Om gjeterens stemme

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 3. søndag i påsketiden (18. april) 2021.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

(Johannes 10:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag handler bibeltekstene om gjeting og sauehold. Og jeg må bare innrømme det: Dette er en virkelighet jeg ikke kan eller vet så mye om. Jeg har ikke akkurat vokst opp på gård, og det antallet timer jeg har tilbrakt i fjøs opp igjennom kan telles på to hender, tror jeg.

Men bibeltekstene treffer ikke langt unna mitt eget liv likevel. Jeg kommer stadig i kontakt med denne virkeligheten, i hvert fall indirekte. Jeg holder for eksempel med jevne mellomrom minnetaler i gravferder som åpner omtrent sånn som dette:

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra om somrene. Hun fortalte senere om hvor redd hun kunne føle seg den gangen, selv om dyrene stort sett visste hvor de skulle gå og ikke skulle gå. Hun var jo så liten at hun ikke engang klarte å se over de største einerkjerrene. Hva om det kom rovdyr? Hva om et dyr satte seg fast et sted?

Men slik var det den gangen: Det vi i dag ville kalt barnearbeid var helt selvsagt, og samspillet mellom dyr og mennesker var en naturlig del av en sunn oppvekst. Og det gikk jo bra.

Denne lille fortellingen er fiktiv. Men den ligger nær opp til virkeligheten. Gjeterinstitusjonen er ikke langt unna vår egen virkelighet, selv om det ikke lenger er vanlig å følge dyra rundt mens de beiter slik man gjorde før i tida.

I disse dager bor mange sauebønder mer eller mindre døgnet rundt i fjøset og tar imot lam der; de er i livets tjeneste dag og natt. Og i disse dager er reinen på vandring mot kalvingslandet. Snart skal reindriftssamene igjen samle dyrene i innhegningene hvor eierne skiller flokkene fra hverandre. Avstanden mellom evangelieteksten og vår egen verden er kanskje ikke stor likevel.

II

I den evangelieteksten vi har lest i dag, har vi altså bevart et Jesusord hvor han snakker om gjetere som kommer inn i en innhegning og kaller sauer til seg slik at de følger etter ham. Så fortsetter han med å si om seg selv at «Jeg er porten inn til sauene». Og i de versene som følger rett etter de vi har lest i dag, sier Jesus så til slutt: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.»

Vi har altså for oss et bilde av en innhegning hvor dyr og gjetere kommer og går. Bakgrunnen for dette bildet, er at i Midtøsten var det vanlig at flere dyreflokker kunne overnatte i den samme innhegningen. Når gjeteren kom for å ta flokken ut på beite, kalte og lokket han på dem med stemmen. De sauene som kjente gjeteren fulgte så med ut av kveet, gjennom den ene åpningen som fantes, og lot seg lede til steder med beite og vann. Jesus gjør et poeng at av gjeteren går foran sauene og leder dem av gårde. I en bibelkommentar jeg leste en gang, ble det påpekt at gjeteren går foran, mens den som driver dyrene foran seg er slakteren.

Så var det gjerne også slik at flere flokker gjerne kunne beite i samme område om dagen, og at de måtte lokkes og kalles fra hverandre før man gikk hjemover. Gjeterens stemme er derfor viktig her. Sauene hørte forskjell på stemmer, og fulgte etter den de kjente, mens de var skeptiske til ukjente mennesker. Dette kjenner vi igjen fra vår egen kulturkrets også. Ku-lokk er en helt egen sjanger innenfor folkemusikk her i landet.

Så var det dette med porten, da. En vanlig tolkning av dette er bildet, er at åpningen i en sånn innhegning gjerne var dimensjonert slik at en portvokter kunne legge seg på tvers og fungere som en fysisk sperre mot natten og mørket og villdyra utenfor. Denne portvokteren lot da kun gjetere som han kjente passere. Veien inn til innhegningen og tryggheten der, går altså igjennom Jesus. Og de som vil lede sauene inn og ut derfra, må være noen Jesus vedkjenner seg og har tillit til. 

III

Bildet av Jesus som den trofaste og sanne gjeteren finnes igjen i flere skrifter i Bibelen. Det kan rett og slett virke som om Jesus selv brukte dette bildet flere ganger, og at dette derfor ble en viktig metafor for de første kristne.

Ett av de sterkeste bildene innenfor denne bildekresen, finner vi i Hebreerbrevet, som vi leste leseteksten fra Det nye testamente fra i dag. Der beskrives Jesus som en gjeter av kosmiske dimensjoner, en som leder flokken sin opp fra de døde, fra gavens dype mørke, og tar den med helt hjem til Gud:

Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.

Og så leste vi de vakre ordene fra Johannesevangeliet om gjeterens stemme. Sauene kjenner den igjen, sier Jesus, og følger gjeteren. Og da viser den gode gjeteren dem veien til det som er trygt og godt.

