Om å vente

Følgende «fortale», intimasjon og preken ble holdt i Røros kirke første søndag i advent, søndag 29. november 2020:

Ett adventslys er tent i Bergstadens Ziir 29.11.2020.

I

I dag er det første søndag i adventstiden. Dagen kommer i år også, like sikkert som alle andre år. Og samtidig er alt annerledes i år, i dette rare og på mange måter krevende året 2020.

Tradisjonen i vår menighet er at vi markerer dagen med familiemesse ilag med Røros barnegospel. Men Røros barnegospel er altså mer enn 25 sangere for tida, i aldersgruppa 5 til 10 år, og dersom de skulle vært her og sunget, og alle sangerne hadde fått ta med seg én forelder hver, da ville vi ikke kunnet slippe inn flere i kirka. Så barnegospel har fått fri i år, selv om de hadde gleda seg til å synge her i kirka i dag. I stedet feirer vi dagen med den vanlige liturgien for hovedgudstjenesten. Det blir verken dåp eller nattverd i dag, men vi skal lese de tre bibeltekstene, reflektere sammen over dem, synge oss inn i adventstida, tenne det første adventslyset og be sammen for kirka og for verden og oss selv.

Ordet «advent» kommer av et latinsk uttrykk, adventus domini, som betyr Herrens komme. Ordet advent betyr altså ankomst eller komme. På norsk oppstår et ordspill: Vi venter i adventstida på ham som kommer til oss. Dagen i dag vil også være preget av dette ordspillet: Forventningen, den tålmodige (ellet utålmodige) ventingen, og det som skal komme.

II

Riktig god første søndag i advent, alle sammen.

I dag begynner et nytt kirkeår. Vi tenner det første adventslyset, dag én, og vi begynner å telle. Snart skal vi telle 24 dager til jul. Så skal vi telle tretten dager til Helligetrekongersdag, tjue dager til jula ryddes ut, førti dager til Kyndelsmesse. Deretter Fastelavn, så Askeonsdag, så førti dager til påske. Så teller vi førti dager igjen til Himmelfartsdagen, og ti dager til, til sammen femti, til pinse. Og så teller vi søndager gjennom hele treenighetstida, og kirkeårshjulet dreier enda en omdrining. Jorda spinner rundt seg selv, og roterer sine runder rundt sola, og sola spinner rundt i galaksen vår, Melkeveien. Tida går. Men uansett hvilken tid vi lever i, og uansett hvor vi er i livet, vil Gud møte oss i Jesus Messias.

Fra og med denne søndagen begynner vi å lese bibeltekster fra Andre rekke i tekstboka. Det er det kommende årets tekstrekke. I dag, på denne første søndagen i adventstiden, skal vi lese bibeltekster som proklamerer «et nådens år fra Herren». Derfor vil jeg hilse dere med akkurat disse ordene: Måtte det kommende året bli et nådens år.

Johannes Møllehave, dansk prest og forfatter, skriver vakkert om nåden:

Nåden er din dagligdag
hverdagen, det nære.
Mennesker at leve med
nåden er: at være.

Nåden er den kærlighed
som ble grundløst givet.
Nåden er den hverdag som
binder dig til livet.

Nåden er et ord fra Gud
over alle dage.
Nåden er når alt er tabt
at få alt tilbage.

Nåden er hver levet dag
hvert tilfeldig møde.
Nåden er det levende
som står op af døde.

Uden håb og uden Gud
lar vi døden råde.
Tro og håb og kærlighed
får vi kun af nåde.

III

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
          
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

(Luk 4:16-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jesus ventet i 30 år før han sto fram. Han vokste opp i Nasaret som sønn i huset til tømmermannen Josef, og arbeidet nok som håndverker i mange år før han begynte sin second career, om en kan si det slik. Men så en dag kom han altså til Jordanelven der han ble døpt av døperen Johannes, og fra den dagen av begynte han å vandre omkring og forkynne de gode nyhetene om Guds rike i ord og i handling.

På sin vei kom han også til hjembyen sin, Nasaret. Dette besøket på hjemstedet som vi har lest om i dag, i Lukasevangeliets fjerde kapittel, var altså en del av en intens periode på mellom ett og tre år i Jesu liv, fra han sto fram og til han ble henrettet av romerne. For Jesus var det slik det var: Tretti års ventetid, en periode av Jesu liv som vi knapt vet noe som helst om, kulminerte i en intens tjenesteperiode som skulle endre verden for alltid. Det var en periode som satte så dype spor at vi, to tusen år senere og tusenvis av kilometere borte, leser og reflekterer over det hele og samtaler om hvordan også vi kan følge i sporene hans.

