Om at det er 22. juli (10 år etter)

I dag, 22. juli 2021, har jeg holdt følgende appell under minnemarkeringen på Nilsenhjørnet i regi av AUF og Arbeiderpartiet:

Jeg har en kaffekopp på kontoret. Jeg drikker fra den hver dag. På den koppen står det et sitat av dikteren og Arbeiderparti-mannen Johan Falkberget: It vørr redd. Da kjem vi aldri noen veg!

Det sitatet minner meg om dagene rundt 22. juli for ti år siden. Jeg skal forklare hvorfor.

Den 22. juli 2011 var en fredag. Jeg hadde gjort ferdig alle planene for den kommende søndagen og tenkte meg en tur på golfbanen. Jeg skulle bare sjekke nrk.no én siste gang. Der ble det meldt om en eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ble sittende. Så ble det bare verre. Verre enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg.

Etter hvert gikk jeg over gata og låste opp døra til kirka. Der var jeg mye de neste 48 timene. Jeg husker steinhella jeg fant bak kirka og la på et bord, og hvordan den ble fylt av telys. Jeg husker tårene folk gråt på skulderen min. Og jeg husker min egen følelse av apati: Hva nå?

Men det at vi var der, var en sterk handling i seg selv, og en protest mot gjerningsmannen og hans Eurabia-konspirasjoner og hat. Han ønsket å lukke samfunnet, han ville vi skulle sette opp stengsler oss imellom, nordmenn mot utledninger, sosialdemokrater mot andre og muslimer mot alle. I stedet åpnet vi opp alle dører, og sto sammen på tvers av alt hva vi ellers var og trodde eller ikke trodde på.

Søndagskvelden åpna vi kirkedørene igjen for en gudstjeneste for sorg og klage. Karolinerhæren kom fra spillplassen i uniformer. Det er den flotteste nattverdkøen jeg noen gang har sett. Vi sang «Til ungdommen», og jeg klarte ikke synge med, tårene bare rant, det var så sterkt alt sammen.

Under den gudstjenesten døpte jeg Anja, femten år gammel. Og jeg tenkte, og jeg sa, at hun representerte framtida. De som døde på Utøya var hennes generasjon, den som gjerningsmannen ville ta fra oss. Men sammen sa vi nei! Ingen skal få ta fra oss troen, håpet og kjærligheten.

Og så leste vi en bibelfortelling, om at Jesus møter disiplene sine igjen etter oppstandelsen, og at han egentlig bare sier én ting til dem: Vær ikke redde! Frykt ikke! Så jeg sa noe om det. At frykt kan gjøre at vi gjemmer oss for hverandre, at vi mistror hverandre, eller at vi gjør fæle ting mot hverandre. Men at kjernen i det jeg tror på, er at kjærligheten er sterkere enn døden, og at kjærligeten favner alle, og at vi kan ha tillit til hverandre, at vi ikke trenger å være redde, verken for universet eller for evigheten.

Jeg skjønner godt at mange var redde for ti år siden. Naturligvis var de det. Utøya ble forvandlet til et helvete på jord, og terroristen oppnådde nettopp det han ville: Terror. Jeg hadde vært livredd selv. Jeg vet også at mange har slitt hver eneste dag etterpå, enten fordi de ble skada eller fordi de var der og så og hørte og opplevde det forferdelige. Noen ganger er det helt riktig å være redd.

Men det både Jesus og Johan Falkberget sier, og som jeg også forsøker å si til meg selv og til alle andre som vil høre, det er at vi ikke trenger å være redde hele tida. Vi skulle ikke trenge å være redde for hverandre.

De fremmede er ikke uten videre farlige. Det at noen er annerledes, er ikke en trussel, det er en mulighet. Myndighetene forsøker ikke å lure oss. Virkeligheten er ikke en stor konspirasjon. Vi er ikke brikker i et spill hvor noen vil gjøre oss til slaver eller vil ødelegge alt det vi er glade i. 

Jeg er veldig glad for at vi, som samfunn, i det store og hele har valgt tillitens vei etter 22. juli 2011. Samtidig ser jeg at noen tenker og taler annerledes. Noen sprer budskap om at vi er hverandres fiender, at vi skal være redde hverandre.

Som prest og som kristen har et særlig ansvar for å tale til rette de som bruker kristendommen som unnskyldning for å spre konspirasjoner og frykt, enten det handler om muslimhets, jødehat, homofobi, høyreekstremisme, trumpisme eller koronavaksineskepsis.

Kjære alle sammen: Vi må alle gjøre vårt, der vi kan, for å bygge broer og ta bort stengsler. Det tenker jeg stadig på, når jeg tar en kopp kaffe på kontoret. Mye bra kan skje over en kaffekopp, eller noe annet godt å drikke. Da ser vi hverandre i øynene, og ser at vi ikke er så ulike. Vi må stadig fortelle hverandre at nei, vi faktisk ikke være redde for hverandre. Da kjem vi aldri noen veg.

Til slutt: AUF har de siste ti årene brukt slagordet «Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.» Det er et godt slagord. Og likevel: Nå vil jeg, på oppdrag fra arrangør, be om et minutts stillhet, for alle ofrene, for deres minne. Aldri tie, aldri glemme.

La oss være stille sammen.

Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s