IV

I dag klinger teksten om kveet, innhegningen til sauene, i dette rommet, i kirkerommet. Og da farges teksten av rommet, og rommet av teksten. De to størrelsene er i dialog med hverandre.

I påsken i år la jeg ut noen videoer med Prestens påskenøtter på menighetens Facebook-side. På påskedag sto jeg oppe i kongelosjen, så ut over rommet og spurte hva slags grunnform dette rommet har. Tanken er da at en trekker en strek her framme, ved alterringen, og så teller de andre veggene i rommet. Da kommer en til [tell] – åtte!

I videoen med fasiten som ble lagt ut andre påskedag, sa jeg noe om dette åttetallet. I kristen tradisjon er åtte tallet for den åttende dagen, den dagen som følger etter de seks skapelsesdagene og hviledagen. Den åttende dagen er nyskapelsens dag. Og det er altså søndagen, oppstandelsesdagen. Jeg skrev litt om dette i Prestepreik-spalten i Fjell-Ljom i uka som gikk også. Det går an å lese mer om det der.

Dette åttekantede rommet er altså et oppstandelsesrom. Det er innviet til den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, han som sto opp fra de døde.

Dette rommet er et symbolsk rom. Det er et helt univers i seg selv. Og den som vil inn i dette rommet, dette symboluniverset, må gå inn igjennom en port. Den porten kaller vi dåpen. Dåpen foretas her framme i kirka, ved døpefonten. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base – her har vi åttetallet igjen. I dåpen forenes vi med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Og da kan vi minnes det som Jesus sier til oss i dag: Jeg er porten inn til sauene. Veien inn til denne innhegningen, inn i dette rommet, går igjennom Jesus.

Og her inne lytter vi altså etter stemmen hans. Og når han kaller på oss, da følger vi etter ham. Vi går ut, og vi går inn, og uansett hvor vi går, går han foran oss og viser oss veien.

V

Så kan vi se litt på de faktiske dørene inn til og ut av dette rommet. Der bakerst i kirka har vi inngangsdøra. Dersom vi nå går ut den døra og bare fortsetter rett fram, tvers igjennom alle hindringer, i ca. 3.800 kilometer, da kommer vi til Jerusalem. Det var byen der Jesus ble korsfestet, og det var også byen hvor han sto opp igjen. Lyset som stråler fra den tomme graven, kommer inn igjennom den døra der og treffer alteret her i Røros kirke.

Og i stad, da vi telte veggene her i dette rommet, sa jeg at vi skulle se for oss en form for vegg eller skille her. Det er jo ikke noen fysisk vegg her. Men det er et slags skille her likevel. Alterringen. Alterringen er også en slags dør, eller portal om du vil. Når vi kneler ned her, da befinner vi oss på et sted hvor jord og himmel møtes. Kirka sier at Jesus selv kommer til oss her, taler sine ord til oss, og sier at han vil være med oss uansett hvor vi går. Og så er alterringen formet som en bue. Det skal minne oss om den kretsen, den sirkelen, av vitner som allerede er hjemme hos Gud.

VI

I dette rommet sier altså kirka: Her hører vi Jesu stemme.

I rammen av messen hører vi den i liturgien og i kirkerommet. Vi hører Jesu stemme i tekster vi leser og ber, i det som klinger og som synges og det vi gjør. Gjeteren er her og kaller på oss.

Ta imot og spis! Drikk alle av kalken. Gjør dette til minne om meg! Kom, for alt er gjort ferdig!

Fader vår! ber vi, akkurat slik Jesus lærte disiplene sine å be. Gi oss i dag vårt daglige brød! Forlat oss vår skyld! Led oss ikke inn i fristelse! Frels oss fra det onde!

Og etterpå får vi høre:

Fred være med dere! Herren velsigne deg og bevare deg! Gå i fred! Tjen Herren med glede!

Disse ordene er kjerneordene i den arven kirka forvalter. Vi kan nok høre Jesu stemme mange andre steder også, både i Bibelen og andre steder. Men igjennom snart to tusen år har kirka sagt at i slike kjerneordene som disse, der hører vi Jesu stemme klart og rent. Når vi hører disse ordene, da skal vi følge etter dem dit de kaller oss.

VII

Til slutt: En minnetale.

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun ble døpt her, i kirka, noen få dager senere. Ved døpefonten lød ordene fra Første Petersbrev:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp
ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra.

Senere gikk hennes livsvandring gjennom mange slags terreng. Men ved gravkanten, da kista hennes ble senket ned i jordens dyp, lød ordene igjen:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp
ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

Og på den siste dag skal hun høre gjeterens stemme, den hun har kjent siden før hun visste hva en gjeter var. Og hun skal kjenne den igjen. For hun har hørt ordene før: Kom, for alt er gjort ferdig! Og hun skal følge gjeteren ut av døden og helt hjem til Gud.

For han er den gode gjeter. Han kjenner oss, og vi kjenner ham. Vi skal aldri i evighet gå tapt. Ingen kan rive oss ut av Guds hånd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s