Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Kirka bekjenner troen på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper. Eller, som det heter i den nikenske trosbekjennelsen: «Vi tror på én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.» Det betyr imidlertid ikke at kirka bekjenner troen på hva som helst, enten det nå er mellom himmel og jord eller andre steder. Tvert imot inviterer bekjennelsen til Gud som Skaper til en form for avmytologisering eller av-fortrylling av skaperverket. Ja, skaperverket er godt, og skaperverket er ordnet og kan studeres. Skaperverket speiler Skaperen. Men skaperverket skal ikke tilbes, og det skal heller ikke fryktes som sådan, som om det skulle være bebodd av mengder av onde guddommer og andre makter som står Gud imot.

III

Når jeg leser og hører om slikt som det som møter oss i dagens evangelietekst, da våkner skeptikeren i meg. Og det tror jeg faktisk er sunt. For denne holdningen vokser fram av kristenmennesket i meg. Jeg tror på det ordnede fysiske universet hvor virkning følger årsak, og hvor onde ånder verken forklarer eller forkludrer noe som helst. De spiller rett og slett ingen rolle i dette universet.

Skepsisen som bor i meg, handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert ganske sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre, og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte, møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. På kristen dialekt, Christianese, sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Biskop emeritus Tor Singsaas pleide å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

IV

Jesus inviterer oss faktisk til å si det helt motsatte. Han ser inn i ethvert menneskes ansikt, og ser noe av «Guds gode skaperglede dypt i den annens blikk», for å sitere en salmetekst [N13 655]. Mer presist uttrykt: Han ser Gud bilde i den andre, og han fremkaller Guds bilde i dem han møter. Slik må det bli, for han er selv Guds uforfalskede bilde. Det er hva kirka bekjenner.

Kirka tror nemlig ikke på djevler, demoner eller onde åndsmakter. Det å tro på noe, det reserverer vi for Den treenige Gud. Vi forsaker det onde, vi vender oss bort fra det, og vender oss i stedet til Gud i tro og tillit. Slik heter det når kirkas sier fram sin trosbekjennelse.

«Jeg tror! Hjelp min vantro!» roper faren til den syke gutten til oss fra dagens evangelietekst. Han kom til Jesus med gutten sin, og la livet og framtiden hans i Jesu hender. Han trodde på Jesus, rett og slett. Det er det evangeliet kaller oss til i dag også: At vi skal vende oss til Jesus med det som er vondt og vanskelig i livene våre. For i Jesus møter vi Gud, himmelens og jordens Skaper, som har lagt ned sitt bilde og avtrykk i oss, alle sammen. Det bekjenner kirka.

V

Hva så med de vonde maktene og kreftene? Evangeliene forteller oss en ting til: Der Jesus går fram i disse fortellingene, der flykter demoner og onde ånder unna. Det forteller også kirka alt det den trenger å vite: Disse forestillingene er jaget bort. Jesus har kommet inn i vår verden, og da har ikke slike mytologiske figurer lenger noen makt over oss. Og der kunne vi sette punktum.

Men: Mennesker blir syke. Og våre egne sykdommer og plager, gjør (paradoksalt nok) at vi kan lese evangelietekstene med et friskt blikk. Jeg er ikke medisiner, men jeg er ikke den eneste som har blitt slått av at skildringen av sykdommen til gutten vi hører om i dag, minner om det vi i dag ville kalt for epileptiske anfall. At Jesus går inn i sin tids mytologiske symbolunivers når han skal gjøre gutten frisk, og at sykdommen besjeles eller personliggjøres som litterær figur i beretningen, det får vi la ligge igjen i fortellingen. Det vi kan ta med oss, er en Gud som ser oss og bryr seg om oss når vi er syke og lider.

Dessuten gjør Jesus en ting til: Han forsikrer oss om at sykdommen og plagene ikke definerer vår verdi som personer. Du har en sykdom, du er ikke sykdommen din. På mange måter kan det nok kjennes som noe som tar over hele livet vårt. Noen ganger tar sykdom også livet vårt. Men det kan ikke ta fra oss at vi er Guds elskede barn, skapt i Guds bilde. I den syke gutten ser Jesus først og fremst en bror.  

VI

Akkurat nå står verden midt oppe i en pandemi. Noen spør: Er det Gud som straffer oss? Eller er dette en ond ånd vi kan jage bort? Det er fastetid, og vi kan spørre med et ekko av Jesu ord: Hjelper det med bønn og faste?

Svaret på dette er først og fremst nei. Det er ikke Gud som straffer oss, og covid-19 er ikke en ånd som kan bekjempes med åndelige midler. Men jeg er blant dem som ber likevel. Jeg ber for meg selv, at jeg må holde motet oppe. Jeg ber for alle som er syke og i sorg, at de må få trøst og håp. Og jeg ber for leger og laboratoriearbeidere, for sykepleiere og rengjøringspersonell, for alle som holder livene våre i sine hender. Jeg ber om at Guds gode skapervilje må komme dem til unnsetning, og at de må klare å lese de linjene i naturens bok som gjør at vi alle kan våkne til en ny og bedre dag i morgen.

I alt ber jeg om at frykt og fortvilelse må vike plass for tro og håp. For jeg tror(!) at tro og tillit gjør at vi har det bedre med hverandre enn det frykt og avstand gjør. Det er fordi jeg tror på kjærligheten. Og den tror jeg faktisk er en ånd. Kjærlighetens ånd, denne som vi kaller Den hellige ånd. Den tror jeg på, den ber jeg til, og den ønsker jeg skal fylle livet mitt.

Og når jeg ser inn i øynene til en søster eller bror, da er det denne kjærlighetens ånd vi er kalt til å se etter. Uansett hvilke bekymringer som ellers måtte bli synlige i blikket vårt, tror jeg nemlig Gud er der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s