Om budene

Denne prekenen holdt jeg på setergudstjenesten på Ljøsnåvollen søndag 8. august 2021, 11. søndag i treenighetstiden. I år var GT-teksten satt opp som prekentekst.

Det står skrevet i Andre Mosebok:

Gud talte alle disse ordene:
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

(2. Mosebok 20:1-17)

Slik lyder Herrens ord.

I dag er det altså de ti bud som er søndagsteksten. Da er det ikke til å unngå at prekenen over teksten må få et visst undervisende preg, noe kateketisk over seg.

For de ti bud har alltid stått sentralt i undervisningen, i katekesen, om hva kristen tro er og handler om. Slik har det vært både i skolens kristendomsundervisning og i kirkas egen katekese. I mange kirkerom (og andre slags rom) henger det tavler med teksten til de ti budene. Og de som på noe tidspunkt har vært borti Martin Luthers lille katekisme, altså hans oversikt over katekesen, «barnelærdommen», kjernetekstene i kristen tro, vil huske at han har bygd denne opp rundt tre tekster: Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud, i tillegg til de to sakramentene dåpen og nattverden.

Og samtidig – siden vi nå er inne på Luther – så har kristen tro alltid vært tydelig på at de ti bud ikke er å forstå som en punktliste for praktisk fromhet. Det er ikke slik at kristen tro handler om å holde disse ti budene til punkt og prikke, punktum. I Mosebøkene leser vi at disse ti budordene var skrevet på steintavler som Moses hadde med seg ned fra Sinai-fjellet, etter at han hadde møtt Gud Herren der. Men kristen tradisjon har ikke vært like fokusert på dette med at disse ordene var skrevet i stein. Den kristne kirke har i grunnen vært mer opptatt av den loven som står skrevet i menneskenes hjerter.

Men la oss nå forholde oss litt til disse to tavlene først, siden vi nå har nevnt Moses og Sinaifjellet og steintavlene. Og da kan vi gjøre et tankeeksperiment. Hvorfor var det to tavler? Var det den samme teksten som sto på begge – den ene var en sikkerhetskopi, nærmest – eller var det slik at budene var fordelt over de to, i to grupper?

Både jødisk og kristen tradisjon har i grunnen tatt det siste for gitt. I billedlige framstillinger og i pedagogiske tilnærminger til disse budordene har en gjerne snakket om lovens to tavler, den første og den annen tavle, og gått ut ifra at budene var fordelt i to hovedgrupper. Delingen er tematisk, det er ikke fem på hver tavle. 

Fordelingen er nemlig som følger: De tre første budene – Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke misbruke Guds navn. Du skal holde hviledagen hellig – hører til på lovens første tavle. Disse budene handler om menneskers forhold til Gud og til det hellige. De sju siste budene – Du skal hedre din far og din mor. Du skal ikke skå i hjel. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke lyve. Du skal ikke begjære din nestes eiendom. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle – disse budene har forholdet mellom mennesker som horisont.

Gjøre godt, mot Gud og mot dine medmennesker. Høres det kjent ut? Det er nok i så fall fordi Jesus oppsummerte Loven nettopp slik. Da han en gang ble spurt om hva som var det største budet i loven, altså den jødiske religiøse lovsamlingen, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det første og største budet.» Og så la han til, kanskje etter en liten dramatisk pause: «Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv!»

Altså: Elske Gud, og elske din neste, ditt medmenneske. Det er lovens to tavler, det, de ti budene, på meta-nivå, på et overordnet plan. Jesus sier i sin undervisning: Det er disse prinsippene som er styrende. Alt handler til syvende og sist om kjærlighet, i tanker og ord og gjerninger, kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker. De ti budene er, når alt kommer til alt, bare eksempler på hva dette betyr i praksis. Men lista er ikke uttømmende, og den er ikke nødvendigvis tidløs heller.  

Den allerede nevnte Martin Luther tenkte også slik. Jeg hadde nær sagt selvsagt, han var jo en disippel av Jesus. Luther har et sted sagt at enhver kristen egentlig står fritt til å lage seg sin egen dekalog. «Dekalog» kommer av de greske ordene deka (som betyr ti) og logos (som betyr ord). Sagt på en annen måte: Loven handler ikke om bestemte formuleringer, men om noe som er skrevet i hjertet, og som må anvendes på ulike situasjoner til ulike tider. Det finnes ingen fasit, men det finnes noe som er sant: Kjærligheten, til Gud og mennesker.  

