Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Henriksen begår en hel del slike argumentasjonsfeil. Ta for eksempelet dette resonnementet, som utgjør en av Henriksens kritikker – sentral som sådan, slik jeg leser boken – av den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle: «At unge mennesker har sex, er en utfordring for dem som vil holde fast ved at sex bare hører til innenfor rammen av ekteskapet», argumenterer Henriksen, og konkluderer: «Seksualitet utfordrer altså – og skaper trøbbel for – overleverte oppfatninger om religion og hva som skal gjelde som kristen livsførsel. Tradisjoner utfordres av samtidens erfaring av seksualitet.»

Resonnementet kan fortolkes på ulike måter. Én fortolkning av resonnementets underliggende logikk er følgende: Henriksen tar utgangspunkt i at det er spenninger mellom den menneskelige erfaringen, som det seksuelle begjæret er et eksempel på, og klassisk kristne regler for sex. Eller i den kristne lingo: Det er spenninger mellom kjødet og loven.

Det er selvsagt spenninger mellom det vi observerer skjer i verden – som vårt eget begjær – og reglene. Det er nettopp derfor reglene er innført i utgangspunktet. Vi observerer en verden vi ikke ønsker oss og forsøker å rette på den. At det er spenninger mellom kjødet og loven utfordrer derfor ikke i seg selv loven, men kan vel så gjerne utfordre den verden vi ønsker at var bedre. Fordi vi observerer hat i verden, utfordrer ikke det – i seg selv – kristendommens krav om nestekjærlighet, men understreker derimot hvorfor etikkens regler er viktige for å ivareta kjærligheten i en verden hvor den ikke kommer av seg selv.

Denne fortolkning av Henriksens resonnement innebærer derfor at seksualitetens utfordring ikke er særlig rammende for den klassisk kristne. Tvert imot, innenfor paradigmet til den klassiske kristne er utfordringen både forventet og forklart. Men Henriksen mener tilsynelatende at nevnte spenninger – altså mellom kjød og lov – er så rammende at den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle til syvende og sist må forandres. Og da kreves en annen fortolkning av resonnementets underliggende logikk. Slik jeg forstår Henriksen, tar logikken derfor følgende form: «At folk gjør x, er en så stor utfordring for dem som vil holde fast ved at x er galt, at de ikke lenger kan holde fast ved at x er galt.»

Men dette kan da umulig Henriksen mene? For da blir han i så fall tvunget til å akseptere en uendelig rekke av elleville konklusjoner, som for eksempel: At folk snylter på skatten, er en utfordring for dem som vil holde fast ved at å snylte på skatten er galt. De som snylter kan oppleve snyltingen som rettferdig – anarkisten vil kanskje erfare at beskatningen er gal og at hen derfor bør snylte. I henhold til Henriksens logikk er snylterne rettferdiggjort.

Jeg må innrømme at jeg synes denne kritikken mot Henriksens bok framstår som temmelig absurd. Masvie trekker fram en enkeltsetning hos Henriksen, men underslår at setningen ikke kommer uforberedt. Henriksens poeng er jo ikke at alle spenninger nødvendigvis må medføre normløshet. Det han etterspør, er derimot hva vi skal gjøre når normene ser ut til å kvele erfaringen av det som er godt og livsfremmende. Henriksen tar altså ikke sats bare i fenomenet – at mennesker har sex utenfor ekteskapet – men i fenomenologien, altså i erfaringen eller empirien vi har samlet om hvilke følger det har og har hatt for mennesker at kirka har forkynt og forvaltet en streng seksualetikk. Han skriver ikke bare om unge og ugifte og deres erfaringer, selv om disse naturligvis er viktige nok, men også om egne opplevelser, og om det vi kan kalle akkumulert erfaring fra flere generasjoner kristne som har forsøkt å etterleve en urimelig streng og livsfjern seksualmoral. Hva gjør det egentlig med mennesker når det de opplever at de hører er at deres seksualitet er et problem fram til den dagen de gifter seg, hvorpå den samme seksualiteten plutselig skal bli en ressurs, en kilde til lyst og glede? Det vet vi faktisk en god del om. Mye av det vi vet er riktignok først og fremst overlevert anekdotisk, men slik må det bli når vi snakker om erfaringer som er dypt personlige og som kobler kropp og sjelsliv sammen slik seksualiteten gjør. Det foreligger da også empiriske studier på området, som nettopp med fenomenologisk utgangspunkt forteller oss noe om hva som gir grunnlag for en konstruktiv selvutvikling og ikke.

