Om den sanne myte

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 14. mars 2021:

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til korinterne:

Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

(2 Kor 5:18-21)

Slik lyder Herrens ord.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

(Joh 3:11-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er godt over tretti år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går, den opplevelsen jeg hadde den aller første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg rett og slett ikke klarte legge den ifra meg. Jeg skulle egentlig ha sovna for lenge siden, men jeg bare måtte lese videre, under dyna, med lommelykt, i hemmelighet, med bankende hjerte og skjelvende hender.

Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis sitt Narnia-univers flere ganger, og jeg har lest bøkene dem for jentene mine. Hver gang stiger noen av den første leseopplevelsen fram i meg igjen. Jeg blir grepet av barnas reaksjoner på den magiske verdenen i klesskapet, av dynamikken søsknene imellom – vi var også fire søsken hjemme hos oss, når jeg nå tenker etter – og av løven Aslans valg og offer. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om løven og heksa og klesskapet også en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Jeg leste en eldre oversettelse den gang, forresten. De fire barna het Petter, Susanne, Erik og Lise, ikke Peter, Susan, Edmund og Lucy som jeg etter hvert har blitt vant til å kalle dem. Men ellers var fortellingen den samme, dramaet like medrivende. Jeg mener å huske at Pauline Baynes sine illustrasjoner var trykket i utgaven jeg leste den natta. Men kanskje spiller hukommelsen min meg et puss akkurat på dette området, kanskje er det en av de senere utgavene jeg har bladd i som har smeltet sammen med min barndoms leseopplevelse.

Jeg elsker fantasylitteratur. Jeg ser ikke bort fra at denne litterære kjærligheten er nært forbundet med nettopp den leseopplevelsen jeg har beskrevet for dere nå. Etter min første reise til Narnia, har jeg lest flere slike eventyrfortellinger. Den som uten tvil har betydd mest for meg, er J.R.R. Tolkiens storverk Ringenes Herre. Jeg gråt av fryd da jeg så traileren til Ringens brorskap på kino første gang.

Fantasy-litteraturen er i slekt med den type fortellinger som vi kaller for mytologi. Tolkien, som jeg allerede har nevnt, var bevisst på dette slektskapet; han ønsket selv å skape en mytologi for England. De to forfatterne jeg her trekker fram, Lewis og Tolkien, kjente hverandre godt. Ja, de var venner i mange år, de var del av den samme akademiske og litterære sirkel i Oxford, og de bidro til hverandres kreative prosesser og til å skape nettopp denne miksen av mytologi og litteratur som jeg og mange andre har blitt så glad i og skylder så mye.

Tolkien og Lewis hadde også det til felles at de var overbeviste kristne, begge to. Da katolikken Tolkien møtte Lewis første gang, var Lewis ateist. Men gjennom samtaler med Tolkien og andre i kretsen rundt dem, fant Lewis etter hvert veien inn i den kristne troen.

Slik Lewis gjenfortalte denne prosessen senere, var det særlig en bestemt nattlig samtale som var viktig for ham. Lewis, Tolkien og en felles venn av dem, Hugo Dyson, hadde en lang samtale om forholdet mellom mytologi og kristen tro. Svært mange myter er felles på tvers av de ulike religionene og kulturene. Særlig er det slik at motivet med guder som ofrer seg og dør for å gi noe tilbake til gudene eller for å skape liv, finnes igjen i mange slags kulturer og mange ulike utgaver. Lewis syntes selv mange av disse mytene var svært gripende og meningsfulle. Overfor Tolkien og Dyson gav han uttrykk for at han så på den kristne fortellingen om Jesus som enda en slik myte: Vakker, på sitt vis, men kun en fortelling lik mange andre. Men etter hvert som samtalen skred frem, ble Lewis overbevist av Tolkien og Dyson om at fortellingen om Jesus, selv om den var støpt i mytenes form, var den sanne myten, altså den fortellingen om Gud og mennesker som alle andre myter var og er reflekser av. Mytene virker slik på oss at de hjelper oss å forstå livet og evigheten. I Jesus fra Nasaret gikk Gud selv inn i disse fortellingene, for slik å forklare virkeligheten for oss og møte oss på en måte vi var i stand til å forstå. Forskjellen lå i at dette faktisk skjedde. Det var faktiske hendelser i tid og rom, og vi kan besøke stedene hvor det skjedde og se sporene den dag i dag.

II

Jeg tror de tre, Lewis og Tolkien og Dyson, var inne på noe svært viktig den gangen – denne samtalen skal ha skjedd i september 1931, og jeg kan ikke se at forholdet vårt til mytene har endret seg på noen fundamental måte siden den gang da.  

Uansett hvor i verden mennesker deler mytefortellinger med hverandre, handler de om de samme spørsmålene. Hvorfor er vi her? Hvordan har verden blitt slik den har blitt? Hva er meningen med livet, og hva med døden?

En bestemt type mytefortellinger er skapelsesmytene. De er ulike i konkret utforming, men på metanivå har mange av disse fortellingene noe til felles: De handler om hvordan kaoskreftene blir overvunnet, og hvordan Gud eller guder former et kosmos ut av kaos.

