Om å komme hjem

Preken under konfirmasjonsgudstjeneste i Bergstadens Ziir lørdag 24. oktober 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matt 28:18-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter! For nokså nøyaktig ett år siden var vi samla her i dette rommet. Vi hadde en time om dåpen. Vi lagde et lite rollespill, husker dere det? Vi døpte et dåpsbarn i form av ei dukke. Og så snakka vi om dåpen, om dåpsliturgien og hva det betyr å være døpt.

Den dagen fortalte jeg en historie her ved døpefonten i Røros kirke. Jeg tenkte jeg skulle fortelle den historien om igjen nå. Det betyr at dere har hørt den før. Repetisjon, rett og slett. Noen av de andre som er her, har helt sikkert også hørt meg fortelle den historien før. For jeg liker å fortelle akkurat den historien her, ved døpefonten.

Det var en gang en gutt som flytta ganske mye i løpet av oppveksten sin. (Noen av oss vet noe om hvordan det er.) Da denne gutten var ganske liten, flytta familien hans til et sted hvor det var bygd mange nye hus som så helt like ut, alle sammen. En av de første dagene etter at de hadde flytta inn i det nye huset, gikk han ut for å leke i nabolaget. Og da kvelden kom, fant han rett og slett ikke hjem igjen. Alle husene så like ut, alle gatehjørnene så like ut, og han kunne verken adresse eller telefonnummer. Til slutt ble han så fortvila som bare en liten gutt kan bli, og han stilte seg rett opp og ned på fortauet og begynte å gråte.

Så kom folk bort og spurte ham hvorfor han var lei seg. «Jeg finner ikke veien hjem!», svarte han. «Jamen, hvor bor du da?» spurte de. «Jeg vet ikke!» svarte han, gjennom tårene. «Jamen, hva er adressen? Hva er telefonnummeret?» spurte de. (Dette er, som dere skjønner, en historie fra fasttelefonens dager.) «Jeg vet ikke!», svarte han igjen. Og han gråt, og han gråt.

Da var det at noen fikk den gode ideen å ta kontakt med politiet. Og politiet visste råd – for gutten husket sitt eget navn, og når de hadde et navn, fant de også en adresse. Så ble han kjørt hjem i politibil. Etter hva jeg kjenner til, er det den eneste gangen han har blitt kjørt hjem av politiet. (Og den gangen tror jeg han syntes det var ganske kult.)

Den kvelden, etter at gutten hadde lagt seg, tok mammaen hans den buksa han pleide å ha på seg når han var ute og lekte – for det er faktisk så lenge siden, dette, at det fortsatt var ganske vanlig å ha én utelekebukse – og så tok hun en vannfast tusj, og så skrev hun (med store, tydelige streker) på baklomma på buksa adresse og telefonnummer til huset hvor han bodde. Så neste dag, da han løp ut for å leke, sto det skrevet på ham hvor han kom fra, hvor han hørte til, og hvor han skulle vende hjem når det ble kveld.

Og så sa jeg, her, ved døpefonten i Røros kirke, at dette egentlig er en fortelling om dåpen. Vi bruker ikke vannfast tusj i dåpen, riktignok. Vi bruker vann. Men det er jo ikke bare vanlig vann. For vi knytter vannet til et løfte fra Gud. Og det er det sterkeste som fins. «Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende!» sier Gud til oss. Så tegner vi korsets tegn på den som skal døpes. Og så døper vi. Og så sier vi: Dette viser hvor du kommer fra, hvor du hører til, og hvor du en gang skal vende hjem når det blir kveld.

II

Å høre til og å komme hjem. Det har vi prøvd å fortelle dere konfirmanter i løpet av konfirmasjonstida: Dere hører til hos Gud. Gud elsker dere. Gud elsker deg. Du er født ut av en evig kjærlighet. Du hører til hos Gud. Du har et hjem her i kirka. Og Gud, som er med deg alle dager, venter på deg den dagen siste dag blir kveld. 

Dere er et spesielt konfirmantkull. Det er ikke til å komme fra. Dere er spesielt fine, naturligvis, en særdeles flott gjeng. Det skal ingen ta fra dere. Men dere vil også bli huska som det kullet som måtte utsette konfirmasjonen fra våren til høsten på grunn av koronakrisa. De som måtte vente nesten et halvt år ekstra før det endelig ble deres tur.

Jeg håper dere føler at dere har kommet fram nå, på en måte. At dere på sett og vis har kommet hjem. For det tenker i hvert fall jeg at dere har. Dere hører til her. Dette er deres rom. Her er dere hjemme. Og selv i ei tid med sykdom og frykt og smerte og mye som er vanskelig, er dette rommet fylt med fest og glede for deres skyld.

III

Om ei lita stund skal Peder Angel synge for dere:

Lights will guide you home
and ignite your bones
and I will try to fix you.

Jeg tror ikke dere trenger å fikses på. Repareres eller noe. Dere er flotte slik dere er, og dere trenger ikke være noen andre enn dere selv.

Men den sangen handler også om det å komme hjem. Om å ha noen som er der for en når livet blir vanskelig. Og det håper jeg dere kjenner i dag. At dette rommet, kirkerommet, at det er deres, at det tar imot dere, og at dere er hjemme her. Og så håper jeg dere kjenner at det er masse kjærlighet i dette rommet. At de som er her, er glade i dere. At dere er elska. Og at det er mange her som vil passe på deg, som vil stille opp for deg, og som vil ta imot deg når du trenger det.

Jeg tror at all denne kjærligheten kommer fra samme sted: Fra den Gud som har skapt oss, som har skapt deg, og som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Gud kaller deg til kjærlighet, og til å gjøre godt for folk rundt deg. Gud kaller deg til å være en god venn. Til å være nysgjerrig og utforske, til å leke og til å lære og til å utfordre. Til å gjøre verden til et enda litt bedre sted, rett og slett.

Lights will guide you home — Jeg håper du vil huske denne dagen som et sånt lys langs livsveien. At du vil huske den som en dag da du kjente at det finnes kjærlighet i verden. At det er mange som er glad i deg. At du er elsket, slik som du er. Og at Gud ser på deg og sier: Du vet hvor du kommer fra. Du vet hvor du hører til. Og du vet hvor du en dag skal vende hjem når det blir kveld.

Kjære konfirmanter: Gratulerer med dagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s