Henriksens innsteg er nettopp fenomenologisk. Han tar utgangspunkt i tanker og refleksjoner rundt begrepet begjær, og utfolder dette ikke først og fremst som et problem, men som et uttrykk for livskraften som er nedlagt i mennesket fra skapelsen av. Uten at han skriver dette eksplisitt, fornemmer jeg en sammenheng mellom begrepet gudbilledlighet og evnen til å kanalisere begjær. Dette tror jeg er et både sunt og frigjørende perspektiv. Når Masvie et annet sted skriver at Henriksens bok er for tynt belagt med kilder og referanser til å duge som egentlig fagbok eller lærebok – noe den neppe egentlig er skrevet for å være – kan han kanskje vende seg til Henriksens tidligere utgivelser Jesus: Gave og begjær eller aller helst Desire, Gift and Recognition. Christology and Postmodern Philosophy som kilder til mer utførlig drøfting av temaet.

For min egen del opplever jeg Henriksens refleksjoner om begjæret som nyttige og livsfremmende i vid forstand. Og her må jeg selv bli semianekdotisk i framstillingen: Jeg har i mange sammenhenger de senere årene blitt oppmerksom på at også jeg bærer med meg et nokså mørkt pietistisk-vrangluthersk syn på glede, nytelse og tilfredsstillelse i alle mulige varianter av fenomenene. Satt på spissen kan det noen ganger kjennes som om det er noe galt med (eller skambefengt ved) å glede seg over noe i det hele tatt, enten det er egne prestasjoner (for da er det hovmod) eller det er mat (for da er det fråtseri) eller populærkultur (for da er det plattheter) eller det er humor (for da ler jeg høyt og tar mye rom, og det er kanskje ikke alle som ler), eller det er opplevelse av vennskap (for da kryper den lave selvfølelsen fram og vil korrigere meg). Henriksen skriver fram en sunn(ere) forståelse av ønsker, behov, drifter og lyster i vid forstand, og gir en tilsvarende positiv tolkning av bekreftelsen av disse ønskene etc, det er begjæret. Jeg synes det gjør godt å lese, og slike perspektiver bidrar til at jeg kan føle meg mer hjemme og på plass i meg selv, i egen kropp, med eget sanseapparat og egen vurderingsevne.

Masvies innsteg synes å være mindre fenomenologisk og mer fundert i (katolsk) naturrettstenkning, der observasjoner av det som er felles blir til normerende standard i stedet for at man gir rom for det subjektive mangfoldet på individnivå. Jeg har tidligere skrevet mer utførlig om denne motsetningen på denne bloggen, og jeg er fortsatt grunnleggende protestant og preget av fenomenologiens perspektiv. Henriksen bygger videre på motiver jeg en gang fant hos Løgstrup; ham blir jeg visst aldri ferdig med. 

Den mer ordningsteologiske eller pliktetisk styrte måten å tenke om seksualiteten på, som både evangelikal lavkirkelighet og katolsk tradisjon (paradoksalt nok) har fremmet, hver på sin måte, står etter mitt skjønn i fare for å skape helt uløselige problemer på metanivået. For når helt vanlige menneskelige reaksjoner, følelser, drifter og lengsler konsekvent må klassifiseres som uttrykk for kjødet (slik Masvie gjør), og når disse fenomenene per se ikke sees som livsfremmende, men som noe som truer livet og derfor må holdes i sjakk av loven, da oppstår det spenninger, et misforhold, som i bunn og grunn ikke er til å holde ut. Av egen innsidekjennskap til et miljø der slike tanker levde i beste velgående, vet jeg at veien kan være kort til en ganske gjennomført mistro mot egne følelser og lyster og opplevelse av glede. Og det kan ramme så mye mer enn bare seksualiteten. Det står også i fare for å dra slikt som glede over mat, drikke, lek, idrett, kunst, populærkultur, litteratur, musikk, dans, nysgjerrighet, fagkunnskap og følelsesmessig forpliktelse til andre mennesker med i dragsuget. 

Jeg opplever at Jan-Olav Henriksen skriver godt om alle disse tingene, på en lettfattelig måte det går an å kjenne seg igjen i. Om boka ikke treffer andre, traff den i hvert fall meg. Og det er i seg selv nok til å gå ut med en anbefaling. Tolle et lege!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s