Forrige søndag leste vi bibeltekster som handlet om hvordan kaoskreftene bryter inn i menneskenes liv i form av sykdom og død. Så trådte Jesus inn i fortellingen, og han jagde kaosmaktene bort. Dette er et ledemotiv i fortellingene vi har bevart om Jesus. Han bærer kosmos med seg, ja, han bærer kosmos. Der Jesus er, der er det også mening, og der må det som truer livet rygge tilbake.

III

I dag har vi lest fra Johannesevangeliet. Den teksten vi leste, fra Johannes 3, er også hentet fra en nattlig samtale, samtalen mellom Nikodemus og Jesus, hvor de to snakket om slike ur-mytologiske motiver som vann, ånd, liv og død.

Med lesningen fra Johannesevangeliet har vi fullført en sirkel. De tre foregående søndagene har vi lest fra Matteus, Lukas og Markus. På disse fire søndagene i fastetiden har vi dermed lest fra alle de fire kanoniske evangeliene.

Evangelisten Johannes vektlegger andre sider av Jesus-fortellingen enn de andre. Han er opptatt av at Jesus er Logos, Ordet, det vil si verdensfornuften eller verdenssjelen, altet, arkitekten bak alt som er til. I Jesus trer nettopp eksistensens ur-mønster fram, den tanke eller idé eller mytologiske fortelling som har vært hos Gud fra evighet av.

Og i dag fikk vi høre det, helt eksplisitt: Menneskesønnen, altså Jesus, må bli løftet opp. For: Så høyt har Gud elsket verden, sier Jesus, at Gud gjennom dette vil gi alle evig liv ved troen.

Verden. Det greske ordet som er brukt her, er kosmos. I møte med døden og alle dødens venner, med den gift som sprer seg og ødelegger livet, i møte med kaoskreftene, er Guds svar å forplikte seg til kosmos. Gud vil kosmos, ikke kaos. Gud elsker kosmos.

Ordet kosmos betyr det samme i vårt norske språk som det gjør på gresk. Det er et ord for alt-et, for helheten, for alt som er til. Ikke individer, ikke vår egen krets, ikke det vi har overblikk over eller kan kontrollere. Kosmos handler om hele verden, om alt som er til, om det altomfattende, det mytologiske. Evangelisten sier at når Jesus løftes opp, da har det universelle konsekvenser. Det angår alt og alle.

Et annet sted i Johannesevangeliet, det er i kapittel 12, sier Jesus at «når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg».  

Det er korsfestelsen Jesus snakker om her. Slik kobberslangen ble løftet opp i ørkenen, slik blir Jesus løftet opp. Og det angår alle.

IV

Det vi har sagt til nå. setter påskefortellingen inn i en kosmisk ramme. Livet er truet av kaos. Gud svar på dette, er å tre inn i tiden, og å la seg løfte opp på et kors. Menneskesønnen dør. Men i den enes død, ligger liv og frigjøring for alt og alle. Dette er den sanne myte. Det skjedde i de dager, sier vi, og forteller fortellingen for alle.

Så stort er perspektivet. Intet mindre. Påskefortellingen er derfor ikke bare for spesielt interesserte. Den handler om de dypeste og største spørsmålene i tilværelsen, og den gjelder hele kosmos, alt og alle.

V

Vi har ikke bare lest Johannes i dag. Vi har også lest Paulus, fra 2. Korinterbrev. Der skrev Paulus at «alt – merk dere det, her har vi det igjen, alt, alle! – alt er av Gud, som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.» Her har vi det igjen! Verden! Kosmos! Alt og alle. Gud elsker kosmos – gjennom alt.

Kirkas oppgave, sier Paulus, er å stå i forsoningens tjeneste. Vi skal formane, skriver han, på Kristi vegne, som om det er Gud selv som formaner gjennom oss: La dere forsone med Gud!

Her er vi igjen inne i mytenes språk. Gud har forsonet verden med seg selv. Kirka er til for at den skal fortelle denne fortellingen om Gud og verden til alle som vil høre. Det er, for å si det med Tolkien og Dyson og Lewis, den sanne myten. Det er den fortellingen kirka forteller.

VI

Vi befinner oss fortsatt i fastetida, men vi nærmer oss påske. Jeg vet ikke hva du tenker å lese i solveggen i år. En god krim, kanskje. Det er jo ikke feil, det. Men jeg anbefaler altså óg gjerne en god fantasyfortelling med mytologisk tilsnitt. For eksempel Løven, heksa og klesskapet dersom du ikke alt har lest den. Og hvorfor ikke også bla litt i et av evangeliene i Det nye testamente? Disse fortellingene kan leses i lys av hverandre. Og livet kan leses i lys av dem.

Aller best er det om du kan leve med i påskedramaet slik det leves ut i påskens gudstjenester. Der står alt på spill: Kjærligheten, døden, skapelsen, livet, troen og håpet.

Ja, i kirka sier vi til og med at i disse fortellingene ser vi liv av døde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s