Jesus utfordret også selv den bokstavelige forståelsen av budene. I dag er det en tekst fra Det gamle testamente, fra Andre Mosebok 20, som er satt opp som prekentekst. Men det finnes også en evangelietekst for dagen i dag, evangeliet for 11. søndag i treenighetstiden, og det er en tekst som handler om Jesus og disiplene og hvordan de forholdt seg til en bokstavelig bibellesning, om vi kan si det slik. Den teksten står i Markusevangeliet, kapittel 2, og den lyder slik:

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» (Mark 2:23-28)

Sabbaten ble til for mennesket, sier Jesus, ikke motsatt. Dette er hva vi i teologien kaller en antroposentrisk måte å tenke om etikk og moral på: Altså, det er en etikk og moral som setter mennesket i sentrum. Etikken spør: Hva er det som tjener mine medmennesker? Hva er godt for disse menneskene jeg deler dagene mine med? Og den som handler godt mot sine medmennesker, hen viser også god moral.

I kirka er det slik at vi leser det dobbelte kjærlighetsbudet i alle våre gudstjenester – vi skal gjøre det i dag også – like før syndsbekjennelsen, som en påminnelse om vårt hellige ansvar for hverandre. Vi trenger ikke en lang liste med budord, fem eller ti eller hundre, for å ransake oss selv. Det holder å spørre: Har jeg levd et liv i kjærlighet, til Gud og til mine medmennesker? Svaret på det kan være både oppmuntrende og avslørende nok i massevis.

Jeg har allerede vist noen ganger til Martin Luther, til hans undervisning og til det han hadde å si om katekismen. De av dere som kjenner tekstene til Luther, vet at han innleder alle sine forklaringer til de ti budene med ordene: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi…» – og så følger anvendelsen av budordene på menneskenes hverdag. Dette er godt, så langt det rekker. Men Jesus innprenter oss samtidig at vi egentlig ikke kan elske Gud uten å elske våre medmennesker. Kristen tro insisterer på at vi hele tiden må øver oss i å lese tiden, lese menneskeskjebnene og lese hverandres hjerter.

Det er krevende arbeid. Men det er også edelt.

Om vi nå skal prøve å si litt om hva slags arbeid dette egentlig er, kan vi hente inspirasjon fra stedet hvor vi befinner oss akkurat nå, Ljøsnåvollen, og lese noe ut av dette stedets historie og funksjon. Her har mennesker gjennom generasjoner tatt ansvar for å forvalte naturen, for å passe på dyrene og for å høste skånsomt av skaperverket og foredle det skogen og marka og dyrene har hatt å gi videre. Dette er og blir et viktig arbeid. Det å arbeide med jorda og holde husdyr og dyrke mat til folk og fe, det er sannelig en form for gudstjeneste i seg selv.

Men i vår tid roper altså kloden til oss om overoppheting. Tørke, skogbranner, hetebølger, sterkere stormer, mer regn, voldsommere ekstremvær, flom og andre katastrofer – alt henger sammen med alt. Vår verden befinner seg i en klimakrise, og det er vi mennesker som har brakt den over kloden og over hverandre.

Hva gjør vi med det? Det står ingenting i de ti bud om forvaltning av naturen, rent bortsett fra dette med å ikke begjære sin nestes «asen» eller hva det nå er det står. Mer enn noe annet forteller dette oss at det holder ikke med en liste over bud, enda så gamle og vise de måtte være, om de ikke svarer til de utfordringer tida og virkeligheten leverer. Da må vi lage oss våre egne bud og leveregler, om hvordan vi skal forvalte ressursene, redusere skadene og minske klimaavtrykket. 

I sum må vi derfor si: Det er ingenting galt med å lære budene, pugge dem, gjerne også ha dem som leveregler. Men livet og virkeligheten er mer komplekst enn det som kan rommes i ti korte setninger. Når målet er å elske Gud, elske menneskene og – må vi legge til – elske skaperverket, av hele vårt hjerte og hele vår sjel og all vår forstand, da har vi i grunnen arbeid for hele livet.

Ja, for ikke å si at det er et arbeid for livet. Nettopp kampen mot klimatrusselen er en livets kamp, en kamp for å sikre at den kloden vi kjenner skal være levelig også for generasjonene etter oss.

I alt dette skal vi fortsette å be Gud i Kristus om hjelp. Gud kjenner våre hjerter, lever med oss i våre livs kamper og vet hvordan det er å være menneske. Jesus var Guds eget bilde midt iblant oss, et bilde av Gud som Gud selv hadde laget, for at vi skulle se og tro. Ja, ikke bare tro, men for at vi skulle få både tro og håp og kjærlighet. For det er jo kjærligheten det handler om, når alt kommer til alt. Måtte Gud se i nåde til oss, være med oss i de kampene vi må kjempe, og se med tålmodighet og raushet på oss og gi oss den inspirasjon vi trenger når vi ikke finner veien slik vi skulle.

Den Gud som kom til oss i Jesus, ser i grunnen ut til bare ha én lov for øyet, nemlig kjærlighetens lov. Gud ser oss og elsker oss alle. Den dagen alt skal gjøres opp, er det det som skal være avgjørende. Heldigvis. Ja, kanskje skulle vi til og med driste oss til å si et «Takk og lov for det».

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s