

Vi går til grunne ved din vrede,
redsel griper oss ved din harme.

Du setter våre synder foran deg,
det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.

Alle våre dager farer forbi,
ved din harme går vi til grunne,
våre år er som et sukk.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Hvem kjenner styrken i din vrede?
Din harme gir grunn til å frykte deg.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like lenge som du har kuet oss,
like mange år som vi har lidd vondt.

La din gjerning bli synlig for dine tjenere,
din herlighet for deres barn!

Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss!
La våre henders verk lykkes for oss,
ja, våre henders verk, la det lykkes!

Slik lyder Herrens ord.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det,

sier Moses.

Det vil si, salmen er tilskrevet Moses, men det er nok neppe han som har skrevet teksten slik den er overlevert til oss. Men gammel er den, den er nok rundt to tusen fem hundre år gammel, denne teksten. Og selv om mange lever lenger enn sytti-åtti år, så er det jo ikke noe dumt estimat av et menneskeliv, dette. Om vi går rundt og leser datoer på gravsteinene her på kirkegården i Hådalen, vil vi nok finne at en god del faller sånn omtrent innenfor nettopp den alderen vi her snakker om, altså en 70-80 år.

Moses selv skal ifølge tradisjonen ha blitt betraktelig eldre. Den dagen da Gud talte til ham ifra den brennende tornebusken og kalte ham til å lede hebreerne ut av slaveriet i Egypt, skal han ha vært åtti år. Så vandret han og folket rundt i ørkenen i førti år, som kjent, og Moses døde like før folket krysset Jordan og inntok det lovede landet. Han skal med andre ord ha rundet ett hundre og tjue år. Det er og blir imponerende.

I uka som gikk holdt jeg en gravferd på Røros for Bjarnhild Marie Rogstad, født i Sevatdalen i 1918. Hun ble altså ett hundre og tre år. Og da var hun den eldste i vår kommune. Det var en imponerende alder, det også. Hun var eldre enn denne gravplassen, for eksempel. Men hun ble altså slått av Moses.

Hvor lenge er sytti-åtti år? Den som blir åtti i år, var født i 1941. Det var under den store krigen, mens landet var okkupert. Spoler vi nitti år tilbake, er vi i 1931, i mellomkrigstida. Verden har sett enorme endringer siden den gangen: De harde tredveåra, den store krigskatastrofen med dødsleirene, gjenoppbygningen av landet, store internasjonale spenninger, kald krig, studentopprør, seksuell revolusjon, frigjøringsbevegelser av mange slag, økt levestandard. Andre steder i verden var det stadig krig, både i Korea og i Vietnam, og atomtrusselen kjentes reell på mange måter. For tjue år siden ble tvillingtårnene i New York angrepet, og verden ble kastet ut i en ny urolig periode. Her hjemme har vi nylig markert at det nå er ti år siden den voldsomste terrorhandlingen på norsk jord.

I de samme årene har vi også sett en lang rekke store og små gledelige hendelser. Tenk på alle olympiader, verdensmesterskap i fotball, skirenn nasjonalt og internasjonalt, alle som har hoppet bakken ned. Og like viktig: Alle fødsler, alle som har vokst opp, alle vennskap, alle gode hverdagsøyeblikk, alle avskjeder. Det er jo disse trådene dagene våre er vevd av.

Moses ble ett hundre og tjue, som nevnt. Men han som kirka ærer som Den nye Moses og som Den endelige åpenbaringen av Gud blant oss, han ble ikke mer enn en fjerdedel av dette, rundt tretti år. Vi vet ikke helt hvor gammel Jesus ble, men det heter et sted i evangeliene at han var «rundt tretti år» da han begynte sin gjerning, og han var virksom i rundt tre år før han ble korsfestet. Rundt tretti år, give or take.

Tretti år er vel rundt en generasjon, litt avhengig av hvordan man teller. I dag er i hvert ikke helt uvanlig av folk er nærmere tretti når de får barn første gang.

Hådalen gravplass er altså nitti i år. Det er tre generasjoner, sånn rundt regnet. I alle disse årene har minnet om Jesus fra Nasaret blitt holdt levende her. For det som gjelder for hans generasjon, hans levetid, er jo nettopp dette, at han døde, men at døden ikke kunne holde ham fast. Siden har han vært levende for alle generasjoner som har fulgt.

Hådalen gravplass sin historie kan regnes rundt tre generasjoner tilbake. Historien om Jesus har vært med oss mennesker i rundt 66 generasjoner, om vi regner på samme måte. Og den er altså akkurat like levende og akkurat like gyldig hver gang den fortelles. Hver gang Jesu navn nevnes, lever håpet blant oss. Troens flamme tennes og kjærligheten banker i hjertene våre.

Så kommer vi inn på dette området her, gravplassen i Hådalen, kirkegården. Her står trærne høyreiste og slanke, som bæresøyler i en katedral. Det er et vakkert rom, midt i dalføret. Og når vi kommer inn her, kan vi gå rundt og lese på gravsteinene. Fødselsdatoer og dødsdatoer. Vi kan telle våre dager, eller, i hvert fall våre nærmestes dager. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet», leste vi. Javel. Dagene flyter av gårde, som en evig strøm, tre generasjoner her og sekstiseks generasjoner der, fødsel og død, kjærlighet og sorg, tro og tvil, krig og fred, OL og VM og stortingsvalg og femtiårsdager og eksamener og jaktsesong og hva vet vi, tida flyr og vi med den. Men her inne, på dette stedet, blir vi også minnet på at tida står stille. Her er livene frosset i tida, de som er fullførte, de fortellingene som er fortalt ferdig, her er de lagt i jorda, de har trådt ut av tida. Slik blir dette stedet et sted hvor vi også kan oppleve å tre litt ut av tida. Det er slike rom som vi, med religionenes språk, kaller for evigheten. Og evigheten er som kjent det stedet hvor Gud er.

Vi henter fram igjen noen av ordene til gudsmannen Moses:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Vi vet ikke hvor mye lenger vi skal fortsette å komme til dette stedet, eller hvor mange flere generasjoner som skal finne sin hvile her. Lenge, håper vi, mange, tror vi. Men her og nå, ber vi om lyttende ører, takknemlige hjerter og tjenende hender. Og vi ber, med Moses:

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Og så legger vi til:

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Det er en fin bønn, synes jeg, både for nittiårsjubileer og for alle andre dager. Gjerne for hverdagene. Det er tross alt flest av dem. Midt i hverdagene er vi i Guds hånd, og Gud selv har kommet og levd blant oss. Dagene er gjennomlyst av Guds kjærlighet, i liv og i død. Det kaller på takknemligheten, og det minner oss om livets verdighet.

Kjære alle sammen: La oss sammen møte dagene som kommer.

Og la oss si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s