Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

På engelsk har man to ord for det å tro, nemlig belief og faith. Dette svarer på mange måter til skjelningen på norsk mellom tro og tillit. På engelsk snakker man også om trust som et synonym til to have faith in something. Tillit er å stole på noe, det er å tro at noe bærer, over alt og gjennom alt. Å ha tillit til noen er å tro at noen vil meg vel.

III

I dagens evangelietekst tas vi inn i en scene der Jesus viser oss noe avgjørende viktig om hvem Gud er. For det er altså dette kirka bekjenner: At Jesus viser oss Gud.  

Og den Gud vi møter under måltidet i fariseeren Simon hus, det er en Gud som vil meg vel! Gud-i-Jesus er ikke en avvisende Gud eller en fordømmende Gud. Gud-i-Jesus er ikke en Gud jeg trenger å frykte eller gjemme meg for, en Gud jeg ikke vil skal se på meg. Gud-i-Jesus er en aksepterende Gud, en Gud som lar seg berøre, en Gud som har et hjerte som banker for tilgivelse og en ny start.

Om vi leser videre i evangeliene, ser vi mer av det samme. Der ser og leser vi at Jesus faktisk setter hele livet på spill for å vise oss at Gud er til å stole på.

IV

«Jesus setter hele livet på spill for å vise oss at Gud er til å stole på.» Den setningen der har jeg hentet fra denne boka her. Tokens of Trust, heter den. På norsk blir det noe sånt som Tegn til tillit. Dette er ei av mine favorittbøker. Den er skrevet av Rowan Williams, tidligere eskebiskop av Canterbury, overhode for Church of England. Boka er basert på en serie foredrag for fastetiden som han holdt i Canterbury-katedralen. Derfor passer det godt å anbefale den nå, i fastetiden.

Den samme Rowan Williams skriver også om hvordan bønn er å leve tillitsfullt i møte med Gud. Det er en sammenheng mellom tro, tillit og bønn, sier han: Å be er å vise Gud tillit. Dette gir dyp mening for meg. Og jeg tenker at den hengivelsen vi ser i evangelieteksten i dag, kan fortolkes som bønn. Kvinnen som kommer inn i rommet og gråter ved Jesu føtter og salver føttene hans, legger hele livet sitt ned foran føttene hans. Hun sier ikke noe, i hvert fall er hun ikke sitert på noe, men hun viser en fullstendig tillit til Jesus likevel.

V

Vi befinner oss i fastetida. En klassisk fastepraksis har vært å sette av mer tid til å søke Gud i bønn. Da blir spørsmålet: Hvordan kan vi be?

I dag vil jeg derfor komme med et konkret tips: Be Regnbuebønnen til Kirkens Nødhjelp! Regnbuebønnen er en bønn, eller egentlig en serie på sju bønner, som er laget spesielt for fastetida. De sju lysene vi har stilt opp her, er det konkrete utgangspunktet for denne regnbuebønnen. Sju lys, som en adventsstake, omtrent, i alle regnbuens farger. Det første lyset tennes den uka som begynner fastelavnssøndag, der askeonsdag, begynnelsen på fastetida, kommer midt i uka. Så tennes ett nytt lys for hver påfølgende søndag i fastetiden, helt fram til og med den stille uke (altså påskeuka). I dag er det andre søndag i fastetiden, og vi skal derfor tenne tre lys.

Så er det sånn at hvert lys har et meditasjonsord knyttet til seg. Sju dyder, nærmest. De to første lysene er knyttet til ordene kjærlighet og forandring. Denne uka tenner vi lys for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap, før vi til slutt tenner et lys for den stille uke. En slik lys-bønnekalender trenger ikke koste mange kronene.

I tillegg til meditasjonsordet, har hvert lys også en egen bønn knyttet til seg. I dag skal vi be denne ukas bønn ved inngang til forbønnen. Disse regnbuebønnene tematiserer på ulike måter kampen for fred, rettferdighet og endring i verden. Du finner bønnene på https://www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn/

Når vi ber, viser vi Gud tillit. Det gjør vi, selv om bønnen vår skulle handle om å uttrykke fortvilelse, eller sorg, eller sinne, eller hva som helst ellers. Den Gud som tåler tårer på føttene sine og som fikser hele fortida vår, tåler å ta imot alt det vi er og bærer med oss i dag også.

VI

Så er det altså en gammel kristen innsikt, dette, at bønnen former oss. Når vi ber, og gjennom det oppfører oss som om vi har tillit til Gud, da vil vi også bli formet slik at vi får mer tillit til Gud.

Den gudstjenesten vi feirer ilag nå, er i det store og hele òg bønn. Du kan syng med på litaniet, eller bli med på Fadervåret. I inngangsdelen ba vi samlingsbønnen og dagens bønn, og mange av salmene er også formet i bønnespråk. Tro og håp og tillit hører sammen.

VII

Det norske popbandet Di Derre har en sang på repertoaret som heter «Håp». På en konsert for noen år siden, hørte jeg Jo Nesbø snakke om denne sangen. [Jo Nesbø har skrevet og gitt ut sangen «Håp». Han er også vokalist i Di Derre.] Den handler om en sjømann som får tatt en tatovering med nettopp ordet HÅP over navnet til ei som han har elsket, men som har gjort det slutt. Nesbø fortalte levende på konserten om sjømannen som gikk inn til tatovøren, som tok betalt per bokstav han skulle tatovere1, og sa «Ikke skriv tro, for det er for sterkt. Og ikke kjærlighet, for det blir for dyrt. Men skriv: HÅP!»

Tro, håp og kjærlighet. Disse ordene hører sammen. Paulus skriver om dem i 1. Korinterbrev 13. Den samme Paulus skriver et annet sted, det er i Romerbrevet 5, at «håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter». Jeg håper det er slik det er: Kjærligheten er ikke tatovert på skuldrene, men den sitter i hendene, i føttene, i hjertet, i hodet, i hele kroppen, i alt vi er og i alt vi gjør.

Forrige søndag snakket vi om at Gud identifiserer seg med våre svakheter og går sammen med oss slik vi er, også når livet er vondt og vanskelig. Det er fortsatt sant. Men dette som vi kaller korsteologi skal ikke være noen unnskyldning for ikke å ta tak i strukturell synd og urettferdighet i verden. Det at Gud er med oss midt i smerte og lidelse, er i seg selv ingen grunn til å gjøre livet vondt og vanskelig for andre. Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er et av mange gode forsøk på å gjøre noe med verdens nød. Den som ber regnbuebønnen, ber også om endring. Så må ord bli handling.

«Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Slik konkluderer Jesus dagens evangelietekst. Den som selv opplever seg sett, kan se andre. Den som blir akseptert, kan selv akseptere andre. Den som er elsket, settes også i stand til å elske sin neste. Verden trenger mer kjærlighet. La oss vende oss tillitsfullt til den Gud som ser oss og tar imot oss akkurat slik vi er. Da kan forvandlingen skje. Det er vårt håp og vår tro.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s