I dag er Jesus i Nasaret. Han går til synagogen. Der får han i oppgave å lese fra en bokrull. For slik oppbevarte jødene sine hellige skrifter den gangen: I bokruller, altså skrevet på en lang remse av papir eller pergament som kan rulles sammen i endene. Så ruller man fram til det tekstavsnittet man ønsker å lese.

Bildet av bokrullen går igjen i alle de tre bibeltekstene vi har lest denne søndagen. Først leste vi en gammel tekst, fra profeten Jesaja (Jes 61:1-3), med en profeti om en som er salvet med Guds Ånd for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse. Etterpå leste vi altså fra evangeliet om hvordan Jesus leste nettopp denne Jesaja-teksten. Profetien var fem hundre år gammel den gangen. Så leser Jesus den, og så sier han: Her, nå, blir disse ordene virkelighet! For jeg er her. Jeg er denne Salvede.

Og folket undret seg og sa: «Er ikke dette Josefs sønn?»

Jesus selv har ventet i tretti år. Så leser han en profeti som viser at fem hundre års ventetid peker fram mot ham, mot hans liv og tjeneste, mot Jesu liv og tjeneste.

Men så blir utblikket er enda større. Vi har også lest fra Johannes’ Åpenbaring (Åp 5:1-5), der seeren Johannes ser inn i Guds himmel. Der ser han også en bokrull. Det var skrevet både inni og utenpå den, leste vi, og den var forseglet med syv segl. Det er meningen at vi skal forstå at der, i den bokrullen, der står Guds plan, Guds frelsesplan for menneskene. Men hvem kan lese den? Det kan bare Løven av Juda, sier Johannes. Og løven av Judas stamme, Davids rotskudd, som har seiret, det er et bilde på Kristus. Den som leser videre i Åpenbaringsboken, dette underlige skriftet som står helt sist i Bibelen, kan lese at Johannes så et lam som så ut som det var slaktet, og lammet tok imot bokrullen og brøt seglene på den. For en kristen leser er det ikke tvil om hvem han mener: Guds lam.

Gud har hatt en plan for menneskene fra før verdens skapelse. Fire komma to milliarders års ventetid og millioner etter millioner av år med evolusjon fokuseres i Jesu liv, Jesu ord og Jesu gjerning. Det er det bibeltekstene vi har lest i dag sier. Og enda har det gått to tusen år siden den gangen Jesus sto i synagogen i Nasaret og sa at den fem hundre år gamle Jesaja-profetien ble oppfylt, og ennå skal vi måtte vente enda lenger. Men en dag, ved tidens ende, skal alle se og alle erfare det:

Blinde ser. Lamme går.
Fanger får sin frihet. Undertrykte settes fri.
Evangeliet forkynnes for fattige.

I Jesaja-teksten, den som Jesus leser som en programerklæring, er det også et domsperspektiv. Det står det ikke bare om å rope ut «et nådens år fra Herren». Det står også om «en hevnens dag fra vår Gud». Men Jesus utelater dette når han leser Jesaja-teksten i synagogen i Nasaret. Han tar ikke med dette som har med hevn og gjengjeldelse å gjøre. I stedet tegner han et annet bilde av Gud. Han fokuserer i stedet på de gode nyhetene: At Gud er de hjelpeløses Gud. Og det er altså dette som er evangeliet. Det er dette som er de gode nyhetene om Guds rike. Gud vil ta imot oss alle, hver eneste en av oss, uansett livsvilkår. Det viste Jesus oss, i alt det han sa og alt det han gjorde.

Adventstida er ei ventetid. Vi teller ned til jula, til Kristi fødsels fest. Snart skal vi feire det igjen: At Gud ble menneske. At evigheten trådte inn i tida. At Guds plan ble kjøtt og blod. At kjærligheten lever blant oss midt i dødens verden.

Dette har vært et rart år. Vi har blitt gode til å vente. Mange av de tingene vi har ventet på og håpt på, har det aldri blitt noe av. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det som kjent. I dag er det også kirkas slagord. Vi venter på vaksiner. Vi venter på den dagen vi igjen kan samles, være ilag, til og med klemme hverandre uten frykt. Vi venter med håp, i tro, og med kjærligheten brennende i hjertene.

Fortellingen om Jesus minner oss om at Gud også har ventet, og at Gud fortsatt venter, venter, på å samle oss hos seg. Jesus gikk inn i synagogen denne dagen, denne sabbaten. Ordet syn-agoge betyr et sted man går til sammen, altså et forsamlingssted. Der forklarte Jesus hvordan han ville samle alle slags mennesker om seg. Og der pekte også Jesus på det stedet der vi alle skal samles, og på den planen Gud har lagt for oss alle. Gud vil løfte oss ut av det som har vært vondt og vanskelig, og gi oss framtid og håp.

Hvert eneste lys vi tenner, og hver eneste stjerne i hvert eneste vindu eller hvert eneste barneøye minner oss om det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s